Nord-Trøndelag – Turblogg

Rutevalget fra Nordkapp til Susendalen

Nedenfor finner du en liste med etappen vi har gått så lang etter E1.

E1 er en samenhengende rute fra Nordkapp til Sicilia. Målet vår er å gå helt til Sicilia, men det er langt frem. E1 er totalt 8000 km, og vi går tre-fire uker hver sommer. Det vil si at det tar ca 16 år før vi er fremme.

2020:

Nordkapp – Sarsnestunellen, 31 km
Sarsnestunellen – Kobbefjord, 29 km
Kobbefjord – Gahcatjavri, 19 km
Gahcatjavri – Stohpojohka (hytte), 15 km
Stohpojohka – Olderfjord, 21 km

Olderfjord – Bajit Goadehisjavri, 32 km
Bajit Goadehisjavri – Bastingammen, 33,5 km
Bastingammen – Ruhkkojavri, 26 km
Ruhkkojavri – Bojabæski (DNT hytte), 20,5 km
Bojobæski – Mollesjohka Fjellstue, 37 km
Mollesjohka Fjellstue – Ragesluoppalat, 19,5 km
Ragesluoppalat – Masi, 30 km
Masi – Biggejavri, 20 km
Biggesjavri – Mierojavri, 27 km
Mierojavri – Kautokeino, 16,5 km

Kautokeino- Madam Bongos Fjellstue, 12,5 km
Madam Bongos Fjellstue – Reisavann, 32 km
Reisavann – Imogammen, 19 km
Luovdigammen /Arturgammen – Saraelv, 35 km
Saraelv – Coalbmejarvi, 23 km
Coalbmejarvi – Pihtsusjarvi, 23,5 km
Pihtsusjarvi – Kuinarjoki, 21 km
Kuinarjoki – Kilpisjarvi, 24 km
Kilpisisjarvi – Gappo hytta, 33 km
Gappohytta – Rostadalen, 26 km

Totalt i 2020 gikk vi 626 km og var på tur i 31 dager.

2021:

Rostadalen – Rostadhytta, 13 km
Rostadhytta – Dærtahytta, 17 km
Dærtahytta – Øvre Dividalshytta, 27 km
Øvre Dividal- Vuomahytta, 23 km
Voumahytta – Gaskahytta, 18 km
Gaskahytta – Altevatnhytta, 11 km

Altevatn – Lappjordhytta, 25 km
Lappjordhytta – Pålnosstugan – Abisko Turiststasjon, 25,5 km
Abisko – Abiskojaurestugan – Rovvidievva, 20 km
Rovvidievva – Unna Allakas – Cunojavrihytta, 23 km
Cunojavri – Caihnávaggi – Gautelisvatnet, 23 km
Gautesli – Skoddejavre hytta 11 km
Skoddejavre – Sitashytta, 20 km

Fra bom til Sitas – Baugebua, 20 km
Baugebua – Svartiluppoal, 33 km
Svartiluppoal – Sievgok, 25,5 km
Sievgok – Ritsem, 11 km
Ritsem – Staddajåhka, 75 km
Staddajåhka – Sorjushytta – Ny Sulitjelma, 29 km

Ny Sulitjelma – Lomihytta, 5 km
Lomihytta – Calavasshytta – Coarvihytta, 25,5 km
Coarvihytta – Balvasshytta, 19 km
Balvasshytta – Argaladhytta – Trygvebu – Graddis, 27 km

Lønnsdal – Saltfjellstua, 23 km
Saltfjellstua – Krukki, 5 km
Krukki – Bolna, 27 km

Totalt i 2021 gikk vi 585 km var på tur i 29 dager

2022:

Virvassdalen – Virvasshytta (DNT), 21,5 km
Virvasshytta – Kvitsteindalstunet (DNT), 25 km
Kvitsteindalstunet – Sauvasshytta (DNT) – Umbukta Fjellstue, 29 km
Umbukta – Mogressfjellet, 7 km
Mogressfjellet – Gressvasshytta – Steikvasselv, 33 km

Steikvasselv – Famvatnet, 21 km
Famvatnet – Krutvatnet (Statskog), 18 km
Krutvatnet – Tverrelvnes, 22,5 km
Tverrelvnes – Grannes camping, 13 km
Grannes – Susendalen, 25,5 km

Totalt gikk vi 215,5 km i 2022 og var på tur i 10 dager.

Rutevalg for sesongen 2022

Våren 2022 gikk vi fra Saltfjellet til Steikvaselva ved Røssvatnet på ski. Dette er en tur vi har gått mange ganger både på ski og til fots, og beskrivelse av turene finnes i flere blogginnlegg både under kategoriene, «Norge på langs», «Andre turer» og under kategorien «Europa på langs».

