Erfaringer med hund på lange turer

Vi har nesten bare gode erfaringer med å ha hund med på tur. De er og opplevdes som fantastisk gode turvenner som holdt humøret oppe. Det smittet å se hundene logret med halen og utstrålte glede over å være med. Spesielt Dakota viste mye energi og pågangsmot. Hun ville fremover selv om det var dårlig føre og ruskete vær. De var alltid lojale og ble stort sett med på det vi bestemte.

Ofte kunne de gi litt ekstra hvis de så en hytte i horisonten på slutten av dagen. De koblet nok hytte sammen med mat og hvile. Når vi kom fram til hytta, og det ikke var riktig hytten kunne du se at de ble litt skuffet over at vi skulle videre. Det gikk heldigvis over på noen sekund, og snart var de i gang igjen. Da de på nytt så en hytte i horisonten gira de enda en gang opp, og slik kunne de holde på til vi kom til rett hytte.

Jeg følte at jeg kom mye nærmere hundene på turen. Vi ble et team, og de var fullverdige medlemmer i teamet som skulle fungere. Vi ble godt kjent med dem, og hva de klarer under ulike forhold. Jeg følte stor takknemmelighet for den jobben de gjorde for oss med å dra pulkene store deler av turen.

Pulk

Begge hundene hadde pulk. Vi brukte et vanlig drag som vi hadde bygde om til hundedrag. Det er beskrevet i bloggen, «Utstyr» publisert 25. april 2018.

Dakota hadde 10-15 kg, og Nuuk hadde fra 30 til 50 kg. Jeg ville ikke ha så mye på Dakota siden dette var hennes første sesong, men hun klarte seg utrolig godt. Nuuk viste vi kunne ta store lass, men vi måtte hjelpe til i nesten alle oppoverbakker. Når det var mye nedover tok vi ofte over pulkene. Både fordi det gikk fortere, fordi vi ville unngå skader og fordi hundene skulle få springe litt fritt. Det likte de selvsagt godt.

 

65C18F11-9678-4A1B-A0C2-C0E1EE47D658

Overnatting

De fleste DNT hyttene vi har vært innom har vært utstyrt med hunderom på en av hyttene, gjerne sikringshytta. Regelen er at når hundene er inne på DNT hyttene skal de ligge i et hundebur som står klart. Nuuk og Dakota var ikke vant til å ligge i hundebur, og ofte var det bare et hundebur. Vi valgte derfor å la hundene sove ute uansett om vi overnattet i hytte eller telt. Hundene sov i pulken eller på et underlag som vi hadde med. Vår opplevelse er at det fungerte fin. Det var bare på en plass, Bleskestadmoen, like sør for Haukeliseter fjellstue at vi tok hundene inn. Da vi kom til DNT hytta Bleskestadmoen var det veldig kaldt, 26 minus og 15 m/s. Det var heller ingen fokksnø å gjemme seg i for hundene. Nuuk pistret noe han vanligvis ikke gjør. Vi mistenkte at det kunne være fordi han syntes det var kaldt eller for mye vind. Jeg vet ikke årsaken, men det ble i alle fall stilt da vi tok hundene inn i uthuset.

130421_pla_hill_s_pd_caninedermdefense__1.jpgPRO120_1Delfia

Hundemat

Vi økte hundematen med 50% i forhold til det som var oppgitt på pakken da vi gikk Norge på langs. Dakota har slitt med våteksem så hun har anbefalt et hundefor fra veterinær for hunder med hudproblemer, Derm Defense fra Hills. For å gjøre det enkelt for oss selv lot vi begge hundene få dette hundeforet. Til sammen gav vi hundene 1,2 kg med tørrfor pr. dag. I tillegg fikk de en neve med frysetørket vom, og en skje med delfiafett. Heime bruker jeg lakseolje, men det er vanskelig å få med seg i pulken derfor Delfiafett som jeg kunne skjære opp i terninger.

