Padjelanta – Turblogg

Dag 5 på ski rundt Sulisfjellene

Rypene kaklet, det var mildt og vårlig da vi startet.

De andre i turfølge lå en time foran oss. Det var mye enklere å rengjøre hytta når vi fikk være alene, og Rago var alltid litt ekstra ivrig i starten så det var fint å bare la han gå i sitt eget tempo.

Vi gikk mot sør og fulgte elva, Ståddájåhkå og Nordkalottleden. Det gikk jevn oppover. Etter noen kilometer passerte vi et ferskt jervespor. Det var spennende både for meg og hundene.

Vi tok de andre igjen på ca 1000 høydemeter. Det var rutas høyeste punkt.

Sola kom frem og det ble varmere, og dermed gikk det også stadig saktere. Hundene slet i varmen med vinterpelsen på. Per overtok pulken fra Nuuk.

Lunsj i strålende sol ved Reinvaktarstugan.

Etter lunsj fortsatte vi etter Nordkalottleden mot Pieskehaure, men da var temperaturen blitt så høy at også Rago måtte gi tapt for varmen. Jeg overtok pulken, og det gikk straks mye bedre.

Etter 29 km kom vi til den svenske turistforeningshytta, Pieskehaurestugan. Her ble vi møtt av en hyggelig stugvert, og fikk kjøpe forfriskninger etter en varm og lang dag på ski. Gjett om det smakte?

E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!

E1 dag 50: Luftig tur fra Ritsem til Staddajåkkå

For å komme over innsjøen, Akkajaure, har man to muligheter, båt til kr. 270,- eller helikopter til kr. 400,-. Jeg valgte meg helikopter, og bestemte meg for at helikopteret like gjerne kunne løfte meg helt til Staloluokta. Jeg har tidligere gått denne strekningen på ski, og jeg hadde fått nok av den svenske mygga.

Det ble en veldig artig opplevelse. Vi fløy nært bakken, og jeg kjente meg igjen. De mange samebyene som jeg tidligere hadde gått på ski forbi, og som den gangen var øde og forlatt yrte av liv nå. Vi var nede i en av dem og leverte et barn. Det var ekte gjensynsglede.

Det siste stoppestedet var Staloluokta, og jeg gikk av og kunne gå rett inn i den vakre dalen opp til Staddajåkkastugorna. To dagsetapper med myggterreng var gjort unna på noen minutter. Jeg så virkelig lyst på tilværelsen.

Dalen var tydelig formet av en isbre, vid, halvmåneformet og morene bunn. Det var lett å gå, og ingen mygg å se.

Etter 12 km kom jeg opp til Staddajåkkåstugorna. De eies og drives av tre samebyer. De kallet seg Badjelánnda Laponia Turism (BLT). Vi har tidligere vært veldig fornøyd når vi har leid hos de. Det ble jeg også denne gangen.

Hilde, den hyggelige stugverte, ønsket med velkommen. Jeg var den eneste gjesten, og fikk virkelig god service.

Hilde hadde bakt Gahkko, samisk brød. Det fikk jeg kjøpe, og det smakte himmelsk.

Deretter fikk jeg Sovas av elg. Helt ubeskrivelig nydelig. Det var den første kvelden på turen at jeg virkelig kjente at jeg var mett. Fantastisk bra dag.

Dag 84: Samisk kulturvandring til Kutjaure

Det var fortsatt sol da vi våknet, men temperaturen var på tur opp. Gradstokken viste bare 12 kuldegrader, og det var skyer i vest. Et annet vær enn det kalde, klare været var på vei. Vi tok farvel med det trivelig paret fra Danmark som startet allerede kl. 07.00. De trengte dagen fortalte de, for å nå neste hytte. Jeg har alltid trodd at vi startet tidlig, men det fantes altså noen som var mer ekstrem.

Nuuk og Dakota overnatter alltid i hver sin pulk. De rikker seg normalt ikke før jeg kommer ut med mat. Denne dagen var intet unntak.

Vi forlot Låddejåkkå og satte retning mot den store innsjøen, Vastenjaure.

I Padjelanta nasjonalpark og særlig ved de store innsjøene ligger det mange sameviste eller samebyer som en svenske vi møtte kalte de. En sameviste er en bo- og arbeidsplass for en eller flere samefamilier som de bruker deler av året. Vi passerte flere samevister på vår tur og de bestod av en klynge med små hytter og kåter.

Vi hadde egentlig tenkt å gå til Akkastuen, men på grunn av føre som stadig var like krevende for hundene ble vi enige om at Kutjaure var dagens mål. Vi krysset den stor og åpne elven Vuojafadno på en vakker hengebro. Svensken er flinke til å tilrettelegge med solide broer på vandringsledene sine.

Da vi kom til Kutjaurestuen traff vi en kjempe hyggelig «stugvert». Hun møtte oss med varm jordgubbsaft, og vi følte oss svært velkommen. Kutjarstuen eies og drivest av den Svenske turistforeningen, og har stugvert fra 1. mars.

GPSen viste 21,5 km, og vi kunne ta kveld i gjestfrie og vakre omgivelser.

