Nydelig morgen og fine forhold for tur, lettskyet, pent og akkurat passe temperatur. Og med deilig frokost i magen var det en god start på dagen.
Geitene så interessert på oss da vi dro. De var blitt satt i innhegning siden de var så nysgjerrige på Rago, og jeg tok ikke sjansen på å se hvordan det kunne ende. Nå som vi skulle forlate den idylliske plassen kunne de slippes ut igjen, og de sto der og fulgte oss med det samme nysgjerrige blikket som dagen før. Artige dyr.
Vi gikk i rask tempo opp på fjellet. Rago var i slaget. Det var rein over alt.
Rein ved Rønsjøen
Vi gikk rundt 10 kilometer før vi tok pause, og da var vi kommet ned til Rønsjøen. Det var et fint sted å stoppe, et stille vann og modne søte molter. Her kunne vi både bade og kose oss, men også her fikk vi besøk av rein. De kom rolig sigende langs vannkanten, nysgjerrige og flotte.
Etter pausen gikk vi ned til Sylen. Der fikk vi skyss videre med båt over Grøvelsjøen, og vi gikk i land på svensk side av innsjøen
Rago var glad for båttransporten, tror jeg. Han var sliten etter reinsjakta.
Det var 16,5 km til Sylen og 25 km totalt inkl. båttransporten.
Vi fikk både overnatting og middag på Grövelsjön Fjellstation, og det smakte himmelsk. Jeg kan ikke huske sist jeg har spist så god mat, disse svenskene kan virkelig dette. Etter en lang dag på tur var det akkurat den typen måltid som gjør at man synker litt ekstra ned i stolen og kjenner hvor godt det er å være menneske.
Værmeldingene var fryktelige, og regnet trommet hardt mot taket mens tordenen buldret i bakgrunnen. Jeg syntes det var for dårlig vær til å gå over fjellet mot Svukuriset. Løsningen ble å legge ruta ned til Femunden og ta båten et stykke, en nødvendig tilpasning til fjellets humør.
Røosbua
Etter 4 km på såpeglatte steiner kom vi ned til Røa og ventebua, Røosbua.
Fæmund II
Fæmund II var en flott båt, og turen var definitivt verdt det. Det har gått rutebåt på Femunden siden 1886, og frem til 1958 ble båtene drevet på damp. Da gikk det hele 300 favner på en sesong, et imponerende tall.
På båten møtte jeg en svært hyggelig mannskap som serverte kaffe og vaffel. Rago fant også raskt tonen med dem. Mens Fæmund II beveget seg mellom stoppestedene, grå skyer og små glimt av lyn, kjente jeg at denne omveien ble helt riktig. Noen ganger er det fint å ta en omveg. Det gjør godt både for opplevelsen og humøret.
Vi gikk i land på Revlingen. Der passerte vi et venterom med historisk sus. Der hadde det stått mange å ventet på båten.
Vi gikk den hyggelige strekningen fra Revlingen til Svukuriset, og passerte et større reingjerdeanlegg for merking, skilling og slakting til Svahken sijte. Det var stille der denne dagen, men anlegget bar spor av hva arbeidet som foregår der når reinflokken samles. Det minner meg på hvor tett natur og tradisjon henger sammen.
Svukuriset
På Svukuriset fant vi igjen hyggelig betjening og en tørr plass å sove. Løse geiter vandret rundt på tunet til stor glede for både Rago og oss andre. Det var en rolig stemning akkurat det man trenger etter en dag med regn, båttur omveger og fjellstier.
Etter en deilig natt på Marenvollen gjorde vi oss klare til start. Sekken og kløven ble pakket, skoene snørt, og matpakken smurt. Planen for dagen var å følge den historiske Malmvegen hele veien til Ljøsnåvollen.
Litt regn fulgte oss da vi startet, men vi var så gira begge to at vi knapt la merke til dråpene som falt. Det er jo lurt å ta det rolig i begynnelsen, til kroppen blir varm, og dette var dessuten første dagen med sekk på en stund. Likevel kunne vi ikke brydd oss mindre. Jeg småsprang etter Rago, som allerede hadde los på tur og suste avgårde i full fart.
Over Tamneshøgda brøt sola endelig gjennom skyene, og vi kjente hvordan varmen begynte å tørke oss litt opp, men ikke på føttene. Jeg angret bittert på skovalget. Jeg hadde tatt med et av de gode gamle paret som jeg en var så glad i, men som for lengst hadde gjort sitt. De var som svamper i myrene vi måtte krysse, og hvert steg sugde inn mer vann enn det slapp ut. Til slutt var jeg søkk våt på beina. Det var bare å innse at de ikke kom til å bli tørre igjen før vi nådde Sverige.
Stiene var fin og lett å følge, og landskapet var åpnet og flott. Det var lett å gå og god utsikt i alle retninger.
