Turblogg

Dag 3: Fra ismagi i Rindersbukta til vind og snø i Kjellstrømdalen «Hundekjøring på Svalbard»

Også denne morgenen var jeg tidlig våken for å ta siste skift med isbjørnvakt og vannkokeing. Det hadde blitt mitt faste bidrag på turen. Jeg likte disse stille stundene alene, med hundene og den ekstreme naturen rundt meg.

Mens vannet varmet seg, hadde jeg god tid til å studere isblokkene fra Paulabreen og Bakaninbreen som møttes innerst i Rindersbukta. Jeg holdt god avstand. Breene var kjent for hyppige breutbrudd (surging) og kunne rykke frem flere kilometer på kort tid. Fascinerende og samtidig utrolig vakkert.

Etter frokost bar det igjen ut på isen. Vi passerte et titalls seler som lå å solte seg på isen. De fulgte godt med, og når vi kom for nærme slapp de seg ned i pustehullene.

Vi kjørte forbi det nedlagte gruvesamfunnet, Svea, og inn i Kjellstrømdalen.

Plutselig forsvant sola, og vinden tok seg raskt opp. Det ble derfor en rask lunsj før vi fortsatte videre opp dalen.

Da vi kom til Lundstrømdalen stoppet vi. Her hadde Tommy et lite depot, og området ble valgt som leirplass for natta.

Vi slet litt med å få teltene ordentlig festet, men heldigvis hadde vi med spiker som fungerte perfekt som teltplugger i den harde, frosne bakken.

På alle leirplassene bygde vi toalett. Sondre var spesielt stolt av denne, som var laget inne i en slags snøhule. Det passet ekstra godt akkurat denne kvelden, for både vinden og snøen hadde meldt sin ankomst.

Dagen ble avsluttet i fellesteltet med en av Tommys gode gryteretter.

Det føltes varmt og trygt i teltet, mens vinden rusket i teltduken. Jeg satt og lyttet på vinden og praten som gikk, lot dagen synke inn, og kjente på hvor godt det var å være akkurat her.

Dag 2: Over breene og ned til den magiske Rindersbukta. «Hundesledetur på Svalbard»

Det hadde kommet litt nysnø i løpet av natta. Akkurat passe mye slik at det ble nok til bedre føre, men minusgradene lot fortsatt vente på seg.

Jeg hadde siste skift med isbjørnvakt og sto opp klokka 05.00. Det var mildt og helt stille der ute. Det eneste som brøt tausheten etterhvert, var den jevne susingen fra de fire primusene jeg hadde tent. De sto trygt plassert i en «Tommy‑konstruert» Zarges kasse og sørget for nok vann til frokost for både to- og firbeinte.

Da klokka nærmet seg 08.00, sto de andre opp, og vi tok oss god tid til frokost. Vi samlet oss i det store teltet, kokte store mengder kaffe, varmet brød, og lot skuldrene senket seg. Dette føltes nesten som et hvilehjem sammenlignet med andre turer jeg har vært på. Denne formen for tur likte jeg godt.

Det var ikke før nærmere klokka 11.00 at vi dro opp ankeret og startet klatringen opp morenene nedenfor Slakbreen.

Vi kjørte opp Slakbreen, og forholdene ble stadig bedre jo høyere opp vi kom.

Videre gikk turen over Sjaktbreen og ned mot Varpbreen. Det er en trasé som tidligere var en vanlig løype til Svea. Jeg hadde kjørt der med scooter før og visste at nedkjøringen var bratt. Med tau under meiene for å bremse farten gikk det heldigvis veldig fint.

Vel nede i Gustavdalen fant vi en lun og fin plass for lunsj, mens sola stadig fikk bedre tak.

Etter lunsj bar det ut på Van Mijenfjorden. Sola skinte fra skyfri himmel, og lufta ble gradvis kaldere.

Vi fortsatte inn i den fantastisk vakre Rindersbukta. For et syn. Breene innerst i fjorden kom stadig nærmere mens vi kjørte innover, glitrende i kapp med snøen på isen. Samtidig passerte vi et titalls seler som lå og solte seg. Vakrere kunne det knapt bli. Jeg har sett breer, is, sol og sel før, men likevel ble jeg målløs. Det var rett og slett ubeskrivelig vakkert.

