Turblogg

Dag 87: Fra Sitasjaure til Hukejaurestuene.

Været var ganske bra da vi våknet, litt vind, men god sikt. Vi tok farvel med enda en hyggelig stugvert. Vi var de eneste gjestene så det var nesten litt leit å forlate henne alene på hytta, men hun regnet med at det kanskje kom noe nye gjester etterhvert.

Løypa fortsatte å gå parallelt med den samme kraftledningen som vi hadde fulgt dagen før de første kilometerne. Kraftledningen fortsatte etterhvert over grensen til Norge mens vi fortsatte langs grensen og opp i høyden.

Vi hadde ikke scooterspor. Det var blåst bort av vinden i løpet av natten, men vi hadde merket løype så det var enkelt å finne frem.

Omgivelsene var fine med slake bakker og vakre fjell. Vi passerte en samevitsta på 850 meter over havet. Barske forhold for de samene som holder til på slike plasser.

På ca 900 meter over havet, og etter 20 km fant vi dagens mål, Hukejaurestuene. Der ble vi som alltid på hyttene hos den svenske turistforeningen, ønsket hjertelig velkommen. Stugverten sa hun var glad vi kom. Mer dårlig vær var på vei. Hun fikk rett. Det blåste ganske kraftig opp på ettermiddagen. Vinden var ikke så kraftig som dagen før, men nok til at det skremte to tyskere som kom til hytta i løpet av ettermiddagenå. En slitsom og skremmende tur, fortalte de. Godt vi hadde fyr i ovnen.

Dag 86: Kappløp med været fra Ritsem til Sitasjaurestuene

Det var meldt veldig dårlig vær utover dagen så vi stod opp halv seks. Vi ville starte tidlig for å unngå å komme midt i det verste været. Det gikk ikke helt som vi ønsket for dessverre forsov stugverten seg akkurat den dagen. Vi hadde ikke betalt så vi måtte vente. Minuttene sneglet seg av sted.

På vandreheimet i Ritsem bodde det tre svenske samer i tillegg til oss. De svenske samene var også tidlig oppe og dro avgårde på scooterne sine før klokka var sju. De skulle komme seg over fjellet før det begynte å blåse, sa de. Vi lurte på om vi ville klare det samme.

Da vi endelig kom oss i gang var vi utålmodige og ville gjerne gå litt fort. Hundene var ikke like gira for det var blitt varmegrader. Nuuk la seg ned flere ganger opp bakkene til scooterløypa.

I Ritsem er det en stor kraftststasjon, og fra Ritsem går det en viktig ledning til Norge, 300 kV Ritsem-Ofoten. Vi fulgte denne ledningen hele vei til Sitasjaurestuene. Scooterløypa går etter en anleggsvei som trolig er bygd i forbindelse med kraftutbyggingen.

Hundene fikk heldigvis etterhvert opp tempoet betraktelig. Det skyldes nok en kombinasjon av at vinden begynte å øke, temperaturen sank og i tillegg var det lett å gå. Vi gikk de 21 km til Sitasjaure på vel 3 timer og kom frem i grevens tid. Vinden var blitt sterk og fortsatte å øke utover kvelden til 17-18 m/s. Nuuk og Dakota er ikke spesielt glad i vind så vi fikk et hunderom slik at de kunne komme inn. Det likte de svært godt, og i grunnen vi også. For en lettelse det var å sitte inne å høre vinden jobbe ute. Vi klarte det og var lykkelige.

Dag 84: Samisk kulturvandring til Kutjaure

Det var fortsatt sol da vi våknet, men temperaturen var på tur opp. Gradstokken viste bare 12 kuldegrader, og det var skyer i vest. Et annet vær enn det kalde, klare været var på vei. Vi tok farvel med det trivelig paret fra Danmark som startet allerede kl. 07.00. De trengte dagen fortalte de, for å nå neste hytte. Jeg har alltid trodd at vi startet tidlig, men det fantes altså noen som var mer ekstrem.

