Nasjonalpark – Turblogg

Fra gruveby til villmark

Jakt og arbeidsdager i Svea

15. august starter reinsjakta på Svalbard. Alle fastboende kan søke Sysselmesteren om fellingstillatelse på svalbardrein, og hvert år trekkes det ut et begrenset antall jegere. Bestanden på Svalbard er anslått til rundt 22 000 dyr, mens det årlig gis tillatelse til å felle om lag 200 til 250 rein.

I år var jeg blant de heldige som fikk napp i trekningen. Tildelingen gjaldt fritt dyr i Reindalen, og dermed var høstens første jaktplaner i boks.

Det er imidlertid ikke bare å ta sekken på ryggen og rusle til Reindalen. Området ligger forholdsvis utilgjengelig til. Enten må man ta båt ut Isfjorden og videre rundt til Van Mijenfjorden, eller så må man legge ut på en lang dagsmarsj gjennom Todalen eller Bolterdalen. Uansett hvordan man velger å komme seg dit, krever turen både planlegging og innsats før jakta i det hele tatt kan begynne.

Jeg var heldig og kunne kombinere jaktturen med en jobbreise. Derfor fikk jeg anledning til å reise inn til den nedlagte gruvebyen Svea med helikopter, en transportform som gjorde adkomsten betydelig enklere enn den ellers ville vært.

Vi bodde på Kapp Amsterdam som ligger 3-4 km fra Svea. Der hadde vi flott utsikt over til Rindersbukta og den berømte Paulabreen.

Vi hadde heldigvis en liten båt til disposisjon. Det var ikke alltid like lett å komme seg ut på sjøen når bølgene slo inn mot land, men min kollega hentet overlevelsesdrakten, fikk båten ut og startet motoren.

Vi hadde fine dager på jobb i Svea gjennom overvåkingsprogrammet etter miljøprosjektet. Vi dokumenterte forholdene og plukket søppel som hadde kommet til syne siden året før. Mens vi gikk rundt i området, var det rart å tenke på at dette en gang hadde vært et levende gruvesamfunn med flere hundre arbeidere. Nå var nesten alle spor etter bosetningen borte. Gruvedriften i Svea ble avsluttet i 2020, det ble ryddet opp, og naturen var i ferd med å ta området tilbake.

De første dagene gikk med til arbeid, men vi tok oss også tid til å sette garn om morgenen, som vi dro opp igjen om ettermiddagen. Det kom flere ishavsrøyer i garnene våre, men kollegene mine lot seg ikke imponere. De hadde erfaring med både større fisk og større fangster. Selv lurte jeg litt på om fiskehistoriene deres hadde vokst seg en smule større med årene.

Det var ikke bare fisk som havnet i garnene våre. Det var mye sjøfugl i området, og en av dem var uheldig og satte seg fast i et av garnene. Heldigvis gikk det bra, og vi fikk den løs uten at den tok skade.

Ishavsrøya vi fanget smakte i alle fall utmerket selv om størrelsen ikke svarte til forventningene.

Søndag 15. august startet jakta, og jeg var klar. Etter min mening brukte vi uvanlig lang tid på å komme oss av gårde den morgenen. Jeg gledet meg stort og var spent på hva dagen ville bringe. Aller helst ville jeg bare komme i gang.

Utenfor hytta tok vi en siste kontroll av våpnene. Vi prøveskjøt og finjusterte kikkertsiktene til vi var sikre på at alt stemte.

Det var helt stille på fjorden da vi satte kursen mot Reindalen. Havet lå blankt rundt oss, og det var noe nesten magisk over landskapet og fjorden.

Det var ikke så lett å komme på skuddhold. Reinene var urolige, og vi måtte flere ganger forsøke å smyge oss innpå før jeg endelig fikk en liten bukk på hold. Adrenalinet pumpet gjennom kroppen da jeg løsnet skuddet, og bukken falt. For en lettelse! Det verste som kan skje er å skadeskyte et dyr, men heldigvis gikk alt bra

Etter de obligatoriske bildene var det bare å begynne arbeidet med dyret og få det fraktet tilbake til båten. Det ble noen tunge tak underveis, men følelsen av å ha lykkes overskygget slitet. For en spennende og innholdsrik dag!

