Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Reinrose

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre

Fjellrekken, De syv søstre, ligger som perler på en snor i Alstahaug kommune på Helgeland i Nordland. Å gå alle de syv toppene på en og samme tur er populært selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men det gir en god mestringsfølelse å klare det. De flest velger å besøke alle toppene ved å fordele de på flere turer. Det er også flott. Gode opplevelser og fin utsikt kan man få uansett hvordan man velger å gjøre det.

Polarsirkelen turlag har hatt tur til de syv søstre flere år på rad, og hver gang fylles turen opp med ivrige deltakere med varierende forutsetninger, men med et stort ønske om å klare alle på en tur.

2020 turen startet kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910), den sørligste tinden. Været var bra med sol og litt vind. Det var 11 forventningsfulle deltakere og 3 turledere som peste seg opp på Breitinden. Etter Breitinden går det bratt ned til Kvasstinden (1010). Vi hadde forventet mye snø i det partiet, men merkelig nok var det mindre enn noen gang. Det til tross for at andre plasser langs ruta lå det mer snø enn vi tidligere hadde opplevd.

Breitinden

Ved Kvasstinden ble sekkene lagt igjen og deltakeren gikk opp og ned uten sekk. Det kom og gikk litt tåke på Kvasstinden så besøket ble kort. Tilbake ved sekkene var beina allerede blitt ganske stive og magen tom. Etter en god lunsj gikk turen til Tvillingan (945/980).

Tvillingen

Da gruppa kom til Tvillingene var klokka blitt 17.00. Da var det flere som syntes de hadde fått nok, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og en turleder å gå ned mens resten av gruppa gikk videre opp til Skjæringen.

Skjæringen

Med en mindre gruppe og kald vind gikk tempoet betydelig opp. Det var ikke mange minutter på toppen av Skjøringen før Grytfoten var neste stopp. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt til alle øyer og skjær på Helgelandskysten.

Grytfoten

Da vi nådde Botnkrona var klokka 21.30. Vi hadde gått de tre siste toppene i et imponerende tempo. Fra Botnkrona og ned gikk det litt tyngre for de fleste, men vi kom frem rett rundt midnatt og da hadde vi brukt tilsammen 16 timer. Føttene var slitne, men alle var glade og takknemlige for den flotte opplevelsen. Helgelandskysten og de syv søstre må oppleves.

Bergit og Dakota

Vårtur rundt Gressfjellet

img_1959Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

img_1953Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

img_1966Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

img_1970

img_1969Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

img_1984I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

 

Norge på tvers

img_1929Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Kart

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

img_1936
img_1932

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

img_1931
img_1939

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

img_1828

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

img_1809

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

img_1816

 

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

P1040435

P1040438

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

P1040448

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Herringen Trail

img_1783

I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.

Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlandshunder som vi kjente fra før.

84932880_1527592220727882_717823673796395008_n

Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på sin runde nummer to.

img_1777

I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og tar gjerne turen tilbake et annet år.

 

Gråfjellhytta

img_1530

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting  et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Tapas.jpg

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.

 

Øyfjellet

69346988_10219596207044088_7960500288593330176_n

Øyfjellet er et fjell i Vefsn kommune rett ved Mosjøen i Nordland. Fjellet har flere topper. Den høyeste heter Stortuva og måler 818 meter over havet. På Øyfjellet ble det tilrettelagt med en veldig fin steintrapp og Nord-Norges første via farrata i 2018. Via farrata er italiensk og betyr jernsti. Jernstien på Øyfjellet er en fast montert wire i fjellet.

Jeg syntes dette hørtes spennende ut. En jernsti i mitt nærområde! Det måtte inspisere. Jeg inviterte derfor like godt hele ledergruppa mi i Statnett til en tur opp på Øyfjellet en vakker dag i slutten av august.

69680904_10219617158527862_7851381683751223296_n.jpg

For at turen skulle være trygg fikk vi med oss to trivelige guider fra Naturlige Helgeland. Turen startet med at vi fikk utdelt hjelm og klatresele som ble tilpasset til hver enkelt. I tillegg fikk vi en falldemper med to slynger med karabinkroker. Disse skulle vi feste til wiren og flytte en og en forbi ankerfestene i fjellet.

