E1 dag 38: Altevatn

Etter en tur heim for å feire påsken med familien var vi tilbake på parkeringsplassen ved Altevatn. Vi gledet oss til turen og ferien, men været var mildt sagt elendig. Termometeret viste null grader, det var sterk vind, sludd og dårlig sikt.

Beina var utvilte, hundene var glade for å komme ut og stemninga var god til tross for været. Vi gikk over dammen og opp mot Salvasskardet. Snøen var dyp og kram så det var tungt for hundene. Snøen klabba seg fast på både ski og pulker. Det tok derfor ikke mer enn et par km før Nuuk hadde fått nok. Han la seg ned å nekta å gå. Det var ikke annet å gjøre enn å ta pulken selv.

Vi slet oss videre opp de bratte bakkene i Salvasskaret. Det klabba stadig under skiene våre, og det måtte med jevne mellomrom fjernes. Det var i den prosessen at skiene mine tok kveld. Kanten løsnet, og det så ikke bra ut. Etter en liten tenkepause var vi enig om at det var ikke annet å gjøre enn å snu. Jeg kunne ikke gå på de skiene i 14 dager. Humøret var ikke akkurat på topp da vi tuslet tilbake, men ikke alle turer blir slik jeg planlegger. Denne var en av dem. Ikke annet å gjøre enn å se frem til neste tur på nye ski.

E1 dag 36: Gnistrende forhold fra Vuoma til Gaskahytta

Det hadde blitt klarere og kaldere i løpet av natten. Temperaturen hadde krøpet under 10 da vi kom ut for å pakke pulkene etter en behagelig natt på Vuomahytta.

Vi gikk fra Vuomahytta og fulgte Geibbajohka vest og oppover.

Vi passerte grensa til Øvre Dividal nasjonalpark, men landskapet var fortsatt like majestetisk med flotte fjell på alle kanter.

Vi passerte 900 moh, og gikk til vi kom til Gaskkasjohka (Fiskløyselva) før vi tok lunsj.

Det var bra at alle hadde med seg vindsekker og jervenduker når vi tok pause for vinden og den lave temperaturen førte til rask nedkjøling hver gang vi stoppet.

Etter lunsj var det bare å kruse ned til Gaskahyttene og Álddesjávri (Altevatnet). Da vi kom dit viste GPSen 17 km. En deilig dag.

E1 dag 35: Fra Dividalen til den populære Vuomahytta

Klokka var ikke mer enn 8.00 da vi startet fra Dividalshytta. Det var en nydelig morgen, lettskyet, sol, -6 grader og vindstille. Vi kunne ikke hatt bedre forhold.

Vi fulgte en scooterløype etter sommerstien noen km ned Dividalen. Vi hadde håpet at vi også skulle finne et ski- eller scooterspor etter sommerstien mot Anjavassdalen, men det gjorde vi ikke. Det vi derimot fant mye av var spor etter rype, hare, rev, elg, snømus og jerv. Ingen tvil om at det var et rikt dyrelivet i Øvre Dividal nasjonalpark.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å brøyte seg vei gjennom skogen. Heldigvis var det ikke noe å si på humøret selv om det ble litt «grynning».

Vi passerte Ole Nergårdbua før vi før vi kom ned til Divielva. Det er en åpen bu som eies og driftes av Statskog.

Da vi kom ned på Divielva fulgte vi den opp igjen et stykke før vi vinkla 90 grader, og brøyta oss løype opp den sørlige dalsida i Anjavassdalen.

Etter noen timer med litt slit i Anjavassdalen kom vi over skoggrensa. Der var det mindre snø og bedre pulkføre.

Vi gikk parallelt med Vuomajohka og gikk over Vuomajarvi før vi fant de tre Vuomahyttene til Troms Turlag. Det ble litt strekk i laget. Ikke alle hadde de samme forutsetningene, men da klokka var fem var alle kommet til hytta og GPSen viste 22,5 km. Det var ikke vanskelig å forstå at hytta var populær. Det var et vakkert område, og hytta lå fint plassert oppå en høyde rett overfor Vuomajárvi (Vuomavatnet). Vuomajárvi er et av de mest kjente fiskevatnene i Øvre Dividalen nasjonalpark.

E1 dag 34: Fra Dærtahytta til fantastiske Dividalen

Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.

Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.

Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.

Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.

Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.

Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.

Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.

Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.

E1 dag 33: Fra Rostahytta til Dærtahytta under perfekte forhold.

Vi forlot Rostahytta i fantastisk morgensol, og gikk sakte opp mot Áslatvárri i retning Dærtahytta.

Nuuk syntes stadig at pulken var for tung i den løse snøen, og la seg ned i kjent stil. Til slutt bestemte Per seg for å overta den for å få litt større fremdrift.