En stor takk til de gode kollegene mine, som hjalp meg hele veien og gjorde alt de kunne for at jeg skulle lykkes. Uten dem hadde opplevelsen ikke vært den samme.

Neste morgen møtte oss med sol fra skyfri himmel. Fjellene, fjorden og det vide landskapet lå badet i lys. Det var rett og slett utrolig vakkert. Eller, som min kollega uttrykte det: Det var bare helt «sjukt» fint.

Vi fikk haike tilbake til Longyearbyen med forskningsbåten til UNIS. Det ble en flott avslutning på turen og en fantastisk båttur med ubeskrivelig flott natur som badet i sol.😎

Salsfjellet 1281 moh

Jeg våknet til enda en nydelig dag i den svenske fjellheimen. Jeg bestemte meg for å gå opp på Salsfjellet, en passelig dagstur mens jeg ventet på skyss tilbake til Norge.

Rago var i strålende humør denne dagen. Kløven lå igjen, og han virret hit og dit med snuten i bakken. Det var mange spennende lukter å utforske. Vi gikk på en godt trafikkert sti og møtte en god del folk som også var ute for nye naturen. Vi fulgte stien som hadde retning mot mot Norge og Sylen.

Jeg ble overrasket over hvor brei stien var. Her var det tydeligvis mye trafikk og mange turfolk.

Da vi tok av fra hovedstien, og satte kursen direkte mot dagens mål, Salsfjellet, endret turen karakter. Stien forsvant, og vi fikk naturen mer for oss selv. Her var det bare stein, rein og vidstrakte fjellområder. På toppen ventet belønningen med flott utsikt over landskapet rundt oss.

var det På vei ned var det vanskelig å få Rago til å gå rolig bak. Det dukket opp rein både her og der, og det var nok langt mer spennende enn å følge med på mine bevegelser.

Da vi kom ned viste GPSen 12 km og 550 høydemeter. En fin dagstur.

På fjellstasjonen avsluttet vi turen med is og varme vafler. En perfekt avslutning på en herlig dag i fjellet.

Dagetappe 101: Flott dag fra Svukuriset til Grövelsjön

E1 Nordkapp-Sicilia

Nydelig morgen og fine forhold for tur, lettskyet, pent og akkurat passe temperatur. Og med deilig frokost i magen var det en god start på dagen.

Geitene så interessert på oss da vi dro. De var blitt satt i innhegning siden de var så nysgjerrige på Rago, og jeg tok ikke sjansen på å se hvordan det kunne ende. Nå som vi skulle forlate den idylliske plassen kunne de slippes ut igjen, og de sto der og fulgte oss med det samme nysgjerrige blikket som dagen før. Artige dyr.

Vi gikk i rask tempo opp på fjellet. Rago var i slaget. Det var rein over alt.

Vi gikk rundt 10 kilometer før vi tok pause, og da var vi kommet ned til Rønsjøen. Det var et fint sted å stoppe, et stille vann og modne søte molter. Her kunne vi både bade og kose oss, men også her fikk vi besøk av rein. De kom rolig sigende langs vannkanten, nysgjerrige og flotte.

Etter pausen gikk vi ned til Sylen. Der fikk vi skyss videre med båt over Grøvelsjøen, og vi gikk i land på svensk side av innsjøen

Rago var glad for båttransporten, tror jeg. Han var sliten etter reinsjakta.

Det var 16,5 km til Sylen og 25 km totalt inkl. båttransporten.

Vi fikk både overnatting og middag på Grövelsjön Fjellstation, og det smakte himmelsk. Jeg kan ikke huske sist jeg har spist så god mat, disse svenskene kan virkelig dette. Etter en lang dag på tur var det akkurat den typen måltid som gjør at man synker litt ekstra ned i stolen og kjenner hvor godt det er å være menneske.

Dagsetappe 100: Regntung dag fra Røvollen til Svukuriset

E1 Nordkapp-Sicilia

Værmeldingene var fryktelige, og regnet trommet hardt mot taket mens tordenen buldret i bakgrunnen. Jeg syntes det var for dårlig vær til å gå over fjellet mot Svukuriset. Løsningen ble å legge ruta ned til Femunden og ta båten et stykke, en nødvendig tilpasning til fjellets humør.

Etter 4 km på såpeglatte steiner kom vi ned til Røa og ventebua, Røosbua.

