Dag 16: Endelig kom vi oss til Haukeli

Denne dag ble brukt til å ta seg opp til Haukeli fra Nesflaten. Vt tok rutebussen til Røldal og planla å ta Haukeliekspressen videre. Dessverre viste det seg at Haukeliekspressen ikke tok med seg hunder. Det endte derfor med at jeg reiste opp til Haukeliseter Fjellstue med ski og pulker mens Per forsøkte å haike med to polarhunder. Det gikk dårlig.

62A70839-3F46-4AE7-9F36-D1C32DA0DC7F

Heldigvis hadde vi avtalt med en kollega fra Statnett, Ole Berg, at han skulle komme med forsyninger til oss når vi kom til Haukeliseter Fjellstue. Snille Ole hentet Per og hundene og kjørte de opp.

Denne dagen ble det ikke mange km på ski, men det ble i grunnen en strevsom dag likevel.

77106577-2CB7-485D-9A19-B9A989DFE059

 

 

Dag 15: Var det en skam å snu for tredje gang?

Vi var kommet til 1. mars. Iskald vind fortsatte å blåse fra nordøst, men vi synts vi måtte prøve en gang til. Vi vaska oss ut av hytta og gikk opp mot Sandvatnet for tredje gang. Det var i grunnen ganske fint vær så lenge vi var i skogen.

P1010797

Da vi nærmet oss stedet vi hadde snudd tidligere var Nuuk enda mer motvillig enn det han hadde vært dagen før. Vi lokka og vi lurte, men vi lyktes i liten grad. Det var ikke lett å være tålmodig og pedagogosk når vi følte at vi kom til å fryse ihjel hvis vi stoppet. Vi ble irritert og Per begynte å dra både hunden og pulken med seg.

Da vi kom til plassen hvor Nuuk hadde hørt et drønn dagen før var det helt stopp. Vinden var også blitt betydelig sterkere. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina. Etter hvert fikk Dakota også nok. Hun krølla seg i en ball sammen med Nuuk og det så ut til at de hadde tenkt å la seg blåse ned. Per og jeg satt på nytt en stund i vindsekken før også vi innså at det ikke nyttet. Vi gikk tilbake til hytta, Bleskestadmoen.

På hytta ble det mat før vi bestemte at nå fikk det være slutt. Vi ville ikke tvinge Nuuk flere ganger opp den samme lia. Turen skal jo også være bra for de firbente. Værutsiktene var heller ikke bedre neste dag. I tillegg var lengselen etter en dusj og ordentlig mat intens.

Vi bestemte oss for å ta de 3-4 milene vi manglet frem til Haukeli ved en senere anledning, og tok retning ned dalen mot Bleskestad og Nesflaten.

P1010808

Jeg vil ikke anbefale andre å ta den samme turen som oss med tunge pulket. Terrenget var krevende, og det vi i nord ville kalt for et «gaupterreng». Selv vil jeg si at det var hakke verre enn «Gaupterreng». Det var bratt og vi måtte fire pulkene enkelte plasser, men kl. 19.00 kom vi til Energihotellet på Nesflatene. Gjett om vi var glad? GPSen viste 24 km. Vi avslutta dagen med en deilig dusj og ferske, herlige kjøttkaker i brun saus med stor appetitt.

P1010811

 

 

Dag 14: Det er ingen skam å snu

P1010802Det var fortsatt svært kaldt. Gradestokken viste -26 grader på natta og -22 grader på dagen. Vi viste ikke hvor mye vind det var da vi gikk. I ettertid fikk vi vite at det var målt 15-16 m/s på Holmavatnhytta som var dagens mål. Med så sterk vind i -22 kuldegrader kjennes det ut som -60 grader.

Vi gikk ikke mange km før Per hadde to hvite flekker i ansiktet. Per har tidligere hatt frostskader i ansiktet så det var ikke annet å gjøre enn å returnere til den varme hytta.

P1010790

Vi hadde som sagt ikke tilgang til Wi-Fi eller radio så vi viste ikke om det skulle bli verre eller bedre. Jeg følte at kulden var på grensen av hva jeg tålte. Det var derfor vanskelig å beslutte om vi skulle gå over fjellet. Kunne det bli verre? I tillegg viste jeg at det var stor forskjell på 700 og 1100 m.o.h.

