Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

img_1828

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

img_1809

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

img_1816

 

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

 

 

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

P1040435

P1040438

 

 

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

P1040448

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Herringen Trail

img_1783

I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.

Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlands hunder som vi kjente fra før.

 

84932880_1527592220727882_717823673796395008_n

Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke riktige dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på runde nummer to.

img_1777

I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og kommer gjerne tilbake til neste år.

 

Hundekjøring i Finnmark

img_8308

Hundekjøring og Alta hører sammen. I Alta finner man sannsynligvis flere løpshunder pr. innbygger enn i noen annen by i Norge. Klima og topografien i Finnmark er perfekt for hundekjøring. Det er arktisk klima med tørre og kalde vintre og i Finnmark finner man store områder med vidder. I tillegg har vi Finnmarksløpet som virker som en boost for de som er interessert.

I Alta er det flere som som har gjort om hobbyen sin til levebrød og tilbyr hundkjøring  for turister.  Hundekjørerene, Trine Lyrek er en av de. Hun drver Trasti og Trine sammen med samboeren. Trine er en kjent skikkelse i hundekjørermiljøet og hun har drevet med hundekjøring i over 20 år. Hun og datteren deltar fortsatt aktivit i løp. Jeg valgte meg derfor Trasti og Trine da jeg en helg i februar skulle ta meg en tur. Siden de fortsatt var aktive i lange hundeløp satset jeg på at hadde gode hunder.

img_1701

Jeg ble ikke skuffet. Trine hadde sunne og flotte hunder med god pels. Vi var tre spann som allerede klokken ti var i gang. Hundene var glad og gira og kjørte med god fart gjennomg furuskogen med retning Altaelva.

img_1706

Vi kjørte i 2-3 timer med kun korte stopp. Da var vi kommet ut av furuskogen og opp i åpent landskap. Vi laget bål og koste oss med deilig lunsj før vi tok fatt på tilbakeveien. Vi møtte mange andre som også var på tur med hundespann. Enkelte plasser var løypa veldig smal. Jeg var stadig forundret over hvor greit passeringene gikk. Sledene gikk så tett når vi møttes at vi måtte passe fingrene for ikke å komme i klem, men hundene sprang ivrig videre som om de ikke skulle gjort annet. Og det er vel nettopp det. Dette har hundene gjort mange ganger før. De har gode ledehunder som vet hvordan man passerer andre spann.

img_8342

Det var begynt å bli mørkt da vi kom tilbake. Vi hadde vært ute i 6 timer, og GPSen min viste 47 km. Jeg var lykkelig! Dette var livet! Jeg hadde ikke akkurat fått mindre lyst på flere hunder.

Høsttur i Finnmark

Jobben min i Statnett medfører stadig reiser til Alta. Det er alltid spennende å utforske nye områder så en jobbtur til Alta ble kombinert med en høsttur på Finnmarksvidda sammen med Per og hundene.

Vi startet turen i Østerelvdalen en regntung torsdag i september og fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjokk. Stien var brei og lett å gå etter. Den første dagen gikk vi til Reinbukkelvhytta. Det stod på kartet at det skulle være 7 km å gå, og det stemte godt med GPSen. Reinbukkelvhytta er en nødbu med to sengeplasser som er eid av Alta Turlag. Vi brukte i underkant av 2 timer. Hytta var fin, og vi kom oss akkurt inn under tak før regnet høljet ned. I hytta fantes et hundbur som Dakota fikk låne. Vi ville ikke starte turen med våteksem.

img_1559

Dagen etter fulgte vi postruta videre østover mot Bojobeskihytta. Været hadde lettet så det var fint å gå. Dakota hadde nok sovet godt i buret for hun var ivrig og dro oss opp i god marsjfart. Etter Tvillingvatnene kom vi til en myr med friske multer. Det var overraskende for multesesongen var vanligvis over så seint på året. Vi syntes det passet godt med en stopp og plukket kaffekjelen full før vi gikk videre.

IMG_1569

Da vi kom ned mot Stabbursdalen og Bojobeskihytta passerte vi en teltleir hvor det lå noen elgjegere. De hadde ordnet seg godt med store telt med varme i så der var det nok bra å bo.

IMG_1571

Det var litt rart å komme tilbake til Bojobeskihytta. Vi bodde i Bojobeskihytta da vi gikk til Nordkapp. Nå var snøen borte og landskapet var forandret, men hytta var stadig like trivelig. Den var akkurat passe stor for oss. Vi laget middag og kokte multer og sukker som ble spist til dessert. Vi slappet av etter 17, 5 km mens kvelden sakte kom sigende.

IMG_1576

Dagen etter var de mørke skyene på tur bort, og det så ut til at det kunne bli en strålende høstdag. Vi startet med å gå tilbake samme vei som dagen før, men etterhvert svingte vi over på den t-merkede stien over fjellet, Ceavdni, mot Jotka. Også denne dagen ble kaffekjelen plukket full før vi kom til dagens endepunkt, Jotka fjellstue. Fra Bojobeskihytta til Jotka fjellstue var det 9 km.