Fæmund II var en flott båt, og turen var definitivt verdt det. Det har gått rutebåt på Femunden siden 1886, og frem til 1958 ble båtene drevet på damp. Da gikk det hele 300 favner på en sesong, et imponerende tall.

På båten møtte jeg en svært hyggelig mannskap som serverte kaffe og vaffel. Rago fant også raskt tonen med dem. Mens Fæmund II beveget seg mellom stoppestedene, grå skyer og små glimt av lyn, kjente jeg at denne omveien ble helt riktig. Noen ganger er det fint å ta en omveg. Det gjør godt både for opplevelsen og humøret.

Vi gikk i land på Revlingen. Der passerte vi et venterom med historisk sus. Der hadde det stått mange å ventet på båten.

Vi gikk den hyggelige strekningen fra Revlingen til Svukuriset, og passerte et større reingjerdeanlegg for merking, skilling og slakting til Svahken sijte. Det var stille der denne dagen, men anlegget bar spor av hva arbeidet som foregår der når reinflokken samles. Det minner meg på hvor tett natur og tradisjon henger sammen.

På Svukuriset fant vi igjen hyggelig betjening og en tørr plass å sove. Løse geiter vandret rundt på tunet til stor glede for både Rago og oss andre. Det var en rolig stemning akkurat det man trenger etter en dag med regn, båttur omveger og fjellstier.

Dagsetappe 99: Herlig tur fra Ljøsnåvollen til Røvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter nok et herlig måltid på den idylliske setra var det tid for å komme seg videre, mette, fornøyde og klare for etappe 99 på E1.

Vi var inne i Femund nasjonalpark og fulgte T‑merket sti mot Røvollen. Været var akkurat slik man håper på i fjellet, lettskyet, behagelig og uten den tunge varmen som kan gjøre turen krevende.

Stiene var utrolig fine, og vi fikk til og med litt underholdning underveis, en havørn var på tokt over oss. Det føles nesten merkelig at havørna holder til så langt inne i landet, men jeg sjekket det, og det stemte. Det finnes faktisk havørn i Femund nasjonalpark.

Det ble varmere etter hvert, så det ble flere badestopp for både to‑ og firbente. En nødvendighet, spesielt for min og pelskledde Rago, som nøt hvert eneste avkjølende øyeblikk

Det var virkelig en idyllisk dag, med perfekte forhold og natur som viste seg fra sin vakreste side.

I Femund nasjonalpark er det ikke lov å sage ned gamle trær. De skal få stå og eldes i fred, og etter hvert bli bolig for et mangfold av insekter og fugler. Gamle trær er viktige økosystemer, og her får de lov til å gjøre jobben sin.

Like før vi kom til Røvollen møtte vi igjen en rein. Den kom nesten helt bort til nesen på Rago, som stod musestille et øyeblikk før han eksploderte i et rykk som fikk meg til å flakse flere meter før jeg fikk kontroll igjen. En majestetisk og ganske uventet opplevelse.

Da vi kom ned til Røvollen viste GPSen. 23 km. Fin tur i et fantastisk landskap.

Dagetappe 98: På historiske Malmvegen fra Marenvollen til Ljøsnåvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter en deilig natt på Marenvollen gjorde vi oss klare til start. Sekken og kløven ble pakket, skoene snørt, og matpakken smurt. Planen for dagen var å følge den historiske Malmvegen hele veien til Ljøsnåvollen.

Litt regn fulgte oss da vi startet, men vi var så gira begge to at vi knapt la merke til dråpene som falt. Det er jo lurt å ta det rolig i begynnelsen, til kroppen blir varm, og dette var dessuten første dagen med sekk på en stund. Likevel kunne vi ikke brydd oss mindre. Jeg småsprang etter Rago, som allerede hadde los på tur og suste avgårde i full fart.

Over Tamneshøgda brøt sola endelig gjennom skyene, og vi kjente hvordan varmen begynte å tørke oss litt opp, men ikke på føttene. Jeg angret bittert på skovalget. Jeg hadde tatt med et av de gode gamle paret som jeg en var så glad i, men som for lengst hadde gjort sitt. De var som svamper i myrene vi måtte krysse, og hvert steg sugde inn mer vann enn det slapp ut. Til slutt var jeg søkk våt på beina. Det var bare å innse at de ikke kom til å bli tørre igjen før vi nådde Sverige.

