E1 dag 38: Altevatn

Etter en tur heim for å feire påsken med familien var vi tilbake på parkeringsplassen ved Altevatn. Vi gledet oss til turen og ferien, men været var mildt sagt elendig. Termometeret viste null grader, det var sterk vind, sludd og dårlig sikt.

Beina var utvilte, hundene var glade for å komme ut og stemninga var god til tross for været. Vi gikk over dammen og opp mot Salvasskardet. Snøen var dyp og kram så det var tungt for hundene. Snøen klabba seg fast på både ski og pulker. Det tok derfor ikke mer enn et par km før Nuuk hadde fått nok. Han la seg ned å nekta å gå. Det var ikke annet å gjøre enn å ta pulken selv.

Vi slet oss videre opp de bratte bakkene i Salvasskaret. Det klabba stadig under skiene våre, og det måtte med jevne mellomrom fjernes. Det var i den prosessen at skiene mine tok kveld. Kanten løsnet, og det så ikke bra ut. Etter en liten tenkepause var vi enig om at det var ikke annet å gjøre enn å snu. Jeg kunne ikke gå på de skiene i 14 dager. Humøret var ikke akkurat på topp da vi tuslet tilbake, men ikke alle turer blir slik jeg planlegger. Denne var en av dem. Ikke annet å gjøre enn å se frem til neste tur på nye ski.

E1 dag 37: Sjarmøretappe over Altevatnet

Gaskahytta

Vi våknet til -15 grader, sol fra skyfri himmel og lyden av rypsteggen som kaklet i lia bak hytta. Det kunne ikke blitt mer idyllisk.

På nabohytta bodde tre karer som gikk Norge på langs. De satte av gårdet før klokka var åtte, men vi hadde kun en kort etappe denne dagen og prioriterte derfor lang frokost og mange kopper kaffe.

De siste rengakakene ble ofret til fordel for havregrøt siden vi hadde bestemt oss for å stoppe på Altevatn hytta ettersom værmeldingene var dårlige. Eva fra Alta syntes rengakaka fra Rana var god med brunost på. Selv har jeg alltid en pose med disse kakene med meg på tur. De holder seg godt, og metter lenge.

Vi gikk ned til isen og fulgte scootersporene til hytta. Det var 11 km fra Gaska til Altevatnhytta og vi kunne nye turen med fjeset mot sola.

Altevatnhytta

Den siste rest av dagen ble brukt til å slikke sol i hytteveggen, og øve på å sette opp telt rett fra pose. En fin avslutning på en fantastisk uke. Vi kunne ikke vært mer heldig med vær, føre og turfølge.

E1 dag 36: Gnistrende forhold fra Vuoma til Gaskahytta

Det hadde blitt klarere og kaldere i løpet av natten. Temperaturen hadde krøpet under 10 da vi kom ut for å pakke pulkene etter en behagelig natt på Vuomahytta.

Vi gikk fra Vuomahytta og fulgte Geibbajohka vest og oppover.

Vi passerte grensa til Øvre Dividal nasjonalpark, men landskapet var fortsatt like majestetisk med flotte fjell på alle kanter.

Vi passerte 900 moh, og gikk til vi kom til Gaskkasjohka (Fiskløyselva) før vi tok lunsj.

Det var bra at alle hadde med seg vindsekker og jervenduker når vi tok pause for vinden og den lave temperaturen førte til rask nedkjøling hver gang vi stoppet.

Etter lunsj var det bare å kruse ned til Gaskahyttene og Álddesjávri (Altevatnet). Da vi kom dit viste GPSen 17 km. En deilig dag.

E1 dag 35: Fra Dividalen til den populære Vuomahytta

Klokka var ikke mer enn 8.00 da vi startet fra Dividalshytta. Det var en nydelig morgen, lettskyet, sol, -6 grader og vindstille. Vi kunne ikke hatt bedre forhold.

Vi fulgte en scooterløype etter sommerstien noen km ned Dividalen. Vi hadde håpet at vi også skulle finne et ski- eller scooterspor etter sommerstien mot Anjavassdalen, men det gjorde vi ikke. Det vi derimot fant mye av var spor etter rype, hare, rev, elg, snømus og jerv. Ingen tvil om at det var et rikt dyrelivet i Øvre Dividal nasjonalpark.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å brøyte seg vei gjennom skogen. Heldigvis var det ikke noe å si på humøret selv om det ble litt «grynning».

Vi passerte Ole Nergårdbua før vi før vi kom ned til Divielva. Det er en åpen bu som eies og driftes av Statskog.

