Dagstur – Turblogg

Smaltinden

Smaltinden 782 moh i Lurøy er et ypperlig turmål i sommerhalvåret.

Jeg ble invitert dit en vakker søndag i juni av en sprek venninne. Vi kjørte til Sila, og parkerte på den første parkeringsplassen etter tunnelen. Der var det god informasjon og kart over hvor vi skulle gå opp. Stien var merket, men likevel klarte vi å gå feil to ganger. Det er helt utrolig, men vi gikk å prata og fulgte ikke med på hvor vi gikk.

Det endte med litt klatring for å slippe å gå tilbake. Jeg vet ikke hva som hadde gått fortest, klatring eller gå tilbake, men vi hadde allerede gått tilbake en gang etter at jeg mista GPS gjennom et hull i sekkelomma. Min gode venninne tok heldigvis utfordringen med et smil.

Etter den strevsomme klatreetappen gikk det greit. Tørt svaberg, nydelig utsikt og fint vær.

På toppen ble vi belønnet med nydelig utsikt over store deler av Helgelandskysten. Fra Smaltinden kan man gå videre til Breitind og Tortenviktinden. Vi var fornøyd med Smaltinden og koste oss med kaffe og den storslåtte utsikten.

Prekestolen

Turen til Prekestolen er kanskje en av Norges mest populære tur. Selv tok jeg turen to ganger i oktober først sammen med min sønn, og noen dager etterpå sammen med gode kolleger. Det er totalt 8 km frem og tilbake, og 500 meter høydeforskjell fra Prekestolen turisthytte til toppen.

Det var 10 år siden sist jeg besøkte Prekestolen. Den gangen var det ingen stein kledde trapper og stier, og jeg syntes området fremstod som slitt. Folk gikk litt her og der, og det var store områder som var nedslitte. Denne gangen fikk jeg et helt annet inntrykk. Både vi og andre gikk etter den solide stien og lot de øvrige området være i fred. Det virket også som «noen» plukket søppel for det var rent og pent over alt. Det syntes jeg var flott.

Etter halvgått tur kom vi forbi en nødbu. Den passet godt inn i terrenget og hadde sikkert varmet flere turister som hadde undervurdert turen. Selv om det ikke var mer enn 4 km fra Prekestolhytta til Prekestolplatået var det flere som kommenterte at det var tyngre enn de hadde sett for seg. Prekestolen ruver 604 meter over Lysefjorden og høydemeterne kom ikke av seg selv.

Vel på toppen ble vi belønnet med en fabelaktig utsikt. Det var mye folk som hadde gjort turen samme helgen som oss.

Da jeg gikk den samme turen noen dager senere på ettermiddag og midt i uka, var vi helt alene på Prekestolen. Det var spesielt. Uansett, turen anbefales på det sterkeste. Dette er en tur som også barn kan være med på.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre

Fjellrekken, De syv søstre, ligger som perler på en snor i Alstahaug kommune på Helgeland i Nordland. Å gå alle de syv toppene på en og samme tur er populært selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men det gir en god mestringsfølelse å klare det. De flest velger å besøke alle toppene ved å fordele de på flere turer. Det er også flott. Gode opplevelser og fin utsikt kan man få uansett hvordan man velger å gjøre det.

Polarsirkelen turlag har hatt tur til de syv søstre flere år på rad, og hver gang fylles turen opp med ivrige deltakere med varierende forutsetninger, men med et stort ønske om å klare alle på en tur.

2020 turen startet kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910), den sørligste tinden. Været var bra med sol og litt vind. Det var 11 forventningsfulle deltakere og 3 turledere som peste seg opp på Breitinden. Etter Breitinden går det bratt ned til Kvasstinden (1010). Vi hadde forventet mye snø i det partiet, men merkelig nok var det mindre enn noen gang. Det til tross for at andre plasser langs ruta lå det mer snø enn vi tidligere hadde opplevd.

Ved Kvasstinden ble sekkene lagt igjen og deltakeren gikk opp og ned uten sekk. Det kom og gikk litt tåke på Kvasstinden så besøket ble kort. Tilbake ved sekkene var beina allerede blitt ganske stive og magen tom. Etter en god lunsj gikk turen til Tvillingan (945/980).

Da gruppa kom til Tvillingene var klokka blitt 17.00. Da var det flere som syntes de hadde fått nok, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og en turleder å gå ned mens resten av gruppa gikk videre opp til Skjæringen.

Med en mindre gruppe og kald vind gikk tempoet betydelig opp. Det var ikke mange minutter på toppen av Skjøringen før Grytfoten var neste stopp. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt til alle øyer og skjær på Helgelandskysten.

Da vi nådde Botnkrona var klokka 21.30. Vi hadde gått de tre siste toppene i et imponerende tempo. Fra Botnkrona og ned gikk det litt tyngre for de fleste, men vi kom frem rett rundt midnatt og da hadde vi brukt tilsammen 16 timer. Føttene var slitne, men alle var glade og takknemlige for den flotte opplevelsen. Helgelandskysten og de syv søstre må oppleves.

Norge på tvers

Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

Gråfjellhytta

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.

Øyfjellet

Øyfjellet er et fjell i Vefsn kommune rett ved Mosjøen i Nordland. Fjellet har flere topper. Den høyeste heter Stortuva og måler 818 meter over havet. På Øyfjellet ble det tilrettelagt med en veldig fin steintrapp og Nord-Norges første via farrata i 2018. Via farrata er italiensk og betyr jernsti. Jernstien på Øyfjellet er en fast montert wire i fjellet.

Jeg syntes dette hørtes spennende ut. En jernsti i mitt nærområde! Det måtte inspisere. Jeg inviterte derfor like godt hele ledergruppa mi i Statnett til en tur opp på Øyfjellet en vakker dag i slutten av august.

