E1 dag 29-30: Grensevandring fra Kilpisjärvi til Gappo

På grunn av våteksemen som hundene hadde pådratt seg hadde vi håpet at vi kunne reise heim med buss fra Kilpisjärvi. Det gikk dessverre ikke. Grensen var stengt pga korona så det var ingen annen råd enn å fortsette til fots

Etter en hviledag på Lapland hotel Kilpis startet vi å gå langs innsjøen Kilpisjärvi etter veien, E8. Ved Kilpisjärvi Retkeilykeskus gikk det båt over Kilpisjärvi til Koltalahti.

Vi var litt spente på om båten ville gå. Det måtte være min fem personer med for at det skulle skje. Bekymringen vår var helt bortkastet. Selv om det var meldt regn, mandag og midt i september var båten full. Å dra til Treriksrøysa var tydeligvis en populær aktivitet i Finland.

3 km fra Koltalahti kunne vi ta det obligatorisk bilde ved Treriksrøysa, punktet hvor både Norge, Sverige og Finland møtes.

Vi fortsatte inn i Norge etter Nordkalottruta og E1. Det var deilig. Det føltes ikke helt bra å være i et land som egentlig var stengt for oss.

Ved Troms Turlags Goldahytta hadde vi lunsj. Det var en mann på tilsyn på hytta, men vi fikk ikke komme inn. Hytta var koronastengt.

Det spilte ingen rolle for oss. Vi koste oss i hytteveggen.

Vi fortsatte etter Nordkalottruta rundt Golddajàvri og opp på fjellet. Stien gikk langs grensen til Sverige.

Det var tåke og skyet, men innimellom kunne vi se at dette var et område med mektige og tøffe fjell. Isbreer og nysnø bredde seg nedover toppene.

På 680 moh rett ved grensen til Sverige fant vi enda en av Troms Turlags hytter, Gappohytta. Hytta, eller rettere sagt hyttene, lå nydelig plassert med utsikt til mange vakre topper på over 1400 moh.

Vi tok kveld ved Gappo og utsikten. På kvelden fikk vi et etterlengta besøk av sola så da var det bare velstand. GPSen visste 33 km.

E1 dag 28: Fra Kuonjarjoki til Kilpisjärvi med dusj og pizza i tankene

Vi startet tidlig selv om tåken lå over fjellet og alt var vått. Det hadde regnet kraftig om natta, og tåken gjorde det ikke tørrere. Driverne var varm dusj, øl og pizza. Vi ville så fort som mulig ned til Kilpisjärvi.

Vi gikk over fjellet, Guonjarvàrri, som lå på over 1000 høydemeter. Da vi kom ned på 700 høydemeter lettet tåken.

Og da vi kom ned til Saarijàrvi kom sola. Saarjàrvi er både en hytte og en innsjø på grensen til Norge. Vi gikk et par kilometer i Norge før vi igjen krysset grensen og slapp oss ned mot Kilpisjärvi.

Både før og i Kilpisjärvi var det mye rein. De virket lite redd for folk og hunder. Når ikke reinen sprang gikk det overraskende lett å passere med hundene.

Vi gikk 24 km og kom til Kilpisjärvi i god tid før butikken stengte. Da måtte vi bare kaste i oss noe snop før vi fant ut hvor vi skulle bo. Dessverre hadde vi ikke reservert på forhånd. Vi endte opp på Lapland Hotels Kilpis til stiv pris og dårlig standard, men det la ikke demper på stemningen. Vi koste oss med varm dusj, deilig pizza og kald øl den kvelden,

E1 dag 27: Folkevandring fra Pitsusjärvi til Kuonjarjoki

Også denne dagen startet dryppende våt av morgendugg. Vi gjorde oss harde og lå i posen til sola kom frem. Da virket dagen mye bedre å stå opp til. Vi kunne også nyte luksusen med nesten helt tørre sko.

Vi vandret etter den godt brukte stien fra Pihtsusjärvi og kom forbi, Pihtsusköngäs (foss). Den er en severdighet i Finland, men siden vi nettopp hadde lagt bak oss Reisadalen var vi litt blaserte, og gikk fort videre.

