Kungsleden – Turblogg

E1 dag 41: Lett gåtur fra Abisko til Rovvidievva

Etter en hviledag var både to og firbente klar til å dra videre. Vi fulgte skilting mot Abisko nasjonalpark. Abisko nasjonalpark er en av de eldste nasjonalparkene i Europa. Den ble etablert så tidlig som 1909.

Kungsleden som går til Hemavan starter her. Nordkalottruta som går fra Kautokeino til Sulitjelma, går også gjennom Abisko nasjonalpark. Og E1 som jeg følger går i samme trasé som Nordkalottruta, og derfor gjennom Abisko nasjonalpark. Det er ikke alltid lett å holde styr på alle de ulike rutene, hva de heter, og hvor de går. Mange ganger er en sti merket med flere navn som i dette tilfelle.

Vi gikk med lette skritt sørover. Det var en brei sti, nærmest en traktor vei. Alt var godt merket, det var bruer og det var klopper i våte partier.

Til og med ATV veien hadde klopper.

Det var ikke lov å sette opp telt eller fyre bål i nasjonalparken, men det var tilrettelagt med egne plasser for rasting med sittebenker og postkasse.

Vi så lite folk på veien selv om Abisko skal være den mest besøkte nasjonalparken i Sverige.

Temperaturen var fin og det kunne se ut som sola skulle slå gjennom. Hundene virket fornøyd og dagen var god.

Stien gikk parallelt med Abiskojåkka, og etter ca 14 km kunne vi se Abiskojaure stugorna på andre siden av Abiskojàvri.

Det ble en liten stopp for å kjøpe snop og leskedrikk på den lille butikken før vi gikk videre.

Etter ca 5 km kom vi til Rovvidievva. Da var vi kommet ut av nasjonalparken, og vi kunne slo opp teltet. Totalt 19,4 km på GPSen. Passelig tur og tidlig kveld. Teltet opp før klokka var fire på ettermiddagen.

Dag 92: Hviledag og planlegging i Abisko

Etter 1-2 uker i ødemarka var det behov for en dag for å ordne med utstyr og forsyninger. Det ble derfor et ekstra døgn på Abisko Fjällstation.

Vi var usikker på videre rutevalg. Skulle vi gå inn på norsk side (vestover) og gjennom et fantastisk fint område, Øvre Dividal nasjonalpark og Dividal landskapsvernområde. Der ligger komfortable turisthytter tett i tett. Eller skulle vi gå østover på Torneträsk og følge scooterløypa nordover langs grensen? Etter scooterløypa er det ingen turisthytter, men lettere terreng, og bedre for hundene.

Det ble yr. no som valgte rute for oss. Det var meldt sørvest kuling og regn. Nedbør, vind og stigende temperatur fører til økt skredfare og sannsynligvis tungt føre. Det var nok best å følge scootersporet. Da var vi trygge og fikk litt mindre vind og nedbør, men måtte som sagt bo i telt. Jeg synes telt er greit når det er tørt, men telt i sludd og sterk vind i en uke var ikke noe jeg akkurat så frem til. Det var likevel det beste alternativet denne gangen. Å reise heim var aldri et alternativ.

Dårlig vær er en del av en så lang tur. Det fine med det er jo at det oppleves enda bedre når det blir bra vær igjen.

Dag 91: Endelig Abisko

Klokka 4.30 begynte jeg å fyre både på vårt soverom og i det felles kjøkkenet som var i hytta. Det trengtes for det var minus 15 ute, dårlig isolert og et nokså stort kjøkken.

Det var en klar og frisk morgen med fine farger og ganske akkurat kl. 07.00 gikk vi fra Alesjaurstuene. Da var det fult kaos på kjøkkenet. Jeg var glad vi var ferdig med vårt før majoriteten med alle de ulike nasjonalitetene våknet og skulle ordne seg frokost, vaske opp og smøre matpakke samtidig.

Vi tok retning over innsjøen, Alisjàvri, og gikk 12 km i raskt tempo før vi tok en velfortjent morgenkaffe.

Videre gikk vi gjennom Gàrddenvàggi og staket oss ned til Abiskojaurestuene. Der spiste vi lunsj, og sparte mer bensin ved å varme vann på hytta.

Etterhvert som vi nærmet oss Abisko møtte vi stadig flere turgåere med ulik utrustning og ferdigheter.

