E1 dag 45: «Kokheit» tur fra Skoaddejávri til Sitashyttene

Klokka fire startet vi. Nuuk hadde ikke lyst å gå. Han satte seg ned i kjent stil, og nekta å bevege seg, og vade skulle han i alle fall ikke. Det var ikke annet å gjøre enn å hente han. Han stritta imot på stive bein mens jeg dro han over isen og ned i vannet. Da gav han endelig etter og begynte å gå selv.

Da jeg kom over vannet forstod jeg hvorfor hundene hadde vært så urolig på natta. Det var masse ferske spor etter rein, og det tok ikke lang tid før vi fikk nærkontakt. En av reinene vi møtte var veldig nysgjerrig. Han hadde en rød klave så det var enkelt å skille han fra de andre. Han fulgte etter oss. Jeg forsøkte å jage han vekk for hundene ble så gira av reinen som ville ha kontakt, men han gav oss ikke opp før vi tok fatt på nedstigninga til innsjøen, Rárkkajávri.

Nede i dalen kryssa vi ledningen 420 kV Ofoten-Ritsen før vi fortsatte etter anleggsveien som gikk helt til Sitashyttene.

Veien til Sitashyttene var lang og varm. Hele 12,5 km gikk etter vei. Det er lett å gå, men det var for varmt for oss. Vi forsøkte å kompensere med hyppige badepauser.

Halen hang slapp ned på Nuuk det siste stykket langs Sitasjarvi, og han peste godt.

Da vi kom til Sitashyttene viste GPSen 21 km, og klokka 11. På Sitashyttene bestemte jeg meg for at nå var det nok for hundene. Det var for varmt. Jeg måtte få de heim før jeg gikk videre. De kunne uansett ikke være med inn i Padjelanta nasjonalpark. Der var det forbud mot hund på sommerne.

Like bortfor Sitashyttene hold noen reindriftsutøvere på å forberede merking. En av dem var snill og lot meg og hundene sitte på ned.

Da vi hadde kjørt et stykke tilbake etter den samme veien som jeg hadde gått traff vi noen kolleger fra Statnett på jobb. De åpnet driftshytta vår ved Tjorva for meg. Der kunne jeg vente på skyss for hundene. Pizza, rødvin og potetgull ordnet de også. Utrolig hva noen Statnett montørene klarer å ordne en varm sommerkveld.

E1 dag 44: Varm tur fra Gautelisvatnet til Skoaddejávrihytta

Allered klokka fem var jeg oppe, og klokka sju var vi i gang. Jeg kjente at dagene ble stadig varmere, derfor stressa jeg litt med å komme meg avgårde tidlig.

Fra teltplassen gikk vi rett ned på dammen på Gautelisvatnet. Derfra kunne vi følge anleggsvei et par km. Vi tok av fra veien like nord for Gautelifjellet, og begynte stigninga fra 850 moh til 1100 moh.

Det var en fantastisk flott dag, men godt og varmt for de pelskledde da vi passerte Øvre Kjørisvatnet.

Det ble hyppige stopp på snøflekkene, men hundene var ikke mer varm enn at de klarte litt lek i snøen når kløven kom av.

Vi tok det med ro oppover bakken, og både hundene og jeg benyttet anledningen til å bade. Det var ikke akkurta 20 grader i vannet, men herlig forfriskende.

Klokka 11 kom vi frem til Narvik Turistforeningshytte, Skoaddejávrihytta. Da viste GPSen 11 km.

Resten av dagen ble benyttet til avslapping. Litt ut på dagen fikk vi besøk av et ungt par på dagstur. Jeg hadde ikke snakket med noen på flere dager så det var kjærkommet. En varm og flott dag i fantastisk alpint landskap.

E1 dag 43: Elve dramatikk på tur fra Cunojavrre til Gautelisvatnet.

Nydelig vær og enda varmere enn dagen før. Virkelig en fantastisk dag med utrolig natur. Storsteinsfjellet på 1872 moh ruver i vest hvor snøen glinset i sola, og i sør kunne vi se Nuorjjovárri med den høyeste toppen på1727 moh.

Etter 30-40 min gange kom den første elva som skulle passeres, Cunojohka. Narvik Turistforening hadde laget en hengebru, men den så og kjentes ikke helt trygg ut. Det var uansett umulig å få hundene på den for det var en loddrett stige på ca 2 m som måtte klatres opp for å komme på brua. Nuuk er 40 kg, og jeg hadde ikke sjans til å løfte ham så høyt.

