Hytte – Turblogg

Dagsetappe 100: Regntung dag fra Røvollen til Svukuriset

E1 Nordkapp-Sicilia

Værmeldingene var fryktelige, og regnet trommet hardt mot taket mens tordenen buldret i bakgrunnen. Jeg syntes det var for dårlig vær til å gå over fjellet mot Svukuriset. Løsningen ble å legge ruta ned til Femunden og ta båten et stykke, en nødvendig tilpasning til fjellets humør.

Etter 4 km på såpeglatte steiner kom vi ned til Røa og ventebua, Røosbua.

Fæmund II var en flott båt, og turen var definitivt verdt det. Det har gått rutebåt på Femunden siden 1886, og frem til 1958 ble båtene drevet på damp. Da gikk det hele 300 favner på en sesong, et imponerende tall.

På båten møtte jeg en svært hyggelig mannskap som serverte kaffe og vaffel. Rago fant også raskt tonen med dem. Mens Fæmund II beveget seg mellom stoppestedene, grå skyer og små glimt av lyn, kjente jeg at denne omveien ble helt riktig. Noen ganger er det fint å ta en omveg. Det gjør godt både for opplevelsen og humøret.

Vi gikk i land på Revlingen. Der passerte vi et venterom med historisk sus. Der hadde det stått mange å ventet på båten.

Vi gikk den hyggelige strekningen fra Revlingen til Svukuriset, og passerte et større reingjerdeanlegg for merking, skilling og slakting til Svahken sijte. Det var stille der denne dagen, men anlegget bar spor av hva arbeidet som foregår der når reinflokken samles. Det minner meg på hvor tett natur og tradisjon henger sammen.

På Svukuriset fant vi igjen hyggelig betjening og en tørr plass å sove. Løse geiter vandret rundt på tunet til stor glede for både Rago og oss andre. Det var en rolig stemning akkurat det man trenger etter en dag med regn, båttur omveger og fjellstier.

Dagsetappe 99: Herlig tur fra Ljøsnåvollen til Røvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter nok et herlig måltid på den idylliske setra var det tid for å komme seg videre, mette, fornøyde og klare for etappe 99 på E1.

Vi var inne i Femund nasjonalpark og fulgte T‑merket sti mot Røvollen. Været var akkurat slik man håper på i fjellet, lettskyet, behagelig og uten den tunge varmen som kan gjøre turen krevende.

Stiene var utrolig fine, og vi fikk til og med litt underholdning underveis, en havørn var på tokt over oss. Det føles nesten merkelig at havørna holder til så langt inne i landet, men jeg sjekket det, og det stemte. Det finnes faktisk havørn i Femund nasjonalpark.

Det ble varmere etter hvert, så det ble flere badestopp for både to‑ og firbente. En nødvendighet, spesielt for min og pelskledde Rago, som nøt hvert eneste avkjølende øyeblikk

Det var virkelig en idyllisk dag, med perfekte forhold og natur som viste seg fra sin vakreste side.

I Femund nasjonalpark er det ikke lov å sage ned gamle trær. De skal få stå og eldes i fred, og etter hvert bli bolig for et mangfold av insekter og fugler. Gamle trær er viktige økosystemer, og her får de lov til å gjøre jobben sin.

Like før vi kom til Røvollen møtte vi igjen en rein. Den kom nesten helt bort til nesen på Rago, som stod musestille et øyeblikk før han eksploderte i et rykk som fikk meg til å flakse flere meter før jeg fikk kontroll igjen. En majestetisk og ganske uventet opplevelse.

Da vi kom ned til Røvollen viste GPSen. 23 km. Fin tur i et fantastisk landskap.

Dagetappe 98: På historiske Malmvegen fra Marenvollen til Ljøsnåvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter en deilig natt på Marenvollen gjorde vi oss klare til start. Sekken og kløven ble pakket, skoene snørt, og matpakken smurt. Planen for dagen var å følge den historiske Malmvegen hele veien til Ljøsnåvollen.

