E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!

E1 dag 50: Luftig tur fra Ritsem til Staddajåkkå

For å komme over innsjøen, Akkajaure, har man to muligheter, båt til kr. 270,- eller helikopter til kr. 400,-. Jeg valgte meg helikopter, og bestemte meg for at helikopteret like gjerne kunne løfte meg helt til Staloluokta. Jeg har tidligere gått denne strekningen på ski, og jeg hadde fått nok av den svenske mygga.

Det ble en veldig artig opplevelse. Vi fløy nært bakken, og jeg kjente meg igjen. De mange samebyene som jeg tidligere hadde gått på ski forbi, og som den gangen var øde og forlatt yrte av liv nå. Vi var nede i en av dem og leverte et barn. Det var ekte gjensynsglede.

Det siste stoppestedet var Staloluokta, og jeg gikk av og kunne gå rett inn i den vakre dalen opp til Staddajåkkastugorna. To dagsetapper med myggterreng var gjort unna på noen minutter. Jeg så virkelig lyst på tilværelsen.

Dalen var tydelig formet av en isbre, vid, halvmåneformet og morene bunn. Det var lett å gå, og ingen mygg å se.

Etter 12 km kom jeg opp til Staddajåkkåstugorna. De eies og drives av tre samebyer. De kallet seg Badjelánnda Laponia Turism (BLT). Vi har tidligere vært veldig fornøyd når vi har leid hos de. Det ble jeg også denne gangen.

Hilde, den hyggelige stugverte, ønsket med velkommen. Jeg var den eneste gjesten, og fikk virkelig god service.

Hilde hadde bakt Gahkko, samisk brød. Det fikk jeg kjøpe, og det smakte himmelsk.

Deretter fikk jeg Sovas av elg. Helt ubeskrivelig nydelig. Det var den første kvelden på turen at jeg virkelig kjente at jeg var mett. Fantastisk bra dag.

E1 dag 41: Lett gåtur fra Abisko til Rovvidievva

Etter en hviledag var både to og firbente klar til å dra videre. Vi fulgte skilting mot Abisko nasjonalpark. Abisko nasjonalpark er en av de eldste nasjonalparkene i Europa. Den ble etablert så tidlig som 1909.

Kungsleden som går til Hemavan starter her. Nordkalottruta som går fra Kautokeino til Sulitjelma, går også gjennom Abisko nasjonalpark. Og E1 som jeg følger går i samme trasé som Nordkalottruta, og derfor gjennom Abisko nasjonalpark. Det er ikke alltid lett å holde styr på alle de ulike rutene, hva de heter, og hvor de går. Mange ganger er en sti merket med flere navn som i dette tilfelle.

Vi gikk med lette skritt sørover. Det var en brei sti, nærmest en traktor vei. Alt var godt merket, det var bruer og det var klopper i våte partier.

Til og med ATV veien hadde klopper.

Det var ikke lov å sette opp telt eller fyre bål i nasjonalparken, men det var tilrettelagt med egne plasser for rasting med sittebenker og postkasse.

Vi så lite folk på veien selv om Abisko skal være den mest besøkte nasjonalparken i Sverige.

Temperaturen var fin og det kunne se ut som sola skulle slå gjennom. Hundene virket fornøyd og dagen var god.

Stien gikk parallelt med Abiskojåkka, og etter ca 14 km kunne vi se Abiskojaure stugorna på andre siden av Abiskojàvri.

Det ble en liten stopp for å kjøpe snop og leskedrikk på den lille butikken før vi gikk videre.

Etter ca 5 km kom vi til Rovvidievva. Da var vi kommet ut av nasjonalparken, og vi kunne slo opp teltet. Totalt 19,4 km på GPSen. Passelig tur og tidlig kveld. Teltet opp før klokka var fire på ettermiddagen.

E1 dag 36: Gnistrende forhold fra Vuoma til Gaskahytta

Det hadde blitt klarere og kaldere i løpet av natten. Temperaturen hadde krøpet under 10 da vi kom ut for å pakke pulkene etter en behagelig natt på Vuomahytta.

Vi gikk fra Vuomahytta og fulgte Geibbajohka vest og oppover.

Vi passerte grensa til Øvre Dividal nasjonalpark, men landskapet var fortsatt like majestetisk med flotte fjell på alle kanter.

Vi passerte 900 moh, og gikk til vi kom til Gaskkasjohka (Fiskløyselva) før vi tok lunsj.

Det var bra at alle hadde med seg vindsekker og jervenduker når vi tok pause for vinden og den lave temperaturen førte til rask nedkjøling hver gang vi stoppet.