Da vi hadde 3-4 km igjen møtte vi en skiløper som vi slo av en prat med. Han hadde bodd i Abisko i 48 år og viste oss korteste vei ned til Abisko fjellstasjon. Det durte i helikopter mens vi stod der og han fortalte at det var opptil 8 helikopter som fraktet skiløpere opp på toppturer. Han mislikte støyen sterkt, men han koste seg likevel flere ganger i uken på ski opp til Abiskojaurestuene selv om han kunne fortelle at han hadde fylt 72 år.

Vi fant Abisko fjellstasjon etter 37 km, og avsluttet dagen med 3 retters middag sammen med Kalle, en kollega fra Statnett. Han hadde kommet opp for å levere 30 kg med nye forsyninger til oss. Kalle er veldig snill og hadde også tenkt på Nuuk og Dakota. De fikk elgkjøtt fra en elg som han selv hadde skutt. Både to og firebente ble mette og trøtte den dagen.

Dag 89: Hviledag mens stormen herjet

Vi våknet opp til full storm. Vinden hadde snudd så vi fikk den rett mot. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og vente på at det verste hadde gitt seg.

Nuuk og Dakota fikk ligge inne. De visste ingen tegn på at de hadde tenkt å stresse.

Vi brukte dagen til å spise enda mer hermetikk og sjokolade, og på kvelden benyttet vi oss av tilbudet med badstu som turistforeninge tilbyr på flere av sine hytter. Anbefales på det sterkeste.

Det var herlig å få vasket seg, og koselig å sitte i den nye og fine badstua på Salkastuen og se på stormen som herjet utenfor.

Dag 90: Fra Sälka til Alesjaurestuene i skiftende vær

Det hadde blitt klart vær og minus 12 grader i løpet av natten. Endelig fikk vi se litt av den vakre Tjäktjavàggi (Tjäktdalen) som Kongsleden passerer gjennom.

Vi fulgte Kongsleden opp dalen mot Tjäktjapasset. Jeg hadde trodd at det skulle gå scooterløype etter Kongsleden, men slik var det altså ikke. Det var likevel en del gamle spor vi kunne følge siden dette området er et av de mest besøkte i Sverige. Spesielt på sommeren er det mange turister som går etter Kongsleden.

Etter å ha klatret opp Tjalkapasset kom vi til det høyeste punktet på Kungsleden. Det ligger litt over 1000 meter over havet. Der fant vi en vel utrustet rastskydd. Svensken er flinke med tilrettelegging og sikkerhet i fjellet.

Etter 13 km kom vi frem til TJälkastuen. Der tok vi lunsj før vi gikk videre. Den svenske turistforeningen tilbyr gratis dagsbesøk på sine hytter for medlemmer. Supert for oss som fikk sitte varmt og samtidig fikk fylt opp begge termosene.

Etter den komfortable lunsjen fortsatte vi mot Alesjaurestuene. Det hadde begynt å snø, og det gjorde selvfølgelig sikten og føre dårligere.

Vi fulgte et scooterspor, men sporet gikk stadig lenger vest for den merkede Kungsleden. Skulle vi håpe at sporet gikk dit vi skulle, eller skulle vi velge den sikre og kanskje tyngste veien? Klok av skade brøt vi ut av scootersporet og fulgte merkene. Det var litt dårlig stemning en stund for vi var ikke enige, men det gikk heldigvis fort over.

Vi kom frem til Alesjaurstuene som de første gjestene den dagen. Da viste GPSen 28 km. Siden vi var så tidlig fikk vi hjelpe stuevertene med å bære vann til badstua, 100 l. Vi måtte også sage og kløve ved for det var tomt alle plasser. Veden og vannet kom godt med for i løpet av ettermiddagen og kvelden var det reine folkevandringen til hyttene. Folk fra hele verden kjempet seg frem. Det virket på meg som de var ufattelig stive og slitne. De fleste hadde gått fra Abiskojaure, 22 km lenger nord. Mange hadde nok fått et hardt møte med det svenske vinterfjellet på ski. For meg var det også et tegn på at vi nærmet oss sivilisasjonen og turistplassen, Abisko. Jeg gledet meg til dusj, vannklosett, fersk mat og hvite laken.

Dag 88: Seilte med vinden fra Hukejaure til Sälkastuene

Det blåste fortsatt sterkt da vi våknet, men vinden hadde riktig retning, sørvest. Værvarselet var ikke så bra. Det meldt storm, men det var ikke før til kvelden.