Litt regn fulgte oss da vi startet, men vi var så gira begge to at vi knapt la merke til dråpene som falt. Det er jo lurt å ta det rolig i begynnelsen, til kroppen blir varm, og dette var dessuten første dagen med sekk på en stund. Likevel kunne vi ikke brydd oss mindre. Jeg småsprang etter Rago, som allerede hadde los på tur og suste avgårde i full fart.

Over Tamneshøgda brøt sola endelig gjennom skyene, og vi kjente hvordan varmen begynte å tørke oss litt opp, men ikke på føttene. Jeg angret bittert på skovalget. Jeg hadde tatt med et av de gode gamle paret som jeg en var så glad i, men som for lengst hadde gjort sitt. De var som svamper i myrene vi måtte krysse, og hvert steg sugde inn mer vann enn det slapp ut. Til slutt var jeg søkk våt på beina. Det var bare å innse at de ikke kom til å bli tørre igjen før vi nådde Sverige.

Stiene var fin og lett å følge, og landskapet var åpnet og flott. Det var lett å gå og god utsikt i alle retninger.

Langs Malmvegen var det satt opp informasjonsskilt som fortalte om kulturminner, tidligere bruk av området og det rike dyre- og fuglelivet. Det gjorde turen både lærerik og ekstra interessant, og ga en god forståelse av historiene som lå i landskapet.

Fjelburøsta var en nedlagt seter som hadde fått nytt liv som DNT-hytte. Sjelen fra den gamle driften satt fortsatt i veggene. Et hyggelig stoppested midt i fjellet. Vi tok en kort pause før vi hastet videre.

Etter rasten gikk vi 1,5 kilometer på vei før vi vinklet inn på den fineste stien jeg har gått, myk skogbunn som var både tørr og innbydende. Vi fulgte Feragshåen videre, og snart kom den karakteristiske brune reinen fra området til syne mellom trærne til Rago store glede.

I Svartvika ble det endelig matpause. Da hadde vi «sprunget» over 20 kilometer, og Rago så ut til å begynne å roe seg litt. Her fant vi rikelig med kulturminner fra tidligere tiders tømmerfløting, og en åpen koie som vitnet om et liv og arbeid som en gang preget området.

Da vi kom til Ljøsnåvollen viste gpsen 28 km.

Ljøsnåvollen var en idyllisk seter fra 1600 tallet, og det var fortsatt seterdrift etter gammelmåten Her gikk kyrne løse, og hersjene stod rake og fulle av høy.

Kvelden ble avsluttet med skikkelig seterkost, heimelaga rømmegrøt og spekemat. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en fin tur.

På ski fra Røssvatnet til Umbukta etter Nordlandsruta

I midten av april arrangerte Hemnes Turistforening en tredagers skitur fra Steikvasselva ved Røssvatnet til Umbukta. Vi startet turen i strålende vær og med optimale forhold. Gruppen bestod av sju deltakere og to turledere, Merete og meg. I tillegg hadde jeg med meg mine to firbeinte turkamerater, Rago og Dakota.

Hundene skjønte raskt hva som var i gjære, og gleden var ikke til å ta feil av. De satte av gårde i et entusiastisk tempo, logrende og tydelig klare for eventyr.

Vi holdt et rolig og behagelig tempo, med god tid til å nyte utsikten mot de majestetiske Okstindene som fulgte oss hele veien opp gjennom Spitfjelldalen.

Dagens etappe endte ved Gressvasshytta etter 18 kilometer på ski. Her rundet vi av en flott dag ute med avslapping i solveggen mens vi lot inntrykkene synke inn.

Vi avsluttet med middag og en utrolig vakker solnedgang.

Neste morgen møtte oss med like fint vær, men med litt mer vind. Vi tok oss ned på Gressvatnet og fulgte isen videre.

Det var skikkelig vårstemning, mildt i lufta og perfekt for en lunsjpause på en barflekk i sola.

