Dagstur – Turblogg

10 topper på 24 timer

Da var det endelig klart for høstens store utfordring i Longyearbyen: 10 topper på 24 timer. Vi var fem damer som hadde bestemt oss for å ta utfordringen sammen, og stemningen var spent da dagen nærmet seg.

Starten gikk ved Gruvebusen utenfor Lompensenteret, midt i gågata. Vi hadde avtalt å møtes klokken 05.00. Selvsagt måtte jeg velge akkurat denne dagen til å forsove meg! Heldigvis gikk det bra, og jeg kom meg av gårde i full fart for å ta igjen de andre. 😅

Nr. 1 Blomsterdalshøgda

Dagens første topp var Blomsterdalshøgda, 280 moh, som ligger omtrent to kilometer nordøst for Longyearbyen.

Da vi startet turen, lå tåka tykk over landskapet og skapte en litt mystisk stemning. Heldigvis så det ut til at været var i ferd med å bedre seg, og vi håpet på klarere sikt etter hvert som vi kom høyere opp.

Det var en fin start på dagen, og både humøret og forventningene var på topp da vi tok fatt på den første stigningen.

Nr. 2 Varden

Topp nummer to var Varden, 320 moh. Vi holdt høyden fra Blomsterdalshøgda og kunne derfor fortsette i jevnt tempo uten mye stigning. Det tok ikke mer enn rundt 35 minutter fra den første toppen til vi stod på den andre.

Longyearbyen lå fortsatt stille denne tidlige morgenen. Gatene var tomme, og vi så ikke et menneske. Det var noe spesielt med å se ned på Longyearbyen mens vi allerede hadde nådd dagens andre topp. Tåka hang fortsatt igjen enkelte steder, men vi kunne se at været var i ferd med å bedre seg.

Nr. 3 Sverdruphammaren

Fra Varden fortsatte vi opp på platået og fulgte det videre mot Sverdruphammaren. Vi hadde god driv i stegene, praten gikk uanstrengt, og stemningen var på topp. Det var deilig å kjenne at både bein og humør fungerte, og kilometrene bare forsvant.

Klokken 07.28 stod vi på Sverdruphammaren, 430 moh., og kunne signere i turboka på dagens tredje topp. Stemningen var rett og slett magisk. Morgenen var i ferd med å våkne til liv, vinden var fraværende, og små tåkedotter drev sakte gjennom landskapet

Nr. 4 Nordenskjold 1051 moh

På vei opp mot Nordenskjoldfjellet lå tåka tett over toppen, og vi var usikre på om vi kom til å få noen utsikt. Men akkurat da vi nærmet oss toppen, lettet tåka på magisk vis, og landskapet åpnet seg rundt oss.

Klokken 09.15 nådde vi turens høyeste punkt på 1051 moh. Vinden tok godt tak der oppe, men vi lot oss ikke stresse av den. I stedet tok vi oss god tid til å nyte utsikten, ta bilder og lot inntrykkene synke inn. Det er ikke hver dag man får oppleve Svalbard fra et slikt utsiktspunkt.

På vei ned valgte vi en spennende rute. Vi slapp oss rett ned mot Longyearbreen rett nedenfor toppen. Normalt ville jeg gått frem til Tverrdalen og fulgt den ned til Longyearbreen.

Nedstigningen var fryktelig bratt, men underlaget var overraskende godt. Det føltes som å gå i snø, selv om vi beveget oss i løsmasser.

Det gjorde turen både morsom og skånsom, og beina satte pris på avlastningen etter flere timer i det steinete terrenget. For første gang denne dagen kunne vi virkelig la tyngdekraften gjøre jobben for oss.

Nr. 5 Morena ved Longyearbreen

Vel nede ved morena foran Longyearbreen og turbok nummer fem, var det på tide med en velfortjent lunsjpause. Etter flere timer oppe i høyden var det deilig å komme seg ned fra vinden. Nede i dalen var det lunt og behagelig, og vi kunne endelig sette oss ned, spise og samle litt krefter før neste etappe.

Området nedenfor Longyearbreen er kjent som et populært sted for fossiljakt. Det skjønte jeg godt. Overalt rundt oss lå steiner og sedimenter som vitnet om en fjern fortid, og det var slett ikke vanskelig å finne fossiler. Det var fascinerende å tenke på at man kan finne spor etter liv som eksisterte for millioner av år siden, midt i det arktiske landskapet.