Etter lunsj var det bare å kruse ned til Gaskahyttene og Álddesjávri (Altevatnet). Da vi kom dit viste GPSen 17 km. En deilig dag.

E1 dag 35: Fra Dividalen til den populære Vuomahytta

Klokka var ikke mer enn 8.00 da vi startet fra Dividalshytta. Det var en nydelig morgen, lettskyet, sol, -6 grader og vindstille. Vi kunne ikke hatt bedre forhold.

Vi fulgte en scooterløype etter sommerstien noen km ned Dividalen. Vi hadde håpet at vi også skulle finne et ski- eller scooterspor etter sommerstien mot Anjavassdalen, men det gjorde vi ikke. Det vi derimot fant mye av var spor etter rype, hare, rev, elg, snømus og jerv. Ingen tvil om at det var et rikt dyrelivet i Øvre Dividal nasjonalpark.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å brøyte seg vei gjennom skogen. Heldigvis var det ikke noe å si på humøret selv om det ble litt «grynning».

Vi passerte Ole Nergårdbua før vi før vi kom ned til Divielva. Det er en åpen bu som eies og driftes av Statskog.

Da vi kom ned på Divielva fulgte vi den opp igjen et stykke før vi vinkla 90 grader, og brøyta oss løype opp den sørlige dalsida i Anjavassdalen.

Etter noen timer med litt slit i Anjavassdalen kom vi over skoggrensa. Der var det mindre snø og bedre pulkføre.

Vi gikk parallelt med Vuomajohka og gikk over Vuomajarvi før vi fant de tre Vuomahyttene til Troms Turlag. Det ble litt strekk i laget. Ikke alle hadde de samme forutsetningene, men da klokka var fem var alle kommet til hytta og GPSen viste 22,5 km. Det var ikke vanskelig å forstå at hytta var populær. Det var et vakkert område, og hytta lå fint plassert oppå en høyde rett overfor Vuomajárvi (Vuomavatnet). Vuomajárvi er et av de mest kjente fiskevatnene i Øvre Dividalen nasjonalpark.

E1 dag 34: Fra Dærtahytta til fantastiske Dividalen

Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.

Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.

Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.

Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.

Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.

Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.

Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.

Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.

E1 dag 23: Farge bonanza fra Reisavann til Luovdigammen

Vi forlot Nilut sàmi siida og den hyggelige reineieren etter at vi hadde stappet i oss så mye egg og bacon at vi skjemtes. Den rause verten gav oss de siste brødskivene som niste.

Det var en fin dag i Reisa nasjonalpark, og da sola tittet frem etter flere dager bak tunge skyer, eksploderte nærmest vidda og fjellet i vakre høstfarger.

Det var den tredje dagen vi gikk nordvestover. Det var litt rart, men vi var enig om at et besøk i Reisa nasjonalpark var verd noen ekstra km.

Fra Reisavann gikk stien over noen høyder før vi bikket ned i Reisadalen. Jo lenger nordvest vi kom jo flere fjell fikk vi i horisonten.

Etter 19 km fant vi Luovdigammen. Den likte vi så godt at vi bestemte oss å ta en overnatting. Vi avslutta en fargerik dag (kanskje den fineste siden Nordkapp) med stearinlys, varme i ovnen og 200 gram melkesjokolade. Var det mulig å ha det bedre?

Svaret var faktisk ja. Det var mulig å få det enda bedre for i kveldinga banket Heidi fra Telemark på døra. Hun hadde kommet samme ruta som oss. På tre uker hadde vi ikke møtt mer enn til sammen syv personer på tur så det var et kjærkomment møte. Det ble mer kaffe og sjokolade før vi la oss den kvelden.

E1 dag 22: Hard dag fra Madam Bongo til Reisavann

Nytrakta kaffe, heimebakt brød, egg og bacon, og enda flere historier startet vi dagen med. Verten vår, Mikel Aslak, var noe for seg selv, og veldig god til å fortelle. Vi måtte imidlertid videre, og måtte bare avslutte historietimen selv om den utvilsomt var underholdende.

Det var to alternative ruter denne dagen, etter E1, Nordkalottruta, eller etter den nedlagte gruveveien til Biedjovàggi. Det var omtrent like langt. Vi valgte veien siden vi hadde hørt at det var veldig bløtt langs Nordkalottruta.

Dagen ble veldig preget av hardt underlag og veldig mye rein. Vi var kommet inn i høstbeite område fikk vi vite. Sommerferien på kysten for reinen var tydeligvis over.

Dakota var på ingen måte hemmet av et par dager med dårlig mage. Hun gikk på med krum rygg hver gang hun kjente lukta av rein, og det var stort sett hele tiden. Hun rykket i bandet til høyre og venstre. Ryggen, hoftene og lårene var helt ferdige etter bare halvgått løp.

