Fagernesfjellet i Narvik

img_2012

Gjennom jobben min i Statnett er jeg ofte på reise. Da forsøker jeg alltid å få lurt inn en liten tur på ettermiddagen. Det er alltid spennende å gå på tur i nye omgivelser. Når jeg besøker Narvik er turen opp til toppen av Fagernesfjellet, Linken, en klassiker. Linken ligger 1003 m over havet, og er det høyeste punktet på Narvikfjellet skisenter.

Jeg snørte på meg mine nye fjellsko og la i vei fra hotellet og opp mot fjellheisen. På vineren og i sommer månedene kan man ta gondol opp til 656 meter over havet hvis man ikke er så gira på trim. Jeg er gira på trim, og dessuten er vi kommet til september. I september er heisen stengt så det var ikke et alternativ for meg uansett.

img_2009

Jeg fortsatte fra fjellheisen på apostlenes hester etter en grus vei som slynger seg oppover alpinbakkene. Grusveien ligger veldig sentralt til og mange av Narviks innbyggere bruker denne veien til trim. De går, jogger og sykler, og det som er så hyggelig er at samtlige hilser på deg med både smil og nikk. Og det selv om de nærmest kommer på en endeløs rekke når det er godt vær. Denne dagen var det fantastisk høstvær og jeg hilsa meg oppover.

img_1991

Midt oppi bakken passerte jeg Johnsbu. Her kan du leie lokaler hvis du har et arrangement. Mot betaling fyrer de også opp i lavoen hvis du ønsker det.

Veien ender når du kommer opp til Fjellheisresturanten 656 meter over havet. Når resturanten er åpen kan du nyte utsikten til et glass med noe i. Resturanten var desverre ikke åpen i dag så jeg hasta videre oppover.

img_2000

img_1999
Utsikt fra Fjellheisresturanten

Etter at jeg hadde passert resturanten ble det mindre folk og jeg kunne gå hvor jeg ville. Jeg fulgte en sti som gikk på sørsiden av fjellet. Da jeg kom opp til Linken fikk jeg om mulig enda flottere utsik. På klare dager ser du Lofoten. Etter en liten pust og litt fotografering bar turen ned igjen. Jeg jogga ikke og brukte 3 timer opp og ned. Denne turen anbefaler jeg for alle som er innom Narvik. Kjempe fin kveldstur.

img_2008
Utsikt fra Linken

 

Rabothytta

img_1940

Jeg hadde lenge gledet meg lenge til å vise hele den oprative ledelsen til Statnett i Nord- og Midt Norge den flotte Rabothytta i Hemnes kommune. Rabothytta ligger på 1200 meter over havet rett ved Okstindbreen og de fantastiske Okstindene. Hytta har panoramautsikt mot både Okstindene og utover Helgeland.

Skuffelsen var derfor stor da jeg fikk se værvarslet noen dager før de skulle komme, liten storm og store mengder nedbør. Heldigvis ble det ikke fult så ille, men med en vindstyrke på 12-14 m/s, sludd og tett tåke var ikke akkurat værgudene på vår side.

For å komme oss til hytta tok vi av fra E6 i Korgen og kjørte opp Leirskadalen og etterhvert  på en anleggsvei opp Leirbotn. Anleggsveien går opp til ca 700 m over havet. Der parkerte vi bilene og fortsatte til fots etter en godt merket sti.

img_1935

Regnet pisket oss i ryggen hele veien opp. Det var derfor en fantastisk opplevelse å komme inn til en varm hytte og få av seg våte klær. Det var ikke alle som var like godt trent, men vi brukte mindre enn 2 timer opp.

Stemninga i hytta var god mens vinden fortsatte å piske regnet vannrett mot de store vinduene. Maten måtte vi lage selv, og det var heller ingen andre som ryddet etter oss. Alt måtte vi ordne selv. For mange var det også en ny opplevelse å sove i lakenpose og dele rom med en kollega. Det gikk forbausende fint, og tilbakemeldingene var gode.

Jeg tror absolutt dette er en fin plass å ha en ledersamling på. Det blir uformelt og vi må gjøre ting sammen, lage mat, vaske og hente ved. Alle må bidra, vi utvikler samarbeidet og blir bedre kjent med hverandre. Det er en billig og god måte å bygge effektive team på.

Mitt inntrykk var at de som deltok på denne samlingen var veldig godt fornøyd til tross for det grusome været. De fremhevet også den fysiske utskeielsen som noe positivt.

img_1936

Bildet ovenfor viser oss mens vi ventet på de siste. Vi stod tett som Keiserpingviner for å holde varmen.

866

Nuuk hjalp til med bæring av mat og utstyr.

868

Halveis opp står Steinbua. Ikke akkurat luksus, men et kjært landemerke for oss som ofte tar turen opp forbi.

Slik ser Rabothytta ut i fin vær.

img_1960

Nymoen-Tängvassdalen-Rönes

14203317_10210315618635178_663534598137223505_nHemnes Turistforening arrangerte en tur fra Nymoen ved Røssvatnet gjennom Tängvassdalen og til Rönes i Sverige 3. september 2016. Denne turen var jeg og Nuuk med på. Dakota, stakkar, måtte være heime for hun hadde ikke fått nødvendig ormekur og kunne ikke reise til utlandet (Sverige). Turen var 16,5 km lang og det var oppmøte i Korgen for buss transport opp til Nymoen kl. 08.00.

