E1 dag 50: Luftig tur fra Ritsem til Staddajåkkå

For å komme over innsjøen, Akkajaure, har man to muligheter, båt til kr. 270,- eller helikopter til kr. 400,-. Jeg valgte meg helikopter, og bestemte meg for at helikopteret like gjerne kunne løfte meg helt til Staloluokta. Jeg har tidligere gått denne strekningen på ski, og jeg hadde fått nok av den svenske mygga.

Det ble en veldig artig opplevelse. Vi fløy nært bakken, og jeg kjente meg igjen. De mange samebyene som jeg tidligere hadde gått på ski forbi, og som den gangen var øde og forlatt yrte av liv nå. Vi var nede i en av dem og leverte et barn. Det var ekte gjensynsglede.

Det siste stoppestedet var Staloluokta, og jeg gikk av og kunne gå rett inn i den vakre dalen opp til Staddajåkkastugorna. To dagsetapper med myggterreng var gjort unna på noen minutter. Jeg så virkelig lyst på tilværelsen.

Dalen var tydelig formet av en isbre, vid, halvmåneformet og morene bunn. Det var lett å gå, og ingen mygg å se.

Etter 12 km kom jeg opp til Staddajåkkåstugorna. De eies og drives av tre samebyer. De kallet seg Badjelánnda Laponia Turism (BLT). Vi har tidligere vært veldig fornøyd når vi har leid hos de. Det ble jeg også denne gangen.

Hilde, den hyggelige stugverte, ønsket med velkommen. Jeg var den eneste gjesten, og fikk virkelig god service.

Hilde hadde bakt Gahkko, samisk brød. Det fikk jeg kjøpe, og det smakte himmelsk.

Deretter fikk jeg Sovas av elg. Helt ubeskrivelig nydelig. Det var den første kvelden på turen at jeg virkelig kjente at jeg var mett. Fantastisk bra dag.

E1 dag 47: Ubeskrivelig vakkert fra Baugebua til Svártiluoppal

Det var like vakkert vær som dagen før, sol og ikke et vindpust. Jeg ville få dagen med meg og startet tidlig.

Jeg lurte meg over elva, Pauketjåkka, på en raklete hengebru. Etterpå konstaterte jeg at på den broa hadde jeg ikke fått med hundene.

Stien gikk rundt Paurofjellet, og opp på 850 moh før det bar ned mot Bovrojávri. Det var et ufattelig vakker landskap med isbreer og høye topper på alle kanter. Narvikfjellene er definitivt noe jeg vil anbefale.

Paurohytta badet i sola da jeg kom. Det var en Saltdalshytte, temmelig lik de andre hyttene jeg har besøkt i Narvik Turistforening sitt område. Fine tradisjonelle hytter, og veldig reine. Jeg var bare inne og tok en kikk, drakk en kopp te og rusla videre selv om jeg hadde forhåndsbooket hytta. Dagen var for fin til å sitte inne.

I Bovrojávri er det smalt sund. Her hadde Narvik Turistforening satt opp en helt ny bro. Det sies at broa kostet 700 000,-. Det var mye penger, men det var den fineste broa så langt. Og brua sparte meg for en tur på 10 km rundt resten av Bovrojávri.

Over elva ved Noaidejárvi hadde det også blitt vanskelig å få med seg hundene. Her var ikke brua ny, men jeg kom meg over.

Bovrojávri og Gåbddåjávrre

Jeg forlot Narvik fjellene, og gikk østover og inn i Sverige. Der gikk jeg parallelt med Gåbddåjávrre

Det var varmt, og jeg stoppet to ganger for å bade. Jeg måtte bare kjøle meg ned så jeg ikke skulle koke helt over.

Innsjøen, Skugejávrre, var lang. Jeg møtte ikke et menneske på hele dagen, men holdt på å tråkke på et rypekull. Rypekyllingen var utrolig små, og godt kamuflert.

Ved enden av Skuogejávrre tok jeg av fra stien og gikk rett sør. Jeg tok ikke den ekstra mila om Røysvatn. Ved innsjøen, Svartiluoppal, satte jeg opp teltet. Det ble en lang, men fin dag. Hele 33 km viste GPSen.

E1 dag 46: Kveldstur fra Sitas til Baugebua

Hundene var sendt heim, og jeg kunne fortsette alene. Jeg ble satt av ved bommen på anleggsveien opp til Forsvatnet, og gikk den samme veien som jeg og hundene hadde gått noen dager tidligere. Det var stusselig uten dem, men det var for varmt, for vanskelig over elvene, og det var dessuten ulovlig med hunder i Padjelanta nasjonalpark på sommeren. Jeg måtte bare venne meg til å gå uten selskap.