Jeg bar først sekken, gikk tilbake og tok en og en kløv. Til slutt var det hundene. Jeg ville helst at de skulle gå selv. Det har jeg best erfaring med, men de så litt mørkt på oppgaven. De jaget opp og ned bredden på andre siden mens jeg forsøkte å lokke dem over med litt tørrfisk. Nuuk kom til slutt over, men Dakota ble stående på en stein midt uti elva og ule. På et tidspunkt så det ut til at hun skulle snu og gå tilbake samme vei som hun kom. Da var det bare å kaste seg ut i vannet og hente. Elva var for stri til at jeg kunne bære henne. Jeg tok derfor en «Lars Monsen», og dro henne ut i vannet. Det jeg ikke hadde forutsett var at hun skulle seile så langt nedover med strømmen. Hun kom seg på land i et roligere parti ca 20 m lenger ned (føltes som 200 m) Gjett om det var en som var glad. Hun spurtet rundt og var helt crazy. Jeg var selvsagt også glad, men hadde nok med å tømme sko og vri opp buksa. Vannet hadde nådd opp til rumpa. Denne dagen startet altså med å bli våt før åtte. Det var bare å begynne å gå og få varmen i beina for det skulle bli mer vann..

Galanjohka var den neste elva. Denne gangen var det Nuuk som måtte hentes etter at jeg hadde bært over utstyret vårt.

For den tredje elva, Cáihnajohka, valgte jeg en omvei på 2-3 km for å få bru over elva. Sikkerheten var viktigst, men i ettertid så jeg at vi strengt tatt ikke hadde trengt å gå omveien. Det fantes brede partier i elva som hadde gått greit å vade. Vi betalte en høy pris for omveien for vi måtte gjennom et området med myr og tett kratt på ca 1,5 km etter brua. Stien kunne umulig være der den var merket på kartet. Krattet og myrområdet holdt på å knekke oss i varmen.

Vi kom våt, varm og svett ut av «kratthelvete», og fortsatt jevnt oppover. Snøflekker ble hyppig besøkt av Nuuk og Dakota på tur opp.

Vi passerte noen rein som hadde trukket opp i snøen ellers så vi ingen andre. Trehakfjellet, 1512 moh, kom derimot stadig nærmere.

Da vi nådde 1000 høyde meter fant vi Caihnavaggehyttene til Narvik Turistforenig, og en liten hare som gav oss en hyggelig velkomst. På grunn av varmen ble det en lang stopp på sju timer på Caihnavagge. Først klokka sju på kvelden gikk vi videre.

Det var bedre temperatur på kvelden, men ikke kaldere enn at sola fortsatt fort tørka opp våte føtter etter vading.

Vi gikk opp til 1200 moh før vi slapp oss ned mellom Trehakfjellet og Dulbbot til Gautelisvatnet. Midnattsola lyste og lufta stod stille. Det var en nydelig kveld, og en magisk opplevelse.

Da vi kom med til Gautelisvatnet slo vi leir. Da viste GPSen 22 km og klokka var rundt tolv. Vi hadde hatt en innholdsrik dag, og sovna med det samme.

E1 dag 42: Soltur fra Rovvidievva til Cunojavrre

Vi var oppe tidlig og begynte å gå allerede klokka sju. Sola var kommet frem og jeg kjente at det hadde blitt en annen temperatur. Det kom til å bli en varm dag. Heldigvis var det litt vind.

Vi gikk gjennom Kovvidievva hvor samebyen Gabna holdt til på sommeren. En sameby i Sverige er nesten det samme som et reinbeitedistrikt eller en siida i Norge.

Alt var stille da vi kom. Ingen var ute så tidlig som oss. Det var bare noen gjeterhunder som tittet nysgjerrig på oss da vi gikk forbi.

Det var en frodig og vakker dal, men hundene søkte oftere og oftere ut i Kamajåkka som gikk parallelt med stien vi fulgte. Temperaturen steg og de syntes nok det var litt varmt.

Øverst i dalen gikk vi gjennom et området hvor bjørka hadde dødd etter gjentatte laumarkangrep. Det så ikke så fint ut, men området åpnes opp, og bjørka kommer igjen.

Da vi hadde gått 18 km kom vi til Unna Allagas, og Unna Allakasstugorna. Her ble det en hvil på flere timer mens vi ventet på at temperaturen skulle synke.

