Nydelig morgen og fine forhold for tur, lettskyet, pent og akkurat passe temperatur. Og med deilig frokost i magen var det en god start på dagen.
Geitene så interessert på oss da vi dro. De var blitt satt i innhegning siden de var så nysgjerrige på Rago, og jeg tok ikke sjansen på å se hvordan det kunne ende. Nå som vi skulle forlate den idylliske plassen kunne de slippes ut igjen, og de sto der og fulgte oss med det samme nysgjerrige blikket som dagen før. Artige dyr.
Vi gikk i rask tempo opp på fjellet. Rago var i slaget. Det var rein over alt.
Rein ved Rønsjøen
Vi gikk rundt 10 kilometer før vi tok pause, og da var vi kommet ned til Rønsjøen. Det var et fint sted å stoppe, et stille vann og modne søte molter. Her kunne vi både bade og kose oss, men også her fikk vi besøk av rein. De kom rolig sigende langs vannkanten, nysgjerrige og flotte.
Etter pausen gikk vi ned til Sylen. Der fikk vi skyss videre med båt over Grøvelsjøen, og vi gikk i land på svensk side av innsjøen
Rago var glad for båttransporten, tror jeg. Han var sliten etter reinsjakta.
Det var 16,5 km til Sylen og 25 km totalt inkl. båttransporten.
Vi fikk både overnatting og middag på Grövelsjön Fjellstation, og det smakte himmelsk. Jeg kan ikke huske sist jeg har spist så god mat, disse svenskene kan virkelig dette. Etter en lang dag på tur var det akkurat den typen måltid som gjør at man synker litt ekstra ned i stolen og kjenner hvor godt det er å være menneske.
Værmeldingene var fryktelige, og regnet trommet hardt mot taket mens tordenen buldret i bakgrunnen. Jeg syntes det var for dårlig vær til å gå over fjellet mot Svukuriset. Løsningen ble å legge ruta ned til Femunden og ta båten et stykke, en nødvendig tilpasning til fjellets humør.
Røosbua
Etter 4 km på såpeglatte steiner kom vi ned til Røa og ventebua, Røosbua.
Fæmund II
Fæmund II var en flott båt, og turen var definitivt verdt det. Det har gått rutebåt på Femunden siden 1886, og frem til 1958 ble båtene drevet på damp. Da gikk det hele 300 favner på en sesong, et imponerende tall.
På båten møtte jeg en svært hyggelig mannskap som serverte kaffe og vaffel. Rago fant også raskt tonen med dem. Mens Fæmund II beveget seg mellom stoppestedene, grå skyer og små glimt av lyn, kjente jeg at denne omveien ble helt riktig. Noen ganger er det fint å ta en omveg. Det gjør godt både for opplevelsen og humøret.
Vi gikk i land på Revlingen. Der passerte vi et venterom med historisk sus. Der hadde det stått mange å ventet på båten.
Vi gikk den hyggelige strekningen fra Revlingen til Svukuriset, og passerte et større reingjerdeanlegg for merking, skilling og slakting til Svahken sijte. Det var stille der denne dagen, men anlegget bar spor av hva arbeidet som foregår der når reinflokken samles. Det minner meg på hvor tett natur og tradisjon henger sammen.
Svukuriset
På Svukuriset fant vi igjen hyggelig betjening og en tørr plass å sove. Løse geiter vandret rundt på tunet til stor glede for både Rago og oss andre. Det var en rolig stemning akkurat det man trenger etter en dag med regn, båttur omveger og fjellstier.
Etter nok et herlig måltid på den idylliske setra var det tid for å komme seg videre, mette, fornøyde og klare for etappe 99 på E1.
Vi var inne i Femund nasjonalpark og fulgte T‑merket sti mot Røvollen. Været var akkurat slik man håper på i fjellet, lettskyet, behagelig og uten den tunge varmen som kan gjøre turen krevende.
Stiene var utrolig fine, og vi fikk til og med litt underholdning underveis, en havørn var på tokt over oss. Det føles nesten merkelig at havørna holder til så langt inne i landet, men jeg sjekket det, og det stemte. Det finnes faktisk havørn i Femund nasjonalpark.
Det ble varmere etter hvert, så det ble flere badestopp for både to‑ og firbente. En nødvendighet, spesielt for min og pelskledde Rago, som nøt hvert eneste avkjølende øyeblikk
Det var virkelig en idyllisk dag, med perfekte forhold og natur som viste seg fra sin vakreste side.
I Femund nasjonalpark er det ikke lov å sage ned gamle trær. De skal få stå og eldes i fred, og etter hvert bli bolig for et mangfold av insekter og fugler. Gamle trær er viktige økosystemer, og her får de lov til å gjøre jobben sin.
