Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

img_1828

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

img_1809

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

img_1816

 

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

 

 

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

P1040435

P1040438

 

 

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

P1040448

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Dag 97: Grensevandring til Kilpisjärvi

3306712F-6C49-4F44-88E8-7C7A4813945E

67A15C9F-5039-45BD-93F3-859DBCBB95FB

Vi bodde omtrent på grensa til Finland, og hadde bestemt at vi ville følge innsjøene Alanen Kilpisjärvi og Ylinen Kilpisjärvi til Kilpisjärvi. Innsjøene ligger både i Finland og Sverige og danner grensa mellom de to landene.

Nuuk og Dakota syntes de hadde det fint der de var, og hadde ikke så veldig lyst å gå videre.

F2988A3C-6020-4C2D-BF35-F0E63B7EC572.jpeg

Verten som vi bodde oss sa at vi kunne spare 1-2 mil om vi gikk sørover før vi vinklet østover mot Kautokeino, men vi hadde gjort avtale med to kjekke menn som vi skulle møte i Kilpisjärvi. 1 eller 2 mil fra eller til spilte ingen rolle for oss.

E266F57B-6E25-4910-9E57-D57F70582465.jpeg

Vi gikk 22 km eller isen og var ifremme i Kilpisjärvi da klokka var 12. I Kilpisjärvi fant vi Roy og Jan Atle på en kafé. De hadde kommet dagen før og ville starte å gå til Kautokeino. Vi hadde behov for å fylle opp pulken og vaske oss. De mente vi ville ta de igjen, men jeg var ikke så sikker. Beina var fortsatt tunge, men jeg håpet det. Det kunne vært fint å få litt selskap på turen.

8FC34240-FE91-45E2-959B-C6A0D1B205BB.jpeg

Vi avsluttet dagen med en deilig middag på Tundera. Hmm som det smakte

 

 

Dag 96: Fra Råstojaure til Keinovuopio på tunge bein

DEAEECF7-6DF3-40CC-8FC9-661104BDD301.jpeg

Kroppen føltes stiv og tung da vi våknet, og det var tungt å få i seg havregrøten. Gårdagen hadde tatt på både mentalt og fysisk. Jeg gav opp grøten og spiste et knekkebrød. Ute var det fortsatt vind, men heldigvis atskillig mindre enn dagen før. Det var god sikt så det var bare å komme seg igang.

FA794051-C048-4485-93EF-159FA42E6D99

Vi forlot Rostujávri Vildmarkscamp og den hjelpsomme verten litt senere enn vanlig, men med ganske god fart. Dakota hadde nemlig fått ferten av et par rein. Etter litt styr med den jakt interesserte Dakota kom vi oss til slutt i en god rytme, men magen romlet. Uten grøt i magen tar det ikke mange km før den begynner å rope. Vi tok lunsj, men det ble en kort pause. Iskald vind fra nordvest blåste inn til margbeina så vi fikk snart opp farta for å klare å holde varmen.

CB718BE9-CA36-4014-959E-B533F24A128D

Etter 15 km begynte det å gå nedover. Det var godt for både to og firbeinte. Vi gikk på tunge bein. Halen hang slakt ned på hundene. Det er for meg et tegn på at dette synes de ikke er gøy. Om de påvirker oss eller omvendt, eller kanskje en kombinasjon, vet jeg ikke. Vi var i alle fall lei vind og kulde og lengtet etter en lun bjørkeskog.

 

C0FB43F4-717B-445C-B4AF-D084A58CF7BA.jpeg

Da vi kom ned fra fjellet var det som vi hadde håpet, veldig flott. Det var mindre vind og fine forhold. Vi gikk til Keinovuopio. Det er Sveriges nordligste plass hvor det er fastboende. Vi banka på det første huset vi kom til og spurte rett og slett om de viste om noen som leide ut en stue. Flaks for oss så hadde akkurat den første vi banka på oss en fin leilighet til leie. Vi hadde gått 28 km og var glad vi kunne ende dagen i sofaen. Her var det både strøm, dusj og vannklosett. Jeg var overlykkelig over luksusen.

 

 

Dag 95: Vi skulle strengt tatt ikke gått til Råstojaure

7563289F-F99F-4B38-910A-EB2D90740FD4.jpeg

Vinden herjet hele natten, og fortsatte da vi stod opp. Det hadde også begynt å snø så sikten var dårlig. Vi klarte heldigvis å få inn yr.no på telefonen, men der var det lite fint vær å spore de nærmeste dagene. Vinden skulle bli verre og blåse 15-16 m/s frem til kl. 12.00, deretter skulle det avta litt før det igjen skulle blåse 20 m/s på ettermiddagen. Hva skulle vi gjøre? Det stod et skilt om at det var forbudt å overnatte i nødbua med mindre det var nød. Var dette nød eller var det bare ubehagelig å fortsette over fjellet?