Langs Malmvegen var det satt opp informasjonsskilt som fortalte om kulturminner, tidligere bruk av området og det rike dyre- og fuglelivet. Det gjorde turen både lærerik og ekstra interessant, og ga en god forståelse av historiene som lå i landskapet.
Fjelburøsta
Fjelburøsta var en nedlagt seter som hadde fått nytt liv som DNT-hytte. Sjelen fra den gamle driften satt fortsatt i veggene. Et hyggelig stoppested midt i fjellet. Vi tok en kort pause før vi hastet videre.
Etter rasten gikk vi 1,5 kilometer på vei før vi vinklet inn på den fineste stien jeg har gått, myk skogbunn som var både tørr og innbydende. Vi fulgte Feragshåen videre, og snart kom den karakteristiske brune reinen fra området til syne mellom trærne til Rago store glede.
Svartvika
I Svartvika ble det endelig matpause. Da hadde vi «sprunget» over 20 kilometer, og Rago så ut til å begynne å roe seg litt. Her fant vi rikelig med kulturminner fra tidligere tiders tømmerfløting, og en åpen koie som vitnet om et liv og arbeid som en gang preget området.
Da vi kom til Ljøsnåvollen viste gpsen 28 km.
Ljøsnåvollen
Ljøsnåvollen var en idyllisk seter fra 1600 tallet, og det var fortsatt seterdrift etter gammelmåten Her gikk kyrne løse, og hersjene stod rake og fulle av høy.
Kvelden ble avsluttet med skikkelig seterkost, heimelaga rømmegrøt og spekemat. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en fin tur.
Stetinden, Norges nasjonalfjell, var dagens turmål. Sist jeg sto på toppen var for 14 år siden, og da hadde jeg med meg barna mine. Det var nok ikke det klokeste valget jeg har tatt, og unger på en slik tur anbefales ikke. Denne gangen var det bare meg og fjellklatreren Fredrik. Forventningene var store. Jeg gledet meg. 😊
Turen startet ved parkeringsplassen rett nedenfor Stetinden. Selve fjellet var skjult i tåke, men vi satset på at den skulle lette etter hvert. Vi fulgte en tydelig sti gjennom skogen.
Det gikk i godt tempo, og jeg kjente det brente i lårene. Jeg hadde en ganske tung sekk, og høydemeterne kom raskt.
Oppe på 1319 moh tok vi på oss klatreutstyret og satte noen sikringer over traversen. Tåken kom og gikk, men vi kunne stort sett se ryggen opp mot toppen. Det var magisk.
Fredrik gikk sikkert og stødig først og satte sikringer. Jeg tok dem med meg videre da jeg kom etter. Det fungerte fint, og jeg synes det var lett å samarbeide med Fredrik. Det var et taulag foran oss så det ble litt venting, men vi fikk heldigvis passere etter traversen. Det tar alltid litt tid når det er flere i et tau.
«De ti forbistrede fingertakene«
Da vi kom til «de ti forbitrede fingertakene», var jeg spent. Jeg husket at jeg hadde strevd på dette partiet sist, og at vi hadde brukt en slynge for å komme nærmere takene.
Denne gangen hadde Fredrik ikke lagt ut noen slynge til meg. Jeg kasta meg ut i det, entra meg etter kanten og kom, på mirakuløst vis, greit opp på egen hånd, til tross for litt stive hofter og rustne klatreferdigheter. Det ga et skikkelig kick og en herlig mestringsfølelse.
Nå var det vanskelige partiet unnagjort. Med ny selvtillit og lette føtter fortsatte vi opp ryggen til vi sto på toppen.
På toppen, 1393 moh
Vi satt en stund på toppen og ventet på at tåken skulle lette. Dessverre uteble de helt store endringene, men innimellom åpnet skyene seg nok til at vi fikk noen glimt av landskapet rundt oss. Selv om utsikten ikke viste seg fra sin beste side, var følelsen av å stå på toppen av Stetind sterk. Turen opp hadde vært en fantastisk opplevelse i seg selv. Og så er det noe helt eget med Stetinden, et kult og særdeles spesielt fjell.
Nedover gikk det greit. Vi rappellerte forbi de forbistrede fingertakene og tok det rolig og kontrollert ned. Vi brukte ikke mer enn ni timer på turen. Det var effektivt å være bare to.
Vel nede gikk turen som så mange ganger før innom en multemyr. Jeg avsluttet dagen med å plukke litt multebær, eller «litt» er kanskje å underdrive. Det ble faktisk 1,5 kilo.
Ja, jeg er håpløs når det gjelder multer. Får jeg først øye på de oransje bærene, er det umulig å gå forbi uten å stoppe. Etter en fantastisk dag på Norges nasjonalfjell var det en perfekt avslutning på turen.