Nr. 6 Sakrofagen

Etter lunsjen fulgte vi Longyearbreen videre innover dalen før vi vinklet opp mot Sarkofagen. Oppstigningen ble dagens minst behagelige etappe så langt. Underlaget var løst, bakken bratt, og det var vanskelig å finne et godt tråkk. På slutten måtte vi jobbe for hvert eneste steg oppover.

I ettertid tror jeg vi burde ha fulgt breen enda lenger innover før vi startet stigningen. Da kunne vi sannsynligvis ha funnet en lettere og mer behagelig rute opp. Det får bli lærdommen til neste år.

Da vi endelig kom opp på Sarkofagen, 480 moh., var slitet raskt glemt. Her ventet en fantastisk belønning i form av panoramautsikt i alle retninger. Vi hadde 360 grader med storslått svalbardnatur rundt oss, med fjell, breer og daler så langt øyet kunne se. Det minnet meg om hvorfor jeg hadde meldt meg på denne turen og hvorfor jeg faktisk hadde valgt bo på Svalbard.

Nr. 7 Lars Hiertafjellet

Etter Sarkofagen fortsatte vi videre opp mot Lars Hiertafjellet. Underlaget bestod av fin, svart sand og grus, noe som var en deilig avveksling fra det steinete terrenget vi hadde hatt tidligere på dagen. Samtidig stekte sola oss i nakken, og det kunne nesten kjennes varmt.

Klokken 13.15 stod vi på toppen av Lars Hiertafjellet, 878 moh. Det føltes utrolig godt. Nå var det meste av stigningene unnagjort, og vi visste at resten av turen ville bli betydelig lettere. Det ga både ny energi og ekstra motivasjon.

Fra Lars Hiertafjellet fulgte vi ryggen videre mot Trollsteinen. Dette var en av de virkelig fine etappene på turen. Vinden var nesten fraværende, sola skinte, og forholdene kunne knapt vært bedre. Vi ruslet av gårde i godt tempo og nøt utsikten over fjellene, breene og dalene rundt oss. Det var rett og slett herlig å være på tur.

Nr. 8 Trollsteinen

Klokka 14.10 sto vi på Trollsteinen, 850 moh. Været var fortsatt strålende, og utsikten rett og slett magisk. Tenk at vi skulle være så heldige!

Nå var det bare å kruse nedover i retning Sukkertoppen, som vi kunne skimte i det fjerne. Vi var glade for at det bare gjensto to topper. Det begynte å kjennes i beina nå.

Nr. 9 Sukkertoppen

Det var en drøy marsj videre fra Trollsteinen, og underveis måtte vi krysse et parti med grov ur. Der klarte jeg å ramle. Jeg hadde blitt hengende litt etter og prøvde å ta igjen de andre ved å småjogge et stykke. Det viste seg å være en dårlig idé. Heldigvis gikk det ikke verre enn at jeg kunne børste støvet av meg, komme meg på beina igjen og fortsette ferden mot neste topp.

Vi kom oss på Sukkertoppen, 380 moh., og nå var klokka blitt 15.30. På dette tidspunktet hadde jeg mest lyst til å gå rett ned. Leiligheten min lå rett nedenfor fjellet, og jeg syntes nesten jeg kunne høre både dusjen og sofaen rope på meg. Etter mange timer på tur begynte lengselen etter litt hvile og komfort å melde seg for alvor.

Jeg gikk ikke ned. Selv om dusjen og sofaen fristet, fortsatte jeg tilbake og opp på platået. Vi krysset platået og tok oss ned i Gruvedalen. Derfra fikk vi endelig øye på Lindholmhøgda, dagens siste topp.

Nr. 10 Lindholmshøgda

Den siste toppen, Lindholmhøgda, 280 moh., nådde vi klokka 16.40. For en lettelse! Etter mange timer på tur og ti topper bak oss kunne vi endelig se en ende på prosjektet.

Nå gjensto bare nedstigningen til byen. I motsetning til tidligere på dagen gikk det ikke fort. Vi tok det rolig nedover. Beina var møre etter en lang tur.

Klokka 17.30 var vi tilbake i byen. Vi gratulerte hverandre og ville feire bragden. Etter en rask dusj møttes vi igjen for en velfortjent pils på et av byens vannhull.