Da jeg kom til Sitashyttene møtte jeg et Nederlandsk par som var på vei nordover. De hadde gått på vestsiden av Akkajaure (Rijtsenjávrre), og svingt nordover ovenfor Hellemobotn. Jeg hadde lagt bort det alternativet siden jeg hadde hørt det var vanskelig å komme over elvene, og det kunne de bekrefte. De hadde vadet til midjen, og hatt en «nær døden opplevelse» de ikke unte noen andre.

Jeg hadde egentlig tenkt å stoppe på Sitashyttene, men været var fint, føttene friske og kvelden enda ung. Jeg passerte reinbeitehytta, og fortsatt oppover langs 420 kV ledningen Ofoten-Kobbelv opp mot Baugefjellet.

Jeg passerte mast 71 som ble tatt av skred for 1,5 år siden. Det var fint å se at den var bygd opp igjen med høye skredfundamenter.

Da jeg kom opp på Baugefjellet kunne jeg nyte synet av Baugevatnet før jeg gikk ned og fulgte vannkanten. Det var varmt og vindstille selv om det var seint på kvelden. En virkelig fin kveld.

Ved enden av Baugevatnet kom jeg til Baugebua. Luksusfølelsen og overraskelsen var stor da jeg fant både madrass og kokemuligheter i bua. Perfekt for meg. Kunne ikke fått bedre overnatting. GPSen viste 20 km.

E1 dag 45: «Kokheit» tur fra Skoaddejávri til Sitashyttene

Klokka fire startet vi. Nuuk hadde ikke lyst å gå. Han satte seg ned i kjent stil, og nekta å bevege seg, og vade skulle han i alle fall ikke. Det var ikke annet å gjøre enn å hente han. Han stritta imot på stive bein mens jeg dro han over isen og ned i vannet. Da gav han endelig etter og begynte å gå selv.

Da jeg kom over vannet forstod jeg hvorfor hundene hadde vært så urolig på natta. Det var masse ferske spor etter rein, og det tok ikke lang tid før vi fikk nærkontakt. En av reinene vi møtte var veldig nysgjerrig. Han hadde en rød klave så det var enkelt å skille han fra de andre. Han fulgte etter oss. Jeg forsøkte å jage han vekk for hundene ble så gira av reinen som ville ha kontakt, men han gav oss ikke opp før vi tok fatt på nedstigninga til innsjøen, Rárkkajávri.

Nede i dalen kryssa vi ledningen 420 kV Ofoten-Ritsen før vi fortsatte etter anleggsveien som gikk helt til Sitashyttene.

Veien til Sitashyttene var lang og varm. Hele 12,5 km gikk etter vei. Det er lett å gå, men det var for varmt for oss. Vi forsøkte å kompensere med hyppige badepauser.

Halen hang slapp ned på Nuuk det siste stykket langs Sitasjarvi, og han peste godt.

Da vi kom til Sitashyttene viste GPSen 21 km, og klokka 11. På Sitashyttene bestemte jeg meg for at nå var det nok for hundene. Det var for varmt. Jeg måtte få de heim før jeg gikk videre. De kunne uansett ikke være med inn i Padjelanta nasjonalpark. Der var det forbud mot hund på sommerne.

Like bortfor Sitashyttene hold noen reindriftsutøvere på å forberede merking. En av dem var snill og lot meg og hundene sitte på ned.

Da vi hadde kjørt et stykke tilbake etter den samme veien som jeg hadde gått traff vi noen kolleger fra Statnett på jobb. De åpnet driftshytta vår ved Tjorva for meg. Der kunne jeg vente på skyss for hundene. Pizza, rødvin og potetgull ordnet de også. Utrolig hva noen Statnett montørene klarer å ordne en varm sommerkveld.

E1 dag 44: Varm tur fra Gautelisvatnet til Skoaddejávrihytta

Allered klokka fem var jeg oppe, og klokka sju var vi i gang. Jeg kjente at dagene ble stadig varmere, derfor stressa jeg litt med å komme meg avgårde tidlig.

Fra teltplassen gikk vi rett ned på dammen på Gautelisvatnet. Derfra kunne vi følge anleggsvei et par km. Vi tok av fra veien like nord for Gautelifjellet, og begynte stigninga fra 850 moh til 1100 moh.

Det var en fantastisk flott dag, men godt og varmt for de pelskledde da vi passerte Øvre Kjørisvatnet.

Det ble hyppige stopp på snøflekkene, men hundene var ikke mer varm enn at de klarte litt lek i snøen når kløven kom av.

