Turblogg

Dagetappe 101: Flott dag fra Svukuriset til Grövelsjön

E1 Nordkapp-Sicilia

Nydelig morgen og fine forhold for tur, lettskyet, pent og akkurat passe temperatur. Og med deilig frokost i magen var det en god start på dagen.

Geitene så interessert på oss da vi dro. De var blitt satt i innhegning siden de var så nysgjerrige på Rago, og jeg tok ikke sjansen på å se hvordan det kunne ende. Nå som vi skulle forlate den idylliske plassen kunne de slippes ut igjen, og de sto der og fulgte oss med det samme nysgjerrige blikket som dagen før. Artige dyr.

Vi gikk i rask tempo opp på fjellet. Rago var i slaget. Det var rein over alt.

Vi gikk rundt 10 kilometer før vi tok pause, og da var vi kommet ned til Rønsjøen. Det var et fint sted å stoppe, et stille vann og modne søte molter. Her kunne vi både bade og kose oss, men også her fikk vi besøk av rein. De kom rolig sigende langs vannkanten, nysgjerrige og flotte.

Etter pausen gikk vi ned til Sylen. Der fikk vi skyss videre med båt over Grøvelsjøen, og vi gikk i land på svensk side av innsjøen

Rago var glad for båttransporten, tror jeg. Han var sliten etter reinsjakta.

Det var 16,5 km til Sylen og 25 km totalt inkl. båttransporten.

Vi fikk både overnatting og middag på Grövelsjön Fjellstation, og det smakte himmelsk. Jeg kan ikke huske sist jeg har spist så god mat, disse svenskene kan virkelig dette. Etter en lang dag på tur var det akkurat den typen måltid som gjør at man synker litt ekstra ned i stolen og kjenner hvor godt det er å være menneske.

Dagsetappe 100: Regntung dag fra Røvollen til Svukuriset

E1 Nordkapp-Sicilia

Værmeldingene var fryktelige, og regnet trommet hardt mot taket mens tordenen buldret i bakgrunnen. Jeg syntes det var for dårlig vær til å gå over fjellet mot Svukuriset. Løsningen ble å legge ruta ned til Femunden og ta båten et stykke, en nødvendig tilpasning til fjellets humør.

Etter 4 km på såpeglatte steiner kom vi ned til Røa og ventebua, Røosbua.

Fæmund II var en flott båt, og turen var definitivt verdt det. Det har gått rutebåt på Femunden siden 1886, og frem til 1958 ble båtene drevet på damp. Da gikk det hele 300 favner på en sesong, et imponerende tall.

På båten møtte jeg en svært hyggelig mannskap som serverte kaffe og vaffel. Rago fant også raskt tonen med dem. Mens Fæmund II beveget seg mellom stoppestedene, grå skyer og små glimt av lyn, kjente jeg at denne omveien ble helt riktig. Noen ganger er det fint å ta en omveg. Det gjør godt både for opplevelsen og humøret.

Vi gikk i land på Revlingen. Der passerte vi et venterom med historisk sus. Der hadde det stått mange å ventet på båten.

Vi gikk den hyggelige strekningen fra Revlingen til Svukuriset, og passerte et større reingjerdeanlegg for merking, skilling og slakting til Svahken sijte. Det var stille der denne dagen, men anlegget bar spor av hva arbeidet som foregår der når reinflokken samles. Det minner meg på hvor tett natur og tradisjon henger sammen.

På Svukuriset fant vi igjen hyggelig betjening og en tørr plass å sove. Løse geiter vandret rundt på tunet til stor glede for både Rago og oss andre. Det var en rolig stemning akkurat det man trenger etter en dag med regn, båttur omveger og fjellstier.

Dagsetappe 99: Herlig tur fra Ljøsnåvollen til Røvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter nok et herlig måltid på den idylliske setra var det tid for å komme seg videre, mette, fornøyde og klare for etappe 99 på E1.

Vi var inne i Femund nasjonalpark og fulgte T‑merket sti mot Røvollen. Været var akkurat slik man håper på i fjellet, lettskyet, behagelig og uten den tunge varmen som kan gjøre turen krevende.