Vi benyttet oss av satellittelefon og ringte en venn. Han kunne fortelle at på yr stod det at det ikke skulle bli verre. kl. 12.00 gikk vi derfor ut for andre gang og spente på oss skiene.

Det var ikke mye løs snø lenger. Vinden hadde formet om landskapet til harde snøbølger som pulkene tippet på når vi passerte. Vi måtte derfor stadig tilbake for å rette opp pulkene som hadde tippet. Det gikk  tregt. Nuuk begynte også tydelig å vise at han ikke hadde lyst til å gå videre.

Da vi gikk opplevde vi også et par ganger at det drønnet i snøen. Det var tydeligvis et lag under som hadde dårlig hold. Vi gikk ikke i skedfarlig terreng, men Nuuk ble tydelig redd av drønnene og nektet å gå.

P1010793

Vi satte i vindsekken en stund, men klokka var blitt 14.00. Vi hadde en hund som ikke ville gå og vi hadde ikke kommet lenger enn 3-4 km. Per ville videre, men jeg var ikke i tvil. Jeg ville overnatte i en varm hytte. Det fristet ikke å ende opp blåfrosen i en vindsekk. Vi snudde for andre gang. Det er faktisk ingen skam å snu. Etter disse to turene viste GPSen 11 tunge og kalde km.

På kvelden opplevde vi at Nuuk pistret og ville inn. Det har vi aldri tidligere opplevd. Vi viste ikke hvorfor det skjedde, men vi hadde en teorien om at han hadde dårligere pels enn Dakota. Det var ikke snø han kunne fyke ned i, og dermed ble det ekstra kaldt. Vi lot begge hundene ligge i uthuset i ly for vinden den natten. Da ble det stille med en gang.

 

 

Dag 13: Vindfull og kald dag fra Jonstølen til Bleskestadmoen

P1010772

Nå var morgenrutinen begynt å feste seg. Jeg sto alltid opp i fem- seks tida og fyrte i ovnen, varmet vann, fylte termosene og laget havregrøt. Etter frokost måtte vi vaske opp, fylle termosene på nytt, lage opptennings ved, vaske gulv, pakke pulker osv. Klokken 08.00 var vi som regel klar til å gå. Denne dagen var ikke noe unntak.

Vinden hadde på ingen måte sluttet å herje, men sola hadde kommet tilbake uten at det så ut til å hjelpe på temperaturen. Det var iskald så vi kledde oss godt før vi gikk ut. Jeg hadde på meg nesten alle klærne jeg hadde med, men det føltes som om jeg gikk i trusa. Skinnlua og scooterbrillene kom ikke av i løpet av turen bortsett fra når jeg fikk en vindsekk tredd over hode.

Vi gikk først litt ned for så å følge en smal bekkedal opp, Gauktølåa. Bekken var åpen flere steder så vi holdt et godt tak på hundene som kom med pulk.

P1010778

Da vi kom opp bekkedalen fikk vinden skikkelig tak, men det var lite snø å flytte på så sikten var i det minste god. Det var bra for vi måtte lete lenge for å finne en god vei ned til Bleskestadmoen. Vi fant neppe den beste veien for vi måtte fire pulkene ned de bratteste kneikene. I en av bakkene fikk Per en kakk i ryggen da han reddet meg og pulken min. Vi kom i stor fart og fullstendig ukontollert ned en av de bratteste bakkene. Da vi kom frem viste GPSen 15 km. Vi var glad for at vi kunne gå inn i hytta og fyre opp.

P1010784

Bleskestadmoen er opprinnelig en gammel fjellgård som Stavanger Turistforening har restaurert. I tillegg har de bygd en flott hytte i samme stil som resten av byggene.

P1010786

P1010776

Dag 12: Vi rømte fra uvær på Krossvatn til vakre Jonstølen

P1010746Vi våknet opp til vind og snø. Det var kun noen meter sikt. Planen var egentlig å gå til Bleskestadmoen over fjellet. Denne løypa går på 1200 m.o.h, men på grunn av været valgte vi veien ned mot Jonstølen. Der kunne vi i tillegg skimte et scooterspor i samme retning som vi skulle. Hadde vi ikke hatt det sporet er det ikke sikkert vi hadde gått ut i det hele tatt.