Etter omtrent 10 kilometer var vi fremme ved Kjensvasshytta. Også her var det gode forhold for å nyte sola i hytteveggen, mens andre benyttet sjansen til å fyre opp badstua og slappe av der.

Den tredje dagen hadde vinden økt ytterligere. Værmeldingen varslet kast opp mot 20 m/s i Storskaret. Etter vask og rydding av hytta valgte vi likevel å fortsette, og satte kursen videre langs Nordlandsruta mot Storskaret.

Oppe i Storskaret blåste det kraftig. Lunsjpausen ble derfor kort, ikke alle hadde en lun vindsekk å krype inn i.

Ved utgangen av Storskaret ble forholdene ekstra krevende. Kastvinder fra Gressfjellet, kombinert med isete underlag, gjorde det utfordrende å holde seg på beina. Dessverre endte det med et fall så hardt at vi måtte tilkalle scooterhjelp for å få en deltaker trygt ut.

Da den uheldige var hentet, kunne resten av gruppa fortsette og cruise inn den siste mila mot Umbukta. Totalt tilbakela vi 25 kilometer denne siste dagen.

En innholdsrik og minnerik tur med både vårstemning, fjellvær og sterke naturopplevelser.

Rundt sørligdel av Okstindbreen – en spektakulær tur i vill natur

Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.

Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan

Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.

Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.

Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.

På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.

Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.

Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.

Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.

Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.

Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.

Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.

Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.

Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.

– Og en liten bre foran oss.

Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.

Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,

Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.

Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.

Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊

Snøtinden og trekanten på Hinnøya – en perle i Vesterålen

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var virkelig en flott tur i mektig natur, utfordrende stier og passe avstand mellom hyttene. Rundturen var totalt 25 km lang og 880 høydemeter. Vi valgte å gjennomføre den på to dager. I tillegg var vi oppå Snøtinden.

Turen startet og avsluttet i Fiskefjorden, og vi valgte å gå mot Toralfbu den første dagen, men turen kan like gjerne gås andre veien.

Dag 1: Fra Fiskefjord til Toralfbu

Vi startet turen i grått og tåkete vær, og stien førte oss først gjennom skog i omtrent to kilometer før den begynte å stige bratt oppover – slik vi etter hvert har blitt vant til at terrenget er i Vesterålen.

Etter 300–400 høydemeter kom vi over tåkebeltet, og en fantastisk natur åpenbarte seg. Vi fulgte ryggen over Bollfjellet (546 moh), og underveis passerte vi flere små vann. Både jeg og Rago tok oss tid til å bade, en frisk og deilig opplevelse i varmen.

Etter 8,5 km kom vi til Toralfbu. Det var en kjempe fin hytte, ny, gjennomtenkt og moderne. Nydelig utsikt fra oppholdsrommet ned på Nedste Kvitellvatnet. Denne hytta anbefales på det sterkeste.

Kveldstur til Snøtinden

Rago og jeg var ikke helt ferdig med dagen, og etter at vi hadde installert oss i hytta tok vi turen på Snøtinden (978 moh). Vi gikk rett opp fra Toralfbu.

Det var en fantastisk kveld og utsikten majestetisk. En bra avslutning på en strålende dag.

Dag 2: Fra Toralfbu via Haakonsbu og ned til Fiskejorden

Dagen etter gikk vi videre mot Haakonsbu. Været var like fint og enda varmere enn dagen før. Rogo og jeg fortsatte derfor med bading hver gang anledningen bydde seg. Det tok sin tid, men det var nødvendig for den godt pelsede Malamuten. Han peste og syntes nok det var i overkant varmt, og han tok seg god tid i hvert eneste vann.

Etter 6 km kom vi til Haakonsbu. Den var akkurat like innbydende og praktisk som Toralfbu og utstyrt med magisk utsikt til fjellene i Vesterålen.

Det ble kun et kort stopp på Haakonsbu før vi fortsatte videre østover etter stien mot Fiskefjorden. Det var kupert og utfordrende å gå mange plasser, men heldigvis også flere vann å bade i. Det var fortsatt like varmt så avkjøling var svært velkommen.