Stiene var utrolig fine, og vi fikk til og med litt underholdning underveis, en havørn var på tokt over oss. Det føles nesten merkelig at havørna holder til så langt inne i landet, men jeg sjekket det, og det stemte. Det finnes faktisk havørn i Femund nasjonalpark.

Det ble varmere etter hvert, så det ble flere badestopp for både to‑ og firbente. En nødvendighet, spesielt for min og pelskledde Rago, som nøt hvert eneste avkjølende øyeblikk

Det var virkelig en idyllisk dag, med perfekte forhold og natur som viste seg fra sin vakreste side.

I Femund nasjonalpark er det ikke lov å sage ned gamle trær. De skal få stå og eldes i fred, og etter hvert bli bolig for et mangfold av insekter og fugler. Gamle trær er viktige økosystemer, og her får de lov til å gjøre jobben sin.

Like før vi kom til Røvollen møtte vi igjen en rein. Den kom nesten helt bort til nesen på Rago, som stod musestille et øyeblikk før han eksploderte i et rykk som fikk meg til å flakse flere meter før jeg fikk kontroll igjen. En majestetisk og ganske uventet opplevelse.

Da vi kom ned til Røvollen viste GPSen. 23 km. Fin tur i et fantastisk landskap.

Dagetappe 98: På historiske Malmvegen fra Marenvollen til Ljøsnåvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter en deilig natt på Marenvollen gjorde vi oss klare til start. Sekken og kløven ble pakket, skoene snørt, og matpakken smurt. Planen for dagen var å følge den historiske Malmvegen hele veien til Ljøsnåvollen.

Litt regn fulgte oss da vi startet, men vi var så gira begge to at vi knapt la merke til dråpene som falt. Det er jo lurt å ta det rolig i begynnelsen, til kroppen blir varm, og dette var dessuten første dagen med sekk på en stund. Likevel kunne vi ikke brydd oss mindre. Jeg småsprang etter Rago, som allerede hadde los på tur og suste avgårde i full fart.

Over Tamneshøgda brøt sola endelig gjennom skyene, og vi kjente hvordan varmen begynte å tørke oss litt opp, men ikke på føttene. Jeg angret bittert på skovalget. Jeg hadde tatt med et av de gode gamle paret som jeg en var så glad i, men som for lengst hadde gjort sitt. De var som svamper i myrene vi måtte krysse, og hvert steg sugde inn mer vann enn det slapp ut. Til slutt var jeg søkk våt på beina. Det var bare å innse at de ikke kom til å bli tørre igjen før vi nådde Sverige.

Stiene var fin og lett å følge, og landskapet var åpnet og flott. Det var lett å gå og god utsikt i alle retninger.

Langs Malmvegen var det satt opp informasjonsskilt som fortalte om kulturminner, tidligere bruk av området og det rike dyre- og fuglelivet. Det gjorde turen både lærerik og ekstra interessant, og ga en god forståelse av historiene som lå i landskapet.

Fjelburøsta var en nedlagt seter som hadde fått nytt liv som DNT-hytte. Sjelen fra den gamle driften satt fortsatt i veggene. Et hyggelig stoppested midt i fjellet. Vi tok en kort pause før vi hastet videre.

Etter rasten gikk vi 1,5 kilometer på vei før vi vinklet inn på den fineste stien jeg har gått, myk skogbunn som var både tørr og innbydende. Vi fulgte Feragshåen videre, og snart kom den karakteristiske brune reinen fra området til syne mellom trærne til Rago store glede.

I Svartvika ble det endelig matpause. Da hadde vi «sprunget» over 20 kilometer, og Rago så ut til å begynne å roe seg litt. Her fant vi rikelig med kulturminner fra tidligere tiders tømmerfløting, og en åpen koie som vitnet om et liv og arbeid som en gang preget området.

Da vi kom til Ljøsnåvollen viste gpsen 28 km.

Ljøsnåvollen var en idyllisk seter fra 1600 tallet, og det var fortsatt seterdrift etter gammelmåten Her gikk kyrne løse, og hersjene stod rake og fulle av høy.