Etappene våren 2022:

Gjennom Virvassdalen til Virvasshytta, 21,5 km
Virvasshytta – Kvitsteindalstunet, 25 km
Kvitsteindalstunet – Sauvasshytta – Umbukta, 29 km
Umbukta – Akersvatnet, 7 km
Akersvatnet – Steikvasselva, 33 km

De neste etappene var planlagt i juli og august. Et brukket kragebein gjorde forberedelsene krevende. Det ble mindre tid til trening i forkant for både for to og firbeinte, og pga kragebeinet kunne jeg heller ikke bære sekk. Det ble et slit, og det ble ikke bedre av at det regnet hele veien. Da vi kom til Susendalen var Rago full av våteksem. Turen ble derfor litt kortere enn planlegt.

Etappene sommer 2022:

Steikvasselva – Famvatnet, 20 km
Famvatnet – Krutvatnet, 18 km
Krutvatnet – Tverrelvnes, 22,5 km
Tverrelvnes – Grannes, 13 km
Grannes – Susendalen/ Harvasstua, 25,5 km

Dag 64: Flott tur fra Gaukvatnet til Simskardelva

Det regnet om morgenen. Vi tok ned det innerste teltet slik at vi fikk plass til å spiste frokost mens det trommet koselig på teltduken. Dakota fikk ligge inne så hun ikke skulle bli våt. En ny runde med våteksem på Dakota måtte unngås for en hver pris.

Vi gikk mot Tiplingan og passerte store områder med heivegetasjon. Det var ingen andre enn rein å se, men de var derimot i stort antall. Dakota syntes selvsagt det var inspirerende.

Allerede i 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og at det derfor ikke skulle være merkede stier og hytter i Børgfjell. Det var jeg svært glad for selv om det selvfølgelig ble litt tyngre å gå. Det opplevdes eksklusivt og flott å være i et så øde og uberørt område.

Fjellreven er en av de mange artene som har tilholdssted i Børgefjell, og på veien var vi så heldige at vi tilfeldigvis passerte et revehi. Det var var ikke bare vi som fant det svært interessant. Dakota ville gjerne inn å hilse på.

Vi valgte å slå opp teletet ved Simskardelva like før innsjøen, Vestre Tiplingen. Da hadde vi gått 22 km.

Dakota ble kraftig forvent på turen. Hun fikk ligge inne i teltet hver natt. Det likte hun godt. Mens Per og Dakota slappet av, fisket jeg i elva til det ble kveld og tid for meg også å legge seg.

Dag 63: Endelig Børgefjell

Endelig var vi klar til å gå inn i Børgefjell. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Vandring i nasjonalparker er noe helt annet enn å ferdes langs vei.

Vi startet dagen med å flotte oss med båtskyss over Namsvatnet, og ble satt og i land ved Viermahytta. Derfra gikk vi opp Virmadalen. Det var en sti de første 1-2 km siden måtte vi finne vår egen vei.

Sola varmet godt så det gikk tregt over de mange myrene og krattene vi måtte gjennom. Passering av små elver var derfor en forfriskende avveksling. Vi tok av oss skoene og gikk over elvene i croks. Det fungerte fint for meg, men Per var uheldig og mistet den ene skoen i den første elva vi krysset. Skoen fløt som en båt i stadig større fart nedover elva. Det var umulig å nå den.

Jeg hadde kjøpt meg fiskekort og tatt med meg div. fiskeutstyr i sekken. Gaukvatnet ble derfor en naturlig teltplass slik at jeg kunne prøve fiskelykken. Det så lenge ut til at jeg ikke hadde fiskelykken med meg denne dagen, men da jeg nesten hadde gitt opp var det til slutt en som lot seg friste. Jeg trodde det var en stor fisk, og sveiva inn mens hjertet hamret. Endelig skulle vi få noe annet enn Real turmat til middag. Slukøret måtte jeg innse at » storfisken» var på størrelse med et par fystikkesker.

Dag 62: Nuuk må sendes heim

Denne dagen ble brukt til å kjøre Nuuk heim til Dalselv, 60 mil tur-retur. Det var trist å reise fra han heime, men jeg viste at han ville få god pleie hos guttene min.

Da jeg kom tilbake til Røyrvik syklet vi tur-retur Røyrvik – Namsvatnet, 15 km en vei. En fin asfaltert vei, uten trafikk og i naturskjønne omgivelser var flott å sykle etter, men dagen ble likevel ikke så bra. Jeg savnet Nuuk, og lurte på om han hadde fått kveldsmaten sin.

Dag 61: Fra Svenskegrensa til Røyrvik

Det var tåke da vi våknet, men Per sykla fra hytta allerede kl. 7.30. Nuuk var fortsatt ikke god så han fikk ikke være med.

Selv tok jeg turen ned til hytteeierne på Lierne Gjestegård for å bomme litt kaffe. De kunne fortell at akkurat den hytte vi leide hadde Lars Monsen også leid da han gikk Norge på langs. Han hadde hatt hytta i over en uke siden en av hundne hans hadde fått valper mens de var på tur. En slik utfordringer hadde heldigvis ikke jeg.

Da Per hadde syklet i noen timer kjørte jeg etter så vi kunne ta lunsj sammen. Etter lunsj var det min tur. Jeg syklet frem til Røyrvik, som ligger ved inngangen til Børgefjell, 49 km. Dagen etter var planen å gå inn i Børgefjell, men hva skulle vi gjøre med Nuuk? Etter å ha konferert med min kloke veterinær venninne bestemte jeg meg for at Nuuk måtte heim. Det var kjipt, men hundenes helse kom selvsagt foran mitt ønske om å ha han med på tur.

