Svalbard – Turblogg

10 topper på 24 timer

Da var det endelig klart for høstens store utfordring i Longyearbyen: 10 topper på 24 timer. Vi var fem damer som hadde bestemt oss for å ta utfordringen sammen, og stemningen var spent da dagen nærmet seg.

Starten gikk ved Gruvebusen utenfor Lompensenteret, midt i gågata. Vi hadde avtalt å møtes klokken 05.00. Selvsagt måtte jeg velge akkurat denne dagen til å forsove meg! Heldigvis gikk det bra, og jeg kom meg av gårde i full fart for å ta igjen de andre. 😅

Nr. 1 Blomsterdalshøgda

Dagens første topp var Blomsterdalshøgda, 280 moh, som ligger omtrent to kilometer nordøst for Longyearbyen.

Da vi startet turen, lå tåka tykk over landskapet og skapte en litt mystisk stemning. Heldigvis så det ut til at været var i ferd med å bedre seg, og vi håpet på klarere sikt etter hvert som vi kom høyere opp.

Det var en fin start på dagen, og både humøret og forventningene var på topp da vi tok fatt på den første stigningen.

Nr. 2 Varden

Topp nummer to var Varden, 320 moh. Vi holdt høyden fra Blomsterdalshøgda og kunne derfor fortsette i jevnt tempo uten mye stigning. Det tok ikke mer enn rundt 35 minutter fra den første toppen til vi stod på den andre.

Longyearbyen lå fortsatt stille denne tidlige morgenen. Gatene var tomme, og vi så ikke et menneske. Det var noe spesielt med å se ned på Longyearbyen mens vi allerede hadde nådd dagens andre topp. Tåka hang fortsatt igjen enkelte steder, men vi kunne se at været var i ferd med å bedre seg.

Nr. 3 Sverdruphammaren

Fra Varden fortsatte vi opp på platået og fulgte det videre mot Sverdruphammaren. Vi hadde god driv i stegene, praten gikk uanstrengt, og stemningen var på topp. Det var deilig å kjenne at både bein og humør fungerte, og kilometrene bare forsvant.

Klokken 07.28 stod vi på Sverdruphammaren, 430 moh., og kunne signere i turboka på dagens tredje topp. Stemningen var rett og slett magisk. Morgenen var i ferd med å våkne til liv, vinden var fraværende, og små tåkedotter drev sakte gjennom landskapet

Nr. 4 Nordenskjold 1051 moh

På vei opp mot Nordenskjoldfjellet lå tåka tett over toppen, og vi var usikre på om vi kom til å få noen utsikt. Men akkurat da vi nærmet oss toppen, lettet tåka på magisk vis, og landskapet åpnet seg rundt oss.

Klokken 09.15 nådde vi turens høyeste punkt på 1051 moh. Vinden tok godt tak der oppe, men vi lot oss ikke stresse av den. I stedet tok vi oss god tid til å nyte utsikten, ta bilder og lot inntrykkene synke inn. Det er ikke hver dag man får oppleve Svalbard fra et slikt utsiktspunkt.

På vei ned valgte vi en spennende rute. Vi slapp oss rett ned mot Longyearbreen rett nedenfor toppen. Normalt ville jeg gått frem til Tverrdalen og fulgt den ned til Longyearbreen.

Nedstigningen var fryktelig bratt, men underlaget var overraskende godt. Det føltes som å gå i snø, selv om vi beveget oss i løsmasser.

Det gjorde turen både morsom og skånsom, og beina satte pris på avlastningen etter flere timer i det steinete terrenget. For første gang denne dagen kunne vi virkelig la tyngdekraften gjøre jobben for oss.

Nr. 5 Morena ved Longyearbreen

Vel nede ved morena foran Longyearbreen og turbok nummer fem, var det på tide med en velfortjent lunsjpause. Etter flere timer oppe i høyden var det deilig å komme seg ned fra vinden. Nede i dalen var det lunt og behagelig, og vi kunne endelig sette oss ned, spise og samle litt krefter før neste etappe.