Den første pilsen smakte fortreffelig, men etter den gikk lufta fullstendig ut av meg. Da var jeg rett og slett ferdig. Jeg innså at jeg ikke ville gå den halve kilometeren hjem, så jeg ringte en venninne og ba henne komme og hente meg. Etter ti topper og 12,5 timer på beina føltes det som en helt rimelig løsning.

Stetind 1393 moh

«De ti forbistrede fingertakene»

Stetinden, Norges nasjonalfjell, var dagens turmål. Sist jeg sto på toppen var for 14 år siden, og da hadde jeg med meg barna mine. Det var nok ikke det klokeste valget jeg har tatt, og unger på en slik tur anbefales ikke. Denne gangen var det bare meg og fjellklatreren Fredrik. Forventningene var store. Jeg gledet meg. 😊

Turen startet ved parkeringsplassen rett nedenfor Stetinden. Selve fjellet var skjult i tåke, men vi satset på at den skulle lette etter hvert. Vi fulgte en tydelig sti gjennom skogen.

Det gikk i godt tempo, og jeg kjente det brente i lårene. Jeg hadde en ganske tung sekk, og høydemeterne kom raskt.

Oppe på 1319 moh tok vi på oss klatreutstyret og satte noen sikringer over traversen. Tåken kom og gikk, men vi kunne stort sett se ryggen opp mot toppen. Det var magisk.

Fredrik gikk sikkert og stødig først og satte sikringer. Jeg tok dem med meg videre da jeg kom etter. Det fungerte fint, og jeg synes det var lett å samarbeide med Fredrik. Det var et taulag foran oss så det ble litt venting, men vi fikk heldigvis passere etter traversen. Det tar alltid litt tid når det er flere i et tau.

Da vi kom til «de ti forbitrede fingertakene», var jeg spent. Jeg husket at jeg hadde strevd på dette partiet sist, og at vi hadde brukt en slynge for å komme nærmere takene.

Denne gangen hadde Fredrik ikke lagt ut noen slynge til meg. Jeg kasta meg ut i det, entra meg etter kanten og kom, på mirakuløst vis, greit opp på egen hånd, til tross for litt stive hofter og rustne klatreferdigheter. Det ga et skikkelig kick og en herlig mestringsfølelse.

Nå var det vanskelige partiet unnagjort. Med ny selvtillit og lette føtter fortsatte vi opp ryggen til vi sto på toppen.

Vi satt en stund på toppen og ventet på at tåken skulle lette. Dessverre uteble de helt store endringene, men innimellom åpnet skyene seg nok til at vi fikk noen glimt av landskapet rundt oss. Selv om utsikten ikke viste seg fra sin beste side, var følelsen av å stå på toppen av Stetind sterk. Turen opp hadde vært en fantastisk opplevelse i seg selv. Og så er det noe helt eget med Stetinden, et kult og særdeles spesielt fjell.

Nedover gikk det greit. Vi rappellerte forbi de forbistrede fingertakene og tok det rolig og kontrollert ned. Vi brukte ikke mer enn ni timer på turen. Det var effektivt å være bare to.

Vel nede gikk turen som så mange ganger før innom en multemyr. Jeg avsluttet dagen med å plukke litt multebær, eller «litt» er kanskje å underdrive. Det ble faktisk 1,5 kilo.

Ja, jeg er håpløs når det gjelder multer. Får jeg først øye på de oransje bærene, er det umulig å gå forbi uten å stoppe. Etter en fantastisk dag på Norges nasjonalfjell var det en perfekt avslutning på turen.

Fuglefjellet 576 moh

Et møte med tusenvis av sjøfugler

Fuglefjellene er et populært dagsturmål ved Longyearbyen. De ligger rundt 10 kilometer vest for byen og består av to deler: Grønberget og Pilarberget.

Turen startet i Bjørndalen, et område kjent for vakker natur og et rikt dyreliv.

En av de første utfordringene var å krysse Bjørndalselva. Heldigvis var vannstanden lav, så det gikk greit å komme seg over, både med crocs og støvler.

Deretter gikk turen videre innover Bjørndalen. Underveis møtte vi flere svært nysgjerrige reinsdyr, noe som skapte stor begeistring hos Dakota.

Etter noen kilometer i lettgått og relativt flatt terreng startet stigningen opp mot platået. Herfra fortsatte vi ut til varden på Pilarberget, hvor vi ble belønnet med flott utsikt over Bjørndalen og områdene rundt.

