Stikkord: Nasjonalpark

Dag 4 fra Longyerbyen til Ny-Ålesund

Sola skinte fra skyfri himmel om morgenen da vi våknet. Det føltes deilig å sove en helt natt uten å bli avbrutt av isbjørnvakt. Vi var uthvilte og klar for en ny fantastisk dag på breen.

Vi gikk ikke fort, men jevnt og trutt slakt oppover.

Etter fire «leg» ble lunsj. Det blåste så en vindskjerm måtte graves før vi kunne sette oss. Realturmat var på menyen, men det virket likevel som appetitten var på topp..

Etter lunsj ble det dårligere og dårligere sikt. Guidene beordret taulag med pulk. Det var nytt, men det gikk bra selv om kroppstemperaturen gikk ned i takt med den rolige fremdriften.

Vi gikk fra Sefströmbreen til Hammerbreen, og fortsatte til vi var på det høyeste punktet på breen, ca 2-3 km fra Vokteren. Da hadde vi gått i 11 timer. GPSen viste 16,5 km og 774 moh.

Det var godt å komme inn i teltet den kvelden, og det ble litt «kosefyring» før vi la oss. Det ble sagt at det var 30 effektive kuldegrader pga vinden. Det føltes i alle fall slik.

Dag 3 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund

Vi våknet til strålende sol og 15 minusgrader. Klokka ni var alle ferdig pakket. Etter et kort morgenmøte og riving av felles latrine kunne vi skli ned på havisen igjen, og fortsette turen i Nordre Isfjord nasjonalpark.

Vi gikk Ekmanfjorden, passerte Flintholmen og fortsatte videre inn i Breivik.

Over alt på isen lå det sel og solte seg, men så snart vi nærmet oss fant de det tryggest å dukke ned under isen. Vi så ikke isbjørn, men vi så spor og var definitivt i isbjørnens biotop. Sel står øverst på menyen til isbjørnen.

Etter tre «leg» ett leg er 50 min gåtid og 10 min pause) ble det en lang solfylt lunsj på isen. Kose faktoren var høy.

Mats og Aslak, guidene, holdt humøret oppe og passet på sikkerheten. Da vi gikk av havisen, og over på breen måtte seletøyet på.

Det ble fem «leg» til før vi kunne koble fra pulkene og sette opp teltene. Da hadde vi vært på tur i 10 timer og gått 17 km ifølge GPSen.

Etter at teltene var kommet opp var det dugnad for å få opp den obligatoriske latrinen.

Snublebluss ble satt opp, og isbjørnvakten var på plass. Det var ikke Per og meg som hadde vakt denne natta, og det føltes bra. Vi var trette og sovnet momentant til lyden av vinden som røsket i teltduken.

Dag 2 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund

Dag 2 startet med en båttur over Isfjorden fra Longyearbyen til Nordre Isfjord nasjonalpark. Det var Better moments som skysset oss over.

Vi skulle settes av direkte på iskanten i Nordfjorden, men det var lettere sagt enn gjort. Vannet var -2 grader, og det lå en skårpe med is og slush som båten ikke kunne kjøre inn i på flere steder før iskanten.

Etter litt frem og tilbake fant styrmann heldigvis en plass han mente kunne gå. Han brukte båten til å dunke løs de ytterste områdene på isen så vi skulle få en trygg avstigning fra båten til isen.

De tøffeste hoppet først, og holdt båten mens vi lastet av pulker, ski og utstyr.

Etter at vi hadde fått av alt utstyret returnerte båten. Det var en spesiell følelse å bli forlatt på iskanten. Nå var det ingen vei tilbake.

Det var en forventningsfull gjeng som koblet på pulkene og begynte å bevege seg i retning land. Eventyret var i gang.

Vi krysset flere spor etter isbjørn. Ett av dem var ferskt, men vi så ikke isbjørnen selv om alle ble bedt om å se seg godt om hele tiden. Selv om mennesker ikke er en naturlig del av menyen til isbjørn er de nysgjerrige dyr, og jeg hadde absolutt ikke lyst til å møte en så jeg fulgte godt med. Det var det god tid til for det gikk ikke fort.

Etter 10 km kom vi inn til land. Vi gikk et stykke opp til vi fant en plass med god utsikt over isen, og satte opp teltene.