Da vi kom ned på Divielva fulgte vi den opp igjen et stykke før vi vinkla 90 grader, og brøyta oss løype opp den sørlige dalsida i Anjavassdalen.

Etter noen timer med litt slit i Anjavassdalen kom vi over skoggrensa. Der var det mindre snø og bedre pulkføre.

Vi gikk parallelt med Vuomajohka og gikk over Vuomajarvi før vi fant de tre Vuomahyttene til Troms Turlag. Det ble litt strekk i laget. Ikke alle hadde de samme forutsetningene, men da klokka var fem var alle kommet til hytta og GPSen viste 22,5 km. Det var ikke vanskelig å forstå at hytta var populær. Det var et vakkert område, og hytta lå fint plassert oppå en høyde rett overfor Vuomajárvi (Vuomavatnet). Vuomajárvi er et av de mest kjente fiskevatnene i Øvre Dividalen nasjonalpark.

E1 dag 34: Fra Dærtahytta til fantastiske Dividalen

Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.

Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.

Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.

Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.

Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.

Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.

Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.

Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.

E1 dag 33: Fra Rostahytta til Dærtahytta under perfekte forhold.

Vi forlot Rostahytta i fantastisk morgensol, og gikk sakte opp mot Áslatvárri i retning Dærtahytta.

Nuuk syntes stadig at pulken var for tung i den løse snøen, og la seg ned i kjent stil. Til slutt bestemte Per seg for å overta den for å få litt større fremdrift.

Etter at vi hadde gått over Áslatvárri fikk vi øye på et telt. Da fikk de single damene i gruppa fart på skiene. De stramma rumpa og rettet seg opp, og de ble ikke skuffet for ut av teltet kom to hyggelige karer som fortalte at de hadde koste seg med rypejakt og god mat i flere dager.

Like ovenfor teltleiren ble det lunsj før vi fortsatt over Gassavákkejávri.

Vi passerte 1033 høydemeter, og kom frem til at det sannsynligvis var turens høyeste punkt. Damene fra Alta lot ikke sjansen gå fra seg, og lurte i seg en liten «Jeger» for å feire bragden før de startet på en herlig nedovertur til Dærtahyttene.

Sola var med oss hele veien, og da vi kom frem viste GPSen 17 km.

Stemninga var god da en av damene fra Mo tryllet frem portvin og snaks på altanen som en perfekt avslutning på en fin dag.

E1 dag 32: Rostahytta

Kalenderen viste 13. mars 2021, og vi var i gang med neste etappe fra Nordkapp til Sicilia. Denne gangen var planen å gå en uke sammen med fem trivelige damer. Skiene var preppa og pulkene oppfylt. Vi gledet oss, og kunne ikke kom oss for nok i gang.

Vi startet ved Innset i Rostadalen, og de første 7 km gikk vi etter en ubrøytet vei. Det var heldigvis lett og fint å gå og godt skiføre. En perfekt start.

I enden av veien fant vi gapahuken og der tok vi turens første lunsj. Praten gikk løst og damene bydde på seg selv. Humøret var det ikke noe å si på.&

Etter lunsj krysset vi Rostaelva og fulgte samme rute som sommerstien tar mot Rostahyttene. Her var det vanskeligere forhold. Nuuk og Dakota trådde gjennom snøen, og fikk problemer i skråninger og bakker. Det fikk også et par av damen. Det var glatte ski og tunge pulker, og ikke alle hadde like gode forutsetninger for en slik tur. Alle kom til slutt opp, og humøret var det heldigvis ikke noe å si på. GPSen viste 13,5 km.

Troms Turlag tilbyr som regel tre hytter på sine destinasjoner, to hytter og et hundeaneks. Vi hadde forhåndsbooket hundeanekset, og vi ble ikke skuffet. En super og passe stor hytte for to, og med tilrettelagt plass til de firbente.

På kvelden spiste vi Sovas og flere fant frem rødvin som de hadde betalt med svette og slit oppover dalen. De delte raust, og håpet nok i sitt stille sinn at det skulle gi lettere pulker dagen etter. Det ble i alle fall en trivelig avslutning på dagen.

Vårtur over Svartisen

Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.

For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.

Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen. 

Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.

Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.

Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.

På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!

Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre. 

Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.

Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.

På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.

Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.

Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.

Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.

Vårtur rundt Gressfjellet

img_1959Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

img_1953Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

img_1966Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

img_1970

img_1969Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

img_1984I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

 

Norge på tvers

img_1929Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Kart

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

img_1936
img_1932

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

img_1931
img_1939

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.