E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!

E1 dag 50: Luftig tur fra Ritsem til Staddajåkkå

For å komme over innsjøen, Akkajaure, har man to muligheter, båt til kr. 270,- eller helikopter til kr. 400,-. Jeg valgte meg helikopter, og bestemte meg for at helikopteret like gjerne kunne løfte meg helt til Staloluokta. Jeg har tidligere gått denne strekningen på ski, og jeg hadde fått nok av den svenske mygga.

Det ble en veldig artig opplevelse. Vi fløy nært bakken, og jeg kjente meg igjen. De mange samebyene som jeg tidligere hadde gått på ski forbi, og som den gangen var øde og forlatt yrte av liv nå. Vi var nede i en av dem og leverte et barn. Det var ekte gjensynsglede.

Det siste stoppestedet var Staloluokta, og jeg gikk av og kunne gå rett inn i den vakre dalen opp til Staddajåkkastugorna. To dagsetapper med myggterreng var gjort unna på noen minutter. Jeg så virkelig lyst på tilværelsen.

Dalen var tydelig formet av en isbre, vid, halvmåneformet og morene bunn. Det var lett å gå, og ingen mygg å se.

Etter 12 km kom jeg opp til Staddajåkkåstugorna. De eies og drives av tre samebyer. De kallet seg Badjelánnda Laponia Turism (BLT). Vi har tidligere vært veldig fornøyd når vi har leid hos de. Det ble jeg også denne gangen.

Hilde, den hyggelige stugverte, ønsket med velkommen. Jeg var den eneste gjesten, og fikk virkelig god service.

Hilde hadde bakt Gahkko, samisk brød. Det fikk jeg kjøpe, og det smakte himmelsk.

Deretter fikk jeg Sovas av elg. Helt ubeskrivelig nydelig. Det var den første kvelden på turen at jeg virkelig kjente at jeg var mett. Fantastisk bra dag.

E1 dag 49: Innspurt til Ritsem

Det regnet og blåste godt i løpet av natta. Jeg var glad jeg hadde satt opp teltet bak en stein. Klokka fire var jeg i gang med å rive teltet. Jeg ville komme meg tidlig til Ritsem. Drømmen var en dusj og en tørr seng.

Den siste rastebua etter ruta var satt opp 10 minutter fra teltet. Kokte meg kaffe der før jeg startet dagens økt.

Jeg var lettet da jeg så Ritsem. Da jeg kom frem til fjellstasjonen var klokka ti, Og GPSen viste 13 km.

Jeg hadde booket et rom på forhånd, men det var selvsagt ikke riktig dag. Det var fult. Kraftstasjonen Ritsem lå ute så fjellstasjonen var fylt opp med anleggsarbeidere. Jeg ble så skuffet. Hva skulle jeg gjøre nå? Stugverten følte nok skuffelsen min, og jeg var nok litt av et syn der jeg stod, skitten, våt, bustete hår og opphovnet øye. Han sa i alle fall at jeg kunne ta en dusj og vaske klærne mine så skulle han se hva han kunne ordne i løpet av dagen. Han ble min helt den dagen. I løpet av ettermiddagen hadde han innlosjert meg sammen med en annen dame. Tørr seng, mat, dusj, rene klær… dagen endte perfekt.

E1 dag 48: Myggmareritt fra Svartiluoppal til Sievgok

Det var definitivt mye mygg i nord Sverige. En hadde kost seg med øye mitt i løpet av natten.

Terrenget var ikke like voldsomt her som i Narvikfjellene. Løypa vekslet mellom å gå opp på mindre fjell og ned i skogen. Uansett hvor jeg var hadde jeg følge av milioner av mygg.

Det var satt opp rastebuer 6-8 km mellomrom.

Stien var til tider dårlig merket, og det var tydelig at det ikke var så mange som gikk denne ruta. Jeg kunne forstå hvorfor. Kombinasjonen, mye myr, mye mygg og mye opp og ned gjorde at det ble litt tungt. Etter en uke i de ekstraordinære flotte Narvikfjellene i strålend sol ble dette en nedtur. Det hjalp ikke på humøret at det underveis kom noen små regnbyger.

Jeg hadde håpet at jeg skulle klare å gå til Ritsem, men jeg innså etterhvert at det ble nok litt langt. Jeg satte opp teltet før jeg kom helt opp på fjellet Sievgok. Da viste GPSen 26 km.

E1 dag 47: Ubeskrivelig vakkert fra Baugebua til Svártiluoppal

Det var like vakkert vær som dagen før, sol og ikke et vindpust. Jeg ville få dagen med meg og startet tidlig.