Området nedenfor Longyearbreen er kjent som et populært sted for fossiljakt. Det skjønte jeg godt. Overalt rundt oss lå steiner og sedimenter som vitnet om en fjern fortid, og det var slett ikke vanskelig å finne fossiler. Det var fascinerende å tenke på at man kan finne spor etter liv som eksisterte for millioner av år siden, midt i det arktiske landskapet.

Nr. 6 Sakrofagen

Etter lunsjen fulgte vi Longyearbreen videre innover dalen før vi vinklet opp mot Sarkofagen. Oppstigningen ble dagens minst behagelige etappe så langt. Underlaget var løst, bakken bratt, og det var vanskelig å finne et godt tråkk. På slutten måtte vi jobbe for hvert eneste steg oppover.

I ettertid tror jeg vi burde ha fulgt breen enda lenger innover før vi startet stigningen. Da kunne vi sannsynligvis ha funnet en lettere og mer behagelig rute opp. Det får bli lærdommen til neste år.

Da vi endelig kom opp på Sarkofagen, 480 moh., var slitet raskt glemt. Her ventet en fantastisk belønning i form av panoramautsikt i alle retninger. Vi hadde 360 grader med storslått svalbardnatur rundt oss, med fjell, breer og daler så langt øyet kunne se. Det minnet meg om hvorfor jeg hadde meldt meg på denne turen og hvorfor jeg faktisk hadde valgt bo på Svalbard.

Nr. 7 Lars Hiertafjellet

Etter Sarkofagen fortsatte vi videre opp mot Lars Hiertafjellet. Underlaget bestod av fin, svart sand og grus, noe som var en deilig avveksling fra det steinete terrenget vi hadde hatt tidligere på dagen. Samtidig stekte sola oss i nakken, og det kunne nesten kjennes varmt.

Klokken 13.15 stod vi på toppen av Lars Hiertafjellet, 878 moh. Det føltes utrolig godt. Nå var det meste av stigningene unnagjort, og vi visste at resten av turen ville bli betydelig lettere. Det ga både ny energi og ekstra motivasjon.

Fra Lars Hiertafjellet fulgte vi ryggen videre mot Trollsteinen. Dette var en av de virkelig fine etappene på turen. Vinden var nesten fraværende, sola skinte, og forholdene kunne knapt vært bedre. Vi ruslet av gårde i godt tempo og nøt utsikten over fjellene, breene og dalene rundt oss. Det var rett og slett herlig å være på tur.

Nr. 8 Trollsteinen

Klokka 14.10 sto vi på Trollsteinen, 850 moh. Været var fortsatt strålende, og utsikten rett og slett magisk. Tenk at vi skulle være så heldige!

Nå var det bare å kruse nedover i retning Sukkertoppen, som vi kunne skimte i det fjerne. Vi var glade for at det bare gjensto to topper. Det begynte å kjennes i beina nå.

Nr. 9 Sukkertoppen

Det var en drøy marsj videre fra Trollsteinen, og underveis måtte vi krysse et parti med grov ur. Der klarte jeg å ramle. Jeg hadde blitt hengende litt etter og prøvde å ta igjen de andre ved å småjogge et stykke. Det viste seg å være en dårlig idé. Heldigvis gikk det ikke verre enn at jeg kunne børste støvet av meg, komme meg på beina igjen og fortsette ferden mot neste topp.

Vi kom oss på Sukkertoppen, 380 moh., og nå var klokka blitt 15.30. På dette tidspunktet hadde jeg mest lyst til å gå rett ned. Leiligheten min lå rett nedenfor fjellet, og jeg syntes nesten jeg kunne høre både dusjen og sofaen rope på meg. Etter mange timer på tur begynte lengselen etter litt hvile og komfort å melde seg for alvor.

Jeg gikk ikke ned. Selv om dusjen og sofaen fristet, fortsatte jeg tilbake og opp på platået. Vi krysset platået og tok oss ned i Gruvedalen. Derfra fikk vi endelig øye på Lindholmhøgda, dagens siste topp.

Nr. 10 Lindholmshøgda

Den siste toppen, Lindholmhøgda, 280 moh., nådde vi klokka 16.40. For en lettelse! Etter mange timer på tur og ti topper bak oss kunne vi endelig se en ende på prosjektet.