Til slutt kom vi stive og støle frem til Reisavann og Reisa nasjonalpark. Det var en lettelse.

Mikkel Nilut kom med sin karakteristiske elvebåt og fraktet oss over vannet til Nilut sàmi siida.

Der ble vi installert på annekset hans. Igjen var vi heldige, Mikkel servert himmelsk god Bidos, heimebakt brød og store røde og orange multebær med fløte til dessert. Ufattelig godt. Mikkel var også en hyggelig vert med glimt i øyet og gode historier. Vi koste oss og sov godt til tross for våre stive lemmer.

På GPSen stod det 32 km. De 2-3 siste km var med båt.

E1 dag 9: Bastingammen

Natta i Bastingammen var slitsom. Tyskeren hadde fyrt i ovnen for å tørke klær og sko. Den lille gammen var som en badstu. Å åpne døra var ikke et alternativ for det var millioner av mygg ute. Noen hadde alt kommet inn og surret selvsagt akkurat rett ved øret mitt.

Per lå på gulvet ved ovnen og hadde det trolig enda varmere enn meg. Kl. 02.00 hadde han fått nok. Teltet kom opp og gubben forlot badstua, men på morgenen kom han fort inn igjen. Det hadde blåst opp, og nå var det teltet han var bekymret for.

Siden det var blitt så kraftig vind og vi hadde sovet så dårlig var det en lett beslutning å bestemme seg for å gi Bastingammen et ekstra døgn.

Vi brukte dagen til å rydde og ordne i gammen, og tørke og reparere utstyr. Jeg var også en liten tur ute og plukket så mye multer som vi klarte å spise.

Bastingammen stod ferdig i 2018, og var erstatning for en eldre gamme som ble revet. Det var et imponerende byggverk, bygd på gamlemåten med lokale bjørkestavrer som reisverk. Never som tettematteralet og torv utenpå. Det kom ikke noen til gamma den dagen så vi fikk den helt for oss selv. Vi sov godt den natten mens vinden herjet utenfor.

E1 dag 8: Tungt fra Bajit Goadehisjávri til Bastingammen

Dagen startet godt med morgensol som tørket teltet etter nattens regnbyge, og den obligatoriske havregrøten.

Vi hadde etablert gode rutiner om morgenen. Begge visste hvem som skulle gjøre hva og hvor vi skulle ha ting. Det siste var viktig. Når alle ting hadde faste plasser slapp vi å lete gjennom både kløver og sekker når det et noe vi skal ha tak i.

I løpet av en god time hadde vi pakket og spist. Vi var tidlig ute, klokka var knapt sju da vi startet. Jeg hadde et håp om at vi skulle komme til Bastingammen før vi gav oss, og dit var det over tre mil

E1 ruta var godt merket, og det var bra for det var ikke sti. De første km gikk fint, men da vi kom til innsjøen, Skàiddejàvri var det slutt på idyllen. Kilometer på kilometer med myr og våt områder. Alt regnet hadde åpenbart satt sine spor.

Det var ikke annet å gjøre enn å plaske uti. Hvert steg var krevende. Foten forsvant ned i myra, og det trengtes kalorier for å få den opp igjen. Når den endelig kom opp var skoen våt, brun og ekkel.

Turen ble ikke enklere av at det også i dette området fantes en god del rein. Dakota gikk i kjent stil inn i en slags jakttranse. All oppmerksomhet ble viet reinen at det hang en person bak henne anfektet henne ikke. Jeg forsøkte å snakke til henne, avlede osv. ,men det gikk kun kort tid så var vi tilbake der vi startet. Da jeg til slutt deiset i myra var det slutt på diplomatiet. All lærdom fra hundetrenerkurset var blåst bort. Eder og galle ble ropt utover vidda. Det hjalp ikke på henne, men jeg fikk ut litt frustrasjon. Etter noen timer i myra kom vi heldigvis over i bedre partier.

Det var også mange bekker å passere. Vi hadde tatt med staver og kroks til formålet, og det fungerte fint. Å få vasket varme føtter i kaldt vann var faktisk en av høydepunktene den dagen.

Etter 12 timers slit kom vi frem til Stabbursdalen nasjonalpark. På GPSen stod det 33,5 km. Vi var slitne og glad for at det var plass til oss i Bastingammen. Det var kun en enslig tysk student som hadde søkt ly i gammen da vi kom. Det var to benker og en sengeplass på gulvet mellom benkene. Vi tok de to siste plassene og sovnet temmelig fort.