Like før vi kom til Røvollen møtte vi igjen en rein. Den kom nesten helt bort til nesen på Rago, som stod musestille et øyeblikk før han eksploderte i et rykk som fikk meg til å flakse flere meter før jeg fikk kontroll igjen. En majestetisk og ganske uventet opplevelse.
Røvollen
Da vi kom ned til Røvollen viste GPSen. 23 km. Fin tur i et fantastisk landskap.
Etter en deilig natt på Marenvollen gjorde vi oss klare til start. Sekken og kløven ble pakket, skoene snørt, og matpakken smurt. Planen for dagen var å følge den historiske Malmvegen hele veien til Ljøsnåvollen.
Litt regn fulgte oss da vi startet, men vi var så gira begge to at vi knapt la merke til dråpene som falt. Det er jo lurt å ta det rolig i begynnelsen, til kroppen blir varm, og dette var dessuten første dagen med sekk på en stund. Likevel kunne vi ikke brydd oss mindre. Jeg småsprang etter Rago, som allerede hadde los på tur og suste avgårde i full fart.
Over Tamneshøgda brøt sola endelig gjennom skyene, og vi kjente hvordan varmen begynte å tørke oss litt opp, men ikke på føttene. Jeg angret bittert på skovalget. Jeg hadde tatt med et av de gode gamle paret som jeg en var så glad i, men som for lengst hadde gjort sitt. De var som svamper i myrene vi måtte krysse, og hvert steg sugde inn mer vann enn det slapp ut. Til slutt var jeg søkk våt på beina. Det var bare å innse at de ikke kom til å bli tørre igjen før vi nådde Sverige.
Stiene var fin og lett å følge, og landskapet var åpnet og flott. Det var lett å gå og god utsikt i alle retninger.
Langs Malmvegen var det satt opp informasjonsskilt som fortalte om kulturminner, tidligere bruk av området og det rike dyre- og fuglelivet. Det gjorde turen både lærerik og ekstra interessant, og ga en god forståelse av historiene som lå i landskapet.
Fjelburøsta
Fjelburøsta var en nedlagt seter som hadde fått nytt liv som DNT-hytte. Sjelen fra den gamle driften satt fortsatt i veggene. Et hyggelig stoppested midt i fjellet. Vi tok en kort pause før vi hastet videre.
Etter rasten gikk vi 1,5 kilometer på vei før vi vinklet inn på den fineste stien jeg har gått, myk skogbunn som var både tørr og innbydende. Vi fulgte Feragshåen videre, og snart kom den karakteristiske brune reinen fra området til syne mellom trærne til Rago store glede.
Svartvika
I Svartvika ble det endelig matpause. Da hadde vi «sprunget» over 20 kilometer, og Rago så ut til å begynne å roe seg litt. Her fant vi rikelig med kulturminner fra tidligere tiders tømmerfløting, og en åpen koie som vitnet om et liv og arbeid som en gang preget området.
Da vi kom til Ljøsnåvollen viste gpsen 28 km.
Ljøsnåvollen
Ljøsnåvollen var en idyllisk seter fra 1600 tallet, og det var fortsatt seterdrift etter gammelmåten Her gikk kyrne løse, og hersjene stod rake og fulle av høy.
Kvelden ble avsluttet med skikkelig seterkost, heimelaga rømmegrøt og spekemat. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en fin tur.
I midten av april arrangerte Hemnes Turistforening en tredagers skitur fra Steikvasselva ved Røssvatnet til Umbukta. Vi startet turen i strålende vær og med optimale forhold. Gruppen bestod av sju deltakere og to turledere, Merete og meg. I tillegg hadde jeg med meg mine to firbeinte turkamerater, Rago og Dakota.
Hundene skjønte raskt hva som var i gjære, og gleden var ikke til å ta feil av. De satte av gårde i et entusiastisk tempo, logrende og tydelig klare for eventyr.
Vi holdt et rolig og behagelig tempo, med god tid til å nyte utsikten mot de majestetiske Okstindene som fulgte oss hele veien opp gjennom Spitfjelldalen.
Gressvasshytta
Dagens etappe endte ved Gressvasshytta etter 18 kilometer på ski. Her rundet vi av en flott dag ute med avslapping i solveggen mens vi lot inntrykkene synke inn.
Vi avsluttet med middag og en utrolig vakker solnedgang.
Neste morgen møtte oss med like fint vær, men med litt mer vind. Vi tok oss ned på Gressvatnet og fulgte isen videre.
Det var skikkelig vårstemning, mildt i lufta og perfekt for en lunsjpause på en barflekk i sola.