Nå gjensto bare nedstigningen til byen. I motsetning til tidligere på dagen gikk det ikke fort. Vi tok det rolig nedover. Beina var møre etter en lang tur.

Klokka 17.30 var vi tilbake i byen. Vi gratulerte hverandre og ville feire bragden. Etter en rask dusj møttes vi igjen for en velfortjent pils på et av byens vannhull.

Den første pilsen smakte fortreffelig, men etter den gikk lufta fullstendig ut av meg. Da var jeg rett og slett ferdig. Jeg innså at jeg ikke ville gå den halve kilometeren hjem, så jeg ringte en venninne og ba henne komme og hente meg. Etter ti topper og 12,5 timer på beina føltes det som en helt rimelig løsning.

Fra gruveby til villmark

Jakt og arbeidsdager i Svea

15. august starter reinsjakta på Svalbard. Alle fastboende kan søke Sysselmesteren om fellingstillatelse på svalbardrein, og hvert år trekkes det ut et begrenset antall jegere. Bestanden på Svalbard er anslått til rundt 22 000 dyr, mens det årlig gis tillatelse til å felle om lag 200 til 250 rein.

I år var jeg blant de heldige som fikk napp i trekningen. Tildelingen gjaldt fritt dyr i Reindalen, og dermed var høstens første jaktplaner i boks.

Det er imidlertid ikke bare å ta sekken på ryggen og rusle til Reindalen. Området ligger forholdsvis utilgjengelig til. Enten må man ta båt ut Isfjorden og videre rundt til Van Mijenfjorden, eller så må man legge ut på en lang dagsmarsj gjennom Todalen eller Bolterdalen. Uansett hvordan man velger å komme seg dit, krever turen både planlegging og innsats før jakta i det hele tatt kan begynne.

Jeg var heldig og kunne kombinere jaktturen med en jobbreise. Derfor fikk jeg anledning til å reise inn til den nedlagte gruvebyen Svea med helikopter, en transportform som gjorde adkomsten betydelig enklere enn den ellers ville vært.

Vi bodde på Kapp Amsterdam som ligger 3-4 km fra Svea. Der hadde vi flott utsikt over til Rindersbukta og den berømte Paulabreen.

Vi hadde heldigvis en liten båt til disposisjon. Det var ikke alltid like lett å komme seg ut på sjøen når bølgene slo inn mot land, men min kollega hentet overlevelsesdrakten, fikk båten ut og startet motoren.

Vi hadde fine dager på jobb i Svea gjennom overvåkingsprogrammet etter miljøprosjektet. Vi dokumenterte forholdene og plukket søppel som hadde kommet til syne siden året før. Mens vi gikk rundt i området, var det rart å tenke på at dette en gang hadde vært et levende gruvesamfunn med flere hundre arbeidere. Nå var nesten alle spor etter bosetningen borte. Gruvedriften i Svea ble avsluttet i 2020, det ble ryddet opp, og naturen var i ferd med å ta området tilbake.

De første dagene gikk med til arbeid, men vi tok oss også tid til å sette garn om morgenen, som vi dro opp igjen om ettermiddagen. Det kom flere ishavsrøyer i garnene våre, men kollegene mine lot seg ikke imponere. De hadde erfaring med både større fisk og større fangster. Selv lurte jeg litt på om fiskehistoriene deres hadde vokst seg en smule større med årene.

Det var ikke bare fisk som havnet i garnene våre. Det var mye sjøfugl i området, og en av dem var uheldig og satte seg fast i et av garnene. Heldigvis gikk det bra, og vi fikk den løs uten at den tok skade.

Ishavsrøya vi fanget smakte i alle fall utmerket selv om størrelsen ikke svarte til forventningene.

Søndag 15. august startet jakta, og jeg var klar. Etter min mening brukte vi uvanlig lang tid på å komme oss av gårde den morgenen. Jeg gledet meg stort og var spent på hva dagen ville bringe. Aller helst ville jeg bare komme i gang.

Utenfor hytta tok vi en siste kontroll av våpnene. Vi prøveskjøt og finjusterte kikkertsiktene til vi var sikre på at alt stemte.