Hele tiden møtte vi folk som skulle opp til Halti, eller som hadde vært der og var på vei tilbake. Halti var tydeligvis på mange finske «Bucket list».

I enkelte partier var det mye store stein ellers var det veldig fint å gå. Etter vel 10 km kom vi til neste hytte, Meekonjärvi. Her spiste vi lunsj i solsteika før vi fortsatte opp til høyere partier.

I de finske hyttene som vi var innom var det en del av hytta som var åpen for alle , og en del som var låst og som måtte bestilles på forhånd. I den åpne delen var det enkel standard med trebenker for å ligge på, gassbluss, kasseroller og nok ved. Madrass, sovepose, toalettpapir, bestikk, kopp og asjett mm. måtte du holde deg meg selv. På alle plassene var det mottak av søppel og kildesortering. Til og med på utedoen var det en egen luke i veggen for serviettene som du benyttet deg av etter besøket. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Etter å ha tilbakelagt 21 km kom vi opp til hytta, Kuonjaroki. Det begynte å regne så vi bestemte oss for å slå opp teltet ved hytta slik vi gjorde dagen før. Begge hundene hadde utviklet våteksem etter flere uker med regn og duggfall. Nå forsøkte vi å utsette dem for så lite fukt som mulig for å holde eksemen i sjakk.

Inne i hytta var det mye folk som skulle overnatte, og enda flere som bare hadde en lun matbit før de gikk videre. Vi var glad vi hadde teltet selv om det hadde vært godt å kunne sove inne etter mange dager på vandring.

E1 dag 26: Fra Reisa nasjonalpark til Finland i alpint landskap

Natta var kald. Det hadde regnet litt og det var stort duggfall. Alt var vått og rått. Soveposen opplevdes som en varm og tørr oase så det tok en stund før vi klarte å bryte oss i gang. Klokka var nesten ti før vi begynte å gå. Etter min tidsregning var dagen nesten over så jeg var ikke helt fornøyd.

Humøret ble etterhvert bedre da vi begynte å gå. Landskapet var flott og spesielt. Stien gikk oppå enorme morenerygger som isbreene i din tid hadde skapt.

Da vi hadde gått i 7-8 km kom vi til grensemerke mot Finland. Vi tok sjansen på å passere grensen til tross for korona. I Kilpis hadde vi satt av neste matforsyning så vi syntes ikke vi hadde noe valg hvis vi skulle fortsette ferien

En flott sak i Finland er at ruta er godt merket og merkene stemmer med kartet. Over reingjerder og elver er det tilrettelagt med overganger og bruer.

Ikke langt fra grensen fant vi Kopmàjoki. Det var en av de mange åpne koiene som den Finske fjelltjenesten hadde satt opp. Der ble det lunsj på både to og firbeinte. Hundene fikk tre måltid om dagen nå både forbi vi nærmet oss ny forsyning med hundemat, og fordi vi syntes de var blitt litt tynne.

Det var alpint og karrig landskap hele veien fra Kopmàjoki og ned til Pihtsusjàrvi.

Ved Pihtsusjärvi fant vi neste åpne koie. Vi hadde håpet at vi skulle få den for oss selv, men det tok vi feil. Vi var kommet rett inn i hovedfartveien til det populære fjellet, Halti (finsk) og Hàldicohkka (nord samisk). Halti er Finlands høyeste fjell med en høyde på 1324 moh. Det er et grensefjell mellom Finland og Norge. Haltis høyeste punktet er på 1361 moh, og ligger på norsk side.

GPSen fortalte at vi hadde gått 23,5 km. Vi satte opp teltet ved koia og kunne nyte å gå på utedo, levere søppel på et svært detaljert sorteringssystem og mulighet for å få tørket sko og sokker. Rein luksus så langt til fjells.

E1 dag 25: Fra Ovi Raishiin til Coalbmejàvri i fine omgivelser

Uthvilte, mette og tørre forlot vi Ovi Raishiin (nasjonalpark senteret) i morgensol. Vi hadde overnattet komfortabelt på Nord Troms turlag sine to sengeplasser på Ovi Raishiin.

