Sylan – Turblogg

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

Dakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

Dag 45: Fin tur fra Væktarstua til Storerikvollen

Det var varmegrader og sola tittet frem da vi startet. Det ble derfor godt og varmt opp lia fra Væktarstua med retning mot Nesjøen. Etter alle de kalde dagene vi hadde opplevd på turen kjente jeg at varmen gjorde meg glad.

På turen så vi store flokker med flere titalls ryper. Rypa er ikke uten grunn kommet på lista over truede dyrearter så det var godt å se at det fortsatt fantes noen store flokker.

Vi fulgte scooterløypa som gikk over Nesjøen og til Brokksjøen. Derfra fant vi scooterspor videre over Esandsjøen. På Esandsjøen traff vi en gjeng med hyggelige svenske isfiskere. Da de hørte at vi gikk Norge på langs ville de gjerne gi oss litt fisk. Det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg elsker fersk røye.

Da vi kom over innsjøen fant vi Trondheim turistforening sin hytte, Storerikvollen. Da viste GPSen 28 km. Storerikvollen er betjent i påsken og frem til 7. april. Vi var kommet til 8. april så vi fant frem til den selvbetjente delen. Der fant vi 8 lystige svenske damer. De hadde med seg sterkere drikke enn oss, men allerede kl. 22.00 ble det stille så de var nok også slitne.

Dag 44: Fra Riasten til Væktarstua

Vi våknet til lyden av ivrige fiskere som alt var kommet ut på isen. Det snødde, men det brydde tydeligvis ikke de seg om.

Etter en lang frokost i den lille varme hytta fulgte vi seterveien enda noen km. Deretter tok vi av mot øst og gikk etter Trondheims turistforening sin merkede vinterløype mot Stugudalen.

Over fjellet blåste det friskt, men det var heldigvis ikke mange km før vi kunne kjøre ned i dalen hvor det var mindre vind.

I Stugudalen traff vi flere skientusiaster som var ute til tross for at sola ikke ville vise seg. Vi kryssa over Stugusjøen og fant Væktarstua. Da viste GPSen 17 km. Kveldens høydepunkt ble dusj og middag. Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor deilig og intens maten smaker etter noen dager på ski.

Dag 43: Fra vått telt i Killingdalen til varm hytte ved Riasten

Våt snø lavet ned og vinden pisket i teltduken hele natta. Ettersom det var så dårlig vær fikk hunden sove inne i forteltet. Det likte de godt. Dakota forsøkte å vise sin takknemlighet ved å sleike meg gjennom teltduken.

Den våte snøen tinte på teltduken så hver gang vinden fikk tak i teltet fikk vi en regndusj i fjeset. Jeg synes ikke det er spesielt artig å sove i telt når været er så dårlig, men vi hadde ingen fare. Det var tørt og varmt i soveposen. Vi drøyde med å stå opp siden vi viste det skulle bli bedre vær utover dagen. Det var lurt for i 12 tida fikk vi uventet besøk av Torbjørn igjen.

Torbjørn kom på scooter fra Reitan hvor han bor. Han hadde sett på bloggen hvor vi var og ville vise oss hvordan vi kom derifra. Snakk om service. Vi var sjeleglad da vi gikk etter scootersporet frem til den etterlengta veien til Killingdals gruve. Den fulgte vi ned til Reitan stasjon. Deretter vinkla vi østover og fulgte en ny seterveg som går parallelt med Gaula. Veien var ikke brøyta, men det var kjørt med scooter så det var fint å gå.

Sola kom opp og jeg koste meg opp de slakke bakken oppover dalen. Da klokka passerte 18.00 ville Per at vi skulle slå opp teltet, men det ville ikke jeg. Torbjørn hadde sagt at vi kunne sove inne på en liten hytte ved en seter han eide lenger opp. Jeg kjente at jeg fikk superkrefter når jeg øynet en mulighet for å slippe å sove i et vått telt. I tillegg viste jeg at været skulle bli dårlig igjen dagen etter.

Vi fant hytta. Da viste GPSen 29,7 km. Hytta inneholdt alt vi trengte akkurat da, en ovn og en sofa. Etter en våt natt i telt ble opplevelsen i en varm hytte fantastisk. I hytta fikk vi tørka klær og utstyr. Vi la oss tør og varm på liggeunderlag på gulvet, og følte oss som verdens heldigste.

Dag 42: Fra Røros til teltleir i Killingdalen

Vi forlot Røros hotell på ski. Det gikk fine trikkespor rett fra hotellet. Skisporet tok oss via Storvarts- og Olavsgruva til Vika ved innsjøen Aursunden. Været var ikke ille, men det var meldt mer vind og snø utover dagen.

DF1C9B2D-3965-4DF0-9278-7EFBA6591057 — Storvarts gruve

52DF36C4-9162-47AF-BCF0-9757784B84F1 — Olavsgruva

Det er mye spennende gruvehistorie ved Røros for de som tar seg tid.

Vår plan var å krysse innsjøen Aursunden, men vi fant ingen scooter- eller skispor, og ved inntaket til kraftstasjonen var det en stor råk så vi tok runden rundt innsjøen langs veien etter brøytekanten.

Da vi kom på andre siden av innsjøen gikk vi etter en seter-/hyttevei opp Killingdalen. Veien var i utgangspunktet brøytet, men Vinden og snøen hadde laget store fokskavler over veien på flere plasser. Da vi kom til enden av veien hadde vi ca. 2 km til neste vei. Det burde ikke være en stor jobb, men det ble det.

Hundene badet i våt løs snø, og pulkene sugde seg fast til den våte snøen. Vi gikk 4-5 km pr. time så lenge vi hadde spor eller vei, men på denne strekningen ble farta 1 km pr. time. Det snødde tett og klokka passerte 18.00. Jeg mente vi burde sette opp teltet, men Per ville gjerne finne veien. Til slutt hadde vi gått oss helt fast. Veien var bare noen hundre meter unna, men det var så mange bratte skrenter og åpne bekker fremfor oss at vi kom oss ikke videre.

Vi tok frem teltet, og da satte været inn for fullt som meldt på yr. Det blåste godt og våt snø pisket oss i fjeset mens vi holdt på. Det var godt å komme inn i teltet. Da kunne vi se på GPSen at vi hadde gått 33,5 km.