Hadde værutsiktene vært bedre kunne vi lagt over fjellet i nordøstlig retning, men på grunn av været valgte vi å følge en rute etter den merka stiene rundt Sälkafjellet og inn på den kjente Kungsleden.

Stugverten advarte oss mot å gå, men vi følte oss trygge etter merka sti. Det tyske paret valgte å bli. De skulle til Ritsem og ville fått kraftig motvind så det var forståelig at de ikke ville fortsette.

I perioder var vi i le for vinden og kunne skimte de storslagne omgivelsene.

Da vi kom ut på Kungsleden kunne vi sett Sveriges høyeste fjell, Kebnekaise, hvis det hadde vært sikt. Det var det dessverre ikke. Dette er derfor en av de mange plassene jeg definitivt vil tilbake til.

Etter 22 km kom vi frem til Sälkastuene. Der hadde stugverten en liten butikk, riktignok med svært begrenset utvalg, men likevel en liten fest for oss. Vi kunne fråtse i hermetikk og sjokolade hele kvelden.

Fra Hemavan til Ammarnes

Etter en vinter med mye dårlig vær ble det endelig en helga hvor vi kunne gjennomføre en en langtur på ski. Turen gikk fra Hemavan til Ammarnes etter Kungsleden sammen med Polarsirkelen Turlag.

Vi startet fra Centrumsliften i Hemavan skisenter i Sverige fredag 31. mars kl. 09.00. Siden jeg hadde 2 hunder og pulk valgte jeg å gå opp mens resten av følget tok heisen.

Været var strålende, og føret bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå med Nuuk opp de brakke bakkene siden jeg ikke hadde hatt pulk på Nuuk på et år. Min bekymring skulle vise seg å være berettiget. Nuuk var ikke så intressert i å gå opp med en tung pulk, men med litt hjelp fra meg kom vi oss opp. De andre hadde heldigvis ikke ventet så lenge siden det hadde vært kø i bilettluka pga det fine været.

Vi fulgte Kungsleden mot Viterskalstugan. På Viterskalstugan serverte de varme vafler og kako med krem. Det ble en deilig og lang lunsj, men til slutt gikk turen videre i retning av Syterstugan.

Siden jeg hadde to hunder holdt jeg større fart enn resten av gruppa. Det ble for slitsom å hele tiden bremse hunden så etter en stund lot jeg Nuuk bare gå i sitt tempo, og så fulgte Dakota etter. Vi kom derfor først til Syterstugan. Da viste GPSen 22 km.

Syterstugan er eid av den Svenske Turistforeningen. Hytta var funksjonell, men ikke spesielt lukseriøs. Det var et eldre ektepar som fungerte som hytteverter på hytta. De tok i mot betaling for overnatting og solgte hermtikk, øl, chips og sjokolade.

Dagen etter, 1. april, var været fortsatt bra, men litt mer skyer. Målet var Servestugan. Jeg bestemte meg for å skille lag med resten av gruppa og legge turen innom Tarnasjostugan. Det skulle bli en litt lenger tur, men da fikk jeg gå i scooterspor. Jeg mente at det ville være en fordel for Nuuk. Han gikk nemlig gjennom «skara» når vi kom utenfor løypa. Da jeg kom ned på Tarnasjøen så jeg et merka spor over isen og tenkte at her var det bare å følge scooterleden. Hundene var gira og det gikk fort, men etterhvert begynte jeg å stusse over retningen. Jeg tok opp GPSen og fikk sjokk da jeg forstod at jeg hadde gått 5 km i feil retning. Hvordan er det mulig?

Vi snudde og tok samme vei tilbake. Da vi endelig kom frem til Tarnasjostugan var klokka 14.00 og vi hadde gått 25 km. Jeg tok en lang pause så hundene fikk hvile før vi tok fatt på turen over fjellet. Vi fulgte scootersporet for å spare Nuuk. Dakota ble sliten på slutten, men Nuuk stod løpet ut og dro Dakota med seg. Da vi kom frem til Severstugan viste GPSen 42 km. De andre var kommet frem og ventet med en kald øl. Gjett om den smakte godt?

Den siste dagen var været blitt grått og det var meldt snø og vind. Vi valgte derfor den korteste ruta videre til Ammernes. Det ble 20 km i rolig tempo, med en liten nedoverkjøring de siste km. En milepel var nådd. Dakota hadde gjenomført sin første 3 dagers tur på snø.