Da vi kom ned til Fiskefjorden var vi varme og glade. GPSen viste at vi hadde gått 16 km den dagen.

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var en veldig fin tur på mange måter. Vi var heldig med været. Det gjorde selvsagt sitt til at opplevelsen ble veldig bra. Naturen var majestetisk og hyttene perfekte.

Jeg har gått Norge på langs og krysset Svalbard, men det var likevel noe helt eget å oppleve Vesterålens fjell i sommervarmen. Trekanten på Hinnøya er kanskje ikke den lengste turen, men den rommer stor natur på kort tid. Jeg vil derfor absolutt anbefale denne turen og det er også en tur som passer godt for barn, siden det var relativt kort mellom DNT hyttene. Nyt denne perlen.

Oksfjelltuva – herlig skitur midt i juli

Oksfjelltuva 1523 moh har jeg ikke tidligere blogget om, men det er et fint turmål hvis man synes de mer profilerte toppene rundt Okstindbreen blir for luftig eller man ikke ønsker å gå så langt. Da er Oksfjelltuva perfekt.

Vi gikk fra den øverste parkeringsplassen øverst i Leirskadalen i midten av juli. Skiene ble festet til sekken og slik bar vi de opp til Rabothytta.

Vi hadde startet tidlig for å sikre godt skiføre og for å skåne polarhundene for varmen. På Rabothytta var det derfor stille da vi kom. Vertskapet for helga var ikke like tidlig våken som oss, men det ble likevel en god pause før vi fortsatt opp til breen.

På breen var det sol og ikke et vindpust. -Og skiføre var overraskende godt. Det var pur skiglede og rein nytelse over breen bort til Oksfjelltuva.

Da vi kom over breen var det en liten stigning på ca 150 høydemeter før vi kunne ta felles bilde på toppen av Oksfjelltuva.

På tur ned ble det både vaffelstopp på Rabothytta og bading i Mørbekktjønna. Kaldt og forfriskende etter en varm dag på ski. Herlig avslutning på en varm og fin tur.

Dagsetappe 97: Fra Røros til Marenvollen etter Malmvegen

E1 Nordkapp-Sicilia

Malmveien er en historisk vandrerute fra Røros til Femundsmarka, og vi var klare for den siste etappen i sommerferien 2024.

Planen var å gå fra Røros til Marenvollen etter ei rute som kalles Malmveien, og jeg gledet meg. Langs denne strekningen finnes det mange kulturminner, spor etter gruvedrift, steinalderbosetninger, fangstgraver og samiske tradisjoner.

De andre i turfølget hadde reist heim, så det var bare jeg og hundene igjen. Vi gikk lett med bare dagstursekk. Kløvene og alt utstyr for overnatting ble satt igjen på Røros.

Vi fulgte Småseterveien, en grusvei som vi fulgte til et kryss med skilt til Marenvollen. Der tok vi mot sørøst og gikk opp lia og mot Skåkåsfjellet. På veien passerte vi en liten gapahus som vi tok den første pausen ved.

Stien var tørr og fin å gå etter så det gikk fort og lett.

Stien fulgte en fjellrygg over Skåkåsfjellet (900 moh). Derfra hadde vi flott utsikt.

Ved Skåkåssteinen, en kjempe stor stein som isen en gang la igjen, var det satt opp benker på begge sider for de som trengte en pust i bakken. Det gjorde ikke vi så vi fortsatte videre ned og sørøstover mot Rundhaugen og forbi denne på sørsida. Deretter gikk vi sørøstover i lia vest for Klettan.

Langs ruta var det satt opp flere «informasjonstolper» om ulike kulturminner. Veldig artig å lese om de ulike plassene. Det gav hele turen en ekstra dimensjon.

Den site høyden vi gikk over var Gråhøgda (980 moh). Selv om vi var på 980 moh var det grønt og frodig, men det blåste godt på toppen så vi gikk raskt ned lia på sørsiden av høgda. Deretter fortsatte vi i åpent område før vi møtte stien fra Fjølburøsta. Fra stikrysset var det ca 1 km nordover til Marenvollen.

