Topptur – Turblogg

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre

Fjellrekken, De syv søstre, ligger som perler på en snor i Alstahaug kommune på Helgeland i Nordland. Å gå alle de syv toppene på en og samme tur er populært selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men det gir en god mestringsfølelse å klare det. De flest velger å besøke alle toppene ved å fordele de på flere turer. Det er også flott. Gode opplevelser og fin utsikt kan man få uansett hvordan man velger å gjøre det.

Polarsirkelen turlag har hatt tur til de syv søstre flere år på rad, og hver gang fylles turen opp med ivrige deltakere med varierende forutsetninger, men med et stort ønske om å klare alle på en tur.

2020 turen startet kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910), den sørligste tinden. Været var bra med sol og litt vind. Det var 11 forventningsfulle deltakere og 3 turledere som peste seg opp på Breitinden. Etter Breitinden går det bratt ned til Kvasstinden (1010). Vi hadde forventet mye snø i det partiet, men merkelig nok var det mindre enn noen gang. Det til tross for at andre plasser langs ruta lå det mer snø enn vi tidligere hadde opplevd.

Ved Kvasstinden ble sekkene lagt igjen og deltakeren gikk opp og ned uten sekk. Det kom og gikk litt tåke på Kvasstinden så besøket ble kort. Tilbake ved sekkene var beina allerede blitt ganske stive og magen tom. Etter en god lunsj gikk turen til Tvillingan (945/980).

Da gruppa kom til Tvillingene var klokka blitt 17.00. Da var det flere som syntes de hadde fått nok, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og en turleder å gå ned mens resten av gruppa gikk videre opp til Skjæringen.

Med en mindre gruppe og kald vind gikk tempoet betydelig opp. Det var ikke mange minutter på toppen av Skjøringen før Grytfoten var neste stopp. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt til alle øyer og skjær på Helgelandskysten.

Da vi nådde Botnkrona var klokka 21.30. Vi hadde gått de tre siste toppene i et imponerende tempo. Fra Botnkrona og ned gikk det litt tyngre for de fleste, men vi kom frem rett rundt midnatt og da hadde vi brukt tilsammen 16 timer. Føttene var slitne, men alle var glade og takknemlige for den flotte opplevelsen. Helgelandskysten og de syv søstre må oppleves.

Vårtur over Svartisen

Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.

For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.

Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen.

Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.

Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.

Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.

På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!

Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre.

Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.

Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.

På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.

Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.

Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.

Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er en av mange topper med det navnet. Det kommer av at veter eller varder har 1000 års tradisjon med varsling av krig og ufred. Tradisjonene med varslingsvarder kan føres tilbake til midtene av 900 tallet. Systemet gikk ut på at man laget ildvarder (bål) på høye fjell (veter) som man kunne se fra det ene til det andre. På den måten fikk man varslet om farer. Fra Veten i Dalsgrenda kan man f.eks se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg har ofte tur til «min» Veten. Det er en tur som jeg kan starte direkte fra huset hvor jeg bor. De fleste gangene går jeg bare til Tindan som er den første toppen du kommer til etter at skoggrensa er passert. Tindan ligger på 451 m.o.h. Veten (i Dalsgrenda) ligger på 707 m.o.h.

For de som ikke bor på Stien kan man parkere på parkeringsplass nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten, alternativt kan man kan gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Etter bare noen hundre meter møter man denne fine benken som er laget av en sambygding som syntes vi trengte en plass for hvile. Det går bratt oppover, men når skoggrensa er passert blir man belønnet med fin utsikt med mindre det er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen var det tåke, men postkassen med bok for å skrive navnet sitt fant vi da vi passerte Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan går man på berg så og si hele veien opp til Veten. Det er fint å gå, men når det regner eller er is anbefaler jeg ikke folk å gå opp denne veien hvis de ikke har vært der tidligere. Berget blir glatt når det regner, og det er lite som holder igjen om du faller. Det er særlig det siste stykket før du kommer opp på toppen som er vanskelig når det regner.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Jeg og hundene kom oss opp på Veten denne dagen til tross for regn og vind, og jammen lettet ikke tåka så mye at vi fikk sett litt av den vakre bygda som ligger nedenfor. 🙂

Tortenviktinden (Pollatindan)

I helga våknet vi til nydelig høstvær. Vi bestemte oss derfor for at dagen var perfekte for en tur til Tortenviktinden (1027 moh). Tortenviktinden er en del av Pollatindan og ligger i Lurøy på grensen til Rana kommune.

Vi kjørte Kystriksveien (RV17) til Flostrand i Sjona. Her pleier vi å parkere ved grendahuset når vi går denne turen på vinterene. Denne gangen paserte vi Flostrand og svingte av Kystriksveien like før vi kom til Tortenvika. Her er det en stor rasteplass og en merket sti opp til Tortenkøta.

Tortenkøta er et populært og lett tilgjengelig dagsturmål, og egner seg godt for barnefamilier. Den er også en del av Ranatrasken og fikk derfor æren av et besøk av oss. Turen opp til køta er ikke mer enn 1-2 km så det ble litt i korteste laget for to voksne så vi fortsatt videre oppover mot Tortenviktinden.

Jo lenger opp vi kom jo mer is og snø møtte oss, men været var fint og det var nesten ikke et vindpust. Dakota hadde gleden av å knuse isen på vanndammer som vi passerte ellers var det helt stille.

