Vårtur rundt Gressfjellet

img_1959Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

img_1953Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

img_1966Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

img_1970

img_1969Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

img_1984I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

 

Norge på tvers

img_1929Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Kart

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

img_1936

img_1932

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

img_1931

img_1939

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

 

 

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

img_1828

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

img_1809

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

img_1816

 

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

P1040435

P1040438

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

P1040448

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Herringen Trail

img_1783

I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.

Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlandshunder som vi kjente fra før.

84932880_1527592220727882_717823673796395008_n

Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på sin runde nummer to.

img_1777

I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og tar gjerne turen tilbake et annet år.

 

Hundekjøring i Finnmark

img_8308

Hundekjøring og Alta hører sammen. I Alta finner man sannsynligvis flere løpshunder pr. innbygger enn i noen annen by i Norge. Klima og topografien i Finnmark er perfekt for hundekjøring. Det er arktisk klima med tørre og kalde vintre og i Finnmark finner man store områder med vidder. I tillegg har vi Finnmarksløpet som virker som en boost for de som er interessert.

I Alta er det flere som som har gjort om hobbyen sin til levebrød og tilbyr hundkjøring  for turister.  Hundekjørerene, Trine Lyrek er en av de. Hun drver Trasti og Trine sammen med samboeren. Trine er en kjent skikkelse i hundekjørermiljøet og hun har drevet med hundekjøring i over 20 år. Hun og datteren deltar fortsatt aktivit i løp. Jeg valgte meg derfor Trasti og Trine da jeg en helg i februar skulle ta meg en tur. Siden de fortsatt var aktive i lange hundeløp satset jeg på at hadde gode hunder.

img_1701

Jeg ble ikke skuffet. Trine hadde sunne og flotte hunder med god pels. Vi var tre spann som allerede klokken ti var i gang. Hundene var glad og gira og kjørte med god fart gjennomg furuskogen med retning Altaelva.

img_1706

Vi kjørte i 2-3 timer med kun korte stopp. Da var vi kommet ut av furuskogen og opp i åpent landskap. Vi laget bål og koste oss med deilig lunsj før vi tok fatt på tilbakeveien. Vi møtte mange andre som også var på tur med hundespann. Enkelte plasser var løypa veldig smal. Jeg var stadig forundret over hvor greit passeringene gikk. Sledene gikk så tett når vi møttes at vi måtte passe fingrene for ikke å komme i klem, men hundene sprang ivrig videre som om de ikke skulle gjort annet. Og det er vel nettopp det. Dette har hundene gjort mange ganger før. De har gode ledehunder som vet hvordan man passerer andre spann.

img_8342

Det var begynt å bli mørkt da vi kom tilbake. Vi hadde vært ute i 6 timer, og GPSen min viste 47 km. Jeg var lykkelig! Dette var livet! Jeg hadde ikke akkurat fått mindre lyst på flere hunder.

Høsttur i Finnmark

Jobben min i Statnett medfører stadig reiser til Alta. Det er alltid spennende å utforske nye områder så en jobbtur til Alta ble kombinert med en høsttur på Finnmarksvidda sammen med Per og hundene.

Vi startet turen i Østerelvdalen en regntung torsdag i september og fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjokk. Stien var brei og lett å gå etter. Den første dagen gikk vi til Reinbukkelvhytta. Det stod på kartet at det skulle være 7 km å gå, og det stemte godt med GPSen. Reinbukkelvhytta er en nødbu med to sengeplasser som er eid av Alta Turlag. Vi brukte i underkant av 2 timer. Hytta var fin, og vi kom oss akkurt inn under tak før regnet høljet ned. I hytta fantes et hundbur som Dakota fikk låne. Vi ville ikke starte turen med våteksem.

img_1559

Dagen etter fulgte vi postruta videre østover mot Bojobeskihytta. Været hadde lettet så det var fint å gå. Dakota hadde nok sovet godt i buret for hun var ivrig og dro oss opp i god marsjfart. Etter Tvillingvatnene kom vi til en myr med friske multer. Det var overraskende for multesesongen var vanligvis over så seint på året. Vi syntes det passet godt med en stopp og plukket kaffekjelen full før vi gikk videre.

IMG_1569

Da vi kom ned mot Stabbursdalen og Bojobeskihytta passerte vi en teltleir hvor det lå noen elgjegere. De hadde ordnet seg godt med store telt med varme i så der var det nok bra å bo.

IMG_1571

Det var litt rart å komme tilbake til Bojobeskihytta. Vi bodde i Bojobeskihytta da vi gikk til Nordkapp. Nå var snøen borte og landskapet var forandret, men hytta var stadig like trivelig. Den var akkurat passe stor for oss. Vi laget middag og kokte multer og sukker som ble spist til dessert. Vi slappet av etter 17, 5 km mens kvelden sakte kom sigende.