Da GPSen viste 17 km var vi kom frem til dagens mål, Marenvollen. Her ble det en liten rast før vi gikk ca 2 km til nærmeste bilvegen hvor vi ble hentet. Ferien 2024 var dessverre over, men minne var fine.

E1 dag 95: Turmagi fra Kjølihytta til Stormolinga

Det skulle være fint vær ifølge yr da vi skulle starte, men «skitværet» ville ikke helt slippe taket. Klokka 9.00 gikk vi likevel. Det både regnet og blåste, men vi satset på at det skulle bli bedre etterhvert.

En gang hadde det vært drevet gruve i Kjølifjellet, og terrenget rundt turisthytta hadde mange kulturminner fra den tiden. Synd at det var tåke. Det var bare de nærmeste kulturminnene vi fikk se.

Vi gikk raskt ned etter en gammel gruvevei fra Kjølifjellet til Grønlivollen. Der kom vi på Riastveien. Vi gikk denne en liten km før vi kryssa elva, Gaula og fortsatt opp mot Nersjøen.

Da vi kom opp til Busjøen vada vi over elva og gikk mot fjellet, Storskarven.

Det var ikke noe sti å følge, men da vi kom opp på 1000 moh var det lett å gå. Jeg syntes også det var spennende å finne mine egne veier igjen spesielt når været skifta fra «skit» til kjempe fint.

Vi gikk sør for Storskarven og opplevde terrenget og området som magisk. Det var bare å labbe i vei og nyte synet. Hilde lengtet litt etter fiskestanga si da vi passerte noen fine fiskevann, men vi hadde valgt å spare vekt på denne turen så da ble det dessverre bare et ønske

Vel nede i dalen fant vi en fin teltplass ved elva, Stormolinga. Da viste GPSen 26 km. Vi sov godt til lyden av elva, sauer på beite og vinden som blafret i teltduken.

E1 dag 94: Herlig tur fra Stuggudalen til Kjølihytta

Vi hadde egentlig bestemt oss for å ha en hviledag i Stuggudalen. Hytta var leid for to døgn, men værmeldingen fikk oss til å endre mening. Det skulle være fint vær en dag til, og så skulle det komme inn et uvær med masse nedbør og vind. Det var vi ikke så interessert i å gå i så derfor pakket vi sammen og slepte med oss i all den ekstra maten vi hadde kjøpt.

De første 5 km av turen gikk vi etter vei. Lett å gå og masse å se på.

Etterhvert kom vi opp i terrenget. Her gikk vi gjennom frodige lyngheier, blå himmel og et nydelig landskap.

Været var flott og lunsjen spiste vi i strålende sol.

Rein var det også her. Stadig til glede for hundene, men til fortvilelse for hundeeierne som hang etter og forsøkte å kjempe mot hundeinstinktene.

Det var mye gruvehistorie i området, og en gammel gruveganger vi gikk forbi måtte inspisert.

Vi fant Kjølihytta idyllisk plasert ved Øvre Kjølitjønna på 1050 moh. Da hadde vi gått 19 km.

Kjølihytta (Trondheim turistforening) var en koselig liten hytte med 2 soverom og et anneks som hunder hadde adgang til. Det var perfekt for Rago og Dakota. De får så lett våteksem derfor var det fint at de slapp å ligge ute i regnet som skulle komme.

Og i løpet av natten ble det uvær som varslet, stiv kuling og regn. Hytta ristet og regnet dundret vannrett på ruta. Vi var glad vi kunne sitte tørt og varmt inne og ikke lå i telt.

Hviledagen på Kjølihytta ble for det meste benyttet til spising og hvile. Vi hadde det Hilde kalte en «økedag». Det betyr å spise seg opp, derfor ble det rause matlageret med boksemat og tørrmat på hytta hyppig besøkt. Vi led absolutt ingen nød mens vinden herjet utenfor.