Kvelden ble avsluttet med skikkelig seterkost, heimelaga rømmegrøt og spekemat. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en fin tur.

Stetind 1393 moh

«De ti forbistrede fingertakene»

Stetinden, Norges nasjonalfjell, var dagens turmål. Sist jeg sto på toppen var for 14 år siden, og da hadde jeg med meg barna mine. Det var nok ikke det klokeste valget jeg har tatt, og unger på en slik tur anbefales ikke. Denne gangen var det bare meg og fjellklatreren Fredrik. Forventningene var store. Jeg gledet meg. 😊

Turen startet ved parkeringsplassen rett nedenfor Stetinden. Selve fjellet var skjult i tåke, men vi satset på at den skulle lette etter hvert. Vi fulgte en tydelig sti gjennom skogen.

Det gikk i godt tempo, og jeg kjente det brente i lårene. Jeg hadde en ganske tung sekk, og høydemeterne kom raskt.

Oppe på 1319 moh tok vi på oss klatreutstyret og satte noen sikringer over traversen. Tåken kom og gikk, men vi kunne stort sett se ryggen opp mot toppen. Det var magisk.

Fredrik gikk sikkert og stødig først og satte sikringer. Jeg tok dem med meg videre da jeg kom etter. Det fungerte fint, og jeg synes det var lett å samarbeide med Fredrik. Det var et taulag foran oss så det ble litt venting, men vi fikk heldigvis passere etter traversen. Det tar alltid litt tid når det er flere i et tau.

Da vi kom til «de ti forbitrede fingertakene», var jeg spent. Jeg husket at jeg hadde strevd på dette partiet sist, og at vi hadde brukt en slynge for å komme nærmere takene.

Denne gangen hadde Fredrik ikke lagt ut noen slynge til meg. Jeg kasta meg ut i det, entra meg etter kanten og kom, på mirakuløst vis, greit opp på egen hånd, til tross for litt stive hofter og rustne klatreferdigheter. Det ga et skikkelig kick og en herlig mestringsfølelse.

Nå var det vanskelige partiet unnagjort. Med ny selvtillit og lette føtter fortsatte vi opp ryggen til vi sto på toppen.

Vi satt en stund på toppen og ventet på at tåken skulle lette. Dessverre uteble de helt store endringene, men innimellom åpnet skyene seg nok til at vi fikk noen glimt av landskapet rundt oss. Selv om utsikten ikke viste seg fra sin beste side, var følelsen av å stå på toppen av Stetind sterk. Turen opp hadde vært en fantastisk opplevelse i seg selv. Og så er det noe helt eget med Stetinden, et kult og særdeles spesielt fjell.

Nedover gikk det greit. Vi rappellerte forbi de forbistrede fingertakene og tok det rolig og kontrollert ned. Vi brukte ikke mer enn ni timer på turen. Det var effektivt å være bare to.

Vel nede gikk turen som så mange ganger før innom en multemyr. Jeg avsluttet dagen med å plukke litt multebær, eller «litt» er kanskje å underdrive. Det ble faktisk 1,5 kilo.

Ja, jeg er håpløs når det gjelder multer. Får jeg først øye på de oransje bærene, er det umulig å gå forbi uten å stoppe. Etter en fantastisk dag på Norges nasjonalfjell var det en perfekt avslutning på turen.

Fuglefjellet 576 moh

Et møte med tusenvis av sjøfugler

Fuglefjellene er et populært dagsturmål ved Longyearbyen. De ligger rundt 10 kilometer vest for byen og består av to deler: Grønberget og Pilarberget.

Turen startet i Bjørndalen, et område kjent for vakker natur og et rikt dyreliv.

En av de første utfordringene var å krysse Bjørndalselva. Heldigvis var vannstanden lav, så det gikk greit å komme seg over, både med crocs og støvler.

Deretter gikk turen videre innover Bjørndalen. Underveis møtte vi flere svært nysgjerrige reinsdyr, noe som skapte stor begeistring hos Dakota.

Etter noen kilometer i lettgått og relativt flatt terreng startet stigningen opp mot platået. Herfra fortsatte vi ut til varden på Pilarberget, hvor vi ble belønnet med flott utsikt over Bjørndalen og områdene rundt.