Jeg lurte meg over elva, Pauketjåkka, på en raklete hengebru. Etterpå konstaterte jeg at på den broa hadde jeg ikke fått med hundene.

Stien gikk rundt Paurofjellet, og opp på 850 moh før det bar ned mot Bovrojávri. Det var et ufattelig vakker landskap med isbreer og høye topper på alle kanter. Narvikfjellene er definitivt noe jeg vil anbefale.

Paurohytta badet i sola da jeg kom. Det var en Saltdalshytte, temmelig lik de andre hyttene jeg har besøkt i Narvik Turistforening sitt område. Fine tradisjonelle hytter, og veldig reine. Jeg var bare inne og tok en kikk, drakk en kopp te og rusla videre selv om jeg hadde forhåndsbooket hytta. Dagen var for fin til å sitte inne.

I Bovrojávri er det smalt sund. Her hadde Narvik Turistforening satt opp en helt ny bro. Det sies at broa kostet 700 000,-. Det var mye penger, men det var den fineste broa så langt. Og brua sparte meg for en tur på 10 km rundt resten av Bovrojávri.

Over elva ved Noaidejárvi hadde det også blitt vanskelig å få med seg hundene. Her var ikke brua ny, men jeg kom meg over.

Bovrojávri og Gåbddåjávrre

Jeg forlot Narvik fjellene, og gikk østover og inn i Sverige. Der gikk jeg parallelt med Gåbddåjávrre

Det var varmt, og jeg stoppet to ganger for å bade. Jeg måtte bare kjøle meg ned så jeg ikke skulle koke helt over.

Innsjøen, Skugejávrre, var lang. Jeg møtte ikke et menneske på hele dagen, men holdt på å tråkke på et rypekull. Rypekyllingen var utrolig små, og godt kamuflert.

Ved enden av Skuogejávrre tok jeg av fra stien og gikk rett sør. Jeg tok ikke den ekstra mila om Røysvatn. Ved innsjøen, Svartiluoppal, satte jeg opp teltet. Det ble en lang, men fin dag. Hele 33 km viste GPSen.

E1 dag 45: «Kokheit» tur fra Skoaddejávri til Sitashyttene

Klokka fire startet vi. Nuuk hadde ikke lyst å gå. Han satte seg ned i kjent stil, og nekta å bevege seg, og vade skulle han i alle fall ikke. Det var ikke annet å gjøre enn å hente han. Han stritta imot på stive bein mens jeg dro han over isen og ned i vannet. Da gav han endelig etter og begynte å gå selv.

Da jeg kom over vannet forstod jeg hvorfor hundene hadde vært så urolig på natta. Det var masse ferske spor etter rein, og det tok ikke lang tid før vi fikk nærkontakt. En av reinene vi møtte var veldig nysgjerrig. Han hadde en rød klave så det var enkelt å skille han fra de andre. Han fulgte etter oss. Jeg forsøkte å jage han vekk for hundene ble så gira av reinen som ville ha kontakt, men han gav oss ikke opp før vi tok fatt på nedstigninga til innsjøen, Rárkkajávri.

Nede i dalen kryssa vi ledningen 420 kV Ofoten-Ritsen før vi fortsatte etter anleggsveien som gikk helt til Sitashyttene.

Veien til Sitashyttene var lang og varm. Hele 12,5 km gikk etter vei. Det er lett å gå, men det var for varmt for oss. Vi forsøkte å kompensere med hyppige badepauser.

Halen hang slapp ned på Nuuk det siste stykket langs Sitasjarvi, og han peste godt.

Da vi kom til Sitashyttene viste GPSen 21 km, og klokka 11. På Sitashyttene bestemte jeg meg for at nå var det nok for hundene. Det var for varmt. Jeg måtte få de heim før jeg gikk videre. De kunne uansett ikke være med inn i Padjelanta nasjonalpark. Der var det forbud mot hund på sommerne.

Like bortfor Sitashyttene hold noen reindriftsutøvere på å forberede merking. En av dem var snill og lot meg og hundene sitte på ned.

Da vi hadde kjørt et stykke tilbake etter den samme veien som jeg hadde gått traff vi noen kolleger fra Statnett på jobb. De åpnet driftshytta vår ved Tjorva for meg. Der kunne jeg vente på skyss for hundene. Pizza, rødvin og potetgull ordnet de også. Utrolig hva noen Statnett montørene klarer å ordne en varm sommerkveld.