Vi tok det med ro oppover bakken, og både hundene og jeg benyttet anledningen til å bade. Det var ikke akkurta 20 grader i vannet, men herlig forfriskende.

Klokka 11 kom vi frem til Narvik Turistforeningshytte, Skoaddejávrihytta. Da viste GPSen 11 km.

Resten av dagen ble benyttet til avslapping. Litt ut på dagen fikk vi besøk av et ungt par på dagstur. Jeg hadde ikke snakket med noen på flere dager så det var kjærkommet. En varm og flott dag i fantastisk alpint landskap.

E1 dag 43: Elve dramatikk på tur fra Cunojavrre til Gautelisvatnet.

Nydelig vær og enda varmere enn dagen før. Virkelig en fantastisk dag med utrolig natur. Storsteinsfjellet på 1872 moh ruver i vest hvor snøen glinset i sola, og i sør kunne vi se Nuorjjovárri med den høyeste toppen på1727 moh.

Etter 30-40 min gange kom den første elva som skulle passeres, Cunojohka. Narvik Turistforening hadde laget en hengebru, men den så og kjentes ikke helt trygg ut. Det var uansett umulig å få hundene på den for det var en loddrett stige på ca 2 m som måtte klatres opp for å komme på brua. Nuuk er 40 kg, og jeg hadde ikke sjans til å løfte ham så høyt.

Jeg bar først sekken, gikk tilbake og tok en og en kløv. Til slutt var det hundene. Jeg ville helst at de skulle gå selv. Det har jeg best erfaring med, men de så litt mørkt på oppgaven. De jaget opp og ned bredden på andre siden mens jeg forsøkte å lokke dem over med litt tørrfisk. Nuuk kom til slutt over, men Dakota ble stående på en stein midt uti elva og ule. På et tidspunkt så det ut til at hun skulle snu og gå tilbake samme vei som hun kom. Da var det bare å kaste seg ut i vannet og hente. Elva var for stri til at jeg kunne bære henne. Jeg tok derfor en «Lars Monsen», og dro henne ut i vannet. Det jeg ikke hadde forutsett var at hun skulle seile så langt nedover med strømmen. Hun kom seg på land i et roligere parti ca 20 m lenger ned (føltes som 200 m) Gjett om det var en som var glad. Hun spurtet rundt og var helt crazy. Jeg var selvsagt også glad, men hadde nok med å tømme sko og vri opp buksa. Vannet hadde nådd opp til rumpa. Denne dagen startet altså med å bli våt før åtte. Det var bare å begynne å gå og få varmen i beina for det skulle bli mer vann..

Galanjohka var den neste elva. Denne gangen var det Nuuk som måtte hentes etter at jeg hadde bært over utstyret vårt.

For den tredje elva, Cáihnajohka, valgte jeg en omvei på 2-3 km for å få bru over elva. Sikkerheten var viktigst, men i ettertid så jeg at vi strengt tatt ikke hadde trengt å gå omveien. Det fantes brede partier i elva som hadde gått greit å vade. Vi betalte en høy pris for omveien for vi måtte gjennom et området med myr og tett kratt på ca 1,5 km etter brua. Stien kunne umulig være der den var merket på kartet. Krattet og myrområdet holdt på å knekke oss i varmen.

Vi kom våt, varm og svett ut av «kratthelvete», og fortsatt jevnt oppover. Snøflekker ble hyppig besøkt av Nuuk og Dakota på tur opp.

Vi passerte noen rein som hadde trukket opp i snøen ellers så vi ingen andre. Trehakfjellet, 1512 moh, kom derimot stadig nærmere.

Da vi nådde 1000 høyde meter fant vi Caihnavaggehyttene til Narvik Turistforenig, og en liten hare som gav oss en hyggelig velkomst. På grunn av varmen ble det en lang stopp på sju timer på Caihnavagge. Først klokka sju på kvelden gikk vi videre.

Det var bedre temperatur på kvelden, men ikke kaldere enn at sola fortsatt fort tørka opp våte føtter etter vading.

Vi gikk opp til 1200 moh før vi slapp oss ned mellom Trehakfjellet og Dulbbot til Gautelisvatnet. Midnattsola lyste og lufta stod stille. Det var en nydelig kveld, og en magisk opplevelse.

Da vi kom med til Gautelisvatnet slo vi leir. Da viste GPSen 22 km og klokka var rundt tolv. Vi hadde hatt en innholdsrik dag, og sovna med det samme.

E1 dag 42: Soltur fra Rovvidievva til Cunojavrre

Vi var oppe tidlig og begynte å gå allerede klokka sju. Sola var kommet frem og jeg kjente at det hadde blitt en annen temperatur. Det kom til å bli en varm dag. Heldigvis var det litt vind.

