Stikkord: Forollhogna

Mett og fornøyd forlot vi Savalen skidestinasjon en vakker påskemorgen. Vi fulgte skiløypa oppover noen km før vi vinklet mot øst og mot riksveg 3. Da gikk farten betydelig ned. Utenfor de oppkjørte skisporene var det fullstendig bunnløst. Hundene hadde ikke en sjanse så vi måtte overta pulkene.

Heldigvis var det ikke mange km over åsen før vi kom frem til en sæterveg. Derfra var det bare å stake i vei på ski ned til riksveg 3. Vi hadde tenkt å krysse riksveg 3, og følge den noen km til en ny sæterveg. Det var en dårlig plan. Det var knuske tørr asfalt og mye trafikk. Mange hadde tydeligvis funnet ut at det var lurt å reise heim før påsken var over. Hva skulle vi gjøre nå? Vi måtte finne en måte å komme over veien å og bort setervegen vi ville følge.

Per gikk inn til en gård å spurte om alternativer til riksvegen. De mente at biltransport var det beste alternativet. De snille folkene kjørte oss de 3-4 km etter riksvegen og satt oss av ved en perfekt sæterveg som var brøytet.

Vi fulgte denne sætervegen flere km i god driv, etterhvert gikk det over til scooterspor og til slutt var det ikke noe spor i det hele tatt. Da begynte «løssnø marerittet» igjen. Per og jeg måtte på nytt ta pulkene og vi snegla oss fremover. Vi passerte flere sætre, men det var ikke et spor å se. De brukte tydeligvis ikke sine sætre i påsken. Til slutt kom vi til et spor og etterhvert en brøyta vei. Vi valgte en lengre rute for å slippe flere brøytejobber. Da vi kom til Vingelsgaard Gjestgiveri viste GPSen 35 km. Vi var slitne og stive, og det var nok hundene også.

Da var vi i gang igjen. Etter noen dager med påskefeiring på vår egen hytte ble vi fort rastløse, og særlig da vi så hvor fint vær og føre det var i sør. Langfredag lasta vi derfor inn i bilen og satt kurs sørover igjen. Påskeaften parkerte vi bilen på Einum, en liten avkjøring mellom Folldal og Alvdal. Det var der vi avslutta før påske.

Været var som vi hadde sett på TV, sol fra skyfri himmel. Det var -18 grader da vi startet, men sola varmet og etterhvert som den kom høyere på himmelen ble temperaturen mer behagelig.

De første km gikk vi på føttene etter en privat vei opp mot innsjøen Savalen. Dakota var helt klart fult ut restituert og ikke så lite gira. Hun hoppa opp på brøytekanten før hun like fort kom som et prosjektil ned igjen. Jeg hadde festa skiene på sekken, og henne i belte rundt livet. Det var glatt på veien så jeg gikk med staver, men det tok ikke mange meter før Dakota hadde klart å få meg ut av balanse. Jeg landa på ryggen med et brak. Skiene fungerte som en ramme som gjorde det vanskelig å komme seg opp igjen. I tillegg fortsatte Dakota å spurte rundt noe som ikke gjorde det enklere. Selvsagt kom det en bil mens jeg lå på rygg som en klosset skilpadde.

Etter den traurige starten fortsatt dagen bra. På Savalen var det flott, fine løyper og ikke et vindpust. Vi hadde lunsj under et furutre og satt lenge og bare koste oss med roen, sola og naturen. Stillheten ble bare avbrutt av krafselyd hver gang vi stakk handa ned i posen med påskemaskipan. Da vi kom til enden av innsjøen hadde vi gått 19,6 km, og der møtte vi en hytte- og feriegrend som også ble kalt Savalen.

Vi hadde regnet med at vi skulle campe i telt denne dagen, men på Savalen fant vi et hotell, Savalen Fjellhotell og spa. Hotellet var i utgangspunktet fult, men da vi kom hadde de akkurat fått inn en avbestilling. Flaks for oss. Påskeaften ble derfor avsluttet med et besøk i hotellets spa før vi gikk til «Østerdalsbord». «Østerdalsbord» ble en positiv opplevelse langt over forventningene våre. Det viste seg å være en førsteklasses overdådig buffe med mange lokale retter. Mm.. som vi koste oss.