Lufta var klar og rein, og det blinket i morgenduggen som lå som små perler på røde, gule og grønne blad. Høsten var på sitt vakreste.

Etter en liten kilometer på grusvei vinklet vi 90 grader og gikk rett opp fra Reisadalen. Det var et slit, men heldigvis var det fint vær å ta pauser i.

Ved Sarafossen ble det et stopp. Det var ikke vanskelig å forstå at Reisadalen var blitt til nasjonalpark. Det var en imponerende og variert natur vi fikk oppleve.

Vi gikk opp til 800 høydemeter. Der var det nesten ikke vegetasjon, men også vakkert på en annen måte. Jeg var også svært fornøyd med at vi nå gikk sørover etter fire dager nordvest. Det føltes riktig. Vi skulle tross alt til Italia.

Vi satte opp teltet ved innsjøen, Coalbmejàvri. Da viste GPSen 23 km.

Nuuk og Dakota ble godt festet i store steiner. Det var vi glad for da en stor flok med rein passerte forbi teltet vårt i løpet av kvelden.

E1 dag 24: Pur lykke gjennom Reisadalen

Fra Imogammen gikk stien bratt ned i Reisadalen.

Det vekslet mellom kjent bjørke skog og flott furuskog. Helt forskjellig fra det vi hadde gått i de siste fire ukene.

Etter 3-4 km i skogen kom vi til den kjente og spesielle Imofossen. Den gikk rett ned i et imponerende juv. Vel verdt et besøk.

Vi hadde en liten fotoseanse ved fossen før vi hastet videre. Det var ur og bratt ned til elva flere plasser så det gikk ikke så fort, men det var godt tilrettelagt og sikret for fotturister så vi følte oss trygge.

Etter noen km til kom vi til DNTs hytte, Nedrefosshytta. Hytta var coronalåst, men vi fant et fint bord idyllisk plassert rett ved elva hvor vi spiste lunsjen vår.

Etter lunsj og noen flere kilometer var det tid for en tur på elva. Vi hadde på forhånd bestilt båttransport hos Reisabåt AS. Vi var litt spent på om det skulle dukke opp noen for vi hadde vært uten dekning i en uke, men akkurat til avtalt tid kom Chris-Hugo, og vi kunne puste lettet ut.

Chris-Hugo var en blid og raus mann som gjerne tok med Heidi, vår ny venninne, i båten sin.

Det gikk fort nedover elva, og litt roligere i partier med lav vannføring. Det var artig å se Reisadalen fra båt. Vi fikk et annet perspektiv fra vannet.

Det ble et stopp ved den berømte Mollisfossen. Der møtte vi et par som bodde på Lyngen Lounge. Det var nok et en fin plass å bo for de hadde en gigantisk og velsmakende lunsjpakke med seg som vi gladelig hjalp dem med å spise.

Etter en time ved Mollisfossen dro vi videre ned til Ovi Raishiin, nasjonalparksenteret hvor vi ble satt av. En veldig interessant og bra dag.

GPSen visste 35 km, det meste var med elvebåt.

E1 dag 23: Farge bonanza fra Reisavann til Imogammen

Vi forlot Nilut sàmi siida og den hyggelige reineieren etter at vi hadde stappet i oss så mye egg og bacon at vi skjemtes. Den rause verten gav oss de siste brødskivene som niste.

Det var en fin dag i Reisa nasjonalpark og da sola tittet frem etter flere dager bak tunge skyer, eksploderte nærmest vidda og fjellet i vakre høstfarger.

Det var den tredje dagen vi gikk nordvestover. Det var litt rart, men vi var enig om at et besøk i Reisa nasjonalpark var verd noen ekstra km.

Fra Reisavann gikk stien over noen høyder før vi bikket ned i Reisadalen. Jo lenger nordvest vi kom jo flere fjell fikk vi i horisonten.

Etter 19 km fant vi Imogammen. Den likte vi så godt at vi bestemte oss å ta en overnatting. Vi avslutta en fargerik dag (kanskje den fineste siden Nordkapp) med stearinlys, varme i ovnen og 200 g melkesjokolade. Det var vel ikke mulig å ha det bedre.