For at turen skulle være trygg fikk vi med oss to trivelige guider fra Naturlige Helgeland. Turen startet med at vi fikk utdelt hjelm og klatresele som ble tilpasset til hver enkelt. I tillegg fikk vi en falldemper med to slynger med karabinkroker. Disse skulle vi feste til wiren og flytte en og en forbi ankerfestene i fjellet.

Før vi kunne begynne med klatringen i jernstien måtte vi gå ca 300 høydemeter i den nylagte steintrappa. Trappa var virkelig vakker, og fint tilpasset terrenget. Det gikk imidlertid temmelig bratt opp så vi tok det med ro.

Turen opp jernstien var en opplevelse. Man kunne gjøre klatringen enkel ved å dra seg selv etter wiren eller man kunne bestemme seg for at man kun skulle bruke fjellet. Jeg klatret stort sett i fjellet, men enkelte plasser måtte jeg «jukset» litt og tok wiren til hjelp.

Halvveis opp var det matpause. Vi kunne nyte været og utsikten mens vi med stor appetitt fylte lagrene.

Etter lunsj fortsatte vi vider opp til 660 høydemeter.

På toppen koblet vi oss ut av sikringswiren og tok et stolt gruppebilde. Det skulle bare mangle med så fin bakgrunn. På turen ned tok vi trappa. Det ble mange trinn, men da vi kom ned til ca. 70 høydemeter gikk vi ut av trappa og bort til Mosjøens populære zipline.

Den hadde vi bestemt oss for prøve. Vi fikk nye instrukser og mer sikkerhetsutstyr før vi kunne slippe oss over det 700 m lange spennet over elva , Vevsna.

Vi avsluttet med et luftig svev i 60 km/t som til slutt endte i hagen på Fru Haugans hotell. Det var praktisk for vi var flere som var tørste etter mange timer på tur i varmen.

Både jernstien og ziplineren er absolutt noe jeg vil anbefale til både liten og stor. Her trengs ingen avanserte klatreferdigheter på forhånd, bare turglede og normal god form.

Nepsteinen

Nepstein, blir beskrevet som Hemnes kommune sitt svar på Trolltunga, og er etterhvert blitt et populært turmål. Spesielt for de som ønsker spektakulære bilder til sosiale medier.

For å komme seg til Nepsteinen må man enten skaffe seg privat båtskyss over fjorden fra Hemnesberget eller kjøre bil til Bardal i Leirfjord kommune. Hemnes Turistforening hadde tur til Nepsteinen i juni 2019. Og for oss som deltok på en arrangert fellstur i regi av Turistforeningen var det bare å gå rett ombord i den sjarmerende båten, Remi Kjetil. Den tok oss fra Hemnesberget til det nedlagte fergekaiet i Hestneset.

Derfra gikk turen noen km på grusvei opp til Osmo skole. Osmo skole er nedlagt for mange år siden. I dag eies skolen av en privatperson som har pusset den opp. Den fremstod som aldelses nydelig og sjarmerende, og verdt et besøk i seg selv.

Fra Osmo skole var det slutt på fasiliteter som vei og sti, og vi tok oss gjennom skog og opp til turens høyeste punkt som var på ca. 400 høydemeter over havet, Nepsteinnen.

Ved Nepsteinen var det tid for lunsj med nydelig utsikt. etterlunsj gikk vi ned til Bardal. I Bardal ventet et et fantastisk koltbord på Wangbrygga med alle slags varm og kald retter. Alt produsert lokalt.

Etter å ha spist seg stapp mett på deilig mat kom Remi Kjetil og hentet oss og fraktet oss tilbake til Hemnesberget. På veien tilbake kunne vi se opp på Nepsteinen. Totalt gikk vi 9 km, men med båttransport, koltbord og mye lokalhistorie underveis tok turen totalt 7-8 timer. Er du intressert i fine bilder på sosiale medier av deg på luftige Nepsteinen, lokalhistorie og fantastisk lokalmat er dette turen for deg.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er en av mange topper med det navnet. Det kommer av at veter eller varder har 1000 års tradisjon med varsling av krig og ufred. Tradisjonene med varslingsvarder kan føres tilbake til midtene av 900 tallet. Systemet gikk ut på at man laget ildvarder (bål) på høye fjell (veter) som man kunne se fra det ene til det andre. På den måten fikk man varslet om farer. Fra Veten i Dalsgrenda kan man f.eks se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg har ofte tur til «min» Veten. Det er en tur som jeg kan starte direkte fra huset hvor jeg bor. De fleste gangene går jeg bare til Tindan som er den første toppen du kommer til etter at skoggrensa er passert. Tindan ligger på 451 m.o.h. Veten (i Dalsgrenda) ligger på 707 m.o.h.

For de som ikke bor på Stien kan man parkere på parkeringsplass nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten, alternativt kan man kan gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Etter bare noen hundre meter møter man denne fine benken som er laget av en sambygding som syntes vi trengte en plass for hvile. Det går bratt oppover, men når skoggrensa er passert blir man belønnet med fin utsikt med mindre det er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen var det tåke, men postkassen med bok for å skrive navnet sitt fant vi da vi passerte Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan går man på berg så og si hele veien opp til Veten. Det er fint å gå, men når det regner eller er is anbefaler jeg ikke folk å gå opp denne veien hvis de ikke har vært der tidligere. Berget blir glatt når det regner, og det er lite som holder igjen om du faller. Det er særlig det siste stykket før du kommer opp på toppen som er vanskelig når det regner.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Jeg og hundene kom oss opp på Veten denne dagen til tross for regn og vind, og jammen lettet ikke tåka så mye at vi fikk sett litt av den vakre bygda som ligger nedenfor. 🙂