På Unna Allakasstugorna traff vi stugverten, Christina. Hun hadde åpnet Unna Allakasstugorna samme dag som vi kom innom (1. juli), og fortalte at vi var de første gjestene. Jeg måtte selvsagt innom butikken her også, men dessverre tok de ikke kort, kun kontant. Det var jo kipt for jeg hadde gledet meg til kald øl i varmen. Christina syntes nok litt synd på meg for jeg fikk faktisk låne et par hundrelapper av henne så det ble både øl og potetgull. Det var ubeskrivelig godt. Jeg er vanligvis ikke noen øldrikker, men akkurat den økboksen overgikk det meste.

Da vi syntes temperaturen hadde kommet langt nok ned gikk vi videre til den norske DNT hytta, Cunojavrrehytta. Den la nydelig plassert ved innsjøen, Cunojàvri. Her var det ingen andre å se selv om vimpelen vaiet hyggelig i vinden da vi kom. Totalt 23 km gikk vi den dagen. En bra dag.

E1 dag 41: Lett gåtur fra Abisko til Rovvidievva

Etter en hviledag var både to og firbente klar til å dra videre. Vi fulgte skilting mot Abisko nasjonalpark. Abisko nasjonalpark er en av de eldste nasjonalparkene i Europa. Den ble etablert så tidlig som 1909.

Kungsleden som går til Hemavan starter her. Nordkalottruta som går fra Kautokeino til Sulitjelma, går også gjennom Abisko nasjonalpark. Og E1 som jeg følger går i samme trasé som Nordkalottruta, og derfor gjennom Abisko nasjonalpark. Det er ikke alltid lett å holde styr på alle de ulike rutene, hva de heter, og hvor de går. Mange ganger er en sti merket med flere navn som i dette tilfelle.

Vi gikk med lette skritt sørover. Det var en brei sti, nærmest en traktor vei. Alt var godt merket, det var bruer og det var klopper i våte partier.

Til og med ATV veien hadde klopper.

Det var ikke lov å sette opp telt eller fyre bål i nasjonalparken, men det var tilrettelagt med egne plasser for rasting med sittebenker og postkasse.

Vi så lite folk på veien selv om Abisko skal være den mest besøkte nasjonalparken i Sverige.

Temperaturen var fin og det kunne se ut som sola skulle slå gjennom. Hundene virket fornøyd og dagen var god.

Stien gikk parallelt med Abiskojåkka, og etter ca 14 km kunne vi se Abiskojaure stugorna på andre siden av Abiskojàvri.

Det ble en liten stopp for å kjøpe snop og leskedrikk på den lille butikken før vi gikk videre.

Etter ca 5 km kom vi til Rovvidievva. Da var vi kommet ut av nasjonalparken, og vi kunne slo opp teltet. Totalt 19,4 km på GPSen. Passelig tur og tidlig kveld. Teltet opp før klokka var fire på ettermiddagen.

E1 dag 40: Våt tur fra Lappjordhytta til Abisko

Muskulaturen var litt stiv, men ellers var formen fin da vi startet fra Lappjordhytta tidlig en juni morgen.

Det var fint at jeg endelig fikk anledning til å overnatte på Lappjordhytta. Troms Turlag kjørte et system med booking og betaling på forhånd på grunn av korona. Det hadde resultert i at jeg totalt hadde betalt 1200,- for den ene natta jeg var innom. Jeg var glad for at det tross alt gikk til en god sak, men også fornøyd med at Troms Turlag ikke skulle ikke få flere penger av meg på en stund.

Det gikk bratt ned, og etter bare et par km passerte vi grensa til Sverige. Vi kom inn i Vadvetjåkka nasjonalpark. Der møtte vi en livlig reinflokk mens vi hadde en fotostopp. Det var artig å observere dem mens de passerte. Det virket ikke som de så oss. Kalvene var blitt store, og full av liv.

Etter enda et par km kom vi til Pålnostugan. En åpen Svensk turistforeningshytte. Ikke den høyeste standarden, men mulighet for å finne ly hvis man skulle trenge det.

Terrenget var krevende. Det gikk opp og ned så det gikk ikke så fort. Nuuk var dessuten stadig klar for pauser. Vi tok det med ro, og hadde lunsj ved en av de mange tjernene vi gikk forbi.

Jeg deiligste med å gå i Sverige var at det alltid dukket opp en praktisk bru over elvene vi skulle passere. Her er brua over elven, Njuoraeatnu.

Vi kom etterhvert ned på E10, veien fra Narvik til Kiruna. Det var ca 15 km igjen til Abisko. Jeg hadde håpet at det skulle være mulig å ta buss eller taxi for det var tungt å gå etter vei spesielt med to hunder, men det fantes hverken buss, taxi eller andre som kunne være interessert i å tjene seg noen kroner. Jeg ringte alle overnattingsplassene i området og spurte, men nei. Det var ikke annet å gjøre enn å gå langs E10.