Vi gikk gjennom Kovvidievva hvor samebyen Gabna holdt til på sommeren. En sameby i Sverige er nesten det samme som et reinbeitedistrikt eller en siida i Norge.

Alt var stille da vi kom. Ingen var ute så tidlig som oss. Det var bare noen gjeterhunder som tittet nysgjerrig på oss da vi gikk forbi.

Det var en frodig og vakker dal, men hundene søkte oftere og oftere ut i Kamajåkka som gikk parallelt med stien vi fulgte. Temperaturen steg og de syntes nok det var litt varmt.

Øverst i dalen gikk vi gjennom et området hvor bjørka hadde dødd etter gjentatte laumarkangrep. Det så ikke så fint ut, men området åpnes opp, og bjørka kommer igjen.

Da vi hadde gått 18 km kom vi til Unna Allagas, og Unna Allakasstugorna. Her ble det en hvil på flere timer mens vi ventet på at temperaturen skulle synke.

På Unna Allakasstugorna traff vi stugverten, Christina. Hun hadde åpnet Unna Allakasstugorna samme dag som vi kom innom (1. juli), og fortalte at vi var de første gjestene. Jeg måtte selvsagt innom butikken her også, men dessverre tok de ikke kort, kun kontant. Det var jo kipt for jeg hadde gledet meg til kald øl i varmen. Christina syntes nok litt synd på meg for jeg fikk faktisk låne et par hundrelapper av henne så det ble både øl og potetgull. Det var ubeskrivelig godt. Jeg er vanligvis ikke noen øldrikker, men akkurat den økboksen overgikk det meste.

Da vi syntes temperaturen hadde kommet langt nok ned gikk vi videre til den norske DNT hytta, Cunojavrrehytta. Den la nydelig plassert ved innsjøen, Cunojàvri. Her var det ingen andre å se selv om vimpelen vaiet hyggelig i vinden da vi kom. Totalt 23 km gikk vi den dagen. En bra dag.

E1 dag 40: Våt tur fra Lappjordhytta til Abisko

Muskulaturen var litt stiv, men ellers var formen fin da vi startet fra Lappjordhytta tidlig en juni morgen.

Det var fint at jeg endelig fikk anledning til å overnatte på Lappjordhytta. Troms Turlag kjørte et system med booking og betaling på forhånd på grunn av korona. Det hadde resultert i at jeg totalt hadde betalt 1200,- for den ene natta jeg var innom. Jeg var glad for at det tross alt gikk til en god sak, men også fornøyd med at Troms Turlag ikke skulle ikke få flere penger av meg på en stund.

Det gikk bratt ned, og etter bare et par km passerte vi grensa til Sverige. Vi kom inn i Vadvetjåkka nasjonalpark. Der møtte vi en livlig reinflokk mens vi hadde en fotostopp. Det var artig å observere dem mens de passerte. Det virket ikke som de så oss. Kalvene var blitt store, og full av liv.

Etter enda et par km kom vi til Pålnostugan. En åpen Svensk turistforeningshytte. Ikke den høyeste standarden, men mulighet for å finne ly hvis man skulle trenge det.

Terrenget var krevende. Det gikk opp og ned så det gikk ikke så fort. Nuuk var dessuten stadig klar for pauser. Vi tok det med ro, og hadde lunsj ved en av de mange tjernene vi gikk forbi.

Jeg deiligste med å gå i Sverige var at det alltid dukket opp en praktisk bru over elvene vi skulle passere. Her er brua over elven, Njuoraeatnu.

Vi kom etterhvert ned på E10, veien fra Narvik til Kiruna. Det var ca 15 km igjen til Abisko. Jeg hadde håpet at det skulle være mulig å ta buss eller taxi for det var tungt å gå etter vei spesielt med to hunder, men det fantes hverken buss, taxi eller andre som kunne være interessert i å tjene seg noen kroner. Jeg ringte alle overnattingsplassene i området og spurte, men nei. Det var ikke annet å gjøre enn å gå langs E10.

Da vi hadde gått i ca. 5 km etter E10 hadde Nuuk fått nok. Ikke snakk om at han skulle videre. Jeg forsøkte med både lokking og utestemme selv om jeg viste at når han hadde bestemt seg kunne jeg bare begynne å sette opp teltet. Teltet fristet imidlertid ikke. Regnet øste ned og jeg hadde bestilt overnatting i Abisko. Jeg gledet meg til dusj og tørre klær. Løsningen ble å forsøke å haike. Det var ikke mange som hadde lyst på en våt og skitten dame med to våte hunder inn i bilen sin. Etter et par timer forbarmet heldigvis en spansk fotograf seg over oss. Han var full av tatovering og ringer i fjeset, men jeg hadde ikke råd til å være kresen. Jeg tok sjansen på at han var snill, og lempet alt det våte utstyret og hundene inn i bilen hans.