Kjensvasshytta
Etter omtrent 10 kilometer var vi fremme ved Kjensvasshytta. Også her var det gode forhold for å nyte sola i hytteveggen, mens andre benyttet sjansen til å fyre opp badstua og slappe av der.
Den tredje dagen hadde vinden økt ytterligere. Værmeldingen varslet kast opp mot 20 m/s i Storskaret. Etter vask og rydding av hytta valgte vi likevel å fortsette, og satte kursen videre langs Nordlandsruta mot Storskaret.
Storskaret
Oppe i Storskaret blåste det kraftig. Lunsjpausen ble derfor kort, ikke alle hadde en lun vindsekk å krype inn i.
Gressfjellet
Ved utgangen av Storskaret ble forholdene ekstra krevende. Kastvinder fra Gressfjellet, kombinert med isete underlag, gjorde det utfordrende å holde seg på beina. Dessverre endte det med et fall så hardt at vi måtte tilkalle scooterhjelp for å få en deltaker trygt ut.
Da den uheldige var hentet, kunne resten av gruppa fortsette og cruise inn den siste mila mot Umbukta. Totalt tilbakela vi 25 kilometer denne siste dagen.
En innholdsrik og minnerik tur med både vårstemning, fjellvær og sterke naturopplevelser.
Det var rått i lufta, slik det ofte er i slutten av september, da vi kjørte mot Vefsn. Vi tok av fra E6 og fulgte en grusvei inn i landskapet, gjennom tåkedotter som lå lavt over myrene. Sola var på vei opp, og vi var sikre på at den kom til å ta over utover dagen.
Vi parkerte ikke langt fra enden av grusveien, rett nedenfor høyspentlinja, og fulgte en ATV-vei opp til linja. Derfra tok vi fatt på en godt tråkket sti som ledet oss videre oppover. Det var overraskende bløtt over myrene, men over skoggrensen ble det bedre.
Stien gikk bratt opp, og Hilde Sofie, min gode venninne, holdt et imponerende tempo. Det var bare å henge på.
Lukttinden
Etter rundt 1000 høydemeter og 3-4 km nådde vi toppen av Lukttinden, og ble møtt av en spektakulær utsikt. Okstindan i øst, Lovund og De syv søstre i vest, og Røssvatnet og Geittinden i sør. Helt fantastisk.
Sola skinte, og vi var lykkelige over å ha valgt Lukttinden akkurat denne dagen. Vi tok oss god tid til å nyte den flott utsikten før vi vendte nesa nedover.
På turen ned ble det kaffepause og kos. Det var en deilig høstdag med klare farger, frisk luft og godt selskap – ingen grunn til å skynde seg hjem.
Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.
Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan
Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.
Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.
Gråfjellhytta
Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.
På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.
Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.
Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.
Bru over InnerelvaRago ved Gløstjønna
Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.
Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.
Oksfjelldalen
Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.
Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.
Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.
Oksfjelldalen og Sandan
Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.
– Og en liten bre foran oss.
Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.
Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,
Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.
Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.
Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊
Olfjellrabben er et artig fjell som ligger ved Røssvatnet i Hemnes kommune. Fjellet er en del av Storelva–Stillelva naturreservat. En vakker septemberdag var været perfekt for en topptur for meg og hundene.
Vi startet fra Nymoen ved Nordbukta og fulgte Nordlandsruta til Storfura, før vi fortsatte sørover og oppover mot grensa til Hattfjelldal.
Da vi nådde ca. 700 høydemeter, vinklet vi mot Olfjelltoppen. Vi gikk inn i Klepparkråga og skrådde opp mot toppen. Det var kanskje ikke den beste ruta, men en utfordrende og spennende vei. Vi måtte gå rundt deler av toppen før vi fant en rute der vi kom oss opp. Dakota var blitt litt pinglete i det siste og klarte ikke å komme seg opp uten hjelp – jeg måtte løfte henne opp på flere steder.
Olfjellkleppen 1098 moh
Til slutt kom vi oss opp på toppen og ble belønnet med storslagen utsikt over blant annet Røssvatnet og Okstindene.
På vei ned tok vi oss tid til å plukke de siste multebærene for sesongen, som vi fant på små berghyller rundt toppen. For dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg er håpløs når det gjelder å gå forbi fine multebær – de må bare plukkes.
Tilbake fulgte vi ryggen på Olfjellet og fikk en mer behagelig rute enn den vi tok opp.
Da vi kom ned viste GPS-en min at vi hadde gått 14,2 km og 1116 høydemeter. En fin søndagstur 😊
Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var virkelig en flott tur i mektig natur, utfordrende stier og passe avstand mellom hyttene. Rundturen var totalt 25 km lang og 880 høydemeter. Vi valgte å gjennomføre den på to dager. I tillegg var vi oppå Snøtinden.