Det var helt stille på fjorden da vi satte kursen mot Reindalen. Havet lå blankt rundt oss, og det var noe nesten magisk over landskapet og fjorden.

Det var ikke så lett å komme på skuddhold. Reinene var urolige, og vi måtte flere ganger forsøke å smyge oss innpå før jeg endelig fikk en liten bukk på hold. Adrenalinet pumpet gjennom kroppen da jeg løsnet skuddet, og bukken falt. For en lettelse! Det verste som kan skje er å skadeskyte et dyr, men heldigvis gikk alt bra

Etter de obligatoriske bildene var det bare å begynne arbeidet med dyret og få det fraktet tilbake til båten. Det ble noen tunge tak underveis, men følelsen av å ha lykkes overskygget slitet. For en spennende og innholdsrik dag!

En stor takk til de gode kollegene mine, som hjalp meg hele veien og gjorde alt de kunne for at jeg skulle lykkes. Uten dem hadde opplevelsen ikke vært den samme.

Neste morgen møtte oss med sol fra skyfri himmel. Fjellene, fjorden og det vide landskapet lå badet i lys. Det var rett og slett utrolig vakkert. Eller, som min kollega uttrykte det: Det var bare helt «sjukt» fint.

Vi fikk haike tilbake til Longyearbyen med forskningsbåten til UNIS. Det ble en flott avslutning på turen og en fantastisk båttur med ubeskrivelig flott natur som badet i sol.😎

Fuglefjellet 576 moh

Et møte med tusenvis av sjøfugler

Fuglefjellene er et populært dagsturmål ved Longyearbyen. De ligger rundt 10 kilometer vest for byen og består av to deler: Grønberget og Pilarberget.

Turen startet i Bjørndalen, et område kjent for vakker natur og et rikt dyreliv.

En av de første utfordringene var å krysse Bjørndalselva. Heldigvis var vannstanden lav, så det gikk greit å komme seg over, både med crocs og støvler.

Deretter gikk turen videre innover Bjørndalen. Underveis møtte vi flere svært nysgjerrige reinsdyr, noe som skapte stor begeistring hos Dakota.

Etter noen kilometer i lettgått og relativt flatt terreng startet stigningen opp mot platået. Herfra fortsatte vi ut til varden på Pilarberget, hvor vi ble belønnet med flott utsikt over Bjørndalen og områdene rundt.

Etter en liten lunsjpause fortsatte vi langs kanten av Fuglefjellet. Litt lenger nede kunne vi høre et yrende fugleliv mens vi gikk. Lydene fra tusenvis av fugler fylte lufta og minnet oss om at vi befant oss ved et av områdets travleste fuglefjell.

Vi passerte Little Bjørndalen og fortsatte videre til vi kom fram til Grønberget. Her valgte vi å snu og starte på tilbaketuren.

På vei ned fra platået fikk vi gleden av å passere flere hundre alkekonger som satt spredt rundt i ura. De fulgte nysgjerrig med på oss mens vi gikk forbi. Synet av de små sjøfuglene på nært hold var en helt spesiell opplevelse og et av turens høydepunkter.

Turen til Fuglefjellet var virkelig verdt besøket. Vi satt igjen med mange flotte inntrykk og var svært fornøyde med dagens tur.

Jeg vil varmt anbefale et besøk til Fuglefjellet på våren eller sommeren, når fuglelivet er på sitt mest aktive. De tusenvis av fuglene som hekker i fjellsidene gjør turen til en helt spesiell naturopplevelse

Farmhamna

Farmhamna er både en fangststasjon og en bukt på vestkysten av Spitsbergen. Den ligger omtrent 60 kilometer fra Longyearbyen, og det var dit vi satte kursen en vindfull fredag i juni med den flotte seilbåten Ylva.

Allerede da vi passerte Hotellneset og Titankrana fikk vi dagens første store naturopplevelse. En flokk belugaer svømte tett inntil båten til stor begeistring for alle om bord.

Det blåste godt og sjøen var ganske grov da vi seilte ut Isfjorden. Da vi kom inn i Forlandsundet ble forholdene roligere, og resten av turen gikk behagelig videre mot Farmhamna.