Da vi kom opp på 800 moh var det begynt å bli isete og glatt, og da vi hadde besteget ytterligere 100 meter bestemte vi oss for rett og slett å snu. Det er som kjent ingen skam å snu i følge fjellvettreglene. Været var flott, men vi er vel blitt for «gamle» og redde for å ramle på isen. Vi tok en kaffe mens vi koste oss med panoramautsikt utover Helgelandskysten før vi startet turen ned igjen.

Det er bratt, men heldigvis er fjellet ganske ru. Det sitter godt under fotsålen når man passer på å ikke gå der det er vått. Vi kom oss i alle fall trygt ned og syntes vi hadde hatt en strålende tur selv om vi ikke kom helt på toppen.

Syv søstre

Første juli var det klart for årets «ekstremtur», turen over de Syv Søstre. De Syv søstre ligger som perler på en snor i Alstadhaug rett sør for flyplassen i Sandnessjøen. Det er en populær tur selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter.

De tre siste årene har jeg og Per vært med som turledere på denne turen for Polarsirkelen Turlag. Det har vært en fornøyelse og årets tur var intet unntak. Nytt for oss i år var at Dakota skulle være med.

Vi startet kl. 09.00 i strålende sol og fin temperatur. Det var 17 deltakere og 5 turledere. Vi har alltid mange turledere med fordi hvert år er det noen som undervurderer sin egen evne til lange turer på hardt underlag. Det er særlig nedstiginen som pleier å bli et problem hvis man ikke har trent på å gått opp og ned tilstrekkelig mange ganger i fjell før man starter.

Opp til den første toppen, Breitinden, gikk det greit. Vi brukte 2 timer. Ned fra Breitinden har vi pleid å benytte tau for å sikre oss. Det var det ikke behov for i år siden det viste seg å være mindre snø enn det vi har opplevd tidligere.

Mellom Breitinden og Kvasstinden la vi igjen sekkene ettersom vi går ned og opp fra Kvasstinden samme vei. Kvasstinden er den bratteste.

Det tok noen timer før vi var tilbake og da var det tid for en fortjent matpause. Etter Kvasstinden er det en ganske lang marsj før du kommer til Tvillingene. Da vi kom dit var klokka blitt 18.00, og vi var da kommet ca. halvveis.

Etter at vi hadde vært på Tvillingene gikk Per og Dakota ned sammen med den første av deltakerne som hadde fått nok. På Skjæringen begynte det å regne lett, og flere begynte å kjenne at lår musklene ville streike. Under Grytfoten ble det bestemt at det var for våt til å fortsette. En gruppe begynte nedlastingen, mens noen gikk opp på den sjette toppen, Grytfoten. Da var klokka ca. 22.00. Vi var likevel ikke nede før klokka var passert midnatt. Hadde vi fortsatt hadde det minst tatt 4 timer mer. Vi bruker å regne 3 timer fra toppen av Breitinden til vi er nede. Dt går ikke så fort på slutten for da er det mange som er slitne.

Å gå alle de Syv Søstre på en dag kan anbefales, men det er viktig at man er trent for det, ellers blir det et slit både for deg og de som er med deg. Beregn 15-18 timer hvis dere er flere en 2 personer. Turen anbefales i juni/juli når det er midnattsol og fint vær. Da får du oppleve en fantastisk utsikt over de vakre øyene på Helgeland, og flott midnattssol. Det kan ikke beskrives hvor flott dette er i fint vær vel å merke. Det må bare oppleves!

Okstindene

Feil

Denne videoen finnes ikke

Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området kanskje på sitt flotteste særlig hvis man tar turen i strålende sol.

Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.

Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.

Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.

Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på langrennski. Ulempen er selvsagt at jeg ikke får det like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er selvsagt best for hundene.

Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.

Det ble topptur til Okstinden denne gangen, men da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurven med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.

Svartisen med toppturer

Denne turen må kunne kalles vårens vakreste eventyr. Planen var å gå over Svartisen fra Glomfjorden til Rana sammen med Polarsirkelen Turlag, men pga dårlig værmelding for torsdag og fredag ble det en litt kortere tur. Turen ble likevel fantastisk bra.

Vi startet opp Brundalen med store tunge pulker fredag ettermiddag. Målet var en helg på østisen av Svartisen. Været var ikke perfekt, men prognosene var bra. Jeg var spent på føret siden det hadde regnet godt før vi startet. Heldigvis var det brukbart i scooterløypa. Vi slo leir like nedenfor nedre Brunvatn. Ketil hadde tatt med en hel sekk med ved så det mangla ikke på bålkos om kvelden.

Dagen etter stod vi opp til strålende sol. Mens vi spiste frokost kom 2 spreke, glade karer forbi, Bjørn og Otto. Bjørn og Otto hadde som mål å springe over flest mulig toppene på Svartisen. De samla på topper på Peakbook kunne de fortelle.

Vi pakka sammen og tok oss opp til Blakkåtinden (1300 m.o.h) . Og videre derifra og inn et stykke på østisen. Der slo vi leir.

Søndag morgen ble det igjen frokost i strålende sol før fikk på oss skiene. Vi passerte Blokksberg (1306 m.o.h) på tur opp på Nordre Istind (1572 m.o.h). Den siste delen opp på toppen gikk vi uten ski. På toppen fikk vi lønn for strevet for med slikt vær så vi det meste av vakker natur som Nordland har å by på.

Tilbaketuren gikk greit til vi kom ned i Brundalen. Sola hadde gjort sitt så både hundene og vi fikk slite litt ekstra i varmen, men det var ikke vanskelig å holde humøret oppe helt ned til Svartisdalene etter denne opplevelsen.