Etter en liten lunsjpause fortsatte vi langs kanten av Fuglefjellet. Litt lenger nede kunne vi høre et yrende fugleliv mens vi gikk. Lydene fra tusenvis av fugler fylte lufta og minnet oss om at vi befant oss ved et av områdets travleste fuglefjell.

Vi passerte Little Bjørndalen og fortsatte videre til vi kom fram til Grønberget. Her valgte vi å snu og starte på tilbaketuren.

På vei ned fra platået fikk vi gleden av å passere flere hundre alkekonger som satt spredt rundt i ura. De fulgte nysgjerrig med på oss mens vi gikk forbi. Synet av de små sjøfuglene på nært hold var en helt spesiell opplevelse og et av turens høydepunkter.

Turen til Fuglefjellet var virkelig verdt besøket. Vi satt igjen med mange flotte inntrykk og var svært fornøyde med dagens tur.

Jeg vil varmt anbefale et besøk til Fuglefjellet på våren eller sommeren, når fuglelivet er på sitt mest aktive. De tusenvis av fuglene som hekker i fjellsidene gjør turen til en helt spesiell naturopplevelse

Farmhamna

Farmhamna er både en fangststasjon og en bukt på vestkysten av Spitsbergen. Den ligger omtrent 60 kilometer fra Longyearbyen, og det var dit vi satte kursen en vindfull fredag i juni med den flotte seilbåten Ylva.

Allerede da vi passerte Hotellneset og Titankrana fikk vi dagens første store naturopplevelse. En flokk belugaer svømte tett inntil båten til stor begeistring for alle om bord.

Det blåste godt og sjøen var ganske grov da vi seilte ut Isfjorden. Da vi kom inn i Forlandsundet ble forholdene roligere, og resten av turen gikk behagelig videre mot Farmhamna.

Vel framme i Farmhamna, ankret vi opp utenfor fangststasjonen. Der ble vi godt tatt godt imot av den hyggelige familien som bodde der. Familien bestod av mor, far, en to år gammel jente og to fantastiske hunder. De hadde bakt ferskt brød og laget bidos av selvskutt rein, som de generøst serverte oss. Det var en herlig start på en spennende helg.

Etter en fantastisk natt i den idylliske seilbåten ,Ylva, våknet vi til varm sol, måkeskrik og skyfri himmel. Morgenkaffen ble tatt ute på dekk. Det kunne knapt blitt en bedre start på dagen.

Etter frokost tok vi oss tilbake til land igjen og ble med på å dra opp garn som fangstmannen Jan hadde satt tidligere på morgenen.

Vi fikk også se hvordan dun renses, og prøve oss på å sette opp revefeller.

Etter en deilig lunsj på fangststasjonen tok vi på oss sekkene og begynte å gå langs stranden i retning Trygghamna.

Landskapet var magisk, med et rikt dyre- og fugleliv. Storkobbe og ringsel lå i hopetall på skjærene vi passerte og nøt sola. Og reine kikket nysgjerrig på oss.

Etter tre–fire timers vandring kom vi frem til Steinpyntvika, hvor skipperen på Ylva ventet på oss. Resten av turen til Trygghamna gikk i rolig tempo med båt. Vi nøt utsikten fra dekk, koste oss med badestamp og noe godt i glasset, mens et helt ufattelig vakkert landskap gled forbi.

Dagen etter våknet vi til nok en strålende dag. Vi gikk i land og satte kursen mot fuglefjellet Alkhornet.

Vi hadde kjempeflaks og kom over et revehi med de nydeligste polarrevvalpene. Det var et syn vi sent vil glemme.

Rundt oss var det tusenvis av fugler; alkekonge, lundefugl, polarlomvi og mange flere. Støyen fra fuglefjellet var enorm, men opplevelsen var helt fantastisk.

Resten av dagen seilte vi innom Esmarkbreen før vi satte kursen tilbake mot Longyearbyen.

Dette var en fantastisk tur på mange måter med storslått natur, rikt dyreliv, gode mennesker og uforglemmelige opplevelser.