Vel framme i Farmhamna, ankret vi opp utenfor fangststasjonen. Der ble vi godt tatt godt imot av den hyggelige familien som bodde der. Familien bestod av mor, far, en to år gammel jente og to fantastiske hunder. De hadde bakt ferskt brød og laget bidos av selvskutt rein, som de generøst serverte oss. Det var en herlig start på en spennende helg.

Etter en fantastisk natt i den idylliske seilbåten ,Ylva, våknet vi til varm sol, måkeskrik og skyfri himmel. Morgenkaffen ble tatt ute på dekk. Det kunne knapt blitt en bedre start på dagen.

Etter frokost tok vi oss tilbake til land igjen og ble med på å dra opp garn som fangstmannen Jan hadde satt tidligere på morgenen.

Vi fikk også se hvordan dun renses, og prøve oss på å sette opp revefeller.

Etter en deilig lunsj på fangststasjonen tok vi på oss sekkene og begynte å gå langs stranden i retning Trygghamna.

Landskapet var magisk, med et rikt dyre- og fugleliv. Storkobbe og ringsel lå i hopetall på skjærene vi passerte og nøt sola. Og reine kikket nysgjerrig på oss.

Etter tre–fire timers vandring kom vi frem til Steinpyntvika, hvor skipperen på Ylva ventet på oss. Resten av turen til Trygghamna gikk i rolig tempo med båt. Vi nøt utsikten fra dekk, koste oss med badestamp og noe godt i glasset, mens et helt ufattelig vakkert landskap gled forbi.

Dagen etter våknet vi til nok en strålende dag. Vi gikk i land og satte kursen mot fuglefjellet Alkhornet.

Vi hadde kjempeflaks og kom over et revehi med de nydeligste polarrevvalpene. Det var et syn vi sent vil glemme.

Rundt oss var det tusenvis av fugler; alkekonge, lundefugl, polarlomvi og mange flere. Støyen fra fuglefjellet var enorm, men opplevelsen var helt fantastisk.

Resten av dagen seilte vi innom Esmarkbreen før vi satte kursen tilbake mot Longyearbyen.

Dette var en fantastisk tur på mange måter med storslått natur, rikt dyreliv, gode mennesker og uforglemmelige opplevelser.

Anbefales på det varmeste.

Dag 7: Tilbake til sivilisasjonen

Hundesledetur på Svalbard

Dag sju var, om mulig, enda finere enn de foregående dagene. Vi våknet til vindstille og sol fra klar himmel.

Hundene var rolige, kosete og avslappede under frokosten og morgenstellet, nesten som om de også visste at turen nærmet seg slutten. Det gav en fin og rolig start på dagen, med god tid til å nyte både stillheten og omgivelsene én siste gang.

Det var vemodig å forlate den flotte hytta og plassen. Vi hadde hatt fine dager der, og jeg lovet meg selv at det skulle bli flere turer tilbake.

Etter å ha pakket sammen og gjort oss klare, bar det mot Bolterskaret og sivilisasjonen.

Landskapet badet i sol og vi passerte både rein og rype som koste seg i solen. Ned Bolterskaret gikk det fort. Hundene ville heim.

Jeg kjente på en blanding av glede og vemod. Det vanskeligste var å ta farvel med de flotte hundene. Jeg var blitt så glad i dem. Vi hadde hatt fantastiske dager sammen.

I løpet av uken hadde hundene tilbakelagt rundt 30 mil uten spor og med tunge sleder. Det var rett og slett imponerende.

Tilbake i Longyearbyen gledet jeg meg stort over en varm dusj, men jeg savnet allerede hundene, naturen og stillheten. Dette ble nok ikke siste tur.

Dag 6: Magisk dag over Boltedalen med ti ivrige hunder

Hundesledetur på Svalbard

Ubeskrivelig vakker dag. Ikke vind og sol fra skyfri himmel.

Vi lot noen av hundene som begynte å bli litt slitne få en velfortjent fridag på hytta. Jeg og Sondre endte opp med å dele slede, og plutselig hadde vi ti hunder foran oss. Det er fire mer enn det jeg var vant med og kanskje egentlig følte at jeg hadde full kontroll på.