Helt innerst i Rindersbukta fant vi teltplass, med det som må være verdens vakreste utsikt rett utenfor døråpningen. Hundene fant raskt roen og det samme gjorde jeg. En magisk dag, på så mange måte

Dag 1: Mildt og vårlig gjennom Bolterdalen til Reindalen. «Hundesledetur på Svalbard»

Jeg var klar for et nytt Svalbard‑eventyr. Denne gangen ventet en ukelang hundesledetur sammen med sønnen min, Sondre, og Tommy Jorbrudal fra Arctic Husky Travellers.

Sondre og jeg kjørte hver vår slede. Vi stod klare bak seks spreke hunder. Forberedelsene hadde vært grundige. Vi hadde kjørt prøvetur, blitt godt kjent med både hundene og utstyret, og lært rutinene som Arctic Husky Travellers jobbet etter. Da vi sto klare for avreise, følte vi oss trygge, forventningsfulle og klare for det som ventet der ute.

Føre var mildt og vått, men værmeldingen lovet bedre forhold. Vi kjørte opp Bolterdalen, gjennom Bolterskaret og videre ned Tverrdalen.

I Reindalen møtte vi snø og dårlig sikt, men humøret var fortsatt på topp. Vi hadde kommet oss trygt ned i dalen og var godt fornøyde med egen innsats. Dette fikset vi.

Den første campen ble lagt rett nedenfor morenen til Slakbreen. Hundene ble stilt opp rundt teltene som et vern mot isbjørn.

Tommy disket opp med middag i det fri. Det var fortsatt mildt og behagelig, og fint å kunne spise ute etter en lang dag på sledene.

Da både vi og hundene var mette senket roen seg. Jeg kjente på en dyp takknemlighet for å være tilbake på tur igjen. Vi var godt i gang, og reisen var så vidt begynt.

På ski fra Røssvatnet til Umbukta etter Nordlandsruta

I midten av april arrangerte Hemnes Turistforening en tredagers skitur fra Steikvasselva ved Røssvatnet til Umbukta. Vi startet turen i strålende vær og med optimale forhold. Gruppen bestod av sju deltakere og to turledere, Merete og meg. I tillegg hadde jeg med meg mine to firbeinte turkamerater, Rago og Dakota.

Hundene skjønte raskt hva som var i gjære, og gleden var ikke til å ta feil av. De satte av gårde i et entusiastisk tempo, logrende og tydelig klare for eventyr.

Vi holdt et rolig og behagelig tempo, med god tid til å nyte utsikten mot de majestetiske Okstindene som fulgte oss hele veien opp gjennom Spitfjelldalen.

Dagens etappe endte ved Gressvasshytta etter 18 kilometer på ski. Her rundet vi av en flott dag ute med avslapping i solveggen mens vi lot inntrykkene synke inn.

Vi avsluttet med middag og en utrolig vakker solnedgang.

Neste morgen møtte oss med like fint vær, men med litt mer vind. Vi tok oss ned på Gressvatnet og fulgte isen videre.

Det var skikkelig vårstemning, mildt i lufta og perfekt for en lunsjpause på en barflekk i sola.

Etter omtrent 10 kilometer var vi fremme ved Kjensvasshytta. Også her var det gode forhold for å nyte sola i hytteveggen, mens andre benyttet sjansen til å fyre opp badstua og slappe av der.

Den tredje dagen hadde vinden økt ytterligere. Værmeldingen varslet kast opp mot 20 m/s i Storskaret. Etter vask og rydding av hytta valgte vi likevel å fortsette, og satte kursen videre langs Nordlandsruta mot Storskaret.

Oppe i Storskaret blåste det kraftig. Lunsjpausen ble derfor kort, ikke alle hadde en lun vindsekk å krype inn i.

Ved utgangen av Storskaret ble forholdene ekstra krevende. Kastvinder fra Gressfjellet, kombinert med isete underlag, gjorde det utfordrende å holde seg på beina. Dessverre endte det med et fall så hardt at vi måtte tilkalle scooterhjelp for å få en deltaker trygt ut.

Da den uheldige var hentet, kunne resten av gruppa fortsette og cruise inn den siste mila mot Umbukta. Totalt tilbakela vi 25 kilometer denne siste dagen.

