Stikkord: Alaska Malamut

Trappers Trail, verdens nordligste hundeløp, gjennomføres i spektakulær natur på Svalbard hvert år i april.

Løpet starter nedenfor byhundegården i Longyearbyen og målgang er ved Huset i Longyearbyen. Løypa er totalt 70 km, og løpet går over to dager med overnatting i telt ved Bikkjebu. Alle må ha med obligatorisk utstyr som sjekkes ved start og målgang.

Rago og jeg var «rookie» på Trappers Trail 2023. Vi hadde aldri gått så langt med tung pulk på bare to dager tidligere. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, men Rago virka gira og det var jeg også. Det var fint vær, god stemning og jeg gledet meg til turen.

Starten gikk bra. Rago var ivrig og underlaget hardt. Det tok ikke mange minuttene før vi hadde lagt bak oss de første 6 km. Vi krysset veien til gruve 7, og tok fatt på Todalen.

Bakkene opp Todalen ble tunge for oss. Sola stekte og Rago var lite villig til å hjelp meg. Han ville heller rulle seg i den deilige snøen.

Da vi nesten var kommet opp ble vi tatt igjen av Gaute og hans 9 grønnlandshunder. Det hjalp litt på engasjementet til Rago, men jeg pustet lettet ut da vi passerte Fritham og de siste høydemeterne var lagt bak oss.

Ned Bødalen gikk det lettere.

Gjennom Colesdalen gikk det også jevnt og trutt. Etter fem timer og 40 km fikk vi en varm mottakelse på Bikkjebu. De fleste var kommet, men vi var heldigvis ikke sist. Jeg var strålende fornøyd med både opplevelsen, været, løpet og ikke minst, Rago.

På kvelden var det samling i hytteveggen med bålpanne og grilling. Været var upåklagelig og stemninga var topp.

Omgivelsene var nydelige og inspirerte til en malings økt i det fine været.

Min kjære trofaste flybårne handler fra fastlandet hadde satt opp teltet for meg. Jeg kom til dekket bord og kunne gå rett i soveposen etter en fantastisk flott dag og sovnet umiddelbart til majestetiske farger.

Etter en god natt i teltet var det frem med skiene igjen. Vi som gikk på ski fikk starte en time før de store spannene. Været var like fint, og vi gikk tilbake gjennom Colesdalen og videre opp i Fardalen.

Alle kom omtrent samtidig til den berykta Fardalsbakken, og absolutt alle passerte meg og Rago opp bakken.

Det var fryktelig tungt, men det meste var glemt da vi kom opp til Longyearpasset og vi kunne sette utfor Longyearbreen.

Det gikk fort ned Longyearbreen, og plutselig var vi ferdig med et utrolig artig løp og årets flotteste skitur.

Hilmar Nøis var en norsk fangstmann som hadde totalt 38 overvintringer mellom 1909 og 1963 på Svalbard. Han drev fangst over store deler av øya og brukte sledehunder som transportmiddel mellom de ulike områdene.

Hilmar Nøis har fått et spesielt og artig hundeløp oppkalt etter seg. Det foregår i spektakulære Adventdalen på Svalbard i februar akkurat når det vakre lyset begynner å komme tilbake etter fire måneder med mørketid.

Jeg og Rago stilte til start i 2023, og vi var veldig spente. Fellesstart var ikke akkurat noe vi hadde prøvd tidligere. 80 overtente hunder samtidig på startstreken. Det var vanskelig å forestille seg at det kunne gå bra.

Planen før start var å la alle gå ut før oss, men da tida var der gikk det ikke mange sekundene før vi skjønte at dette kom til å gå helt fint. Adventdalen er vid og bred så det var mer enn nok plass til alle.

Rago var glad og ivrig, og ble gira av alle de andre hundene og scootere som passerte oss. De store spannene forsvant etterhvert, men de som gikk på ski holdt vi følge med. Jeg var overrasket. Malamuter går vanligvis saktere enn Alaska husky, men dette var tydeligvis gøy for det gikk jevnt og trutt helt til Jernsenga

Da vi kom til Jernsenga ble det en liten stopp før vi snudde og gikk samme vei tilbake.

Rago klarte seg overraskende bra også på tilbaketuren. Vi kom på tredjeplass av sju startende bare slått av to tospann. Jeg var kjempe fornøyd med både Rago og turen.

Det var ikke andre Malamute med på løpet, men noen Grønnlandshunder var med.

Etter at alle var kommet i mål ble det bankett i flytårnet som tidligere stod i Svea. Kjempe hyggelig og en super flott dag.