Helgeland – Turblogg

E1 dag 64: Fuktig tur fra Steikvasselv til Famvatnet

Det var en forventningsfull gjeng som starta fra egen hytte i Steikvasselv ved Røssvatnet. Vi hadde endelig fått sommerferie, og selv om det regnet var humøret på topp.

Alle tre hundene hadde på seg kløv. Rago bar ikke mer enn et par kg siden det var hans første sesong, men vi ville gjerne at han skulle venne seg til konseptet.

Fra Steikvasselv var det ca 4,5 km etter vei. Deretter tok vi av mot storfurua og Nordlandsruta.

Det hadde regnet i flere uker så det var god vannføring i Storelva da vi krysset den.

Rett etter Storfurua delte stien seg. Vi tok til høyre, nesten rett sørover, og fulgte en frodig og fuktig li oppover.

Jeg var overrasket over at det allerede var begynt å spire kantarell så tidlig på året på nesten 600 moh.

Etterhvert kom vi oss ut av den fuktige skogen og opp i Tjetterskaret. Vi passerte mellom den majestetiske Hjartfjelltoppen og Nilstinden, og gikk videre opp til Kilvassaksla, 810 moh.

Deretter gikk det bratt nedover. Vi tok det med ro for det var glatt og lett å ramle. Hundene dro utålmodig i tauet. De syntes nok det gikk litt sakte.

Vi passerte Skinnfelldalen før vi kom ned til Famvatnet og veien, våte og lykkelige. Da viste GPSen 20 km.

E1 dag 61: Vindfull dag fra Virvasshytta til Kvitsteindalstunet

Tidlig i seng og tidlig opp. Klokka åtte var hytta vaska og vi var på tur i retning Kvitsteindalstunet.

Det var blitt kaldere. Føre var derfor like hardt og isete som dagen før. Vi gikk over Vardfjellet mens motvinden økte på. Nede ved Vardfjellkøta fant vi ly og tok dagens første rast.

Gjennom Kvepsendalen ble det enda hardere vind, og den kom rett mot oss. Noen ganger var vindkastene så kraftige at det var vanskelig å holde balansen. Det var derfor en glad og lettet gjeng som fant både ved og ly i Kvepsendalskøta.

Fra Kvepsendalskøta og ned til Kaldvatnet gikk det lettete. Vinden var ikke så sterk og det ble mildere. Rago derimot virket litt sliten.

Vi kom til slutt frem til Kvitsteindalstunet, og da viste GPSen min 25 km.

Indrefilet og rødvin stod på menyen og latteren satt løst så stemninga var topp også den kvelden.

Smaltinden

Smaltinden 782 moh i Lurøy er et ypperlig turmål i sommerhalvåret.

Jeg ble invitert dit en vakker søndag i juni av en sprek venninne. Vi kjørte til Sila, og parkerte på den første parkeringsplassen etter tunnelen. Der var det god informasjon og kart over hvor vi skulle gå opp. Stien var merket, men likevel klarte vi å gå feil to ganger. Det er helt utrolig, men vi gikk å prata og fulgte ikke med på hvor vi gikk.

Det endte med litt klatring for å slippe å gå tilbake. Jeg vet ikke hva som hadde gått fortest, klatring eller gå tilbake, men vi hadde allerede gått tilbake en gang etter at jeg mista GPS gjennom et hull i sekkelomma. Min gode venninne tok heldigvis utfordringen med et smil.

Etter den strevsomme klatreetappen gikk det greit. Tørt svaberg, nydelig utsikt og fint vær.

På toppen ble vi belønnet med nydelig utsikt over store deler av Helgelandskysten. Fra Smaltinden kan man gå videre til Breitind og Tortenviktinden. Vi var fornøyd med Smaltinden og koste oss med kaffe og den storslåtte utsikten.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre

Fjellrekken, De syv søstre, ligger som perler på en snor i Alstahaug kommune på Helgeland i Nordland. Å gå alle de syv toppene på en og samme tur er populært selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men det gir en god mestringsfølelse å klare det. De flest velger å besøke alle toppene ved å fordele de på flere turer. Det er også flott. Gode opplevelser og fin utsikt kan man få uansett hvordan man velger å gjøre det.

Polarsirkelen turlag har hatt tur til de syv søstre flere år på rad, og hver gang fylles turen opp med ivrige deltakere med varierende forutsetninger, men med et stort ønske om å klare alle på en tur.

2020 turen startet kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910), den sørligste tinden. Været var bra med sol og litt vind. Det var 11 forventningsfulle deltakere og 3 turledere som peste seg opp på Breitinden. Etter Breitinden går det bratt ned til Kvasstinden (1010). Vi hadde forventet mye snø i det partiet, men merkelig nok var det mindre enn noen gang. Det til tross for at andre plasser langs ruta lå det mer snø enn vi tidligere hadde opplevd.

Ved Kvasstinden ble sekkene lagt igjen og deltakeren gikk opp og ned uten sekk. Det kom og gikk litt tåke på Kvasstinden så besøket ble kort. Tilbake ved sekkene var beina allerede blitt ganske stive og magen tom. Etter en god lunsj gikk turen til Tvillingan (945/980).

Da gruppa kom til Tvillingene var klokka blitt 17.00. Da var det flere som syntes de hadde fått nok, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og en turleder å gå ned mens resten av gruppa gikk videre opp til Skjæringen.

Med en mindre gruppe og kald vind gikk tempoet betydelig opp. Det var ikke mange minutter på toppen av Skjøringen før Grytfoten var neste stopp. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt til alle øyer og skjær på Helgelandskysten.

Da vi nådde Botnkrona var klokka 21.30. Vi hadde gått de tre siste toppene i et imponerende tempo. Fra Botnkrona og ned gikk det litt tyngre for de fleste, men vi kom frem rett rundt midnatt og da hadde vi brukt tilsammen 16 timer. Føttene var slitne, men alle var glade og takknemlige for den flotte opplevelsen. Helgelandskysten og de syv søstre må oppleves.

Vårtur rundt Gressfjellet

Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

Norge på tvers

Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Herringen Trail

I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.

Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlandshunder som vi kjente fra før.

Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på sin runde nummer to.

I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og tar gjerne turen tilbake et annet år.

Gråfjellhytta

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.