E1 dag 42: Soltur fra Rovvidievva til Cunojavrre

Vi var oppe tidlig og begynte å gå allerede klokka sju. Sola var kommet frem og jeg kjente at det hadde blitt en annen temperatur. Det kom til å bli en varm dag. Heldigvis var det litt vind.

Vi gikk gjennom Kovvidievva hvor samebyen Gabna holdt til på sommeren. En sameby i Sverige er nesten det samme som et reinbeitedistrikt eller en siida i Norge.

Alt var stille da vi kom. Ingen var ute så tidlig som oss. Det var bare noen gjeterhunder som tittet nysgjerrig på oss da vi gikk forbi.

Det var en frodig og vakker dal, men hundene søkte oftere og oftere ut i Kamajåkka som gikk parallelt med stien vi fulgte. Temperaturen steg og de syntes nok det var litt varmt.

Øverst i dalen gikk vi gjennom et området hvor bjørka hadde dødd etter gjentatte laumarkangrep. Det så ikke så fint ut, men området åpnes opp, og bjørka kommer igjen.

Da vi hadde gått 18 km kom vi til Unna Allagas, og Unna Allakasstugorna. Her ble det en hvil på flere timer mens vi ventet på at temperaturen skulle synke.

På Unna Allakasstugorna traff vi stugverten, Christina. Hun hadde åpnet Unna Allakasstugorna samme dag som vi kom innom (1. juli), og fortalte at vi var de første gjestene. Jeg måtte selvsagt innom butikken her også, men dessverre tok de ikke kort, kun kontant. Det var jo kipt for jeg hadde gledet meg til kald øl i varmen. Christina syntes nok litt synd på meg for jeg fikk faktisk låne et par hundrelapper av henne så det ble både øl og potetgull. Det var ubeskrivelig godt. Jeg er vanligvis ikke noen øldrikker, men akkurat den økboksen overgikk det meste.

Da vi syntes temperaturen hadde kommet langt nok ned gikk vi videre til den norske DNT hytta, Cunojavrrehytta. Den la nydelig plassert ved innsjøen, Cunojàvri. Her var det ingen andre å se selv om vimpelen vaiet hyggelig i vinden da vi kom. Totalt 23 km gikk vi den dagen. En bra dag.

E1 dag 41: Lett gåtur fra Abisko til Rovvidievva

Etter en hviledag var både to og firbente klar til å dra videre. Vi fulgte skilting mot Abisko nasjonalpark. Abisko nasjonalpark er en av de eldste nasjonalparkene i Europa. Den ble etablert så tidlig som 1909.

Kungsleden som går til Hemavan starter her. Nordkalottruta som går fra Kautokeino til Sulitjelma, går også gjennom Abisko nasjonalpark. Og E1 som jeg følger går i samme trasé som Nordkalottruta, og derfor gjennom Abisko nasjonalpark. Det er ikke alltid lett å holde styr på alle de ulike rutene, hva de heter, og hvor de går. Mange ganger er en sti merket med flere navn som i dette tilfelle.

Vi gikk med lette skritt sørover. Det var en brei sti, nærmest en traktor vei. Alt var godt merket, det var bruer og det var klopper i våte partier.

Til og med ATV veien hadde klopper.

Det var ikke lov å sette opp telt eller fyre bål i nasjonalparken, men det var tilrettelagt med egne plasser for rasting med sittebenker og postkasse.

Vi så lite folk på veien selv om Abisko skal være den mest besøkte nasjonalparken i Sverige.

Temperaturen var fin og det kunne se ut som sola skulle slå gjennom. Hundene virket fornøyd og dagen var god.

Stien gikk parallelt med Abiskojåkka, og etter ca 14 km kunne vi se Abiskojaure stugorna på andre siden av Abiskojàvri.

Det ble en liten stopp for å kjøpe snop og leskedrikk på den lille butikken før vi gikk videre.

Etter ca 5 km kom vi til Rovvidievva. Da var vi kommet ut av nasjonalparken, og vi kunne slo opp teltet. Totalt 19,4 km på GPSen. Passelig tur og tidlig kveld. Teltet opp før klokka var fire på ettermiddagen.

E1 dag 40: Våt tur fra Lappjordhytta til Abisko

Muskulaturen var litt stiv, men ellers var formen fin da vi startet fra Lappjordhytta tidlig en juni morgen.

Det var fint at jeg endelig fikk anledning til å overnatte på Lappjordhytta. Troms Turlag kjørte et system med booking og betaling på forhånd på grunn av korona. Det hadde resultert i at jeg totalt hadde betalt 1200,- for den ene natta jeg var innom. Jeg var glad for at det tross alt gikk til en god sak, men også fornøyd med at Troms Turlag ikke skulle ikke få flere penger av meg på en stund.