Da vi hadde gått i ca. 5 km etter E10 hadde Nuuk fått nok. Ikke snakk om at han skulle videre. Jeg forsøkte med både lokking og utestemme selv om jeg viste at når han hadde bestemt seg kunne jeg bare begynne å sette opp teltet. Teltet fristet imidlertid ikke. Regnet øste ned og jeg hadde bestilt overnatting i Abisko. Jeg gledet meg til dusj og tørre klær. Løsningen ble å forsøke å haike. Det var ikke mange som hadde lyst på en våt og skitten dame med to våte hunder inn i bilen sin. Etter et par timer forbarmet heldigvis en spansk fotograf seg over oss. Han var full av tatovering og ringer i fjeset, men jeg hadde ikke råd til å være kresen. Jeg tok sjansen på at han var snill, og lempet alt det våte utstyret og hundene inn i bilen hans.

Da vi kom til Abisko viste GPSen 26 km. Vi var våte og kalde, men takknemlig over å ha kommet frem.

E1 dag 39: Blod slit fra Altevatn til Lappjordhytta

Endelig, vi var tilbake på Altevatn. Det var tredje gang vi skulle forsøke å komme over fjellet og inn i Rohkunborri nasjonalpark. Denne gangen var det bare meg, Nuuk og Dakota. Per var heime med Rago som var for ung for en så lang tur.

Jeg hadde pakket lett, 18 kg på ryggen og 6 kg i hver av kløvene. Mye kjekt utstyr lå igjen heime, men mat for 14 dager til meg og hundene veier en del selv om alt var frysetørret.

Vi var ivrig etter å komme i gang og gikk i raskt tempo opp bakken som vi hadde strevd så hardt i noen måneder tidligere. Det gikk lettere nå.

Etterhvert som vi kom lenger opp i Salvvasvággi (Salvasskardet) var det klart at det ikke var sommer i fjellet, men vår. Det ble flere og flere snøflekker jo lenger opp vi kom.

Jeg var spent på hvordan det skulle gå å krysse elvene. Stavene som var kjekke å ha i elva, var heime for å spare vekt. I den første elva, Salvassjohka, erstattet jeg fjellskoene med Crocs. Jeg gikk tre turer, først med sekken og så med kløven. Til slutt hentet jeg hundene. De måtte være i bånd for jeg skimtet en flokk med rein på sørsiden av elva. Jeg savnet stavene. Elva var stri og fottøyet glatt. Det gikk heldigvis uten ufrivillig bad, men det var bare så vidt. Jeg gjennomførte ikke flere elver iført Crocs den dagen.

Vi slet i den våte snøen. Noen ganger bar snøen, men plutselig kunne den gi etter og vi tråkka gjennom. Andre plasser vassa vi i slush. Det var full vårløsning i fjellet.

Lårmusklene var sure og føttene konstant våte, men jeg kunne likevel ikke la vær å beundre det storslåtte landskapet. Vi gikk gjennom et skar, Láirevággi med mektige fjell på begge sider. På høyre side hadde vi det majestetiske fjellet, Ruovdoaivvit, og på venstre side, Skadjoaivvit.

Det tok sin tid å passere bekkene. Kløvene måtte av for at hundene skulle komme seg opp de høye snøkantene.

Etter flere timer med blod slit kunne vi endelig gå nedover. Vi så Tornetäsk i det fjerne mens vi henta frem de siste reservene.

Vi traff på en flokk rein på tur ned ellers møtte vi ikke en sjel i løpet av hele dagen.

Da vi endelig kom frem til Lappjordhytta viste GPSen 26,5 km, og klokka 19.00. Vi var slitne, spesielt Nuuk viste tegn på at starten var litt i tøffeste laget.

Mestringsfølelsen var likevel god og vi hadde opplevd fantastisk natur. Det føltes bra at området var vernet. Flere fortjente å oppleve dette.

Ruteplan for sommeren 2021

Ferien nærmer seg og sekken er pakket. I år blir det bare jeg, Nuuk og Dakota som skal gå. Rago, vårt siste tilskudd til flokken, er for liten. Han må være på hytta sammen med Per. Jeg er spent på hvordan det blir å gå alene så langt.

