Vårtur over Svartisen

Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.

For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.

Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen. 

Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.

Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.

Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.

På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!

Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre. 

Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.

Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.

På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.

Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.

Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.

Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.

Vårtur rundt Gressfjellet

img_1959Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

img_1953Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

img_1966Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

img_1970

img_1969Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

img_1984I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

 

Norge på tvers

img_1929Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Kart

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

img_1936
img_1932

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

img_1931
img_1939

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

Dugnad på Krukki

img_1917

Etter mange uker i koronaisolasjon var vi ikke seine om å svare ja til å bli med til Krukkistua i Saltfjellet på dugnad sammen med gode venner i Polarsirkelen Turlag. Krukkistua hadde vært koronastengt, men skulle gjøres klar for åpning.

img_1908

Det er ca 22 km inn til Krukki fra Sukkertoppen parkeingsplass via Semskdalen. Vi startet torsdag ettermidag. Den første delen av turen gikk greit, men da vi nærmet oss 1000 høydemeter på slutten av ruta var det helt hvit, og ingen spor å se. Vi måtte opp med både kart og GPS, og snirklet oss sakte frem. De siste kilometrene tok sin tid, men vi kom oss heldigvis frem i god behold. På Krukki ble vi møtt av nystekt pizza og kald øl så det var virkelig vert streve.

img_1903

Dagen etter ble det skiftet på sengene, koronavasking og vedhogst, men også en liten skitur.

img_1909

Vi gikk ikke langt fra hytta før vi fant det første reinkadaveret. Bente jobber i SNO og hadde mye å lære bort. Hun sjekket om reinen hadde død av seg selv eller om den var tatt av jerv. Sporene viste oss at både, fugler, jerv og rev hadde forsynt seg av kadaveret.

img_1912

Vi fulgte jervespoerne og fant flere depot hvor jerven hadde gjenmt unna litt reinkjøtt til magrere tider. Vi registrete totalt fire kadaver den helga så det var tydelig at reinen hadde hatt det tøft denne vinteren. Det var mye snø og selv om vi var kommet til slutten av april var det lite som tydet på at våren ville komme i nær fremtid. Det kunne ikke være lett å være rein i år.

img_1913

Hytta ble fin og veden kom i hus før helga var over, og vi fikk oss en etterlengta tur til Saltfjellet. Nå er det bare å håpe på at det ikke blir så lenge til at hyttene til turistforeningen kan åpne som normalt igjen.

 

 

 

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

img_1828

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

img_1809

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

img_1816

 

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

P1040435

P1040438

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

P1040448

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Herringen Trail

img_1783

I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.

Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlandshunder som vi kjente fra før.

84932880_1527592220727882_717823673796395008_n

Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på sin runde nummer to.

img_1777

I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og tar gjerne turen tilbake et annet år.

 

Høsttur i Finnmark

Jobben min i Statnett medfører stadig reiser til Alta. Det er alltid spennende å utforske nye områder så en jobbtur til Alta ble kombinert med en høsttur på Finnmarksvidda sammen med Per og hundene.

Vi startet turen i Østerelvdalen en regntung torsdag i september og fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjokk. Stien var brei og lett å gå etter. Den første dagen gikk vi til Reinbukkelvhytta. Det stod på kartet at det skulle være 7 km å gå, og det stemte godt med GPSen. Reinbukkelvhytta er en nødbu med to sengeplasser som er eid av Alta Turlag. Vi brukte i underkant av 2 timer. Hytta var fin, og vi kom oss akkurt inn under tak før regnet høljet ned. I hytta fantes et hundbur som Dakota fikk låne. Vi ville ikke starte turen med våteksem.

img_1559

Dagen etter fulgte vi postruta videre østover mot Bojobeskihytta. Været hadde lettet så det var fint å gå. Dakota hadde nok sovet godt i buret for hun var ivrig og dro oss opp i god marsjfart. Etter Tvillingvatnene kom vi til en myr med friske multer. Det var overraskende for multesesongen var vanligvis over så seint på året. Vi syntes det passet godt med en stopp og plukket kaffekjelen full før vi gikk videre.