Turen startet og avsluttet i Fiskefjorden, og vi valgte å gå mot Toralfbu den første dagen, men turen kan like gjerne gås andre veien.
Dag 1: Fra Fiskefjord til Toralfbu
Vi startet turen i grått og tåkete vær, og stien førte oss først gjennom skog i omtrent to kilometer før den begynte å stige bratt oppover – slik vi etter hvert har blitt vant til at terrenget er i Vesterålen.
Revskarvatnet
Etter 300–400 høydemeter kom vi over tåkebeltet, og en fantastisk natur åpenbarte seg. Vi fulgte ryggen over Bollfjellet (546 moh), og underveis passerte vi flere små vann. Både jeg og Rago tok oss tid til å bade, en frisk og deilig opplevelse i varmen.
Toralfbu
Etter 8,5 km kom vi til Toralfbu. Det var en kjempe fin hytte, ny, gjennomtenkt og moderne. Nydelig utsikt fra oppholdsrommet ned på Nedste Kvitellvatnet. Denne hytta anbefales på det sterkeste.
Kveldstur til Snøtinden
Rago og jeg var ikke helt ferdig med dagen, og etter at vi hadde installert oss i hytta tok vi turen på Snøtinden (978 moh). Vi gikk rett opp fra Toralfbu.
Utsikt fra Snøtinden (978 moh)
Det var en fantastisk kveld og utsikten majestetisk. En bra avslutning på en strålende dag.
Rago avkjøler seg i Storvatnet
Dag 2: Fra Toralfbu via Haakonsbu og ned til Fiskejorden
Dagen etter gikk vi videre mot Haakonsbu. Været var like fint og enda varmere enn dagen før. Rogo og jeg fortsatte derfor med bading hver gang anledningen bydde seg. Det tok sin tid, men det var nødvendig for den godt pelsede Malamuten. Han peste og syntes nok det var i overkant varmt, og han tok seg god tid i hvert eneste vann.
LangdalenUtsikt fra Haakonsbu Haakonsbu
Etter 6 km kom vi til Haakonsbu. Den var akkurat like innbydende og praktisk som Toralfbu og utstyrt med magisk utsikt til fjellene i Vesterålen.
Det ble kun et kort stopp på Haakonsbu før vi fortsatte videre østover etter stien mot Fiskefjorden. Det var kupert og utfordrende å gå mange plasser, men heldigvis også flere vann å bade i. Det var fortsatt like varmt så avkjøling var svært velkommen.
Norddalen
Da vi kom ned til Fiskefjorden var vi varme og glade. GPSen viste at vi hadde gått 16 km den dagen.
Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var en veldig fin tur på mange måter. Vi var heldig med været. Det gjorde selvsagt sitt til at opplevelsen ble veldig bra. Naturen var majestetisk og hyttene perfekte.
Jeg har gått Norge på langs og krysset Svalbard, men det var likevel noe helt eget å oppleve Vesterålens fjell i sommervarmen. Trekanten på Hinnøya er kanskje ikke den lengste turen, men den rommer stor natur på kort tid. Jeg vil derfor absolutt anbefale denne turen og det er også en tur som passer godt for barn, siden det var relativt kort mellom DNT hyttene. Nyt denne perlen.
Måtinden 408 moh på yttersida av Andøya er en nydelig og naturskjønn plass og et middels krevende turmål.
Vi tok tur dit i juli, og vi var ikke alene om å tenke at det var en god idé. Heldigvis var det en romslig parkeringsplass i Bleiksmarka der turen startet.
Det gikk bratt opp det første stykket slik vi er blitt vant til at det ofte gjør i Lofoten og Vesterålen. Da vi kom opp på ca 300 høydemeter flatet terrenget ut og vi kunne nyte synet av åpent lansdskap, storhavet og flott natur.
Måtind 408 moh
På Måtinden var utsikten fantastisk. På siden som vendte mot havet gikk det loddrett ned, men på den andre siden var det slakt og fint.
På tilbaketuren fikk vi følge av et par havørner som seilt over oss.
Bakkesøte
Og på bakken kunne vi nyte synet av utrolig mange søte små vekster i full blomst. Totalt var turen på 7,5 km og 500 høydemeter.
Etter turen var vi innom den berømte hvite fine Bleikstranda. Det er mulig å gå rett ned på stranda fra Måtinden, eller kjøre rundt som kun tar noen få minutter. Det er uansett verdt et besøk. Den hvite delikate stranda, de store skurte steinen, horisonten i det fjerne, fargene og lyden av bølger som slår. Rett og slett medisin for sjelen.
Turblogg 