7426029C-91F7-4126-9CD2-2A603C6DB869.jpeg

Vi bestemte oss for å prøve, og avtalte at hvis en av oss ombestemte seg underveis skulle vi gå tilbake til nødbua uten diskusjon.

AE1FEA53-B274-46E4-B90C-8DBB61521BB5.jpeg

Jeg var spent på hvordan hundene ville reagere. To ganger har vi opplevd at de bare la seg ned når det blåste sterkt. Det skjedde ved Bleskestadmoen og i Sulitjelma. Den gangen fikk vi vinden rett imot. Andre ganger har vi opplevd at de hadde fungert godt under vanskelige forhold med sterk vind. Hva ville de gjøre denne gangen?

Vi pakka oss godt inn, og forlot den lune nødbua, men starten gikk ikke så bra. Etter ca. 20 meter gikk det en liten bakkke ned som jeg ikke så før det var for seint. Dakota var festet i meg så både jeg og Dakota havnet i snøen. Jeg på mage og hun på rygg uten mulighet for å komme seg løs fra pulkdraget. Hun sprellet vilt før jeg klarte å snu pulken.

Etter den trasige starten kom vi oss i gang. Vi fulgte scooterløypa som var merket, men det var til tider vanskelig å se til neste merke på grunn av den dårlige sikten.

Vinden kom fra vest så vi fikk den heldigvis ikke rett imot, men inn fra sida. Ulempen var at vinden fylte snø mellom ryggen min og sekken, og snøen trengte seg også inn et hull jeg hadde i vindbuksa.

01239D11-D2A6-4C73-B864-82F5C2563651.jpeg

Da vi hadde gått 12 km, og var kommet til innsjøen, Sinotjávri, ble det litt lettere. Det hadde sluttet å snø, og vinden virket mindre sterk. Vi tok lunsj, og mens vi satt inne i en blafrende vindsekken kom det en guidet tur med scootere forbi. De avlyste tydeligvis ikke turene sine selv om det blåste litt. Det var perfekt for oss for da fikk vi tydeligere spor.

Hundene fungerte utrolig bra og var veldig fokuserte. De jobba godt og holdt seg til oppgaven sin. Dakota går ofte i vifteform fremfor meg og jakter. Det gjorde hun heldigvis ikke denne dagen. Det var akkurat dom om hun skjønte at nå var det alvor.

5F6F32A4-06CF-4B3C-8AAC-6363FA82D2FD.jpeg

I tretida kom vi til Råstojaure. Råstojaure er en stor innsjø som ligger både i Sverige og Norge. Vi hadde gått 35 km og holdt en snitt fart på 5-6 km. Det syntes vi var bra under så krevende forhold.

Vi lettet og glad for å være fremme til dagens mål, Rostujávri Vildmarkscamp. Jeg hadde en god mestringsfølelse. Vi hadde klart det, men vi viste at dette var på grensen av hva vi burde gjøre. Marginene er som kjent små under slike forhold.

71C34E08-89FC-465F-B537-C8563A5E9B89.jpeg

På Råstojure ble vi møtt av en sprudlende og service innstilt kar som drev utleie av hytter midt på fjellet. Vi fikk en liten hytte og var overlykkelige over at hytta var varm. Den var gassfyrt. Villmarkscampen var drevet av folk fra en nærliggende sameby, og de viste tydeligvis hva som er viktig for folk i fjellet.

CA36F25D-3027-43D8-A903-9BC8DB174A0E.jpeg

Vi avslutta dagen med elgsteik som jeg hadde fått fra min kollega, Kalle, i Abisko. Verten for villmarkscampen gav oss ekte rømme som vi lagde saus av. Steika gled veldig lett ned, og vi sovna med det samme vi la oss. Vi hørte ikke at vinden fortsatte å ule utenfor.

 

 

Dag 94: Tungt og varmt opp til Kamasjaure

3FCF2373-8174-4CA7-9A56-3CFBB1F175BD.jpeg

Vi våkna til 5-10 cm nysnø, ca 0 grader. Det var helt stille, og vi kunne skimte sola så vidt bak skyene. Vi ålte oss ut av teltet, varmet vann og pakka sammen.

 

897702AD-12F8-48FF-B413-3E33FD65C954

Vi gikk først opp til en innsjø som heter Vuosjjojávri. Den grenser til Norge, og rett innenfor grensen på norsk side kunne vi se Leinanavatnet og Altervann.

