Vinden herjet hele natten, og fortsatte da vi stod opp. Det hadde også begynt å snø så sikten var dårlig. Vi klarte heldigvis å få inn yr.no på telefonen, men der var det lite fint vær å spore de nærmeste dagene. Vinden skulle bli verre og blåse 15-16 m/s frem til kl. 12.00, deretter skulle det avta litt før det igjen skulle blåse 20 m/s på ettermiddagen. Hva skulle vi gjøre? Det stod et skilt om at det var forbudt å overnatte i nødbua med mindre det var nød. Var dette nød eller var det bare ubehagelig å fortsette over fjellet?
Vi bestemte oss for å prøve, og avtalte at hvis en av oss ombestemte seg underveis skulle vi gå tilbake til nødbua uten diskusjon.
Jeg var spent på hvordan hundene ville reagere. To ganger har vi opplevd at de bare la seg ned når det blåste sterkt. Det skjedde ved Bleskestadmoen og i Sulitjelma. Den gangen fikk vi vinden rett imot. Andre ganger har vi opplevd at de hadde fungert godt under vanskelige forhold med sterk vind. Hva ville de gjøre denne gangen?
Vi pakka oss godt inn, og forlot den lune nødbua, men starten gikk ikke så bra. Etter ca. 20 meter gikk det en liten bakkke ned som jeg ikke så før det var for seint. Dakota var festet i meg så både jeg og Dakota havnet i snøen. Jeg på mage og hun på rygg uten mulighet for å komme seg løs fra pulkdraget. Hun sprellet vilt før jeg klarte å snu pulken.
Etter den trasige starten kom vi oss i gang. Vi fulgte scooterløypa som var merket, men det var til tider vanskelig å se til neste merke på grunn av den dårlige sikten.
Vinden kom fra vest så vi fikk den heldigvis ikke rett imot, men inn fra sida. Ulempen var at vinden fylte snø mellom ryggen min og sekken, og snøen trengte seg også inn et hull jeg hadde i vindbuksa.
Da vi hadde gått 12 km, og var kommet til innsjøen, Sinotjávri, ble det litt lettere. Det hadde sluttet å snø, og vinden virket mindre sterk. Vi tok lunsj, og mens vi satt inne i en blafrende vindsekken kom det en guidet tur med scootere forbi. De avlyste tydeligvis ikke turene sine selv om det blåste litt. Det var perfekt for oss for da fikk vi tydeligere spor.
Hundene fungerte utrolig bra og var veldig fokuserte. De jobba godt og holdt seg til oppgaven sin. Dakota går ofte i vifteform fremfor meg og jakter. Det gjorde hun heldigvis ikke denne dagen. Det var akkurat dom om hun skjønte at nå var det alvor.
I tretida kom vi til Råstojaure. Råstojaure er en stor innsjø som ligger både i Sverige og Norge. Vi hadde gått 35 km og holdt en snitt fart på 5-6 km. Det syntes vi var bra under så krevende forhold.
Vi lettet og glad for å være fremme til dagens mål, Rostujávri Vildmarkscamp. Jeg hadde en god mestringsfølelse. Vi hadde klart det, men vi viste at dette var på grensen av hva vi burde gjøre. Marginene er som kjent små under slike forhold.
På Råstojure ble vi møtt av en sprudlende og service innstilt kar som drev utleie av hytter midt på fjellet. Vi fikk en liten hytte og var overlykkelige over at hytta var varm. Den var gassfyrt. Villmarkscampen var drevet av folk fra en nærliggende sameby, og de viste tydeligvis hva som er viktig for folk i fjellet.
Vi avslutta dagen med elgsteik som jeg hadde fått fra min kollega, Kalle, i Abisko. Verten for villmarkscampen gav oss ekte rømme som vi lagde saus av. Steika gled veldig lett ned, og vi sovna med det samme vi la oss. Vi hørte ikke at vinden fortsatte å ule utenfor.
Turblogg 