Anbefales på det varmeste.

Dag 7: Tilbake til sivilisasjonen

Hundesledetur på Svalbard

Dag sju var, om mulig, enda finere enn de foregående dagene. Vi våknet til vindstille og sol fra klar himmel.

Hundene var rolige, kosete og avslappede under frokosten og morgenstellet, nesten som om de også visste at turen nærmet seg slutten. Det gav en fin og rolig start på dagen, med god tid til å nyte både stillheten og omgivelsene én siste gang.

Det var vemodig å forlate den flotte hytta og plassen. Vi hadde hatt fine dager der, og jeg lovet meg selv at det skulle bli flere turer tilbake.

Etter å ha pakket sammen og gjort oss klare, bar det mot Bolterskaret og sivilisasjonen.

Landskapet badet i sol og vi passerte både rein og rype som koste seg i solen. Ned Bolterskaret gikk det fort. Hundene ville heim.

Jeg kjente på en blanding av glede og vemod. Det vanskeligste var å ta farvel med de flotte hundene. Jeg var blitt så glad i dem. Vi hadde hatt fantastiske dager sammen.

I løpet av uken hadde hundene tilbakelagt rundt 30 mil uten spor og med tunge sleder. Det var rett og slett imponerende.

Tilbake i Longyearbyen gledet jeg meg stort over en varm dusj, men jeg savnet allerede hundene, naturen og stillheten. Dette ble nok ikke siste tur.

Dag 6: Magisk dag over Boltedalen med ti ivrige hunder

Hundesledetur på Svalbard

Ubeskrivelig vakker dag. Ikke vind og sol fra skyfri himmel.

Vi lot noen av hundene som begynte å bli litt slitne få en velfortjent fridag på hytta. Jeg og Sondre endte opp med å dele slede, og plutselig hadde vi ti hunder foran oss. Det er fire mer enn det jeg var vant med og kanskje egentlig følte at jeg hadde full kontroll på.

Sledene var lette, og hundene hadde tydeligvis ikke fått med seg at dette var dag seks. De var gira! Jeg må innrømme at det føltes ganske rått å stå bakerst med et såpass kraftig spann. Litt sånn “dette-naile-jeg”-følelse.

Vi kjørte opp til et platå rett under Foxtoppen . Det var et stopp hvor du egentlig bare blir stående og gape litt. Utsikt over hele Bolterdalen og fjellene rundt. Helt magisk.

Her tok vi lunsj, med verdens beste utsikt.

Etter pausen fortsatte vi videre mot Riperbreen før vi snudde. Nedover gikk det lett. Hundene sprang glade og uanstrengt ned igjen alle høydemeterne vi hadde jobbet oss opp.

En skikkelig bra dag med masse fart, utsikt og akkurat passe kontroll. Jeg ble bare mer og mer glad i dette livet.

Dag 5: Fra slit til solveggen i Tverrdalen

Hundesledetur på Svalbard

Dagens mål var hytta til Artic Husky Travellers, øverst i Tverrdalen. Jeg gledet meg.

Hundene var rolige, men en rypestegg kaklet høylytt mens jeg gjennomførte med den siste runden med å koke vann til to og firbeinte på primusene.

Vi hadde teltet rett ved en pingo. En pingo er en haug av løsmasser med en iskjerne. Den dannes i permafrostområder der grunnvann presses opp nedenfra og fryser til is

Vi pakket sledene og satte retning mot hytta i Tverrdalen.

Hundene kjente veien godt og hadde nok full kontroll på hvor vi skulle. Jeg var ganske sikker på at de gledet seg like mye som meg både til snacken og til den ekstra komforten som ventet når vi kom frem.

Sola kom opp og begynte faktisk å steike overraskende godt. Da hundene endelig var koblet opp på ferdige kjettinger og hadde fått den etterlengtede snacken sin, kunne vi synke ned i solveggen. En kald slurk der og da smakte helt himmelsk. Det gjorde resten av dagen.

Denne dagen ble avsluttet med badstue og grillmat på altanen. Bedre kan man vel knapt ha det.