Etter at vi hadde gått over Áslatvárri fikk vi øye på et telt. Da fikk de single damene i gruppa fart på skiene. De stramma rumpa og rettet seg opp, og de ble ikke skuffet for ut av teltet kom to hyggelige karer som fortalte at de hadde koste seg med rypejakt og god mat i flere dager.

Like ovenfor teltleiren ble det lunsj før vi fortsatt over Gassavákkejávri.

Vi passerte 1033 høydemeter, og kom frem til at det sannsynligvis var turens høyeste punkt. Damene fra Alta lot ikke sjansen gå fra seg, og lurte i seg en liten «Jeger» for å feire bragden før de startet på en herlig nedovertur til Dærtahyttene.

Sola var med oss hele veien, og da vi kom frem viste GPSen 17 km.

Stemninga var god da en av damene fra Mo tryllet frem portvin og snaks på altanen som en perfekt avslutning på en fin dag.

E1 dag 32: Rostahytta

Kalenderen viste 13. mars 2021, og vi var i gang med neste etappe fra Nordkapp til Sicilia. Denne gangen var planen å gå en uke sammen med fem trivelige damer. Skiene var preppa og pulkene oppfylt. Vi gledet oss, og kunne ikke kom oss for nok i gang.

Vi startet ved Innset i Rostadalen, og de første 7 km gikk vi etter en ubrøytet vei. Det var heldigvis lett og fint å gå og godt skiføre. En perfekt start.

I enden av veien fant vi gapahuken og der tok vi turens første lunsj. Praten gikk løst og damene bydde på seg selv. Humøret var det ikke noe å si på.&

Etter lunsj krysset vi Rostaelva og fulgte samme rute som sommerstien tar mot Rostahyttene. Her var det vanskeligere forhold. Nuuk og Dakota trådde gjennom snøen, og fikk problemer i skråninger og bakker. Det fikk også et par av damen. Det var glatte ski og tunge pulker, og ikke alle hadde like gode forutsetninger for en slik tur. Alle kom til slutt opp, og humøret var det heldigvis ikke noe å si på. GPSen viste 13,5 km.

Troms Turlag tilbyr som regel tre hytter på sine destinasjoner, to hytter og et hundeaneks. Vi hadde forhåndsbooket hundeanekset, og vi ble ikke skuffet. En super og passe stor hytte for to, og med tilrettelagt plass til de firbente.

På kvelden spiste vi Sovas og flere fant frem rødvin som de hadde betalt med svette og slit oppover dalen. De delte raust, og håpet nok i sitt stille sinn at det skulle gi lettere pulker dagen etter. Det ble i alle fall en trivelig avslutning på dagen.

E1 dag 31: Fra Gappo til Rostadalen i majestetiske omgivelser

Vi forlot Gappo før de fleste vi kjenner hadde stått opp, og fortsatte grensevanringen.

Et par kilometer fra Gappo gikk stien inn i Sverige.

Vi fortsatt gjennom Sverige til vi kom til Nordre Måskanvarrirøysa. Herfra gikk ruta gjennom Isdalen.

Isdalen bar sitt navn med rette. Her var det alpint landskap, stein i dalbunnen og mektige og maskuline fjelltopper på begge dalsiden.

Fra 1000 moh gikk vi ned langs Iselva til enda en av Troms Turlags hytter, Rostahytta.

Etappen fra Gappo til Rostahytta syntes vi var en av perlene på turen. E1 og Nordkalottruta gikk videre inn i Dividalen, og vi kunne se at omgivelsene ikke ble noe mindre imponerende.

Vår sommerferie var dessverre på siste dag så vi svingte av E1 ruta ved Rostahytta, og gikk ned gjennom Rostadalen.

Etter 26 km kom vi ned til vei. Der ble vi hentet av en snill kollega, og fraktet til Bardufoss. Det var litt vemodig at denne etappen var over, men det var fint å tenke på at vi hadde flere etapper igjen. Hele 7400 km lå foran oss.

E1 dag 29-30: Grensevandring fra Kilpisjärvi til Gappo

På grunn av våteksemen som hundene hadde pådratt seg hadde vi håpet at vi kunne reise heim med buss fra Kilpisjärvi. Det gikk dessverre ikke. Grensen var stengt pga korona så det var ingen annen råd enn å fortsette til fots

Etter en hviledag på Lapland hotel Kilpis startet vi å gå langs innsjøen Kilpisjärvi etter veien, E8. Ved Kilpisjärvi Retkeilykeskus gikk det båt over Kilpisjärvi til Koltalahti.

Vi var litt spente på om båten ville gå. Det var jo koronatider og det måtte være min fem personer med for at båten skulle legge fra kai. Bekymringen vår var helt bortkastet. Selv om det var meldt regn, mandag og midt i september var båten full. Å dra til Treriksrøysa var tydeligvis en populær aktivitet i Finland.