Nuuk og Dakota overnatter alltid i hver sin pulk. De rikker seg normalt ikke før jeg kommer ut med mat. Denne dagen var intet unntak.

Vi forlot Låddejåkkå og satte retning mot den store innsjøen, Vastenjaure.

I Padjelanta nasjonalpark og særlig ved de store innsjøene ligger det mange sameviste eller samebyer som en svenske vi møtte kalte de. En sameviste er en bo- og arbeidsplass for en eller flere samefamilier som de bruker deler av året. Vi passerte flere samevister på vår tur og de bestod av en klynge med små hytter og kåter.

Vi hadde egentlig tenkt å gå til Akkastuen, men på grunn av føre som stadig var like krevende for hundene ble vi enige om at Kutjaure var dagens mål. Vi krysset den stor og åpne elven Vuojafadno på en vakker hengebro. Svensken er flinke til å tilrettelegge med solide broer på vandringsledene sine.

Da vi kom til Kutjaurestuen traff vi en kjempe hyggelig «stugvert». Hun møtte oss med varm jordgubbsaft, og vi følte oss svært velkommen. Kutjarstuen eies og drivest av den Svenske turistforeningen, og har stugvert fra 1. mars.

GPSen viste 21,5 km, og vi kunne ta kveld i gjestfrie og vakre omgivelser.

Dag 85: På sporet til Ritsem

Fra Kutjaurestuen er det scooterløype til Ritsem. Det passet Nuuk og Dakota godt. De veivet med halen og var ivrige, og hadde god fart over innsjøen, Kutjaure.

Videre fulgte vi scooterløypa ned dalen mellom Boalnotjåhkka og Ahkka. Dalen ligger i både Padjelanta og Stora Sjøfallets nasjonalpark.

Det var vekslende vær og til tider ganske varmt når sola gledet oss med sitt nærvær.

Da vi kom til Akkastuen ble vi igjen møtt av en kjempe trivelig «stugvert» og « jordgubbsaft». Vi spiste matpakken vår og fortsatte over Ritsemjavrre. Vi var motivert av tanken på en varm dusj og dekning på mobiltelefonen etter nesten en uke uten.

Da vi kom frem til Ritsem viste GPSen 30,5 km, og vi fikk både dusj og rom på den Svensk Turistforeningen sitt vandrerhjem.

Dag 83: Mange naturopplevelser på vei til Låddejåkkå

Sol, kaldt og flott, men det hersket stor uengighet over veivalget for dagens etappe under frokosten. Jeg ville legge løypa nordover over de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure. Det ville gitt Nuuk og Dakota fine forhold. Per syntes at 4-5 mil på endeløse innsjøer ville bli for kjedelig. Det ville dessuten bli en lang omvei. Han hadde sett en scooterløype som gikk i retning av Sarek nasjonalpark og lokket med fine naturopplevelser.

Per fikk vilja si og vi starta å gå etter et bra scooterløype. Vi hadde nesten ikke fått gått oss varme før vi bokstavelig talt kjørte rett inn i en gigantisk rypeflokk. Stadig like flott å oppleve at det fortsatt finnes store flokker med ryper.

Etter 2-3 km ble det åpenbart at løypa vår ikke gikk dit vi skulle. Den gikk sørover og vi skulle jo nordover.

Det var bare å labbe ut av sporet, og følge sine egne spor i jomfruelige og fantastiske omgivelser. Vi kunne se Sarek nasjonalpark i sør, men ingen spor av mennesker. Derimot var det mange dyr. En elgku med kalv krysset foran oss før vi tok fatt på stigningen over Pårka.

På veien opp fikk vi et interessent møte med to rever. Den ene kom springende mot oss. 50-100 m før oss stoppet den og kikket på oss lenge. Deretter fulgte den oss oppover på passe avstand. Veldig pussig adferd, men artig for oss.