  • Altevatn – Lappjordhytta (DNT), 25 km
  • Lappjordhytta – Pålnosstugan (STF) – Abisko Turiststasjon, 25 km
  • Abisko – Abiskojaurestugan – Rovvidievva, 20 km
  • Rovvidievva – Unna Allakas (SFT) – Cunojavrihytta (DNT), 23 km
  • Cunojavri – Caihnávaggi – Gautelisvatnet, 22 km
  • Gautesli – Skoddejavre (DNT), 9,5 km
  • Skoddejavre – Sitashytta(DNT), 21 km
  • Fra bom til Sitas, 7 km
  • Sitas – Paurohytta(DNT), 22,5 km
  • Paurohytta – Røysvatn (DNT), 29 km
  • Røysvatn – Ritsem, 36 km
  • Ritsem – Vaisaluokta Fjellstuga (SFT) – Kutjaurestugan (SFT), 15 km
  • Kutjaurestugan – Låddejåkkastugan(BLT), 16 km
  • Låddejåkkastugan – Arasluoktastugan (BLT) – Staloluoktatugan (BLT), 24 km
  • Staloluokta – Staddajåhka (BLT) – Sårjesjaurestugan(SFT), 18 km
  • Sårjesjaurestugan – Sorjushytta (DNT), 11,5 km
  • Sorjushytta – Ny Sulitjelma (DNT), 11,5 km
  • Ny Sulitjelma – Lomihytta, 5 km
  • Lomihytta – Calavasshytta, 12 km
  • Calavasshyttta – Coarvihytta, 11,5 km
  • Coarvihytta – Balvasshytta, 20,5 km
  • Balvasshytta – Argaladhytta, 10,5 km
  • Argaladhytta – Trygvebu, 8 km
  • Trygvebu – Graddis fjellstue, 8 km

E1 dag 38: Altevatn

Etter en tur heim for å feire påsken med familien var vi tilbake på parkeringsplassen ved Altevatn. Vi gledet oss til turen og ferien, men været var mildt sagt elendig. Termometeret viste null grader, det var sterk vind, sludd og dårlig sikt.

Beina var utvilte, hundene var glade for å komme ut og stemninga var god til tross for været. Vi gikk over dammen og opp mot Salvasskardet. Snøen var dyp og kram så det var tungt for hundene. Snøen klabba seg fast på både ski og pulker. Det tok derfor ikke mer enn et par km før Nuuk hadde fått nok. Han la seg ned å nekta å gå. Det var ikke annet å gjøre enn å ta pulken selv.

Vi slet oss videre opp de bratte bakkene i Salvasskaret. Det klabba stadig under skiene våre, og det måtte med jevne mellomrom fjernes. Det var i den prosessen at skiene mine tok kveld. Kanten løsnet, og det så ikke bra ut. Etter en liten tenkepause var vi enig om at det var ikke annet å gjøre enn å snu. Jeg kunne ikke gå på de skiene i 14 dager. Humøret var ikke akkurat på topp da vi tuslet tilbake, men ikke alle turer blir slik jeg planlegger. Denne var en av dem. Ikke annet å gjøre enn å pakke sekken på nytt.

Dagen etter var fjellet stengt pga uvær. Vi ventet til neste dag, men da det endelig var mulig å komme seg i gang igjen var det kommet enorme mengder med snø. Føret var deretter. Varsom.no meldt knall rødt. Det var nærmest umulig for hundene å ta seg frem. Vi gjorde likevel et forsøk, men Nuuk la seg ned etter bare noen km og nektet å gå. Det var også vanskelig å finne en trygg rute på norsk side. Koronarestriksjoner sørga for at vi ikke kunne gå østover, og Narvikfjellene var bratte. Vinterfjellet er slik. Det er ikke alltid man kan gå selv om man så gjerne vil. Det var selvfølgelig utrolig kjipt, men hva skulle vi gjøre med været og føre..

E1 dag 36: Gnistrende forhold fra Vuoma til Gaskahytta

Det hadde blitt klarere og kaldere i løpet av natten. Temperaturen hadde krøpet under 10 da vi kom ut for å pakke pulkene etter en behagelig natt på Vuomahytta.

Vi gikk fra Vuomahytta og fulgte Geibbajohka vest og oppover.

Vi passerte grensa til Øvre Dividal nasjonalpark, men landskapet var fortsatt like majestetisk med flotte fjell på alle kanter.

Vi passerte 900 moh, og gikk til vi kom til Gaskkasjohka (Fiskløyselva) før vi tok lunsj.

Det var bra at alle hadde med seg vindsekker og jervenduker når vi tok pause for vinden og den lave temperaturen førte til rask nedkjøling hver gang vi stoppet.

Etter lunsj var det bare å kruse ned til Gaskahyttene og Álddesjávri (Altevatnet). Da vi kom dit viste GPSen 17 km. En deilig dag.