Vi fulgte scootersporet et stykke, men da vi kom ned til Kaldvatnet tok sporet motsatt vei av vår retning. Nede i dalen var vi i le for vinden, men når en hindring forsvinner dukker det gjerne opp en ny. Nå var det igjen den dype snøen som var utfordringen for hundene med pulk. Vi kjempet oss frem i stadig villere Vestlandsterreng. Heldigvis gikk det mer ned enn opp.

P1010757

Gjennom Kyrkjesteinskaret gikk vi i østsida. Der lå det ikke snø, mens i vesthellingen kunne vi skimte store skavler. Det var trolig ikke stor skredfare, men det var ingen grunn til å ta noen sjanser.

Da vi kom ned til 720 m.o.h og fant den vakre hytta til Stavanger Turistforening, Johnstølen. Vi var enig om at vi hadde gjort et lykkelig valg. Hytta på Jonstølen var virkelig et smykke og verdt et besøk. Johnstølen fremstod moderne og innovativ og den var utrolig praktisk. Vi følte ikke at den var for stor for bare to personer selv om den egentlig er en stor hytte med mange sengeplasser. Arkitekten har vært flink og funnet smarte løsninger.

P1010763

P1010761

Jeg likte spesielt godt inngangspartiet som var stort og praktisk og delte hytta i to. Johnstølen er Turistforeningens hytte nr. 501. Hyttenummeret etter Rabothytta som tidligere er beskrevet i bloggen under turer 2016.

Vi var glad for at vi hadde sluppet unna været på fjellet, og lykkelig for at vi kunne overnatte på en luksushytte. GPSen viste 20 km. Vi var fornøyd med egen innsats, og koste oss ved ovnen mens vi så ned på to hunder som også hadde funnet roen.

P1010769

Dag 11: Lang dagsetappe fra Storsteinen over Blåsjø til Krossvatn

Da vi våknet var vi igjen optimistiske, og vi bestemte oss for å gå over Blåsjø til enten turistforenings hytten Krossvatn eller Vassdalstjørn. Vi startet til vanlig tid kl. 08.00 og gikk gjennom Steinsdalen.

P1010728

Det var kjente landemerker å se. Vi krysset under to ledninger som tilhørte Statnett, men hundene var ikke interessert i ingeniørkunst. De bare fortsatte.

P1010731

 

P1010727
Statnetthytta ved Blåsjø

Vi tok en stopp ved Statnett sin hytte ved Blåsjø. Dessverre hadde jeg ikke nøkkel. Vi benyttet oss likevel av en god levegg mot den stadig økende vinden både til å spise matpakken og til å varme mer vann til termosene.

P1010736

Blåsjø er den niende største innsjøen i Norge, og Norges største vannmagasin. For oss føltes det som verdens lengste innsjø. Det var ikke så hardt underlag som vi hadde håpet, men hundene (og vi) stod på og til slutt kom vi over. Vi var letta, men det var før vi viste hvordan terrenget var på land. Det gikk opp og ned, og det føltes som vi aldri skulle finne hytta. Det ble kveld før vi endelig nådde Krossvatn. Da viste GPSen 33,5 km og vi hadde gått i 11 timer.

Dag 10: Fra Kringlevatn til Storsteinen

P1010707
Kringlevatn

Nå var det slutt på finværet. Vi startet kl. 08.00 i vind og snø som gikk over til flatt lys. Det var krevende for hundene i den løse snøen og ubehagelig å gå for oss da det var vanskelig å se om det gikk opp eller ned.

Da vi kom så nært Blåsjø at vi kunne se dammen, var det et parti hvor det var bratt og ulendt. Tåka kom i tillegg sigende. Det gjorde det ikke enklere. Per og jeg ble svært uenig om rutevalget og metode for å få pulkene ned. Vi kom oss til tross for uenighetene til slutt ned med alle lemmer og eiendeler hele.

Turen i det bratt partiet hadde tæret på kreftene både fysisk og mentalt. Planen var egentlig å gå til Vassdalstjørn, men vi bestemte oss for å avslutte dagen. Vi tok kurs mot nok en hytte som var eid av Stavanger Turistforeing, Storsteinen.

P1010715

Storsteinen viste seg å være en trivelig og funksjonell hytte som fort ble varm. Det ble en god kveld til tross for uenighetne tidligere på dagen. GPSen viste 14,5 km.

P1010716
Storsteinen