IMG_1576

Dagen etter var de mørke skyene på tur bort, og det så ut til at det kunne bli en strålende høstdag. Vi startet med å gå tilbake samme vei som dagen før, men etterhvert svingte vi over på den t-merkede stien over fjellet, Ceavdni, mot Jotka. Også denne dagen ble kaffekjelen plukket full før vi kom til dagens endepunkt, Jotka fjellstue. Fra Bojobeskihytta til Jotka fjellstue var det 9 km.

IMG_1589

Jotka fjellstue ble vi møtt av 40-50 hunder som fulgte interessert med på de nye gjestene. Særlig i hundegården med 6 søte valper var interessen for oss stor. De ville gjerne hilse.

Jotka fjellstue var også et av våre stopp på vei mot Nordkapp. Vi ble like godt mottatt denne gangen. Til middag fikk vi servert finnbiff, potetmos, rødvin og multer som ble fortært med stor appetitt mens hundene slo seg til ro i gresset utenfor.

IMG_1587

Da vi stod opp var bakken dekket av frost. Det var 3 kuldegrader, men da sola tittet frem tinte den fort bort frostlaget. Det gav en magisk morgenstemning da frosttåken lettet. Vi spiste god og lang frokost før vi tok fatt på veien ned til Stilla og bilen. Fra Jotka til Stilla var det 9 km.

Været var nydelig og lufta klar. Det ble en fin avslutning på vår lille 4 dagers høsttur i Finnmark. En lettgått tur som absolutt burde passe for de fleste med korte dagsetapper og mulighet for å overnatte på hytte hver natt.

img_1593

IMG_1603

 

 

Øyfjellet

69346988_10219596207044088_7960500288593330176_n

Øyfjellet er et fjell i Vefsn kommune rett ved Mosjøen i Nordland. Fjellet har flere topper. Den høyeste heter Stortuva og måler 818 meter over havet. På Øyfjellet ble det tilrettelagt med en veldig fin steintrapp og Nord-Norges første via farrata i 2018. Via farrata er italiensk og betyr jernsti. Jernstien på Øyfjellet er en fast montert wire i fjellet.

Jeg syntes dette hørtes spennende ut. En jernsti i mitt nærområde! Det måtte inspisere. Jeg inviterte derfor like godt hele ledergruppa mi i Statnett til en tur opp på Øyfjellet en vakker dag i slutten av august.

69680904_10219617158527862_7851381683751223296_n.jpg

For at turen skulle være trygg fikk vi med oss to trivelige guider fra Naturlige Helgeland. Turen startet med at vi fikk utdelt hjelm og klatresele som ble tilpasset til hver enkelt. I tillegg fikk vi en falldemper med to slynger med karabinkroker. Disse skulle vi feste til wiren og flytte en og en forbi ankerfestene i fjellet.

OvLxgQHsmxqYeRaCjDNJQAv1Gt9YMWzDgMXxUFI7o65w

Før vi kunne begynne med klatringen i jernstien måtte vi gå ca 300 høydemeter i den nylagte steintrappa. Trappa var virkelig vakker, og fint tilpasset terrenget. Det gikk imidlertid temmelig bratt opp så vi tok det med ro.

69544313_10219596206804082_9121437877211758592_n

Turen opp jernstien var en opplevelse. Man kunne gjøre klatringen enkel ved å dra seg selv etter wiren eller man kunne bestemme seg for at man kun skulle bruke fjellet. Jeg klatret stort sett i fjellet, men enkelte plasser måtte jeg «jukset» litt og tok wiren til hjelp.

Halvveis opp var det matpause. Vi kunne nyte været og utsikten mens vi med stor appetitt fylte lagrene.

 

Etter lunsj fortsatte vi vider opp til 660 høydemeter.

På toppen koblet vi oss ut av sikringswiren og tok et stolt gruppebilde. Det skulle bare mangle med så fin bakgrunn. På turen ned tok vi trappa. Det ble mange trinn, men da vi kom ned til ca. 70 høydemeter gikk vi ut av trappa og bort til Mosjøens populære zipline.

Den hadde vi bestemt oss for prøve. Vi fikk nye instrukser og mer sikkerhetsutstyr før vi kunne slippe oss over det 700 m lange spennet over elva , Vevsna.

Vi avsluttet med et luftig svev i 60 km/t som til slutt endte i hagen på Fru Haugans hotell. Det var praktisk for vi var flere som var tørste etter mange timer på tur i varmen.

Både jernstien og ziplineren er absolutt noe jeg vil anbefale til både liten og stor. Her trengs ingen avanserte klatreferdigheter på forhånd, bare turglede og normal god form.