5909BF2C-5CE6-478F-BD46-4BBD33C7790F

Det var tungt føre, kald og varm snø førte til klabber både under pulken og skiene. Vi håpte at det snart skulle komne noen scootere.

22F8F4B4-0B0E-4144-954D-2CF4983781FF

Det var ekstra tungt for Nuuk. Han var tydelig ukomfortabel i varmen og det tunge føret. Stadig vekk la han seg ned i snøen, peste, spiste snø og bada seg i snø for å kjøle seg ned. Det endte med at Per måtte overta pulken. Etter lunsj kom det heldigvis flere scootere og det ble lettere for oss.

B7E58706-9BF5-43FD-BACF-54459F30C50D.jpeg

Vi kom i prat med en av scooterkjørerne. Han sa at det var meldt et forferdelig vær i løpet av ettermiddagen, og han anbefalte oss å ikke gå lenger enn til ei nødbu på fjellet ved Kamasjaure ca 1 km fra grensa til Norge. Vi fulgte rådet, og det var bra. Da vi kom inn i nødbua kom vinden med stor styrke. Nødbua rista godt i vinden, men vi var trygge og hadde det perfekt. GPSen viste 24,5 km, og klokka var blitt 15.00 så det var uansett på tide å ta kveld.

 

 

 

 

 

Dag 93: Regn og sludd fra Abisko til Láimoluokta

Det ble akkurat det været som det var meldt, vind, sludd og regn. Vi så på regnet som slo mot ruta mens vi spiste en deilig frokost på fjellstasjonen. Jeg grudde meg stadig like mye til å ligge ute i dårlig vær, men jeg hadde jo valgt det selv.

Heldigvis er det ofte slik at jeg opplever været som verre før jeg kommer ut. Slik var det også denne dagen. Jeg hadde det helt greit bak scooterbrillene inne i hetta mi.

3CCD0ECE-56E1-4FAF-9EFB-B9B06F833B4F.jpeg

Vi gikk ned på innsjøen, Torneträsk, og begynte den lange masjen over isen. Regnet hadde ført til at snøen var blitt glattere. Pulkene gled lett over isen så vi hadde god fart. Per skøyta på fjellski og tung sekk langt foran meg. Selv syntes jeg klassisk og lange drag i diagonalgang fikk holde. Jeg var tross alt på ferie.

A80245A3-9DBA-4793-BD8E-5C0D9AEDE9F6.jpeg

Torneträsk er en veldig stor innsjø. Vi gikk 4 mil østover før vi nådde bukten, Láimoluokta. Ved Kattuvuoma fant vi scooterløypa, og vi gikk ytterligere noen km inn i skogen til innsjøen, Coagesjavri, før vi slo opp teltet. Da var vi nesten i Norge for der går grensen en liten sving østover før den trekker seg vestover igjen.

8AC12D2D-CC43-44D9-84F2-38E1EA2FA48B

Regnet hadde heldigvis gått over til snø. Vi kunne derfor krype inn i varme soveposer mens snøen dalte stille ned på teltduken. Utenfor kaklet rypene. Et tegn på at våren nærmet seg. Dagen ble likevel ikke så ille som jeg hadde fryktet, faktisk tvert imot.

Dag 92: Hviledag og planlegging i Abisko

Etter 1-2 uker i ødemarka var det behov for en dag for å ordne med utstyr og forsyninger. Det ble derfor et ekstra døgn på Abisko Fjällstation.

85469411-706F-4DD6-A0AD-039E473493E4.jpeg

Vi var usikker på videre rutevalg. Skulle vi gå inn på norsk side (vestover) og gjennom et fantastisk fint område, Øvre Dividal nasjonalpark og Dividal landskapsvernområde. Der ligger komfortable turisthytter tett i tett. Eller skulle vi gå østover på Torneträsk og følge scooterløypa nordover langs grensen? Etter scooterløypa er det ingen turisthytter, men lettere terreng, og bedre for hundene.

Det ble yr. no som valgte rute for oss. Det var meldt sørvest kuling og regn. Nedbør, vind og stigende temperatur fører til økt skredfare og sannsynligvis tungt føre. Det var nok best å følge scootersporet. Da var vi trygge og fikk litt mindre vind og nedbør, men måtte som sagt bo i telt. Jeg synes telt er greit når det er tørt, men telt i sludd og sterk vind i en uke var ikke noe jeg akkurat så frem til. Det var likevel det beste alternativet denne gangen. Å reise heim var aldri et alternativ.

Dårlig vær er en del av en så lang tur. Det fine med det er jo at det oppleves enda bedre når det blir bra vær igjen.