Da vi kom til Abisko viste GPSen 26 km. Vi var våte og kalde, men takknemlig over å ha kommet frem.

E1 dag 39: Blod slit fra Altevatn til Lappjordhytta

Endelig, vi var tilbake på Altevatn. Det var tredje gang vi skulle forsøke å komme over fjellet og inn i Rohkunborri nasjonalpark. Denne gangen var det bare meg, Nuuk og Dakota. Per var heime med Rago som var for ung for en så lang tur.

Jeg hadde pakket lett, 18 kg på ryggen og 6 kg i hver av kløvene. Mye kjekt utstyr lå igjen heime, men mat for 14 dager til meg og hundene veier en del selv om alt var frysetørret.

Vi var ivrig etter å komme i gang og gikk i raskt tempo opp bakken som vi hadde strevd så hardt i noen måneder tidligere. Det gikk lettere nå.

Etterhvert som vi kom lenger opp i Salvvasvággi (Salvasskardet) var det klart at det ikke var sommer i fjellet, men vår. Det ble flere og flere snøflekker jo lenger opp vi kom.

Jeg var spent på hvordan det skulle gå å krysse elvene. Stavene som var kjekke å ha i elva, var heime for å spare vekt. I den første elva, Salvassjohka, erstattet jeg fjellskoene med Crocs. Jeg gikk tre turer, først med sekken og så med kløven. Til slutt hentet jeg hundene. De måtte være i bånd for jeg skimtet en flokk med rein på sørsiden av elva. Jeg savnet stavene. Elva var stri og fottøyet glatt. Det gikk heldigvis uten ufrivillig bad, men det var bare så vidt. Jeg gjennomførte ikke flere elver iført Crocs den dagen.

Vi slet i den våte snøen. Noen ganger bar snøen, men plutselig kunne den gi etter og vi tråkka gjennom. Andre plasser vassa vi i slush. Det var full vårløsning i fjellet.

Lårmusklene var sure og føttene konstant våte, men jeg kunne likevel ikke la vær å beundre det storslåtte landskapet. Vi gikk gjennom et skar, Láirevággi med mektige fjell på begge sider. På høyre side hadde vi det majestetiske fjellet, Ruovdoaivvit, og på venstre side, Skadjoaivvit.

Det tok sin tid å passere bekkene. Kløvene måtte av for at hundene skulle komme seg opp de høye snøkantene.

Etter flere timer med blod slit kunne vi endelig gå nedover. Vi så Tornetäsk i det fjerne mens vi henta frem de siste reservene.

Vi traff på en flokk rein på tur ned ellers møtte vi ikke en sjel i løpet av hele dagen.

Da vi endelig kom frem til Lappjordhytta viste GPSen 26,5 km, og klokka 19.00. Vi var slitne, spesielt Nuuk viste tegn på at starten var litt i tøffeste laget.

Mestringsfølelsen var likevel god og vi hadde opplevd fantastisk natur. Det føltes bra at området var vernet. Flere fortjente å oppleve dette.

E1 dag 37: Sjarmøretappe over Altevatnet

Gaskahytta

Vi våknet til -15 grader, sol fra skyfri himmel og lyden av rypsteggen som kaklet i lia bak hytta. Det kunne ikke blitt mer idyllisk.

På nabohytta bodde tre karer som gikk Norge på langs. De satte av gårdet før klokka var åtte, men vi hadde kun en kort etappe denne dagen og prioriterte derfor lang frokost og mange kopper kaffe.

De siste rengakakene ble ofret til fordel for havregrøt siden vi hadde bestemt oss for å stoppe på Altevatn hytta ettersom værmeldingene var dårlige. Eva fra Alta syntes rengakaka fra Rana var god med brunost på. Selv har jeg alltid en pose med disse kakene med meg på tur. De holder seg godt, og metter lenge.

Vi gikk ned til isen og fulgte scootersporene til hytta. Det var 11 km fra Gaska til Altevatnhytta og vi kunne nye turen med fjeset mot sola.

Altevatnhytta

Den siste rest av dagen ble brukt til å slikke sol i hytteveggen, og øve på å sette opp telt rett fra pose. En fin avslutning på en fantastisk uke. Vi kunne ikke vært mer heldig med vær, føre og turfølge.