På andre siden av lia beitet en reinflokk. Hundene ble minst like gira som oss av alle dyrene og nesten uten å ha lagt merke til at vi hadde gått var vi oppe på det høyeste punktet.

Derfra var det fin nedover kjøring til Låddejåhkå stuen. Der fant vi et hyggelig dansk par som vi fikk dele hytten med. GPSen viste 28 km. Vi var glade og følte oss rike på naturopplevelser etter en innholdsrik og vakker dag.

Dag 82: Sol og fint vær i Padjelanta nasjonalpark

Minus 15 og sol fra skyfri himmel. Vi kjente det godt i beina etter dagen før, men gledet oss likevel til å ta fatt på dagens etappe. Det var ikke hver dag vi kunne starte dagen i med så fint vær.

Det var ideell forhold for ski, men for Nuuk og Dakota var det ikke like enkelt. De brøt med jevne mellomrom gjennom. Det gikk derfor ikke så fort, men med fint vær og nydelige omgivelser var det helt greit.

Vi fulgte innsjøen, Sårjåsjavrre, inn i Sverige. På enden av vannet fant vi en ubetjent Svensk turistforeningshytte, Sårjåsjaure Fjällstuga. Den var uten ved og gass, men kunne fungert fint som beskyttelse for været en uværsdag. Det var det ikke behov for denne dagen så vi brukte den til ryggstø under lunsjen.

Lenger ned passerte vi Staddåjåkka Fjällstugene. Staddåjåkka Fjällstugene er en av flere hytter i Padjelanta nasjonalpark som er drevet av Naturvårdsverket. Padjelanta nasjonalpark er Sveriges største nasjonalpark og et perfekt område å gå med barn i ettersom hyttene ligger tett.

Etter Staddåjåkka Fjällstuga møtte vi noen reingjetere til stor glede for Nuuk og Dakota. Da fikk de scooterspor og farten tok seg betraktelig opp.

Det var mer enn bare scooterspor som fikk Nuuk og Dakota til å gire opp. I scootersporet dukket det opp et reinkadaver som Nuuk og Dakota fant veldig interessant.

Det var ferske spor i snøen etter dødskampen til den uheldige reinen. Det kunne se ut som det var to jerver som var blitt mette den dagen for det var to ulike størrelser på jervesporene.

Turen endte til slutt ved innsjøen, Virihaure. Vi hadde gått 28,5 km og var glad vi kunne hvile og overnatte på Staloluokta Fjällstuga. Staloluokta Fjällstuga drives av samene i område. Hytta varmet vi opp med gass så det ble fort varmt. Ute krøp temperaturen under 20 grader i løpet av natten.

Dag 81: Motstand over Sulitjelmafjellene

Vinden hadde ikke gitt seg i løpet av natten. Det blåste like friskt som dagen før, men det var sol og god sikt. Vi bestemte oss derfor for å gå.

Nuuk og Dakota var ikke like interessert i gå opp de bratte liene i motvind. De ville bare ned og bort fra vinden. Vi lokket og dro.

Til slutt måtte vi bare innse at de ikke kom til å ta pulkene opp. Det måtte vi gjøre selv. Vi kjempet oss opp til Storevvatnan, og videre opp til Småsorjosvatnan.

På andre siden av fjellet var det ren idyll. Vi kom i ly for vinden bak Sorjostjåkkå. Sola skinte og vi fikk en fin avslutning på veien ned til Bajit Sorjosjavri.

På veien ned passerte vi enorme hengskavler. Jeg var lettet og glad for at vi var kommet over. Det hadde ikke vært aktuelt å gå over det alpine Sulismassivet i dårlig sikt.

Ved Sorjåsjavrre fant vi en kjempe hyggelig hytte, Sorjushytta. Vi var lykkelige og utslitte. GPSen viste ikke mer enn 13 km, men vi hadde fått 100 kg med bagasje over fjellet. Vi var fornøyd med egen innsats.