En innholdsrik og minnerik tur med både vårstemning, fjellvær og sterke naturopplevelser.

Storgruvpiken – med ny turvenn

Det ligger flere flotte topper rundt Skarvatnet i Trollheimen, og Storgruvpiken er den høyeste. Dit ville vi gå.

Det var meg og min nye turvenn, Stig. Vi startet fra den nordlige delen av Skarvatnet og fulgte først en vei et stykke før den gikk over i en tydelig sti.

Høstfargene i fjellet var fortsatt nydelig til stede, selv om stormen dagen før hadde revet med seg mye lauv.

Vi tok en liten avstikker innom Remtjønnbua, men den var dessverre stengt. Likevel var det verdt turen – Remtjønna lå stille og vakker med is langs strandkanten.

Stig var i god form og gikk med lette steg foran, og jeg gjorde mitt beste for å henge med.

Det var få folk ute til tross for høstferien, men vi møtte både en hare og flokker med spurv – så helt alene var vi ikke.

Etter hvert nådde vi toppen av Storgruvpiken. Utsikten var storslagen – Trollheimen bredte seg ut i vest, og ifølge Stig kunne man se helt til Snøhetta i sør på klare dager. Høsten viste seg fra sin beste side, og vi tok oss god tid til å nyte både utsikten og stillheten.

På vei ned tok vi en pause i høstsola med kaffe i koppen og ro i kroppen. Det var en tur som passer godt for familier – ikke for bratt, ikke for lang, og med stor belønning på toppen.

Lukttind i høstprakt – 1000 høydemeter med turglede

Det var rått i lufta, slik det ofte er i slutten av september, da vi kjørte mot Vefsn. Vi tok av fra E6 og fulgte en grusvei inn i landskapet, gjennom tåkedotter som lå lavt over myrene. Sola var på vei opp, og vi var sikre på at den kom til å ta over utover dagen.

Vi parkerte ikke langt fra enden av grusveien, rett nedenfor høyspentlinja, og fulgte en ATV-vei opp til linja. Derfra tok vi fatt på en godt tråkket sti som ledet oss videre oppover. Det var overraskende bløtt over myrene, men over skoggrensen ble det bedre.

Stien gikk bratt opp, og Hilde Sofie, min gode venninne, holdt et imponerende tempo. Det var bare å henge på.

Etter rundt 1000 høydemeter og 3-4 km nådde vi toppen av Lukttinden, og ble møtt av en spektakulær utsikt. Okstindan i øst, Lovund og De syv søstre i vest, og Røssvatnet og Geittinden i sør. Helt fantastisk.

Sola skinte, og vi var lykkelige over å ha valgt Lukttinden akkurat denne dagen. Vi tok oss god tid til å nyte den flott utsikten før vi vendte nesa nedover.

På turen ned ble det kaffepause og kos. Det var en deilig høstdag med klare farger, frisk luft og godt selskap – ingen grunn til å skynde seg hjem.

Rundt sørligdel av Okstindbreen – en spektakulær tur i vill natur

Det finnes mange spennende ruter rundt Oktindbreen, og denne gangen hadde jeg lyst til å utforske en ny variant. Jeg ville gå fra Innerdal gård øverst i Bryggfjelldalen, via Gråfjellhytta, gjennom Okfjelldalen og ned Store Bessedørdalen til Røssvatnet. Jeg hadde aldri gått akkurat denne ruta før, men hadde hørt rykter om at den skulle være spektakulær – og det var den virkelig.

Innerdal gård – en perle ved inngansporten til Okstindan

Vi startet turen ved Innerdal gård, en utrolig vakker plass som er verdt et besøk i seg selv. Eierne har restaurert de gamle bygningene på en imponerende og smakfull måte. Av og til arrangeres det kafé her, med noen av de beste bakevarene man kan tenke seg.

Jeg og Rago gikk sammen med åtte damer som skulle til Gråfjellhytta på overnattingstur, i regi av Rana og omegn turlag. Været var på vår side, fint og med en herlig temperatur.

Turen opp til hytta gikk greit, selv om noen syntes elvekryssingen rett nedenfor hytta var litt utfordrende. Gråfjellhytta ligger på 1008 moh og eies av Hemnes Turistforening.