Sledene var lette, og hundene hadde tydeligvis ikke fått med seg at dette var dag seks. De var gira! Jeg må innrømme at det føltes ganske rått å stå bakerst med et såpass kraftig spann. Litt sånn “dette-naile-jeg”-følelse.

Vi kjørte opp til et platå rett under Foxtoppen . Det var et stopp hvor du egentlig bare blir stående og gape litt. Utsikt over hele Bolterdalen og fjellene rundt. Helt magisk.

Her tok vi lunsj, med verdens beste utsikt.

Etter pausen fortsatte vi videre mot Riperbreen før vi snudde. Nedover gikk det lett. Hundene sprang glade og uanstrengt ned igjen alle høydemeterne vi hadde jobbet oss opp.

En skikkelig bra dag med masse fart, utsikt og akkurat passe kontroll. Jeg ble bare mer og mer glad i dette livet.

Dag 5: Fra slit til solveggen i Tverrdalen

Hundesledetur på Svalbard

Dagens mål var hytta til Artic Husky Travellers, øverst i Tverrdalen. Jeg gledet meg.

Hundene var rolige, men en rypestegg kaklet høylytt mens jeg gjennomførte med den siste runden med å koke vann til to og firbeinte på primusene.

Vi hadde teltet rett ved en pingo. En pingo er en haug av løsmasser med en iskjerne. Den dannes i permafrostområder der grunnvann presses opp nedenfra og fryser til is

Vi pakket sledene og satte retning mot hytta i Tverrdalen.

Hundene kjente veien godt og hadde nok full kontroll på hvor vi skulle. Jeg var ganske sikker på at de gledet seg like mye som meg både til snacken og til den ekstra komforten som ventet når vi kom frem.

Sola kom opp og begynte faktisk å steike overraskende godt. Da hundene endelig var koblet opp på ferdige kjettinger og hadde fått den etterlengtede snacken sin, kunne vi synke ned i solveggen. En kald slurk der og da smakte helt himmelsk. Det gjorde resten av dagen.

Denne dagen ble avsluttet med badstue og grillmat på altanen. Bedre kan man vel knapt ha det.

Dag 4: Tunge sleder over Reindalspasset

Hundesledetur på Svalbard

Vi våknet ikke akkurat til drømmevær denne dagen. Sludd og vind møtte oss utenfor teltet, men med gode klær var ikke det noe stort problem. Det som derimot kunne bli en utfordring, var temperaturen. Vi trengte minusgrader.

Vi fikk beskjed om å ta poser på føttene. Med såpass høye temperaturer var det fare for mye smeltevann i Lundstrømdalen, og vi måtte være forberedt på å gå i elver. I verste fall kunne det hende vi måtte snu.

Sleden ble fylt opp med alt som lå igjen i depotet, og den var tyngre enn noen gang. Stakkars hunder, tenkte jeg. Samtidig jobbet de imponerende godt. Jeg hjalp selvfølgelig til så godt jeg kunne, og sparket fra etter beste evne.

Det gikk over all forventning. Vi tok oss opp Lundstrømdalen og gjennom Reindalspasset helt uten problemer.

Videre nedover Reindalen var det ren fornøyelse. Glade hunder og medvind gjorde den siste etappen til en lek

Vi fant camp nummer fire i Reindalen, rett nedenfor Kokbreen. Jeg var skikkelig stolt av hundene. De holdt koken hele veien selv med tunge sleder.

Dag fire ble langt bedre enn fryktet. Nå var vi trygt fremme i Reindalen, litt slitne, men veldig fornøyde. Hundene fikk rikelig med mat og roet seg for natten. Det gjorde vi også. I morgen ventet en ny, spennende dag.

Dag 3: Fra ismagi i Rindersbukta til vind og snø i Kjellstrømdalen

Hundesledetur på Svalbard

Også denne morgenen var jeg tidlig våken for å ta siste skift med isbjørnvakt og vannkokeing. Det hadde blitt mitt faste bidrag på turen. Jeg likte disse stille stundene alene, med hundene og den ekstreme naturen rundt meg.