Vi gikk inn i bussen og Nuuk fant seg en plass under stolsete foran meg. Alt gikk fint til vi hadde kjørt i ca 5 min. Da ble Nuuk unormalt urolig. Han satte seg opp, og begynte å legge labben opp på meg og ville opp i sete. En adferd jeg aldri tidligere hadde opplevd. Jeg forsøkte irritert å få han til å legge seg ned og slutte med labben, men det var nærmest umulig. Heldigvis var det en dame i sete ved siden av meg som gjorde meg oppmerksom på at bussen hadde et varmesystem ved veggen der Nuuk lå. Hun mente at det var fordi han var for varm at han løftet labben. Jeg lot Nuuk få gå i midt gangen og jammen hadde hun ikke rett. Pelsen til Nuuk som hadde ligget mot veggen var kokende varm. Det ble bedre for Nuuk å ligge i midtgangen, og både jeg og Nuuk kom frem til Nymoen uten å bli kokt.

Den første biten gikk etter en traktorveg til Storfurua i Røssvatnet. På vegen måtte vi passere en gangbro. Det har ikke tidligere vært så enkelt å få med Nuuk over gangbroer, men denne gang gikk det godt. 14291826_10210315618595177_1044343321914444998_n

En gang var det en kraftig furuskog i dette området. Nå er furuskogen nærmeste borte, av klimatiske og menneskelige årsaker. En kjempe står imidlertid igjen og det er Storfurua i Røssvatnet.

kantarellEtter en liten rast ved Storfurua gikk vi videre etter en sti som var merket med blå merker. Det var altså ikke vanskelig å finne frem. På veien kom vi over store mengder sopp. For meg er det nærmest umulig å passere uten å plukke. Nuuk fikk derfor fylt opp kløvet sitt med deilig kantarell. Vi passerte også multer og blåbær, men de fant veien rett ned i magen.

Vi hadde mange og lange pauser med bål og kos, og brukte tilsammen 7 timer. GPSen viste 4 timer gangtid og 3 timer pause. Det kaller jeg kosetur. Avslutningern var heller ikke dårlig med buffe og rødvin på Hemavan Fjellcenter før vi satte kursen heim. En bra tur.

14291923_10210315618515175_3564552209063463743_n

Dakota

Vi ble tidlig klar over at vi ville ha to polarhunder til turen fra Lindesnes til Nordkapp. Det er praktisk å ha hver sin hund. Da får vi omtrent samme marsjfart og vi får selvfølgelig også mer hjelp til pulkene med to trekkhunder.

Vi hadde allerede en hund av typen Alaska Malamut da vi bestemte oss for å gå Norge på langs. Alaska Malamut er en polarhund med mange gode egenskaper for en slik tur. Det er en trekkhund som i tidligere tider ble brukt av Inuittene til nettopp å trekke tunge sleder over lange avstander. Den har i tillegg god pels så vi trenger ikke å bekymre oss for at den skal fryse.

Vi brukte lang tid på å finne en god kennel. Godt lynne og gode trekkegenskaper var viktig for oss. Valget falt til slutt på Kennel Terra Polar. Kennelen ligger ikke langt fra Langedrag mellom Rødberg og Nesbyen, og drives av Tove og Olav Tveiten. De har lang erfaring med oppdrett og er opptatt av at hundene også skal brukes og ikke bare se bra ut.

11. mai i år hentet jeg Dakota. Hun hylte i bilen helt ned til Nesbyen, og var slett ikke enig i at hun skulle være med meg. På Nesbyen ventet Sondre, min elste sønn. Da ble det heldigvis slutt på hylinga og det virket som hun allerede hadde glemt at hun ikke ville være med.

Dakota er en fantastisk  hund med utrolig mye energi. I begynnelsen tok hun helt pusten fra oss. Det var høyt og lavt og hit og dit. Plutselig var vi tilbake i spebarnstiden med masse arbeid og for lite søvn. Heldigvis tok det ikke så lang tid før vi kom inn i gode rutiner med mat, søvn og tur. Dakota ser ut til å være et perfekt valg, tross alt.

Dakota juni 2016

Drømmen om en lang tur

I mange år har jeg tenkt at å gå Norge på langs måtte være noe man burde unne seg. Tenk å ha fri fra det «vanlige» livet i mange uker i strekk og kun levet i nuet og i friluftslivet. En reise gjennom Norges vakre natur, men også en reise inn i seg selv. En tid for ettertanke og refleksjon.

Snart er jeg 50 år. Da vil jeg forsøke å realisere denne drømmen. Med på turen vil jeg ha med min trofaste mann, Per. Per og jeg har vært på mange turer sammen. Vi har hatt både fine turer, lette turer og krevende turer med og uten barn. Denne turen planlegger vi uten barn. Den yngste sønnen vår er snart ferdig på ungdomskolen. Da kan vi tillate oss å gi litt slipp på foreldrerollen og rett og slett gå fra Lindesnes til Nordkapp i noen måneder. Jeg gleder meg og er utrolig spent.