Dag 60: Fra Holand til svenskegrensen

Utslitt av varmen, teltlivet, insektene og bekymringene for Nuuk sov vi helt til kl. 12.00 i hytta vi hadde leid på Lierne Gjestegård. Det var i grunnen veldig godt.

Nuuk var bedre, men fortsatt ikke helt bra. Etter det mislykka forsøket dagen før var det uaktuelt å ta han med på noe fysisk før han var 100% restituert. Per reiste til Snåsa etter bilen slik at vi hadde muligheten for å kjøre heim hvis det ble behov. Da Per var tilbake tok jeg en tur med sykkel alene. Jeg syklet fra Holand til svenskegrensa, 24,5 km. Det gikk lett å sykle når jeg ikke hadde bagasje og hund. Lufta var fin etter en skikkelig tordenbyge tidligere på dagen, og det var ikke trafikk. Jeg koste meg mens jeg speidet etter bjørn, men heller ikke denne dagen så jeg noe til den.

Dag 59: Etter vei fra Lenglingen til Holand

Dagens mål var Holand på sykkel, 40 km nord for leirplassen vår ved Lenglingen. Det var fortsatt veldig varmt så vi startet i kjent stil kl. 04.00. Å sykle så tidlig var positivt på flere måter. Vi hadde hele veien for oss selv, temperaturen var behagelig, og fugler og dyr var svært aktive. Det kvitret og sang rundt oss mens vi tråkket oss fremover, og tre ganger passerte det en hare fremfor oss til stor interesse for Nuuk og Dakota.

Alt gikk bra frem til kl. 08.00, men da var sola så høyt at vi begynte å kjenne varmen. Hundene peste og Nuuk fikk tilbake brekningsanfallene sine. Det var fortsatt et godt stykke igjen til Holand. Hva skulle vi gjøre nå? Løsningen ble taxi til hundene.

Jeg syklet frem til Holand og Lierne Gjestegård mens Per ventet. Da jeg kom frem bestilte jeg taxi og hentet hundene. Taxisjåføren var en trivelig kar som lurte på om vi hadde sett bjørn. Lierne er kjent for sine mange bjørner, og på grunn av de mange skogbrannene som herjet i Sverige denne sommeren var ekstra mange kommet over akkurat mens vi skulle være i området. Jeg håpet virkelig at vi skulle få se en av disse bjørnene.

Dag 58: Fra Berglia til Lenglingen for nedkjøling

Med en hund som ikke var helt i form og et værvarsel som meldte 30 grader var det ikke annet å gjøre enn å komme seg til nærmeste innsjø så fort som mulig, og det ble Lenglingen, 15 km øst for Berglia. Vi fulgte veien ned.

På tur til Lenglingen passert vi disse trivelige folkene. De voktet innkjørselen til en med god humor syntes vi.

Disse trefigurer fant vi like ved. Kreativiteten i Lierne var tydelig.

Da vi kom i skyggen ved Lenglingen led vi ingen nød. Vi hadde «egen» strand og en butikk 1-2 km unna hvor de solgte kalde drikkevarer så vi klarte oss godt. Nuuk ble heldigvis stadig bedre. Brekningsanfallene kom ikke så hyppig lenger.

Den som slet mest var kanskje Per. Telte var for lengst erklært for varmt. Han valgte derfor å kjempe mot mygg og knott gjennom natten under åpen himmel. God fornøyelse, sa jeg, mens koste meg med luksuriøs god plass i teltet.

Dag 57: Glo varm tur fra Blåfjella til Berglia

Vi velta oss ut av teltet kl. 04.00. Det var ingen grunn til å vente til det ble for varmt. Da ville vi neppe nå Berglia som var dagens mål.

Vi gikk noen km før vi tok frokost. Mens vi spiste kunne vi nyte utsiken over Tverrelvdalen som vi skulle følge ned. Med vakker natur, strålende sol og nykokt kaffe var «dagen» så langt perfekt.

Etter frokosten gikk det tyngre. Det ble stadig varmere, mer «hater» og de endeløse myrene gjennom dalen sugde energien ut av oss. Vi måtte stadig ta oss ned til Ingeldøla for at hundene og vi ikke skulle koke over. Det verste var likevel at Nuuk fikk problemer med magen. Han forsøke å kaste opp, men ingen ting kom. Brekningene fortsatte han med resten av dagen. Halen hang slapt ned og han så ikke bra ut. Per festa kløven hans opp på sin egen sekk slik at han i alle fall skulle slippe den.

Etter 25,5 km kom vi ned til Berglia og fant en skyggefull plass og en bekk inni skogen hvor vi slo leir. Vi var svette og utslitte, Nuuk var fortsatt dårlig og Per hadde fått gigantiske vannblemmer under føttene. Monstersekken og varmen hadde satt sine spor, men middagen smakte. Vi var fortsatt ved godt mot.