Mens vannet varmet seg, hadde jeg god tid til å studere isblokkene fra Paulabreen og Bakaninbreen som møttes innerst i Rindersbukta. Jeg holdt god avstand. Breene var kjent for hyppige breutbrudd (surging) og kunne rykke frem flere kilometer på kort tid. Fascinerende og samtidig utrolig vakkert.

Etter frokost bar det igjen ut på isen. Vi passerte et titalls seler som lå å solte seg på isen. De fulgte godt med, og når vi kom for nærme slapp de seg ned i pustehullene.

Vi kjørte forbi det nedlagte gruvesamfunnet, Svea, og inn i Kjellstrømdalen.

Plutselig forsvant sola, og vinden tok seg raskt opp. Det ble derfor en rask lunsj før vi fortsatte videre opp dalen.

Da vi kom til Lundstrømdalen stoppet vi. Her hadde Tommy et lite depot, og området ble valgt som leirplass for natta.

Vi slet litt med å få teltene ordentlig festet, men heldigvis hadde vi med spiker som fungerte perfekt som teltplugger i den harde, frosne bakken.

På alle leirplassene bygde vi toalett. Sondre var spesielt stolt av denne, som var laget inne i en slags snøhule. Det passet ekstra godt akkurat denne kvelden, for både vinden og snøen hadde meldt sin ankomst.

Dagen ble avsluttet i fellesteltet med en av Tommys gode gryteretter.

Det føltes varmt og trygt i teltet, mens vinden rusket i teltduken. Jeg satt og lyttet på vinden og praten som gikk, lot dagen synke inn, og kjente på hvor godt det var å være akkurat her.

Dag 2: Over breene og ned til den magiske Rindersbukta.

Hundesledetur på Svalbard

Det hadde kommet litt nysnø i løpet av natta. Akkurat passe mye slik at det ble nok til bedre føre, men minusgradene lot fortsatt vente på seg.

Jeg hadde siste skift med isbjørnvakt og sto opp klokka 05.00. Det var mildt og helt stille der ute. Det eneste som brøt tausheten etterhvert, var den jevne susingen fra de fire primusene jeg hadde tent. De sto trygt plassert i en «Tommy‑konstruert» Zarges kasse og sørget for nok vann til frokost for både to- og firbeinte.

Da klokka nærmet seg 08.00, sto de andre opp, og vi tok oss god tid til frokost. Vi samlet oss i det store teltet, kokte store mengder kaffe, varmet brød, og lot skuldrene senket seg. Dette føltes nesten som et hvilehjem sammenlignet med andre turer jeg har vært på. Denne formen for tur likte jeg godt.

Det var ikke før nærmere klokka 11.00 at vi dro opp ankeret og startet klatringen opp morenene nedenfor Slakbreen.

Vi kjørte opp Slakbreen, og forholdene ble stadig bedre jo høyere opp vi kom.

Videre gikk turen over Sjaktbreen og ned mot Varpbreen. Det er en trasé som tidligere var en vanlig løype til Svea. Jeg hadde kjørt der med scooter før og visste at nedkjøringen var bratt. Med tau under meiene for å bremse farten gikk det heldigvis veldig fint.

Vel nede i Gustavdalen fant vi en lun og fin plass for lunsj, mens sola stadig fikk bedre tak.

Etter lunsj bar det ut på Van Mijenfjorden. Sola skinte fra skyfri himmel, og lufta ble gradvis kaldere.

Vi fortsatte inn i den fantastisk vakre Rindersbukta. For et syn. Breene innerst i fjorden kom stadig nærmere mens vi kjørte innover, glitrende i kapp med snøen på isen. Samtidig passerte vi et titalls seler som lå og solte seg. Vakrere kunne det knapt bli. Jeg har sett breer, is, sol og sel før, men likevel ble jeg målløs. Det var rett og slett ubeskrivelig vakkert.

Helt innerst i Rindersbukta fant vi teltplass, med det som må være verdens vakreste utsikt rett utenfor døråpningen. Hundene fant raskt roen og det samme gjorde jeg. En magisk dag, på så mange måte