Stiene var fin og lett å følge, og landskapet var åpnet og flott. Det var lett å gå og god utsikt i alle retninger.

Langs Malmvegen var det satt opp informasjonsskilt som fortalte om kulturminner, tidligere bruk av området og det rike dyre- og fuglelivet. Det gjorde turen både lærerik og ekstra interessant, og ga en god forståelse av historiene som lå i landskapet.

Fjelburøsta var en nedlagt seter som hadde fått nytt liv som DNT-hytte. Sjelen fra den gamle driften satt fortsatt i veggene. Et hyggelig stoppested midt i fjellet. Vi tok en kort pause før vi hastet videre.

Etter rasten gikk vi 1,5 kilometer på vei før vi vinklet inn på den fineste stien jeg har gått, myk skogbunn som var både tørr og innbydende. Vi fulgte Feragshåen videre, og snart kom den karakteristiske brune reinen fra området til syne mellom trærne til Rago store glede.

I Svartvika ble det endelig matpause. Da hadde vi «sprunget» over 20 kilometer, og Rago så ut til å begynne å roe seg litt. Her fant vi rikelig med kulturminner fra tidligere tiders tømmerfløting, og en åpen koie som vitnet om et liv og arbeid som en gang preget området.

Da vi kom til Ljøsnåvollen viste gpsen 28 km.

Ljøsnåvollen var en idyllisk seter fra 1600 tallet, og det var fortsatt seterdrift etter gammelmåten Her gikk kyrne løse, og hersjene stod rake og fulle av høy.

Kvelden ble avsluttet med skikkelig seterkost, heimelaga rømmegrøt og spekemat. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en fin tur.

Møysalen – på en magisk dag

Møysalen 1264 moh er det høyeste fjellet på Hinnøya og i hele Vesterålen, og er et populært turmål for både lokale og tilreisende fjellentusiaster.

Vi tok turen i juli og valgte å ta båtskyss fra Hennes inn Lonkfjorden. Det sparte oss for omtrent 9 kilometer sammenlignet med å gå hele veien fra Kaljord.

Vi var ikke alene om å tenke at Møysalen var et godt valg denne dagen, hele 25 ivrige turgåere strevde seg opp Memuruskaret, 500 moh, i sommervarmen. Stemningen var god selv om det kokte opp den bratte stien.

I Memuruskaret ble det pause og tid til å nyte utsikten, før vi fortsatte videre mot toppen.

Her møtte vi også stien som kom fra Snytindhytta.

📹 Se video fra ryggen mot Møysalen

Videre krysset vi elva fra Øvre Møysalelva og fulgte stien opp mot 909 moh, før vi gikk ned i et skar på 850 moh. Hele veien kunne vi se toppene, Møysalen og de to møyene, komme stadig nærmere, en god motivasjon i seg selv.

På rundt 1000 moh kom vi til et flatt parti hvor vi tok en ny pause og samlet krefter før det siste stykke.

📹 Se video fra høyden nedenfor Møysalen

Omtrent 100 høydemeter under toppen møtte vi Øvrebreen. Her ble det luftig, og noen valgte å stoppe. Vi øvrige ble knytt inn i tau før vi fortsatte mot toppen – noen glade og forventningsfulle mens andre følte mer skrekkblandet fryd.

På toppen ventet en majestetisk utsikt. Det var en klar og fin dag, og vi kunne se langt i alle retninger. Vi ble en stund på toppen og sugde til oss inntrykkene før vi knyttet oss sammen igjen og vendte nesen nedover.

På breen under Møysalen akte noen på føttene og andre på rumpa. Det var mange som syntes det var et dristig valg, men det gikk bra med de fleste – selv om noen måtte tåle et og annet skrubbsår.

Resten av nedstigningen gikk fint, til tross for mange løse partier. To ganger kom store steiner rullende, men heldigvis ble ingen truffet.

Og mens vi ventet på båten, ble det bading igjen for flere av deltakerne – stadig en oppskrift på en perfekt avslutning på en tur.

Ruta langs ryggen mot toppen av Møysalen fra boka «På tur i Vesterålen og Lødingen. Fotograf: Trond Løkke

Totalt gikk vi 16 km og brukte 10 timer inkl. båttur.