OvLxgQHsmxqYeRaCjDNJQAv1Gt9YMWzDgMXxUFI7o65w

Før vi kunne begynne med klatringen i jernstien måtte vi gå ca 300 høydemeter i den nylagte steintrappa. Trappa var virkelig vakker, og fint tilpasset terrenget. Det gikk imidlertid temmelig bratt opp så vi tok det med ro.

69544313_10219596206804082_9121437877211758592_n

Turen opp jernstien var en opplevelse. Man kunne gjøre klatringen enkel ved å dra seg selv etter wiren eller man kunne bestemme seg for at man kun skulle bruke fjellet. Jeg klatret stort sett i fjellet, men enkelte plasser måtte jeg «jukset» litt og tok wiren til hjelp.

Halvveis opp var det matpause. Vi kunne nyte været og utsikten mens vi med stor appetitt fylte lagrene.

 

Etter lunsj fortsatte vi vider opp til 660 høydemeter.

På toppen koblet vi oss ut av sikringswiren og tok et stolt gruppebilde. Det skulle bare mangle med så fin bakgrunn. På turen ned tok vi trappa. Det ble mange trinn, men da vi kom ned til ca. 70 høydemeter gikk vi ut av trappa og bort til Mosjøens populære zipline.

Den hadde vi bestemt oss for prøve. Vi fikk nye instrukser og mer sikkerhetsutstyr før vi kunne slippe oss over det 700 m lange spennet over elva , Vevsna.

Vi avsluttet med et luftig svev i 60 km/t som til slutt endte i hagen på Fru Haugans hotell. Det var praktisk for vi var flere som var tørste etter mange timer på tur i varmen.

Både jernstien og ziplineren er absolutt noe jeg vil anbefale til både liten og stor. Her trengs ingen avanserte klatreferdigheter på forhånd, bare turglede og normal god form.

Nepsteinen

img_1255

Nepstein, blir beskrevet som Hemnes kommune sitt svar på Trolltunga, og er etterhvert blitt et populært turmål. Spesielt for de som ønsker spektakulære bilder til sosiale medier.

For å komme seg til Nepsteinen må man enten skaffe seg privat båtskyss over fjorden fra Hemnesberget eller kjøre bil til Bardal i Leirfjord kommune. Hemnes Turistforening hadde tur til Nepsteinen i juni 2019. Og for oss som deltok på en arrangert fellstur i regi av Turistforeningen var det bare å gå rett ombord i den sjarmerende båten, Remi Kjetil. Den tok oss fra Hemnesberget til det nedlagte fergekaiet i Hestneset.

img_1257

Derfra gikk turen noen km på grusvei opp til Osmo skole. Osmo skole er nedlagt for mange år siden. I dag eies skolen av en privatperson som har pusset den opp. Den fremstod som aldelses nydelig og sjarmerende, og verdt et besøk i seg selv.

img_1262

Fra Osmo skole var det slutt på fasiliteter som vei og sti, og vi tok oss gjennom skog og opp til turens høyeste punkt som var på ca. 400 høydemeter over havet, Nepsteinnen.

img_1264

Ved Nepsteinen var det tid for lunsj med nydelig utsikt. etterlunsj gikk vi ned til Bardal. I Bardal ventet et et fantastisk koltbord på Wangbrygga med alle slags varm og kald retter. Alt produsert lokalt.

64989731_2264226603694505_3053416663044063232_n

Etter å ha spist seg stapp mett på deilig mat kom Remi Kjetil og hentet oss og fraktet oss tilbake til Hemnesberget. På veien tilbake kunne vi se opp på Nepsteinen. Totalt gikk vi 9 km, men med båttransport, koltbord og mye lokalhistorie underveis tok turen totalt 7-8 timer. Er du intressert i fine bilder på sosiale medier av deg på luftige Nepsteinen, lokalhistorie og fantastisk lokalmat er dette turen for deg.

img_1260

 

 

 

 

 

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

P1030091

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag.  Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

P1030082

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

P1030092.JPG

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

P1030126

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

P1030160.JPG

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

P1030171.JPG

P1030168

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.