Siden vi var nær isen var det fortsatt stor fare for at en isbjørn kunne dukke opp. Vi måtte derfor bytte på å stå isbjørnvakt for hverandre. Jeg fikk den første vakta. Godt innpakket i dun og jervenduk, og med signalpistolen klar, speidet jeg utover isen mens de andre sov.

Midnattsola kom frem og en rypestegg kakla så det ble en fin og spennende avslutning på en fantastisk dag.

E1 dag 59: Fra Krukki til Bolna

Etter en vellykket helg var det klart for å ta farvel med Krukkistua og starte på etappen mot Bolna.

Sekken var lette, været var godt, humøret på topp og tempoet høyt de første kilometerne.

Vi gikk langs traseen hvor den tidligere telegraflinja gikk, og passerte flere interessante kulturminner fra en svunnen tid.

Til stor glede for hundene møtte vi mye lemmen på veien. Rago utmerket seg som en effektiv jeger. Han hoppet opp som en rev, og jeg hørte lemmen forsvant ned i halsen før jeg rakk å blunke. Hundene ble veldig gira av jakten så de holdt tempoet oppe.

Vi krysset Bjøllåga, og fortsatte opp i Raudfjellelvdalen.

Ved Raudfjelldalskoia ble det lunsj før vi fortsatte ned til Bolna stasjon og turisthytte. GPSen viste 25 km da vi kom frem, og jeg var fornøyd. Flott turterreng, hyggelig turfølge og bra vær. Det kunne ikke vært bedre.

E1 dag 58: Fra Saltfjellstua til Krukki

Vi våknet til et fantastisk vær, og startet dagen med en deilig og lang frokost. Dagens etappe var bare på 5 km, fra Saltfjellstua til Krukki, så vi hadde god tid.

En annen som også koste seg godt, var Rago. Han fant en fristende matkasse som han klarte å få opp. En hel boks prim, brødskiver og en pose med havergryn forsvant ned i magen før jeg oppdaget katastrofen. Fryktelig flaut. Heldigvis var vi mange som hadde med oss mye mer mat enn det vi trengte så det var ingen som sultet.

Den merka stien mellom DNT hyttene, Saltfjellstua og Krukki går gjennom bjørkeskog.

Været og omgivelsene var ufattelig fine. Vi stoppet derfor og tok en kaffe- og nytepause i finværet selv om vi ikke hadde gått så langt.

Det ble tatt mange bilder i løpet av dagen.

Like før vi kom til Krukki var vi innom den spesielle Steinstua. Steinstua er et vakkert kulturminne som ble benyttet som bolig for anleggsarbeiderne under oppføring og drift av teleraflinja som gikk langs Bjellåvassdraget. Den ble oppført i 1867, resturert i 1983-85 og er i dag eid av Statskog.

Da vi kom til Krukki fortsatte kosen med mye god mat og drikke. Perfekt å reise på tur med flinke damer.

E1 dag 57: Fra Lønsdalen gjennom Steindalen til Saltfjellstua

Strekning fra Lønsstua via Saltfjellstua og Krukki til Bolna ble gjennomført som en tur i regi av Polarsirkelen Turlag. Fem spreke og glade damer meldte sin interesse. I tillegg tok jeg med Nuuk og Rago.

Det var ikke det beste været da vi startet fra Lønsdalen togstasjon tidlig en fredagsmorgen, men humøret var det ikke noe å si på.

Praten var livlig og tempoet bra da vi passerte Kjemåvatnet. Der tok vi hadde dagens første pause.

Vi fortsatte videre vestover etter godt merket løype.

Kjemåbekken ble krysset to ganger. Det var ikke stor vannføring i bekken, men skoene var glatte og damene forsiktige. Vi fant frem stavene, og med litt veiledning fikk vi alle over.

Etter ca 10 km startet vi stigningen inn i den beryktede Steindalen. Steindalen ligger mellom Lønstinden (1506 moh) i sør og Steindalstinden ( 1379) i nord. Dalen bar sitt navn med rette for her var det mye stein. Steinene var delvis dekt med snø så vi måtte være nøye med hvor vi satte ned foten. Det gikk likevel overraskende greit, og damen mente at ryktet var verre enn virkeligheten. Selv var jeg overlykkelig over at skydekke lettet litt slik at vi fikk se den flotte dalen.