Hundene gikk ikke ned i vekt, men jeg syntes de virket tynn på slutten. Det var tydelig at fettprosenten var blitt redusert og at muskelmassen hadde økt. På grunn av min bekymring fikk vi hundene sjekket både under og etter turen. Veterinærene som så på Nuuk og Dakota syntes de virket fine så vi holdte oss kanskje akkurat innenfor.

Da vi skulle bære alt på ryggen og ikke kunne bruke pulk reduserte vi mengden tørrfor til fordel for frysetørket vom. På den måten reduserte vi vekta på hundematen med 30%. Hundene elsket vom, men vi opplevde at det ble litt luft i magen så vi var etterhvert veldig nøye på at vomen var skikkelig bløytet opp før vi gav den til hundene.

Bekymringer

I den grad man kan si at det var noen minus med å ha med hundene må det først og fremst være bekymringene som fulgte med. Fikk de nok mat, gikk vi for fort, var det for varmt osv. De kan jo ikke snakke så vi måtte hele tiden tolke og gjøre vurderinger.

Dakota slet med våteksem før vi skulle dra. Vi hadde derfor med oss mye utstyr og medisiner for å takle et evt. utbrudd og for å forebygge. Heldigvis gikk det bra med Dakota, men hun ble nøye sjekket og tørket hver eneste dag.

Vi opplevde at begge hundene fikk diare da en av pakkene med hundemat som var sendt i forvegen ikke kom frem. Vi måtte improvisere med annen mat og det gikk særdeles dårlig. Det var en hendelse vi gjerne skulle vært foruten.

Nuuk ble syk og dehydrert underveis, og vi måtte avbryte turen før vi skulle. Noen ubehageligheter og arbeid fulgte med, men fordelene med å ha hunder er så mange at det uten tvil oppveide ulempene. Det syntes i alle fall vi.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

P1030091

Rana Turistforening hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag.  Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

P1030082

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

P1030092.JPG

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

P1030126

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

P1030160.JPG

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

P1030171.JPG

P1030168

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Dag 65: Fra Simskardelva til Susendalen

P1030065

P1030066

Jeg følte at meg litt som en Lars Monsen da vi startet dagen med å spise bekkørret til frokost varmet i kaffekjelen, og etterpå kjempet oss gjennom et igjengrodd område langs Vestre Tiplingen. Det var ikke det beste veivalget, men vi pustet lettet ut etter 6 km og 3 timers hard jobbing. Da var vi kommet til broen ved Tiplingen skogstue. Derfra kune fikk vi nyte en god sti.

P1030070.JPG

37886301_10216452917383811_5342929115676672000_n.jpg

Vi fulgte stien over Susenfjellenden, og slo leir da vi kom ned til Vefsna i Susendalen. Da vi hadde fått opp teltet hørte vi tordenvære starte, akkurat som yr.no hadde meldt. Vi var glad for at vi hadde kommet oss ned fra fjellet for det var et kraftig tordenvær.

GPSen viste 17,8 km

Dag 64: Flott tur fra Gaukvatnet til Simskardelva

37818602_10216452916463788_4332666023548289024_n

Det regnet om morgenen. Vi tok ned det innerste teltet slik at vi fikk plass til å spiste frokost mens det trommet koselig på teltduken. Dakota fikk ligge inne så hun ikke skulle bli våt. En ny runde med våteksem på Dakota måtte unngås for en hver pris.

37797071_10216452916383786_2644484511735218176_n

Vi gikk mot Tiplingan og passerte store områder med heivegetasjon. Det var ingen andre enn rein å se, men de var derimot i stort antall. Dakota syntes selvsagt det var inspirerende.

37880764_10216452917463813_7724964166116573184_n

Allerede i 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og at det derfor ikke skulle være merkede stier og hytter i Børgfjell. Det var jeg svært glad for selv om det selvfølgelig ble litt tyngre å gå. Det opplevdes eksklusivt og flott å være i et så øde og uberørt område.

Fjellreven er en av de mange artene som har tilholdssted i Børgefjell, og på veien var vi så heldige at vi tilfeldigvis passerte et revehi. Det var var ikke bare vi som fant det svært interessant. Dakota ville gjerne inn å hilse på.