Det gikk bratt ned, og etter bare et par km passerte vi grensa til Sverige. Vi kom inn i Vadvetjåkka nasjonalpark. Der møtte vi en livlig reinflokk mens vi hadde en fotostopp. Det var artig å observere dem mens de passerte. Det virket ikke som de så oss. Kalvene var blitt store, og full av liv.

Etter enda et par km kom vi til Pålnostugan. En åpen Svensk turistforeningshytte. Ikke den høyeste standarden, men mulighet for å finne ly hvis man skulle trenge det.

Terrenget var krevende. Det gikk opp og ned så det gikk ikke så fort. Nuuk var dessuten stadig klar for pauser. Vi tok det med ro, og hadde lunsj ved en av de mange tjernene vi gikk forbi.

Jeg deiligste med å gå i Sverige var at det alltid dukket opp en praktisk bru over elvene vi skulle passere. Her er brua over elven, Njuoraeatnu.

Vi kom etterhvert ned på E10, veien fra Narvik til Kiruna. Det var ca 15 km igjen til Abisko. Jeg hadde håpet at det skulle være mulig å ta buss eller taxi for det var tungt å gå etter vei spesielt med to hunder, men det fantes hverken buss, taxi eller andre som kunne være interessert i å tjene seg noen kroner. Jeg ringte alle overnattingsplassene i området og spurte, men nei. Det var ikke annet å gjøre enn å gå langs E10.

Da vi hadde gått i ca. 5 km etter E10 hadde Nuuk fått nok. Ikke snakk om at han skulle videre. Jeg forsøkte med både lokking og utestemme selv om jeg viste at når han hadde bestemt seg kunne jeg bare begynne å sette opp teltet. Teltet fristet imidlertid ikke. Regnet øste ned og jeg hadde bestilt overnatting i Abisko. Jeg gledet meg til dusj og tørre klær. Løsningen ble å forsøke å haike. Det var ikke mange som hadde lyst på en våt og skitten dame med to våte hunder inn i bilen sin. Etter et par timer forbarmet heldigvis en spansk fotograf seg over oss. Han var full av tatovering og ringer i fjeset, men jeg hadde ikke råd til å være kresen. Jeg tok sjansen på at han var snill, og lempet alt det våte utstyret og hundene inn i bilen hans.

Da vi kom til Abisko viste GPSen 26 km. Vi var våte og kalde, men takknemlig over å ha kommet frem.

Ruteplan for sommeren 2021

Ferien nærmer seg og sekken er pakket. I år blir det bare jeg, Nuuk og Dakota som skal gå. Rago, vårt siste tilskudd til flokken, er for liten. Han må være på hytta sammen med Per. Jeg er spent på hvordan det blir å gå alene så langt.

  • Altevatn – Lappjordhytta (DNT), 25 km
  • Lappjordhytta – Pålnosstugan (STF) – Abisko Turiststasjon, 25 km
  • Abisko – Abiskojaurestugan – Rovvidievva, 20 km
  • Rovvidievva – Unna Allakas (SFT) – Cunojavrihytta (DNT), 23 km
  • Cunojavri – Caihnávaggi – Gautelisvatnet, 22 km
  • Gautesli – Skoddejavre (DNT), 9,5 km
  • Skoddejavre – Sitashytta(DNT), 21 km
  • Fra bom til Sitas, 7 km
  • Sitas – Paurohytta(DNT), 22,5 km
  • Paurohytta – Røysvatn (DNT), 29 km
  • Røysvatn – Ritsem, 36 km
  • Ritsem – Vaisaluokta Fjellstuga (SFT) – Kutjaurestugan (SFT), 15 km
  • Kutjaurestugan – Låddejåkkastugan(BLT), 16 km
  • Låddejåkkastugan – Arasluoktastugan (BLT) – Staloluoktatugan (BLT), 24 km
  • Staloluokta – Staddajåhka (BLT) – Sårjesjaurestugan(SFT), 18 km
  • Sårjesjaurestugan – Sorjushytta (DNT), 11,5 km
  • Sorjushytta – Ny Sulitjelma (DNT), 11,5 km
  • Ny Sulitjelma – Lomihytta, 5 km
  • Lomihytta – Calavasshytta, 12 km
  • Calavasshyttta – Coarvihytta, 11,5 km
  • Coarvihytta – Balvasshytta, 20,5 km
  • Balvasshytta – Argaladhytta, 10,5 km
  • Argaladhytta – Trygvebu, 8 km
  • Trygvebu – Graddis fjellstue, 8 km