Dag 80: Vindfull dag i Sulitjelmafjellene

Det hadde blåst full storm i Sulitjelmafjellene noen dager så fridagene våre ble utvidet til over en uke, men nå var vi heldigvis i gang.

Den første delen var grei, vindpolert scooterløype og friske bein. Vi fikk fort høydemeter selv om pulkene og sekkene var fylt til randen. Totalt hadde vi nesten 100 kg med mat og utstyr med oss.

Da vi kom litt lenger opp stoppet det opp. Scooterløypa var borte og hundene brøt gjennom skara. Per, stakkars, måtte ta den tyngste pulken alene mens jeg og hundene tok den letteste.

Etter noen timer med hard jobbing kom vi opp til ca. 600 meter over havet og det flatet litt ut.

Der opp fant vi Ny-Sulitjelma fjellstue. Planen var å gå lenger, men det begynte å snø og det var vanskelig å se. Dette var definitivt ikke et område hvor vi kunne tenke oss å gå i dårlig sikt, til det var det for bratt, glatt og for mange skavler. I tillegg var hytta fin med strøm og innlagt vann. 6 km ble det vi gikk denne dagen, men det var km vi hadde jobbet hard for.

Dag 79: Glitrende forhold fra Balvatnet til Sulitjelma

Minus 27 grader og et fantastisk skue møtte oss da jeg stod opp. De kalde blå og lilla fargene danset over himmelen mens vi spiste frokost.

Over Balvatnet var det harde, vakre snøbårer som vinden hadde jobbet frem. Vi krysset vannet i rask tempo mens kulda bet i kinnene.

På andre siden av Balvatnet tok vi kurs mot Coarvihytta, eid av Sulitjelma Turistforening.

Igjen opplevde vi å finne en varm hytte med hyggelige beboere. To studenter hadde kommet opp dagen før, og hadde lagt raust i ovnen og kokt kaffe. Det kunne ikke vært bedre. Vi koste oss i trivelig selskap til vi tok fatt på siste del mot Sulitjelma.

Det var oppkjørte spor de 11 km fra Coarvihytta til skihytta. Derfra fulgte vi vei ned til Sulitjelma. Totalt 32 km.

Vi var slitne, og glad for at vi skulle ha noen dager heime før vi begynte på turens kanskje aller tøffeste etappe, Sulisfjellene.

Dag 78: Sjarmøretappe gjennom Skaitidalen

Det var strøm på Trygvebu, vi våknet derfor til varm hytte selv om gradstokken viste 24 kuldegrader ute.

Vi skulle gå gjennom Skaitidalen som ligger i Junkerdalen Nasjonalpark. Dalen er kjent for å ha stor snøskredfare i perioder, men denne dagen var det trygge forhold.

To menn fra Mo hadde kommet ned Skaitidalen dagen før så vi hadde et spor vi kunne følge. Det var deilig. Løypa snirklet seg parallet med en delvis åpen elv gjennom dype Skaididalen.

Etter 7-8 km åpnet dalen seg og gav oss et fantastisk utsyn til flotte omgivelser. Her fant vi også enda en hytte som er eies av Bodø Turistforening, Argaladhytta.

Det var det røyk fra pipa da vi kom, og ut kom et par som viste seg å være hyttevertene for Argaladhytta. De stablet ved og vasket. Supert at vi har slike folk som driver med dugnad for at alle som kommer forbi skal ha det bra. Det var deilig å sette seg inn i varmen og spise lunsjen sin for en gang skyld. Vindsekken fikk ligge i ro, og kom ikke ut den dagen.

Etter den konfortable lunsjen fortsatte vi gjennom dalen mot Balvatnet. På veien møtte vi Fjelltjenesten. De kjenner området godt, og hadde mange gode råd til oss.

Klokka var ikke mer enn 14.00 da vi fant Sulitjelma Turistforenings nye hytte, Balvasshytta. Balvasshytta lå vakkert til ved Balvatnet, var perfekt størrelse for oss og ble fort varm. Perfekt avslutning på en fin dag.