IMG_1569

Da vi kom ned mot Stabbursdalen og Bojobeskihytta passerte vi en teltleir hvor det lå noen elgjegere. De hadde ordnet seg godt med store telt med varme i så der var det nok bra å bo.

IMG_1571

Det var litt rart å komme tilbake til Bojobeskihytta. Vi bodde i Bojobeskihytta da vi gikk til Nordkapp. Nå var snøen borte og landskapet var forandret, men hytta var stadig like trivelig. Den var akkurat passe stor for oss. Vi laget middag og kokte multer og sukker som ble spist til dessert. Vi slappet av etter 17, 5 km mens kvelden sakte kom sigende.

IMG_1576

Dagen etter var de mørke skyene på tur bort, og det så ut til at det kunne bli en strålende høstdag. Vi startet med å gå tilbake samme vei som dagen før, men etterhvert svingte vi over på den t-merkede stien over fjellet, Ceavdni, mot Jotka. Også denne dagen ble kaffekjelen plukket full før vi kom til dagens endepunkt, Jotka fjellstue. Fra Bojobeskihytta til Jotka fjellstue var det 9 km.

IMG_1589

Jotka fjellstue ble vi møtt av 40-50 hunder som fulgte interessert med på de nye gjestene. Særlig i hundegården med 6 søte valper var interessen for oss stor. De ville gjerne hilse.

Jotka fjellstue var også et av våre stopp på vei mot Nordkapp. Vi ble like godt mottatt denne gangen. Til middag fikk vi servert finnbiff, potetmos, rødvin og multer som ble fortært med stor appetitt mens hundene slo seg til ro i gresset utenfor.

IMG_1587

Da vi stod opp var bakken dekket av frost. Det var 3 kuldegrader, men da sola tittet frem tinte den fort bort frostlaget. Det gav en magisk morgenstemning da frosttåken lettet. Vi spiste god og lang frokost før vi tok fatt på veien ned til Stilla og bilen. Fra Jotka til Stilla var det 9 km.

Været var nydelig og lufta klar. Det ble en fin avslutning på vår lille 4 dagers høsttur i Finnmark. En lettgått tur som absolutt burde passe for de fleste med korte dagsetapper og mulighet for å overnatte på hytte hver natt.

img_1593

IMG_1603

 

 

Dag 114: Nordkapp

97EAF146-734C-4E69-874C-CE14F95DCAB6

Da var siste dagen av turen kommet, og vi var heldige. Det var bra vær. I følge taxisjåføren som kjørte oss opp til Skarsvågkrysset var det første gang i 2019 at han så sola. Kunne det være mulig? Riktignok var det mørketid og mye dårlig vær i nord, men vi var kommet til 19. april.

B41DC9AA-B53E-4F49-A454-81E984CB24CF.jpeg

Denne morgenen var i alle fall fin, og i motsetning til dagen før var det ingen biler å se da vi ruslet de 12 km opp til platået. Vi var tidlig ute og ankom turistdestinasjonen, Nordkapp, som de første turistene den dagen.

DA9E657B-067C-427D-98B5-4DD2CAA30B12.jpeg

Da hadde vi vært på tur i til sammen 114 dager og tilbakelagt 273 mil. Det var rart og litt vemodig å være ferdig. Hva nå? Dette hadde vært et prosjekt for oss i mange år. Hva kunne toppe denne opplevelsen? Jeg hadde bare lyst til å begynne å planlegge noe liknende med det samme. Jeg ville ikke at eventyret skulle være over. Vi hadde hatt det veldig bra til tross for uenigheter, dårlig vær, slitne kropper, våte klær, lite mat og alt for dårlig søvn på et ukomfortabelt liggeunderlag.

Det som nå satt igjen var mestringsgleden, naturopplevelsene, alle de flotte menneskene vi hadde møtt, samarbeidet og fellesskapet mellom Per, meg og hundene. Den deilige følelsen av å være i god form og alle kontrastene. Den fantastiske matopplevelsen etter en lang dag på ski. Hodet var fylt av fantastiske minner og nå var over. Eller var det egentlig det? Nei, selvsagt ikke. Jeg var hekta. Det kom til å bli flere turer.