Etter en liten lunsjpause fortsatte vi langs kanten av Fuglefjellet. Litt lenger nede kunne vi høre et yrende fugleliv mens vi gikk. Lydene fra tusenvis av fugler fylte lufta og minnet oss om at vi befant oss ved et av områdets travleste fuglefjell.

Vi passerte Little Bjørndalen og fortsatte videre til vi kom fram til Grønberget. Her valgte vi å snu og starte på tilbaketuren.

På vei ned fra platået fikk vi gleden av å passere flere hundre alkekonger som satt spredt rundt i ura. De fulgte nysgjerrig med på oss mens vi gikk forbi. Synet av de små sjøfuglene på nært hold var en helt spesiell opplevelse og et av turens høydepunkter.

Turen til Fuglefjellet var virkelig verdt besøket. Vi satt igjen med mange flotte inntrykk og var svært fornøyde med dagens tur.

Jeg vil varmt anbefale et besøk til Fuglefjellet på våren eller sommeren, når fuglelivet er på sitt mest aktive. De tusenvis av fuglene som hekker i fjellsidene gjør turen til en helt spesiell naturopplevelse

Lukttind i høstprakt – 1000 høydemeter med turglede

Det var rått i lufta, slik det ofte er i slutten av september, da vi kjørte mot Vefsn. Vi tok av fra E6 og fulgte en grusvei inn i landskapet, gjennom tåkedotter som lå lavt over myrene. Sola var på vei opp, og vi var sikre på at den kom til å ta over utover dagen.

Vi parkerte ikke langt fra enden av grusveien, rett nedenfor høyspentlinja, og fulgte en ATV-vei opp til linja. Derfra tok vi fatt på en godt tråkket sti som ledet oss videre oppover. Det var overraskende bløtt over myrene, men over skoggrensen ble det bedre.

Stien gikk bratt opp, og Hilde Sofie, min gode venninne, holdt et imponerende tempo. Det var bare å henge på.

Etter rundt 1000 høydemeter og 3-4 km nådde vi toppen av Lukttinden, og ble møtt av en spektakulær utsikt. Okstindan i øst, Lovund og De syv søstre i vest, og Røssvatnet og Geittinden i sør. Helt fantastisk.

Sola skinte, og vi var lykkelige over å ha valgt Lukttinden akkurat denne dagen. Vi tok oss god tid til å nyte den flott utsikten før vi vendte nesa nedover.

På turen ned ble det kaffepause og kos. Det var en deilig høstdag med klare farger, frisk luft og godt selskap – ingen grunn til å skynde seg hjem.

Olfjellkleppen – et artig fjell ved Røssvatnet

Olfjellrabben er et artig fjell som ligger ved Røssvatnet i Hemnes kommune. Fjellet er en del av Storelva–Stillelva naturreservat. En vakker septemberdag var været perfekt for en topptur for meg og hundene.

Vi startet fra Nymoen ved Nordbukta og fulgte Nordlandsruta til Storfura, før vi fortsatte sørover og oppover mot grensa til Hattfjelldal.

Da vi nådde ca. 700 høydemeter, vinklet vi mot Olfjelltoppen. Vi gikk inn i Klepparkråga og skrådde opp mot toppen. Det var kanskje ikke den beste ruta, men en utfordrende og spennende vei. Vi måtte gå rundt deler av toppen før vi fant en rute der vi kom oss opp. Dakota var blitt litt pinglete i det siste og klarte ikke å komme seg opp uten hjelp – jeg måtte løfte henne opp på flere steder.

Til slutt kom vi oss opp på toppen og ble belønnet med storslagen utsikt over blant annet Røssvatnet og Okstindene.

På vei ned tok vi oss tid til å plukke de siste multebærene for sesongen, som vi fant på små berghyller rundt toppen. For dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg er håpløs når det gjelder å gå forbi fine multebær – de må bare plukkes.

Tilbake fulgte vi ryggen på Olfjellet og fikk en mer behagelig rute enn den vi tok opp.

Da vi kom ned viste GPS-en min at vi hadde gått 14,2 km og 1116 høydemeter. En fin søndagstur 😊

Kråkmotinden 923 moh, et landemerke

Kråkmotinden 923 moh – et landemerke du ikke kan unngå å legge merke til når du kjører E6 gjennom Hamarøy kommune i Nordland.