P1030057

P1030061.JPG

Vi valgte å slå opp teletet ved Simskardelva like før innsjøen, Vestre Tiplingen. Da hadde vi gått 22 km.

Dakota ble kraftig forvent på turen. Hun fikk ligge inne i teltet hver natt. Det likte hun godt. Mens Per og Dakota slappet av, fisket jeg i elva til det ble kveld og tid for meg også å legge seg.

Dag 63: Endelig Børgefjell

P1030028.JPG

Endelig var vi klar til å gå inn i Børgefjell. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Vandring i nasjonalparker er noe helt annet enn å ferdes langs vei.

37918470_10216452915263758_7002576531222429696_n

P1030026

Vi startet dagen med å flotte oss med båtskyss over Namsvatnet, og ble satt og i land ved Viermahytta. Derfra gikk vi opp Virmadalen. Det var en sti de første 1-2 km siden måtte vi finne vår egen vei.

P1030032

P1030039.JPG

Sola varmet godt så det gikk tregt over de mange myrene og krattene vi måtte gjennom. Passering av små elver var derfor en forfriskende avveksling. Vi tok av oss skoene og gikk over elvene i croks. Det fungerte fint for meg, men Per var uheldig og mistet den ene skoen i den første elva vi krysset. Skoen fløt som en båt i stadig større fart nedover elva. Det var umulig å nå den.

P1030048.JPG

Jeg hadde kjøpt meg fiskekort og tatt med meg div. fiskeutstyr i sekken. Gaukvatnet ble derfor en naturlig teltplass slik at jeg kunne prøve fiskelykken. Det så lenge ut til at jeg ikke hadde fiskelykken med meg denne dagen, men da jeg nesten hadde gitt opp var det til slutt en som lot seg friste. Jeg trodde det var en stor fisk, og sveiva inn mens hjertet hamret. Endelig skulle vi få noe annet enn Real turmat til middag. Slukøret måtte jeg innse at » storfisken» var på størrelse med et par fystikkesker.

P1030058.JPG

 

Dag 62: Nuuk må sendes heim

Denne dagen ble brukt til å kjøre Nuuk heim til Dalselv, 60 mil tur-retur. Det var trist å reise fra han heime, men jeg viste at han ville få god pleie hos guttene min.

37849305_10216452916543790_7967375603521290240_n.jpgDa jeg kom tilbake til Røyrvik syklet vi tur-retur Røyrvik – Namsvatnet, 15 km en vei. En fin asfaltert vei, uten trafikk og i naturskjønne omgivelser var flott å sykle etter, men dagen ble likevel ikke så bra. Jeg savnet Nuuk, og lurte på om han hadde fått kveldsmaten sin.

Dag 61: Fra Svenskegrensa til Røyrvik

Det var tåke da vi våknet, men Per sykla fra hytta allerede kl. 7.30. Nuuk var fortsatt ikke god så han fikk ikke være med.

37410861_10216403241181937_7329031253020114944_n

Selv tok jeg turen ned til hytteeierne på Lierne Gjestegård for å bomme litt kaffe. De kunne fortell at akkurat den hytte vi leide hadde Lars Monsen også leid da han gikk Norge på langs. Han hadde hatt hytta i over en uke siden en av hundne hans hadde fått valper mens de var på tur. En slik utfordringer hadde heldigvis ikke jeg.

P1030018

P1030021

Da Per hadde syklet i noen timer kjørte jeg etter så vi kunne ta lunsj sammen. Etter lunsj var det min tur. Jeg syklet frem til Røyrvik, som ligger ved inngangen til Børgefjell, 49 km. Dagen etter var planen å gå inn i Børgefjell, men hva skulle vi gjøre med Nuuk? Etter å ha konferert med min kloke veterinær venninne bestemte jeg meg for at Nuuk måtte heim. Det var kjipt, men hundenes helse kom selvsagt foran mitt ønske om å ha han med på tur.