Fuglefjellene er et populært dagsturmål ved Longyearbyen. De ligger rundt 10 kilometer vest for byen og består av to deler: Grønberget og Pilarberget.
Kryssing av Bjørndalselva
Turen startet i Bjørndalen, et område kjent for vakker natur og et rikt dyreliv.
En av de første utfordringene var å krysse Bjørndalselva. Heldigvis var vannstanden lav, så det gikk greit å komme seg over, både med crocs og støvler.
Deretter gikk turen videre innover Bjørndalen. Underveis møtte vi flere svært nysgjerrige reinsdyr, noe som skapte stor begeistring hos Dakota.
Varden på Pilarberget
Etter noen kilometer i lettgått og relativt flatt terreng startet stigningen opp mot platået. Herfra fortsatte vi ut til varden på Pilarberget, hvor vi ble belønnet med flott utsikt over Bjørndalen og områdene rundt.
Etter en liten lunsjpause fortsatte vi langs kanten av Fuglefjellet. Litt lenger nede kunne vi høre et yrende fugleliv mens vi gikk. Lydene fra tusenvis av fugler fylte lufta og minnet oss om at vi befant oss ved et av områdets travleste fuglefjell.
Vi passerte Little Bjørndalen og fortsatte videre til vi kom fram til Grønberget. Her valgte vi å snu og starte på tilbaketuren.
Alkekongeegg
På vei ned fra platået fikk vi gleden av å passere flere hundre alkekonger som satt spredt rundt i ura. De fulgte nysgjerrig med på oss mens vi gikk forbi. Synet av de små sjøfuglene på nært hold var en helt spesiell opplevelse og et av turens høydepunkter.
Svalbard valmue
Turen til Fuglefjellet var virkelig verdt besøket. Vi satt igjen med mange flotte inntrykk og var svært fornøyde med dagens tur.
Jeg vil varmt anbefale et besøk til Fuglefjellet på våren eller sommeren, når fuglelivet er på sitt mest aktive. De tusenvis av fuglene som hekker i fjellsidene gjør turen til en helt spesiell naturopplevelse
Farmhamna er både en fangststasjon og en bukt på vestkysten av Spitsbergen. Den ligger omtrent 60 kilometer fra Longyearbyen, og det var dit vi satte kursen en vindfull fredag i juni med den flotte seilbåten Ylva.
Beluga
Allerede da vi passerte Hotellneset og Titankrana fikk vi dagens første store naturopplevelse. En flokk belugaer svømte tett inntil båten til stor begeistring for alle om bord.
Det blåste godt og sjøen var ganske grov da vi seilte ut Isfjorden. Da vi kom inn i Forlandsundet ble forholdene roligere, og resten av turen gikk behagelig videre mot Farmhamna.
Vel framme i Farmhamna, ankret vi opp utenfor fangststasjonen. Der ble vi godt tatt godt imot av den hyggelige familien som bodde der. Familien bestod av mor, far, en to år gammel jente og to fantastiske hunder. De hadde bakt ferskt brød og laget bidos av selvskutt rein, som de generøst serverte oss. Det var en herlig start på en spennende helg.
Farhamna
Etter en fantastisk natt i den idylliske seilbåten ,Ylva, våknet vi til varm sol, måkeskrik og skyfri himmel. Morgenkaffen ble tatt ute på dekk. Det kunne knapt blitt en bedre start på dagen.
Etter frokost tok vi oss tilbake til land igjen og ble med på å dra opp garn som fangstmannen Jan hadde satt tidligere på morgenen.
Vi fikk også se hvordan dun renses, og prøve oss på å sette opp revefeller.
Etter en deilig lunsj på fangststasjonen tok vi på oss sekkene og begynte å gå langs stranden i retning Trygghamna.
Sel
Landskapet var magisk, med et rikt dyre- og fugleliv. Storkobbe og ringsel lå i hopetall på skjærene vi passerte og nøt sola. Og reine kikket nysgjerrig på oss.
Etter tre–fire timers vandring kom vi frem til Steinpyntvika, hvor skipperen på Ylva ventet på oss. Resten av turen til Trygghamna gikk i rolig tempo med båt. Vi nøt utsikten fra dekk, koste oss med badestamp og noe godt i glasset, mens et helt ufattelig vakkert landskap gled forbi.
Alkhornet
Dagen etter våknet vi til nok en strålende dag. Vi gikk i land og satte kursen mot fuglefjellet Alkhornet.
Polarrev valp
Vi hadde kjempeflaks og kom over et revehi med de nydeligste polarrevvalpene. Det var et syn vi sent vil glemme.
Rundt oss var det tusenvis av fugler; alkekonge, lundefugl, polarlomvi og mange flere. Støyen fra fuglefjellet var enorm, men opplevelsen var helt fantastisk.
