Kroppen føltes stiv og tung da vi våknet, og det var tungt å få i seg havregrøten. Gårdagen hadde tatt på både mentalt og fysisk. Jeg gav opp grøten og spiste et knekkebrød. Ute var det fortsatt vind, men heldigvis atskillig mindre enn dagen før. Det var god sikt så det var bare å komme seg igang.
Vi forlot Rostujávri Vildmarkscamp og den hjelpsomme verten litt senere enn vanlig, men med ganske god fart. Dakota hadde nemlig fått ferten av et par rein. Etter litt styr med den jakt interesserte Dakota kom vi oss til slutt i en god rytme, men magen romlet. Uten grøt i magen tar det ikke mange km før den begynner å rope. Vi tok lunsj, men det ble en kort pause. Iskald vind fra nordvest blåste inn til margbeina så vi fikk snart opp farta for å klare å holde varmen.
Etter 15 km begynte det å gå nedover. Det var godt for både to og firbeinte. Vi gikk på tunge bein. Halen hang slakt ned på hundene. Det er for meg et tegn på at dette synes de ikke er gøy. Om de påvirker oss eller omvendt, eller kanskje en kombinasjon, vet jeg ikke. Vi var i alle fall lei vind og kulde og lengtet etter en lun bjørkeskog.
Da vi kom ned fra fjellet var det som vi hadde håpet, veldig flott. Det var mindre vind og fine forhold. Vi gikk til Keinovuopio. Det er Sveriges nordligste plass hvor det er fastboende. Vi banka på det første huset vi kom til og spurte rett og slett om de viste om noen som leide ut en stue. Flaks for oss så hadde akkurat den første vi banka på oss en fin leilighet til leie. Vi hadde gått 28 km og var glad vi kunne ende dagen i sofaen. Her var det både strøm, dusj og vannklosett. Jeg var overlykkelig over luksusen.
Turblogg 