IMG_1589

Jotka fjellstue ble vi møtt av 40-50 hunder som fulgte interessert med på de nye gjestene. Særlig i hundegården med 6 søte valper var interessen for oss stor. De ville gjerne hilse.

Jotka fjellstue var også et av våre stopp på vei mot Nordkapp. Vi ble like godt mottatt denne gangen. Til middag fikk vi servert finnbiff, potetmos, rødvin og multer som ble fortært med stor appetitt mens hundene slo seg til ro i gresset utenfor.

IMG_1587

Da vi stod opp var bakken dekket av frost. Det var 3 kuldegrader, men da sola tittet frem tinte den fort bort frostlaget. Det gav en magisk morgenstemning da frosttåken lettet. Vi spiste god og lang frokost før vi tok fatt på veien ned til Stilla og bilen. Fra Jotka til Stilla var det 9 km.

Været var nydelig og lufta klar. Det ble en fin avslutning på vår lille 4 dagers høsttur i Finnmark. En lettgått tur som absolutt burde passe for de fleste med korte dagsetapper og mulighet for å overnatte på hytte hver natt.

img_1593

IMG_1603

 

 

Øyfjellet

69346988_10219596207044088_7960500288593330176_n

Øyfjellet er et fjell i Vefsn kommune rett ved Mosjøen i Nordland. Fjellet har flere topper. Den høyeste heter Stortuva og måler 818 meter over havet. På Øyfjellet ble det tilrettelagt med en veldig fin steintrapp og Nord-Norges første via farrata i 2018. Via farrata er italiensk og betyr jernsti. Jernstien på Øyfjellet er en fast montert wire i fjellet.

Jeg syntes dette hørtes spennende ut. En jernsti i mitt nærområde! Det måtte inspisere. Jeg inviterte derfor like godt hele ledergruppa mi i Statnett til en tur opp på Øyfjellet en vakker dag i slutten av august.

69680904_10219617158527862_7851381683751223296_n.jpg

For at turen skulle være trygg fikk vi med oss to trivelige guider fra Naturlige Helgeland. Turen startet med at vi fikk utdelt hjelm og klatresele som ble tilpasset til hver enkelt. I tillegg fikk vi en falldemper med to slynger med karabinkroker. Disse skulle vi feste til wiren og flytte en og en forbi ankerfestene i fjellet.

OvLxgQHsmxqYeRaCjDNJQAv1Gt9YMWzDgMXxUFI7o65w

Før vi kunne begynne med klatringen i jernstien måtte vi gå ca 300 høydemeter i den nylagte steintrappa. Trappa var virkelig vakker, og fint tilpasset terrenget. Det gikk imidlertid temmelig bratt opp så vi tok det med ro.

69544313_10219596206804082_9121437877211758592_n

Turen opp jernstien var en opplevelse. Man kunne gjøre klatringen enkel ved å dra seg selv etter wiren eller man kunne bestemme seg for at man kun skulle bruke fjellet. Jeg klatret stort sett i fjellet, men enkelte plasser måtte jeg «jukset» litt og tok wiren til hjelp.

Halvveis opp var det matpause. Vi kunne nyte været og utsikten mens vi med stor appetitt fylte lagrene.

 

Etter lunsj fortsatte vi vider opp til 660 høydemeter.

På toppen koblet vi oss ut av sikringswiren og tok et stolt gruppebilde. Det skulle bare mangle med så fin bakgrunn. På turen ned tok vi trappa. Det ble mange trinn, men da vi kom ned til ca. 70 høydemeter gikk vi ut av trappa og bort til Mosjøens populære zipline.

Den hadde vi bestemt oss for prøve. Vi fikk nye instrukser og mer sikkerhetsutstyr før vi kunne slippe oss over det 700 m lange spennet over elva , Vevsna.

Vi avsluttet med et luftig svev i 60 km/t som til slutt endte i hagen på Fru Haugans hotell. Det var praktisk for vi var flere som var tørste etter mange timer på tur i varmen.

Både jernstien og ziplineren er absolutt noe jeg vil anbefale til både liten og stor. Her trengs ingen avanserte klatreferdigheter på forhånd, bare turglede og normal god form.

Rørosløpet 2019

Rørosløpet har jeg lenge hatt lyst til å delta på, og i år passet det. Vi hadde tid og anledning, og det var bare en uke til vi startet videre nordover til Nordkapp. Vi så på deltakelsen som en mulighet for å få en gjennomkjøring av hundene, skiformen og utstyret før turen.

Rørosløpet er et hundeløp som går over to dager. Etappene er 30 km både lørdag og søndag. Løpet er åpent både for slede og nordisk stil. Vi stilte i 1 spann nordisk stil. Det vil si en hund med pulk som inneholder obligatorisk utstyr mens eiere går på ski eller snørekjører bak.