 

Dag 109: På havisen fra Lakselv til Billefjord

DB8E3452-5F2F-4119-A6CC-20CB1F15E4D6

Det regnet da vi stod opp, men vi kom oss likevel tidlig i vei. Det var ingen grunn til å vente. Været skulle ikke bli bedre. Vi lot pulkene stå igjen på motellet som vi hadde overnattet på.

9880B8A4-97E8-488A-BFAD-21A03C89F0E6.jpeg

I medvind og to uthvilte polarhunder gikk det skremmende fort på den våte isen. Nuuk var litt skeptisk, og ville helst gå bak, men Dakota var alt annet enn skeptisk. Hun oppdaget fort at hun kunne sette fart og dro på. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina.

A2D8EA7F-42F3-40FF-958E-69860F5C122D.jpeg

Da hun kjente lukten av en reinflokk var hun nesten ikke til å stanse. Jeg måtte styre inn til land hvor jeg fikk snø under skiene som jeg kunne bremse i. Det ble en lang omvei for å unngå reinen.

Etter halvgått etappe snudde jeg og gikk tilbake. Jeg skulle hente bilen og etterhvert Per i Billefjord. Å ligge i telt ved E6 i regn var aldri et alternativ. Per tok hundene og fortsatte nordover.

Tilbake i Lakselv var det shopping av nye joggesko som stod på programmet. Havisen varte ikke evig.

GPSen viste 40,5 km fra Lakselv til Billefjord. De første milene var lette, men de siste 15 km hadde Per traska på joggesko etter veien.

 

Dag 108: Varm tur fra Skoganvarre til Lakselv

4CFA8D1B-E276-45BB-80EE-4B0F85637387

Det hadde regnet litt om natta som hadde gått over til snø på morgenkvisten. Mellom bygene kunne vi si god morgen til sola. Hundene lå rett ut og virket ikke spesielt gira på å gå videre, men det måtte vi selvsagt.

EA6B25D8-4434-4A15-B280-9C467185C055.jpeg

 

Hvis vi ikke hadde hatt GPS og viste at vi var i Norge kunne man lett trodd at Skogevarre camping var i Finland. Ingen norsk registrerte biler var å se bare finske skilt. Personalet snakket finsk og all informasjon var på finsk og engelsk. Porsanger kommune er en 3 språklig kommune, og Skogevarre camping var tydeligvis drevet av en del av den finsketalende befolkningen.

35B1325C-FE73-4430-9E4A-75E810F8D374.jpeg

Vi gikk over innsjøen Bajitjávri/ Øvrevann. Planen var å gå på Lakselva ned til neste innsjø. Det gikk selvfølgelig ikke. Vi hadde glemt at vi var kommet ned i lavlandet. Elva var åpen.

20C5650F-AB2C-45E1-9DD1-3A77DF9ED1D2.jpeg

Vi fant et scooterspor parallelt med E6, og fulgte det. Det endte slik det nesten alltid gjør når vi følger ukjente scooterspor, scooterporet gikk ikke dit vi vil.

5DC9CB0A-3743-40A8-8D2A-66624BFDF44C.jpeg

Vi satte fra oss pulkene og gikk langs E6 til innsjøen, Vuolitjávri/Nedrevann. På Nedrevann fant vi en merket scooterløype som gikk parallelt med Lakselva.

C7E8F1B5-083E-4F70-B654-9F7DB5BE7799.jpeg

Nesten nede i Lakselv kom Roy med Merchedesen sin,. Da hadde vi gått 22,5 km, og vi fikk bil slik at vi kunne hente pulkene.

9F8180D6-8C64-4C30-939B-9303DF035154.jpeg

Før vi tok kveld gikk vi «amok» på butikken. Det var lenge siden vi hadde spist noe annet enn real turmat og havregrøt. Gotterposen ble fylt til randen. Dagen endte i en kaloriorgie, og det uten å få et snev av dårlig samvittighet.