Dag 85: På sporet til Ritsem

Fra Kutjaurestuen er det scooterløype til Ritsem. Det passet Nuuk og Dakota godt. De veivet med halen og var ivrige, og hadde god fart over innsjøen, Kutjaure.

Videre fulgte vi scooterløypa ned dalen mellom Boalnotjåhkka og Ahkka. Dalen ligger i både Padjelanta og Stora Sjøfallets nasjonalpark.

Det var vekslende vær og til tider ganske varmt når sola gledet oss med sitt nærvær.

Da vi kom til Akkastuen ble vi igjen møtt av en kjempe trivelig «stugvert» og « jordgubbsaft». Vi spiste matpakken vår og fortsatte over Ritsemjavrre. Vi var motivert av tanken på en varm dusj og dekning på mobiltelefonen etter nesten en uke uten.

Da vi kom frem til Ritsem viste GPSen 30,5 km, og vi fikk både dusj og rom på den Svensk Turistforeningen sitt vandrerhjem.

Dag 83: Mange naturopplevelser på vei til Låddejåkkå

Sol, kaldt og flott, men det hersket stor uengighet over veivalget for dagens etappe under frokosten. Jeg ville legge løypa nordover over de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure. Det ville gitt Nuuk og Dakota fine forhold. Per syntes at 4-5 mil på endeløse innsjøer ville bli for kjedelig. Det ville dessuten bli en lang omvei. Han hadde sett en scooterløype som gikk i retning av Sarek nasjonalpark og lokket med fine naturopplevelser.

Per fikk vilja si og vi starta å gå etter et bra scooterløype. Vi hadde nesten ikke fått gått oss varme før vi bokstavelig talt kjørte rett inn i en gigantisk rypeflokk. Stadig like flott å oppleve at det fortsatt finnes store flokker med ryper.

Etter 2-3 km ble det åpenbart at løypa vår ikke gikk dit vi skulle. Den gikk sørover og vi skulle jo nordover.

Det var bare å labbe ut av sporet, og følge sine egne spor i jomfruelige og fantastiske omgivelser. Vi kunne se Sarek nasjonalpark i sør, men ingen spor av mennesker. Derimot var det mange dyr. En elgku med kalv krysset foran oss før vi tok fatt på stigningen over Pårka.

På veien opp fikk vi et interessent møte med to rever. Den ene kom springende mot oss. 50-100 m før oss stoppet den og kikket på oss lenge. Deretter fulgte den oss oppover på passe avstand. Veldig pussig adferd, men artig for oss.

På andre siden av lia beitet en reinflokk. Hundene ble minst like gira som oss av alle dyrene og nesten uten å ha lagt merke til at vi hadde gått var vi oppe på det høyeste punktet.

Derfra var det fin nedover kjøring til Låddejåhkå stuen. Der fant vi et hyggelig dansk par som vi fikk dele hytten med. GPSen viste 28 km. Vi var glade og følte oss rike på naturopplevelser etter en innholdsrik og vakker dag.

Dag 82: Sol og fint vær i Padjelanta nasjonalpark

Minus 15 og sol fra skyfri himmel. Vi kjente det godt i beina etter dagen før, men gledet oss likevel til å ta fatt på dagens etappe. Det var ikke hver dag vi kunne starte dagen i med så fint vær.

Det var ideell forhold for ski, men for Nuuk og Dakota var det ikke like enkelt. De brøt med jevne mellomrom gjennom. Det gikk derfor ikke så fort, men med fint vær og nydelige omgivelser var det helt greit.

Vi fulgte innsjøen, Sårjåsjavrre, inn i Sverige. På enden av vannet fant vi en ubetjent Svensk turistforeningshytte, Sårjåsjaure Fjällstuga. Den var uten ved og gass, men kunne fungert fint som beskyttelse for været en uværsdag. Det var det ikke behov for denne dagen så vi brukte den til ryggstø under lunsjen.

Lenger ned passerte vi Staddåjåkka Fjällstugene. Staddåjåkka Fjällstugene er en av flere hytter i Padjelanta nasjonalpark som er drevet av Naturvårdsverket. Padjelanta nasjonalpark er Sveriges største nasjonalpark og et perfekt område å gå med barn i ettersom hyttene ligger tett.

Etter Staddåjåkka Fjällstuga møtte vi noen reingjetere til stor glede for Nuuk og Dakota. Da fikk de scooterspor og farten tok seg betraktelig opp.

Det var mer enn bare scooterspor som fikk Nuuk og Dakota til å gire opp. I scootersporet dukket det opp et reinkadaver som Nuuk og Dakota fant veldig interessant.

Det var ferske spor i snøen etter dødskampen til den uheldige reinen. Det kunne se ut som det var to jerver som var blitt mette den dagen for det var to ulike størrelser på jervesporene.

Turen endte til slutt ved innsjøen, Virihaure. Vi hadde gått 28,5 km og var glad vi kunne hvile og overnatte på Staloluokta Fjällstuga. Staloluokta Fjällstuga drives av samene i område. Hytta varmet vi opp med gass så det ble fort varmt. Ute krøp temperaturen under 20 grader i løpet av natten.