Etter Steindalen bar det ned mot Bjellåvatnet. Vi måtte også her passere en bekk

Jeg tror det var mange som var glad da vi endelig kom frem til Saltfjellstua etter 9 timer på tur. Steindalen og 23 km kjentes i føttene. Fyr i ovnen og god middag var en god avslutning på en fin dag.

E1 dag 55: Fra Balvasshytta til Graddis gjennom Skaitidalen

Ikke like fint vær som dagen før, men vi gledet oss. Etappen gjennom Skaitidalen hadde vi sett frem til.

Den første delen av Skaitidalen var åpen og flott. Vi tok inn synet av høye fjell og veldig vakre farger mens vi rusla nedover dalen.

Det var rein hele veien ned til Argalahytta. Turen ble veldig preget av det. Jeg holdt igjen, men Rago var ikke lett å temme. Han var overraskende sterk til å være bare 6 måneder.

På Argalahytta ble det pause. En idyllisk plass, og godt å få en pause fra vår nye reinjeger.

Etterhvert som vi kom lenger ned i dalen var vegetasjonen større.

Det var mye moden bær, men vi tok oss ikke tid til å plukke.

Da vi kom til Trygvebu viste GPSen 18 km. Fra Trygvebu til Graddis var det 8 km etter vei.

Været var ikke det beste, og vi ble gjennom våte. Likevel opplevde vi at vi hadde en veldig fin tur gjennom Junkerdalen nasjonalpark.

E1 dag 54: Flott tur fra Tjoarvihytta til Balvasshytta

Tåken hadde lettet og regnet stilnet. Det lå til rette for en fin dag. Vi var likevel litt skeptisk. To damer som vi møtte på Tjoarvihytta hadde dagen før gått samme strekning som vi skulle gå. De skremte oss med at det var krevende forhold. Stor vannføring i bekker og elver, myr og gjengrodde stier.

Hundene derimot var ikke bekymret. De logret om kapp da vi dro fra Tjoarvihytta.

Det var helt unødvendig å bekymre seg. Stien var god og bekkene greie, og over de største elvene var det solide bruer.

Terrenget var åpent og lett å gå i, farger fantastiske og været var fint. Vi kunne ikke klage.

Rago var også fornøyd. Han koste seg med bær.

Vi møtte på mye rein på strekningen. Det syntes Rago var skikkelig interessant.

Etter mange timer på reinsdyrjakt med matmor på slep var det godt med en blund på turen.

Etter seks og en halv time kom vi til Balvasshytta. Da viste GPSen 18 km. Enda en fin etappe i Junkerdalen nasjonalpark var tilbakelagt.

E1 dag 53: Våt tur fra Lomihytta til Tjoarvihytta

Vi våknet ikke akkurat til strålende sol, men det var heldigvis mindre vind. Den nye turkammeraten min var ivrig etter å komme i gang. Frokost og hyttevask skjedde i en fei, og allerede klokken halv åtte stod vi utenfor Lomihytta klar for en ny dag i Junkerdalen nasjonalpark.

De første 3 km gikk vi langs Lomivatnet på anleggsvei. Vi så faktisk sola et par ganger. Da måtte kamera fort opp av lommene.

Fra Lomivatnet skrådde vi sørover, og gikk vi opp fra 720 til 860 høydemeter. På 800 høydemeter var bakken dekket av snø. Det syntes Rago var helt topp. Selv var jeg ikke like entusiastisk. Jeg hadde undervurdert hvor rå og kald høsten kan være på fjellet, og hadde tatt for lite klær med meg.

Etterhvert som vi nærmet oss Tjalalveshytta ble været lettere.

Etter å ha gått 13 km kom vi til Tjalalveshytta. Her ble det en etterlengta lunsj før vi fortsatte mot Tjoarvihytta.

Regnet som hadde kommet de siste dagene gav god vannføring i bekker som måtte forseres.

Da vi kom frem til Tjoarvihytta var klokka blitt fem, og GPSen viste 25 km. Det ble en bra tur til tross for det skiftende været.

E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!