Jeg har kjørt forbi Kråkmotinden utallige ganger og hver gang har jeg tenkt: Den toppen må jeg bestige en dag. I august bød det seg endelig en anledning – været var fint, og alt klaffet for en tur opp den karakteristiske fjelltoppen.

Jeg parkerte ved en liten utkjøring langs E6, ikke langt fra skogsveien som ledet innover mot Tindkråga.

Skogsbilveien var lett å følge og gikk etter hvert over i en tydelig sti. Stien var godt synlig hele veien opp til skoggrensa.

Over skoggrensa delte stien seg i to. Jeg valgte den korteste ruta mot toppen. Den var dårlig merket, men været var klart og fint, så det var enkelt å finne fram. På et par steder måtte jeg bruke hendene for å komme meg opp, men ellers var det en grei og fin tur.

På toppen blåste det frisk, men utsikt kunne jeg ikke klage på. Den var fantastisk.

Nedover fulgte jeg ryggen på tinden, og den lengste stien. Den var godt merket og behagelig å gå, med flott utsyn hele veien.

På vei tilbake ble det derimot vanskelig å gå forbi alle de nettopp modne multene. Jeg er håpløs når det kommer til multer – jeg må bare plukke. Etter en god stund med bærplukking klarte jeg omsider å rive meg løs fra multebærmyra.

Totalt ble turen 9 kilometer – 4 km opp og 5 km ned. Jeg satte meg i bilen med et stort smil og tenkte at jeg var glad jeg endelig hadde stoppet og tatt turen opp den karakteristiske Kråkmotinden.

Måtinden – spektakulært

Måtinden 408 moh på yttersida av Andøya er en nydelig og naturskjønn plass og et middels krevende turmål.

Vi tok tur dit i juli, og vi var ikke alene om å tenke at det var en god idé. Heldigvis var det en romslig parkeringsplass i Bleiksmarka der turen startet.

Det gikk bratt opp det første stykket slik vi er blitt vant til at det ofte gjør i Lofoten og Vesterålen. Da vi kom opp på ca 300 høydemeter flatet terrenget ut og vi kunne nyte synet av åpent lansdskap, storhavet og flott natur.

På Måtinden var utsikten fantastisk. På siden som vendte mot havet gikk det loddrett ned, men på den andre siden var det slakt og fint.

På tilbaketuren fikk vi følge av et par havørner som seilt over oss.

Og på bakken kunne vi nyte synet av utrolig mange søte små vekster i full blomst. Totalt var turen på 7,5 km og 500 høydemeter.

Etter turen var vi innom den berømte hvite fine Bleikstranda. Det er mulig å gå rett ned på stranda fra Måtinden, eller kjøre rundt som kun tar noen få minutter. Det er uansett verdt et besøk. Den hvite delikate stranda, de store skurte steinen, horisonten i det fjerne, fargene og lyden av bølger som slår. Rett og slett medisin for sjelen.

Møysalen – på en magisk dag

Møysalen 1264 moh er det høyeste fjellet på Hinnøya og i hele Vesterålen, og er et populært turmål for både lokale og tilreisende fjellentusiaster.

Vi tok turen i juli og valgte å ta båtskyss fra Hennes inn Lonkfjorden. Det sparte oss for omtrent 9 kilometer sammenlignet med å gå hele veien fra Kaljord.

Vi var ikke alene om å tenke at Møysalen var et godt valg denne dagen, hele 25 ivrige turgåere strevde seg opp Memuruskaret, 500 moh, i sommervarmen. Stemningen var god selv om det kokte opp den bratte stien.

I Memuruskaret ble det pause og tid til å nyte utsikten, før vi fortsatte videre mot toppen.

Her møtte vi også stien som kom fra Snytindhytta.

📹 Se video fra ryggen mot Møysalen

Videre krysset vi elva fra Øvre Møysalelva og fulgte stien opp mot 909 moh, før vi gikk ned i et skar på 850 moh. Hele veien kunne vi se toppene, Møysalen og de to møyene, komme stadig nærmere, en god motivasjon i seg selv.

På rundt 1000 moh kom vi til et flatt parti hvor vi tok en ny pause og samlet krefter før det siste stykke.

📹 Se video fra høyden nedenfor Møysalen

Omtrent 100 høydemeter under toppen møtte vi Øvrebreen. Her ble det luftig, og noen valgte å stoppe. Vi øvrige ble knytt inn i tau før vi fortsatte mot toppen – noen glade og forventningsfulle mens andre følte mer skrekkblandet fryd.

