Abisko – Turblogg

E1 dag 41: Lett gåtur fra Abisko til Rovvidievva

Etter en hviledag var både to og firbente klar til å dra videre. Vi fulgte skilting mot Abisko nasjonalpark. Abisko nasjonalpark er en av de eldste nasjonalparkene i Europa. Den ble etablert så tidlig som 1909.

Kungsleden som går til Hemavan starter her. Nordkalottruta som går fra Kautokeino til Sulitjelma, går også gjennom Abisko nasjonalpark. Og E1 som jeg følger går i samme trasé som Nordkalottruta, og derfor gjennom Abisko nasjonalpark. Det er ikke alltid lett å holde styr på alle de ulike rutene, hva de heter, og hvor de går. Mange ganger er en sti merket med flere navn som i dette tilfelle.

Vi gikk med lette skritt sørover. Det var en brei sti, nærmest en traktor vei. Alt var godt merket, det var bruer og det var klopper i våte partier.

Til og med ATV veien hadde klopper.

Det var ikke lov å sette opp telt eller fyre bål i nasjonalparken, men det var tilrettelagt med egne plasser for rasting med sittebenker og postkasse.

Vi så lite folk på veien selv om Abisko skal være den mest besøkte nasjonalparken i Sverige.

Temperaturen var fin og det kunne se ut som sola skulle slå gjennom. Hundene virket fornøyd og dagen var god.

Stien gikk parallelt med Abiskojåkka, og etter ca 14 km kunne vi se Abiskojaure stugorna på andre siden av Abiskojàvri.

Det ble en liten stopp for å kjøpe snop og leskedrikk på den lille butikken før vi gikk videre.

Etter ca 5 km kom vi til Rovvidievva. Da var vi kommet ut av nasjonalparken, og vi kunne slo opp teltet. Totalt 19,4 km på GPSen. Passelig tur og tidlig kveld. Teltet opp før klokka var fire på ettermiddagen.

E1 dag 40: Våt tur fra Lappjordhytta til Abisko

Muskulaturen var litt stiv, men ellers var formen fin da vi startet fra Lappjordhytta tidlig en juni morgen.

Det var fint at jeg endelig fikk anledning til å overnatte på Lappjordhytta. Troms Turlag kjørte et system med booking og betaling på forhånd på grunn av korona. Det hadde resultert i at jeg totalt hadde betalt 1200,- for den ene natta jeg var innom. Jeg var glad for at det tross alt gikk til en god sak, men også fornøyd med at Troms Turlag ikke skulle ikke få flere penger av meg på en stund.

Det gikk bratt ned, og etter bare et par km passerte vi grensa til Sverige. Vi kom inn i Vadvetjåkka nasjonalpark. Der møtte vi en livlig reinflokk mens vi hadde en fotostopp. Det var artig å observere dem mens de passerte. Det virket ikke som de så oss. Kalvene var blitt store, og full av liv.

Etter enda et par km kom vi til Pålnostugan. En åpen Svensk turistforeningshytte. Ikke den høyeste standarden, men mulighet for å finne ly hvis man skulle trenge det.

Terrenget var krevende. Det gikk opp og ned så det gikk ikke så fort. Nuuk var dessuten stadig klar for pauser. Vi tok det med ro, og hadde lunsj ved en av de mange tjernene vi gikk forbi.

Jeg deiligste med å gå i Sverige var at det alltid dukket opp en praktisk bru over elvene vi skulle passere. Her er brua over elven, Njuoraeatnu.

Vi kom etterhvert ned på E10, veien fra Narvik til Kiruna. Det var ca 15 km igjen til Abisko. Jeg hadde håpet at det skulle være mulig å ta buss eller taxi for det var tungt å gå etter vei spesielt med to hunder, men det fantes hverken buss, taxi eller andre som kunne være interessert i å tjene seg noen kroner. Jeg ringte alle overnattingsplassene i området og spurte, men nei. Det var ikke annet å gjøre enn å gå langs E10.

Da vi hadde gått i ca. 5 km etter E10 hadde Nuuk fått nok. Ikke snakk om at han skulle videre. Jeg forsøkte med både lokking og utestemme selv om jeg viste at når han hadde bestemt seg kunne jeg bare begynne å sette opp teltet. Teltet fristet imidlertid ikke. Regnet øste ned og jeg hadde bestilt overnatting i Abisko. Jeg gledet meg til dusj og tørre klær. Løsningen ble å forsøke å haike. Det var ikke mange som hadde lyst på en våt og skitten dame med to våte hunder inn i bilen sin. Etter et par timer forbarmet heldigvis en spansk fotograf seg over oss. Han var full av tatovering og ringer i fjeset, men jeg hadde ikke råd til å være kresen. Jeg tok sjansen på at han var snill, og lempet alt det våte utstyret og hundene inn i bilen hans.

Da vi kom til Abisko viste GPSen 26 km. Vi var våte og kalde, men takknemlig over å ha kommet frem.

Dag 91: Endelig Abisko

Klokka 4.30 begynte jeg å fyre både på vårt soverom og i det felles kjøkkenet som var i hytta. Det trengtes for det var minus 15 ute, dårlig isolert og et nokså stort kjøkken.

Det var en klar og frisk morgen med fine farger og ganske akkurat kl. 07.00 gikk vi fra Alesjaurstuene. Da var det fult kaos på kjøkkenet. Jeg var glad vi var ferdig med vårt før majoriteten med alle de ulike nasjonalitetene våknet og skulle ordne seg frokost, vaske opp og smøre matpakke samtidig.

Vi tok retning over innsjøen, Alisjàvri, og gikk 12 km i raskt tempo før vi tok en velfortjent morgenkaffe.

Videre gikk vi gjennom Gàrddenvàggi og staket oss ned til Abiskojaurestuene. Der spiste vi lunsj, og sparte mer bensin ved å varme vann på hytta.

Etterhvert som vi nærmet oss Abisko møtte vi stadig flere turgåere med ulik utrustning og ferdigheter.

Da vi hadde 3-4 km igjen møtte vi en skiløper som vi slo av en prat med. Han hadde bodd i Abisko i 48 år og viste oss korteste vei ned til Abisko fjellstasjon. Det durte i helikopter mens vi stod der og han fortalte at det var opptil 8 helikopter som fraktet skiløpere opp på toppturer. Han mislikte støyen sterkt, men han koste seg likevel flere ganger i uken på ski opp til Abiskojaurestuene selv om han kunne fortelle at han hadde fylt 72 år.

Vi fant Abisko fjellstasjon etter 37 km, og avsluttet dagen med 3 retters middag sammen med Kalle, en kollega fra Statnett. Han hadde kommet opp for å levere 30 kg med nye forsyninger til oss. Kalle er veldig snill og hadde også tenkt på Nuuk og Dakota. De fikk elgkjøtt fra en elg som han selv hadde skutt. Både to og firebente ble mette og trøtte den dagen.