Solvågtinden – en drømmedag i Junkerdalen nasjonalpark

Solvågtinden 1559 moh hadde lenge stått på ønskelista mi så da Rana og omegn Turlag trengte en turleder til akkurat denne turen, var jeg snar med å takke ja.

Vi startet å gå fra Nordland nasjonalparksenter i Saltdalen, og ble møtt av sol fra skyfri himmel og 22 varmegrader. Alt lå til rette for en fantastisk dag i fjellet.

Stien var godt tilrettelagt og merket, og det gikk bratt oppover fra start.

Sola steikte i nakken, og Dakota som fortsatt ikke hadde kvittet seg med all vinterpelsen, drakk grådig fra hver eneste bekk vi passerte. Heldigvis var det mange av dem.

Vi passerte skilt som viste at vi nå befant oss i Junkerdalen nasjonalpark, og fortsatte under toppen i nordøstlig retning før vi kom opp mellom nord- og sørtoppen.

Da vi nærmet oss toppen, syntes noen av deltakerne at det ble litt luftig mot slutten. De ventet mens resten av gruppa tok de siste meterne opp.

På toppen ble vi belønnet med fantastisk utsikt til alle kanter, et virkelig høydepunkt.

Etter å ha dokumentert toppen og turen på både kamera og sosiale medier, vendte vi blikket nedover igjen.

Ved et vann rett ved Solemtindene tok vi en pause, og her valgte nesten alle deltakerne å ta seg et deilig bad. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en uforglemmelig tur.

Dag 22: Gnistrende over breene

Svalbard på langs

16. april, vi våknet til like fint vær som vi hadde lagt oss til.

Vi pakket ned og fortsatte videre opp Rabotbreen og mot Filmbuisen og Von Postbreen.

Rago var ikke i form og brukte hver pause til å hvile eller tigge om mat. Jeg hadde bedt Jim om å ta med hundemat, og det hadde han gjort, men av en eller grunn ble maten ikke tatt imot. Vi var kanskje for slitne og trette. Jeg vet ikke, men det som var helt sikkert var at det var en tabbe. Nå gikk jeg med en klump i magen. Dette kom til å bli tidenes slankekur for Rago.

Jeg hadde på maske nesten hele dagen. Det var fint vær, men friskt over breene.

På Von Postbreen kunne vi se ned i Tempelfjorden. Ferden videre fra Von Postbreen gikk nordover til Philipbreen.

Etter 8 økter, 22 km og mange høydemeter lagde vi camp nummer 21 på 850 moh. Den høyeste teltplassen så langt. Og det beste, det var nesten varmt i sola.

Dag 21: Matfest på Rabotbreen

Svalbard på langs

Utrolig flott dag, 10-12 minus og sol. Vi gikk ned Fullmardalen og inn i Sassen-Bünsow Land nasjonalpark.

Ved Ispyramiden var det lunsj.

Rago gikk greit i begynnelsen, men da vi startet på stigningene på Rabotbreen var det slutt. Han ville ikke gå og gikk stort sett bare i veien for meg. Det var utrolig tungt og vi gikk uvanlig fort. Nå skulle vi tydeligvis ta igjen det tapte fra dagen før.

Jeg svettet og strevde, men etter 8 økter, 23 km og 450 høydemeter var det endelig tid for camp. Da var vi kommet til 550 moh på Rabotbreen.

Dagen absolutte høydepunkt var da vi fikk besøk av vår venn, Jim, og vår sønn, Birk. De kom fra Longyearbyen med hjemmelaget middag, kjøttgryte, til oss. Jim hadde vært kokk og det smakte himmelsk. Det var en 2 timers kjøretur og det var utrolig at de hadde klart å holde maten varm, men den var godt pakket inn i pledd og jervenduk.

Kake hadde han også bakt, Verdensbeste. Etter 3 uker med bare «pulvermat» var dette en større matopplevelse enn jeg noen gang hadde opplevd tidligere.

Det var kaldere oppe på breen enn nede i Sassen så kaffen og kaken ble spist i teltet. Det var veldig trivelig å få besøk, og litt trist da de dro.

Men da jeg la meg mett og varm tenkte jeg bare på hvor utrolig heldig jeg var som hadde så mange snille og fine mennesker i livet mitt.