Resten av dagen seilte vi innom Esmarkbreen før vi satte kursen tilbake mot Longyearbyen.
Dette var en fantastisk tur på mange måter med storslått natur, rikt dyreliv, gode mennesker og uforglemmelige opplevelser.
Det ligger flere flotte topper rundt Skarvatnet i Trollheimen, og Storgruvpiken er den høyeste. Dit ville vi gå.
Det var meg og min nye turvenn, Stig. Vi startet fra den nordlige delen av Skarvatnet og fulgte først en vei et stykke før den gikk over i en tydelig sti.
Høstfargene i fjellet var fortsatt nydelig til stede, selv om stormen dagen før hadde revet med seg mye lauv.
Remtjønna
Vi tok en liten avstikker innom Remtjønnbua, men den var dessverre stengt. Likevel var det verdt turen – Remtjønna lå stille og vakker med is langs strandkanten.
Stig var i god form og gikk med lette steg foran, og jeg gjorde mitt beste for å henge med.
Det var få folk ute til tross for høstferien, men vi møtte både en hare og flokker med spurv – så helt alene var vi ikke.
Etter hvert nådde vi toppen av Storgruvpiken. Utsikten var storslagen – Trollheimen bredte seg ut i vest, og ifølge Stig kunne man se helt til Snøhetta i sør på klare dager. Høsten viste seg fra sin beste side, og vi tok oss god tid til å nyte både utsikten og stillheten.
På vei ned tok vi en pause i høstsola med kaffe i koppen og ro i kroppen. Det var en tur som passer godt for familier – ikke for bratt, ikke for lang, og med stor belønning på toppen.
Det var rått i lufta, slik det ofte er i slutten av september, da vi kjørte mot Vefsn. Vi tok av fra E6 og fulgte en grusvei inn i landskapet, gjennom tåkedotter som lå lavt over myrene. Sola var på vei opp, og vi var sikre på at den kom til å ta over utover dagen.
Vi parkerte ikke langt fra enden av grusveien, rett nedenfor høyspentlinja, og fulgte en ATV-vei opp til linja. Derfra tok vi fatt på en godt tråkket sti som ledet oss videre oppover. Det var overraskende bløtt over myrene, men over skoggrensen ble det bedre.
Stien gikk bratt opp, og Hilde Sofie, min gode venninne, holdt et imponerende tempo. Det var bare å henge på.
Lukttinden
Etter rundt 1000 høydemeter og 3-4 km nådde vi toppen av Lukttinden, og ble møtt av en spektakulær utsikt. Okstindan i øst, Lovund og De syv søstre i vest, og Røssvatnet og Geittinden i sør. Helt fantastisk.
Sola skinte, og vi var lykkelige over å ha valgt Lukttinden akkurat denne dagen. Vi tok oss god tid til å nyte den flott utsikten før vi vendte nesa nedover.
På turen ned ble det kaffepause og kos. Det var en deilig høstdag med klare farger, frisk luft og godt selskap – ingen grunn til å skynde seg hjem.
Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.
Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan
Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.
Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.
Gråfjellhytta
Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.
På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.
Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.
Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.
Bru over InnerelvaRago ved Gløstjønna
Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.
Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.
Oksfjelldalen
Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.
Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.
Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.
Oksfjelldalen og Sandan
Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.
– Og en liten bre foran oss.
Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.
Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,
Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.
Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.
Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊
Olfjellrabben er et artig fjell som ligger ved Røssvatnet i Hemnes kommune. Fjellet er en del av Storelva–Stillelva naturreservat. En vakker septemberdag var været perfekt for en topptur for meg og hundene.
Vi startet fra Nymoen ved Nordbukta og fulgte Nordlandsruta til Storfura, før vi fortsatte sørover og oppover mot grensa til Hattfjelldal.
Da vi nådde ca. 700 høydemeter, vinklet vi mot Olfjelltoppen. Vi gikk inn i Klepparkråga og skrådde opp mot toppen. Det var kanskje ikke den beste ruta, men en utfordrende og spennende vei. Vi måtte gå rundt deler av toppen før vi fant en rute der vi kom oss opp. Dakota var blitt litt pinglete i det siste og klarte ikke å komme seg opp uten hjelp – jeg måtte løfte henne opp på flere steder.
Olfjellkleppen 1098 moh
Til slutt kom vi oss opp på toppen og ble belønnet med storslagen utsikt over blant annet Røssvatnet og Okstindene.
På vei ned tok vi oss tid til å plukke de siste multebærene for sesongen, som vi fant på små berghyller rundt toppen. For dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg er håpløs når det gjelder å gå forbi fine multebær – de må bare plukkes.
Tilbake fulgte vi ryggen på Olfjellet og fikk en mer behagelig rute enn den vi tok opp.
Da vi kom ned viste GPS-en min at vi hadde gått 14,2 km og 1116 høydemeter. En fin søndagstur 😊
Turblogg 