På toppen ventet en majestetisk utsikt. Det var en klar og fin dag, og vi kunne se langt i alle retninger. Vi ble en stund på toppen og sugde til oss inntrykkene før vi knyttet oss sammen igjen og vendte nesen nedover.

På breen under Møysalen akte noen på føttene og andre på rumpa. Det var mange som syntes det var et dristig valg, men det gikk bra med de fleste – selv om noen måtte tåle et og annet skrubbsår.

Resten av nedstigningen gikk fint, til tross for mange løse partier. To ganger kom store steiner rullende, men heldigvis ble ingen truffet.

Og mens vi ventet på båten, ble det bading igjen for flere av deltakerne – stadig en oppskrift på en perfekt avslutning på en tur.

Ruta langs ryggen mot toppen av Møysalen fra boka «På tur i Vesterålen og Lødingen. Fotograf: Trond Løkke

Totalt gikk vi 16 km og brukte 10 timer inkl. båttur.

Sørskottinden og Nordskottraversen – bedre kan det ikke bli

Nordskottraversen i Steigen, Nord-Norges svar på Besseggen, var en tur jeg hadde tenkte på lenge. I forbindelse med et opphold på Naustholmen hos Randi Skau var jeg heldig, og fikk en ledig plass sammen med en glad gjeng på til sammen fem.

Vi startet turen fra brygga i Nordskotvika, og gikk sørover etter hovedveien. 2-3 km fra brygga tok vi av fra veien og fulgte en tydelig sti rett opp mot Sørskottinden. Det var unormalt varmt til å være i Nord Norge så det var seigt opp de bratte bakkene. Omtrent halvveis opp tok vi en helt nødvendig drikke pause ved Sørskotvatnet.

På toppen av Sørskottinden 608 moh fikk vi lønn for strevet. Der hadde vi utsikt til både Lofotveggen og til de flotte Skotstindan.

Etter en kort pause på Sørskottinden ruslet vi videre mot den luftige Nordskottraversen.

På et lite parti var det nødvendig med en liten rapell, kun en taulengde.

Nederst i Nordskottraversen var det tid for matpause, og her fikk vi turens absolutte høydepunkt, en eksklusiv minikonsert kun for turfølge. Det var helt magisk med musikken, de majestetiske omgivelsene, varmen og en matbit etter en god økt.

Etter lunsjen og konserten gikk vi videre opp traversen. Litt klatring og veldig mange bilder ble det før vi fortsatte ned på østsiden av traversen.

Det var en ganske bratt nedstigning ned til Lundvatnet hvor vi gikk videre til Ersvika. Da vi kom til Ersvika hoppet vi rett i havet. Vi var svette og varme så en avkjølende dukkert var akkurat det vi trengte før vi ble plukket opp med båt, og kjørt tilbake til vakre Naustholmen. På Naustholmen ventet både mat og enda en konsert. Årets beste topptur😊 Takk til Randi og co for en fantastisk tur og en flott opplevelse🙏🏻

Oksfjelltuva – herlig skitur midt i juli

Oksfjelltuva 1523 moh har jeg ikke tidligere blogget om, men det er et fint turmål hvis man synes de mer profilerte toppene rundt Okstindbreen blir for luftig eller man ikke ønsker å gå så langt. Da er Oksfjelltuva perfekt.

Vi gikk fra den øverste parkeringsplassen øverst i Leirskadalen i midten av juli. Skiene ble festet til sekken og slik bar vi de opp til Rabothytta.

Vi hadde startet tidlig for å sikre godt skiføre og for å skåne polarhundene for varmen. På Rabothytta var det derfor stille da vi kom. Vertskapet for helga var ikke like tidlig våken som oss, men det ble likevel en god pause før vi fortsatt opp til breen.

På breen var det sol og ikke et vindpust. -Og skiføre var overraskende godt. Det var pur skiglede og rein nytelse over breen bort til Oksfjelltuva.

Da vi kom over breen var det en liten stigning på ca 150 høydemeter før vi kunne ta felles bilde på toppen av Oksfjelltuva.

På tur ned ble det både vaffelstopp på Rabothytta og bading i Mørbekktjønna. Kaldt og forfriskende etter en varm dag på ski. Herlig avslutning på en varm og fin tur.