P1030306

Løpet starter ved Vauldalen fjellhotell som ligger i Femundsmarka 4 mil øst for Røros. Vi kjørte derfor dit på fredag kveld og ble godt mottatt med kaffe og heimebakte småkaker. Det var en opplevelse bare å se så mange hunder samlet på et sted. 55 deltakere var påmeldt, hvor mange hunder hver deltaker hadde vet jeg ikke, men det kunne ikke være få. En av de første vi møtte da vi kom til Vauldalen var Inger. Hun er eieren av Cooper, og Cooper er Dakotas bror. Artig å se hvor stor og flott han var blitt.

P1030330

P1030347.JPG

Vi har aldri tidligere vært med på hundeløp så jeg var veldig spent. Alle i nordisk startet først før de større spannene fikk slippe til. Det snødde og var litt vind da vi startet, men hundene virket gira og glad, og det gikk i det minste fort ut fra start.

P1030350

P1030354

Det tok ikke mer enn 3-5 km før vi ble tatt igjen av flere store spann. Det snødde tett på det tidspunktet, men vi fortsatt i sporet til de som hadde passert oss. Det skulle vi ikke gjort. Plutselig hadde vi tatt igjen 4 spann som stod fast i en snørik li uten mulighet for å komme videre. En hadde gått feil og en hel rekke hadde fulgt i det samme feile sporet inkl. oss. Frustrasjonen var tydelig hos hundekjørerne som bare bestod av juniorer.

P1030359

Det var ikke annet å gjøre enn å ta opp kart, kompass og GPS. Det ble litt «grynning» i snø, men etterhvert fant alle tilbake til løypa. For oss betydde ikke denne avstikkeren noe, men jeg hadde ondt av juniorene som hadde mistet så mye tid. De var jo bare unger i mitt hode. Forhåpentligvis lærte de noe, og ble litt klokere til neste gang.

P1030402

Dag to gikk veldig mye bedre enn første dag. Været og føre var bedre, og hundene begynte å få en forståelse for konseptet. Våre hunder er ikke vant med at de skal spring når de har pulk. Ofte går jeg eller Per først så kommer de etter, men her skulle de dra oss samtidig som de hadde pulk. Det var nytt, og noe de ikke var vant med, og slett ikke noe de hadde tenkt å begynne med helt av seg selv. 3 mil uten stopp var heller ikke noe vi hadde gjort før. Nuuk viste tydelig at han syntes det burde være pause flere ganger på dag 1. Han la seg rett og slett ned ved siden av løypa. Dag 2 gikk det bedre.

P1030405

Vi syntes likevel at vi hadde en fin tur med mange nye opplevelser. Vi fikk møtt og snakket med mange hyggelige og erfarne hundeeiere, gått i fine løyper i vakker natur, spist god heimlaga mat på Vauldalen fjellhotell,  og fått erfaring i en ny aktivitet.

P1030357

Jeg lot meg imponere av flere hundekjører, men det som imponerte mest var de unge kjørerne. Den yngste bare 11 år. Hvordan klarte de å håndtere et helt spann? Det var bare helt utrolig bra. Selv hadde jeg mer enn nok med å få mine to til å gjøre det jeg vil.

 

Virvatnet

Ved Virvatnet på Indre Helgeland ligger Virvasshytta. Det er en todelt hytte hvor den ene delen eies og driftes av  Polarsirkelen Turlag, og den andre delen av Rana Jakt- og fiskeforening.

P1020775

Jeg tok turen til Virvatnet siste helga i april sammen med Vanja. Vanja er en trivelig, sprek og turglad jente som jeg trivest på tur sammen med. Hun en også en ivrig isfisker.

Vi kjørte E6 nordover gjennom Dunderlandsdalen, og tok av mot Virvassdalen like nord for Krokstrand. Der går det en anleggsvei opp Virvassdalen. Anleggsveien brukes som scooterløype på vinteren som vi hadde tenkt å følge.

P1020758

Det hadde vært varmt de siste dagene før vi dro så jeg var spente på føre. Det viste seg å være verre enn hva jeg hadde sett for meg. Det var flere partier hvor veien hadde kommet frem og vannet flommet. Humøret var imidlertid på topp, og vi var glad over å  være på tur igjen. Skien gled godt på det våte føre, og i følge Vanja hadde vi også feste på skiene selv om hverken hun eller jeg hadde smurt. Jeg var ikke helt enig, men hekta meg på Dakota så jeg kunne få litt hjelp i oppoverbakkene.

P1020764.JPG

P1020763.JPG

På Virvatnet møtte vi kjente. Terje, en kollega fra Statnett og kompisen hans var på tur med hundespann. De hadde slitt med sledene over isen hvor det var mye overflatevann. De hadde heller ikke fått så mye fisk som de hadde håpet, men de virket likevel glad og fornøyd i lyngen der de satt og koste seg med «forskjellig».

Hundene ville ikke gå på isen på Virvatnet på grunn av alt vannet så jeg droppa isfiske, men Vanja fikk to fine ørreter i løpet av helga. Jeg og hundene var fornøyd med at vi fikk en fin tur sammen med Vanja.