Men det var det faktisk for i kveldinga banket Heidi fra Telemark på døra. Hun hadde kommet samme ruta som oss. På tre uker hadde vi ikke møtt mer enn til sammen syv personer på tur så det var et kjærkomment møte. Det ble mer kaffe og sjokolade før vi la oss den kvelden.

E1 dag 22: Hard dag fra Madam Bongo til Reisavann

Nytrakta kaffe, heimebakt brød, egg og bacon, og enda flere historier startet vi dagen med. Verten vår, Mikel Aslak, var noe for seg selv, og veldig god til å fortelle. Vi måtte imidlertid videre, og måtte bare avslutte historietimen selv om den utvilsomt var underholdende.

Det var to alternative ruter denne dagen, etter E1, Nordkalottruta, eller etter den nedlagte gruveveien til Biedjovàggi. Det var omtrent like langt. Vi valgte veien siden vi hadde hørt at det var veldig bløtt langs Nordkalottruta.

Dagen ble veldig preget av hardt underlag og veldig mye rein. Vi var kommet inn i høstbeite område fikk vi vite. Sommerferien på kysten for reinen var tydeligvis over.

Dakota var på ingen måte hemmet av et par dager med dårlig mage. Hun gikk på med krum rygg hver gang hun kjente lukta av rein, og det var stort sett hele tiden. Hun rykket i bandet til høyre og venstre. Ryggen, hoftene og lårene var helt ferdige etter bare halvgått løp.

Til slutt kom vi stive og støle frem til Reisavann og Reisa nasjonalpark. Det var en lettelse.

Mikkel Nilut kom med sin karakteristiske elvebåt og fraktet oss over vannet til Nilut sàmi siida.

Der ble vi installert på annekset hans. Igjen var vi heldige, Mikkel servert himmelsk god Bidos, heimebakt brød og store røde og orange multebær med fløte til dessert. Ufattelig godt. Mikkel var også en hyggelig vert med glimt i øyet og gode historier. Vi koste oss og sov godt til tross for våre stive lemmer.

På GPSen stod det 32 km. De 2-3 siste km var med båt.

E1 dag 21: Madam Bongos fjellstue

Etter noen rolige dager trodde vi at hundene var i topp form, men der tok vi feil. Den siste natta i Kautokeino ble vi vekket av at Dakota peip. Da Per kom ut var hun nesten ferdig med å demontere huset sitt. Hun hadde fått vondt i magen. Å binde henne utenfor var ikke et alternativ. Hun hadde allerede slitt seg en gang, og satt en av bygdas mange laushunder på plass.

Det endte med at jeg betalte dyrt for å sove på hotell, men lå ukomfortabelt i bilen sammen med Dakota. På grunn av den slitsomme natta og de dårlige hundemagene bestemte vi oss for å følge den gamle gruveveien som går parallelt med E1.

Etter 12,5 km kom vi til en meget interessant plass, Madam Bongos fjellstue.

Her var det flere små hytter, og en interessant gamme bygd av gamle båter.

Det var ikke en luksus suite, men akkurat slik jeg og Per likte det.

Verten var en hyggelig pensjonert kokk. Han disket opp med fantastisk reinsdyrmiddag og multekrem, og gode historier. Fin avslutning på en vakker høstdag.

E1 dag 16-20: Rolige dager fra Masi til Kautokeino

Fra Masi gikk Per og hundene etter ATV spor opp på fjellet og videre til Biggejàvri. Der overnattet de i telt. Selv måtte jeg på arbeid noen dager.

Dagen etter kom de ned på den gamle veien mellom Alta og Finland som de fulgte frem til Kautokeino.

De gikk totalt 62,5 km. Det var lite folk å se på veien, men de fant en død rein.

Fra Kautokeino tok de bussen nordover for å hente bilen med nye forsyninger. Per hadde hovnet opp i en fot så han tok også turen innom legevakta, men de fant ikke noe. Den var trolig bare litt overbelastet.

Hundene fikk en runde hos veterinær. Der fikk de ormekur og en generell sjekk. De hadde tapt litt vekt, men virket ellers i god form.