3 km fra Koltalahti kunne vi ta det obligatorisk bilde ved Treriksrøysa, punktet hvor både Norge, Sverige og Finland møtes.

Vi fortsatte inn i Norge etter Nordkalottruta og E1. Det var deilig. Det føltes ikke helt bra å være i et land som egentlig var stengt for oss.

Ved Troms Turlags Goldahytta hadde vi lunsj. Det var en mann på tilsyn på hytta, men vi fikk ikke komme inn. Hytta var koronastengt.

Det spilte ingen rolle for oss. Vi koste oss i hytteveggen.

Vi fortsatte etter Nordkalottruta rundt Golddajàvri og opp på fjellet. Stien gikk langs grensen mellom Norge og Sverige.

Det var tåke og skyet, men innimellom kunne vi se at vi vandret i et område med mektige og tøffe fjell. Isbreer og nysnø bredde seg nedover toppene.

På 680 moh rett ved grensen til Sverige fant vi enda en av Troms Turlags hytter, Gappohytta. Hytta, eller rettere sagt hyttene, lå nydelig plassert med utsikt til mange vakre topper på over 1400 moh.

Vi tok kveld ved Gappo og utsikten. På kvelden fikk vi et etterlengta besøk av sola så da var det bare velstand. GPSen visste 33 km.

E1 dag 28: Fra Kuonjarjoki til Kilpisjärvi med dusj og pizza i tankene

Vi startet tidlig selv om tåken lå over fjellet og alt var vått. Det hadde regnet kraftig om natta, og tåken gjorde det ikke tørrere. Driverne var varm dusj, øl og pizza. Vi ville så fort som mulig ned til Kilpisjärvi.

Vi gikk over fjellet, Guonjarvàrri, som lå på over 1000 høydemeter. Da vi kom ned på 700 høydemeter lettet tåken.

Og da vi kom ned til Saarijàrvi kom sola. Saarjàrvi er både en hytte og en innsjø på grensen til Norge. Vi gikk et par kilometer i Norge før vi igjen krysset grensen og slapp oss ned mot Kilpisjärvi.

Både før og i Kilpisjärvi var det mye rein. De virket ikke spesielt redde for hverken mennesker eller hunder. Når reinen ikke sprang gikk det overraskende lett å passere med hundene.

Vi gikk 24 km og kom til Kilpisjärvi i god tid før butikken stengte. I butikken var det gotterfest før vi begynte å tenke på hvor vi skulle bo. Det var lørdag og ikke så enkelt å finne noe som var ledig. Vi endte opp på Lapland Hotels Kilpis til stiv pris og dårlig standard, men det la ikke demper på stemningen. Vi koste oss med varm dusj, deilig pizza og kald øl den kvelden,

E1 dag 27: Folkevandring fra Pitsusjärvi til Kuonjarjoki

Også denne dagen startet dryppende våt av morgendugg. Vi gjorde oss harde og lå i posen til sola kom frem. Da virket dagen mye bedre å stå opp til. Vi kunne også nyte luksusen med nesten helt tørre sko.

Vi vandret etter den godt oppgåtte stien fra Pihtsusjärvi og sørover. På veien kom vi forbi Pihtsusköngäs (foss). Den er en severdighet i Finland, men siden vi nettopp hadde lagt bak oss Reisadalen var vi litt blaserte. Vi gikk derfor fort videre.

Hele tiden møtte vi folk som skulle opp til Halti, eller som hadde vært der og var på vei tilbake. Halti var tydeligvis på mange finske «Bucket list».

I enkelte partier var det mye store stein ellers var det veldig fint å gå. Etter vel 10 km kom vi til neste hytte, Meekonjärvi. Her spiste vi lunsj i solsteika før vi fortsatte opp til høyere partier.

I de finske hyttene som vi var innom var det en del av hytta som var åpen for alle, og en del som var låst og som måtte bestilles på forhånd. I den åpne delen var det enkel standard med trebenker for å ligge på, gassbluss, kasseroller og nok ved. Madrass, sovepose, toalettpapir, bestikk, kopp og asjett mm. måtte du holde deg meg selv. På alle plassene var det mottak av søppel og kildesortering. Til og med på utedoen var det en egen luke i veggen for serviettene som du benyttet deg av etter besøket. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Etter å ha tilbakelagt 21 km kom vi opp til hytta, Kuonjaroki. Det begynte å regne så vi bestemte oss for å slå opp teltet ved hytta slik vi gjorde dagen før. Begge hundene hadde utviklet våteksem etter flere uker med regn og duggfall. Nå forsøkte vi å utsette dem for så lite fukt som mulig for å holde eksemen i sjakk.

Inne i hytta var det mye folk som skulle overnatte, og enda flere som bare hadde en lun matbit før de gikk videre. Vi var glad vi hadde teltet selv om det hadde vært godt å kunne sove inne etter mange dager på vandring.