På Gråfjellhytta avsluttet vi dagen med et hyggelig tapasmåltid i godt selskap – vanskelig å forestille seg en bedre avslutning på dagen.

Videre mot Grønndalen. Neste dag fortsatte Bente og jeg videre etter en T-merket sti mot Grønndalen, mens resten av gruppa returnerte til Innerdal gård. Landskapet vi beveget oss gjennom var vilt, vakkert og helt unikt – det svarte til alle forventninger.

Det var lett å gå det første stykke. Vi gikk ned og kunne se Grønndalen i det fjerne. -men uheldigvis var det fortsatt sau på beite. Da går det som det pleier, jeg henger som ei filledokke etter Rago som drar og kjemper for å ta igjen de ullkledde.

Vi gikk helt ned til Bleikvatnet før vi vinklet 90grader og fortsatt opp langs Oksfjellelva.

Det var tungt å komme seg opp og over skoggrensen igjen, men med litt ekstra innsats kom vi opp til 700 moh., og kunne ta en velfortjent matbit. Vi gledet oss til indrefileten i Oksfjelldalen.

Vi gikk på nordsiden av Oksfjelldalen og måtte holde høyt oppe noen parti for å unngå elva og det spesielle våtområdet, Sandan.

Landskapet var vilt, vakkert og helt unikt. Det svarte helt klart til mine forventninger.

Noen av elvekryssingene var krevende, men vi ga ikke opp og fant alltid en vei over.

Vi passerte turens høyeste punkt på 1018 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikten mot Sandan bak oss.

– Og en liten bre foran oss.

Vi burde hatt med stegjern, men etter litt frem og tilbake fant vi heldigvis en trygg vei over breen. Igjen ble vi slått av hvor rått og vakkert landskapet var.

Etter bre kryssingen kunne vi se ned i den frodige Bessedørdalen,

Vi avsluttet turen gjennom Bessedørdalen i sin fineste høstprakt. Fantastiske farger.

Den siste dagen gikk vi 27 km og til sammen 32 km. GPSen viste også at vi hadde gått 2100 høydemeter.

Det var en flott tur og ved veien ventet Per med forfriskninger. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.😊

Olfjellkleppen – et artig fjell ved Røssvatnet

Olfjellrabben er et artig fjell som ligger ved Røssvatnet i Hemnes kommune. Fjellet er en del av Storelva–Stillelva naturreservat. En vakker septemberdag var været perfekt for en topptur for meg og hundene.

Vi startet fra Nymoen ved Nordbukta og fulgte Nordlandsruta til Storfura, før vi fortsatte sørover og oppover mot grensa til Hattfjelldal.

Da vi nådde ca. 700 høydemeter, vinklet vi mot Olfjelltoppen. Vi gikk inn i Klepparkråga og skrådde opp mot toppen. Det var kanskje ikke den beste ruta, men en utfordrende og spennende vei. Vi måtte gå rundt deler av toppen før vi fant en rute der vi kom oss opp. Dakota var blitt litt pinglete i det siste og klarte ikke å komme seg opp uten hjelp – jeg måtte løfte henne opp på flere steder.

Til slutt kom vi oss opp på toppen og ble belønnet med storslagen utsikt over blant annet Røssvatnet og Okstindene.

På vei ned tok vi oss tid til å plukke de siste multebærene for sesongen, som vi fant på små berghyller rundt toppen. For dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg er håpløs når det gjelder å gå forbi fine multebær – de må bare plukkes.

Tilbake fulgte vi ryggen på Olfjellet og fikk en mer behagelig rute enn den vi tok opp.

Da vi kom ned viste GPS-en min at vi hadde gått 14,2 km og 1116 høydemeter. En fin søndagstur 😊

Kråkmotinden – et landemerke

Kråkmotinden 923 moh – et landemerke du ikke kan unngå å legge merke til når du kjører E6 gjennom Hamarøy kommune i Nordland.

Jeg har kjørt forbi Kråkmotinden utallige ganger og hver gang har jeg tenkt: Den toppen må jeg bestige en dag. I august bød det seg endelig en anledning – været var fint, og alt klaffet for en tur opp den karakteristiske fjelltoppen.

Jeg parkerte ved en liten utkjøring langs E6, ikke langt fra skogsveien som ledet innover mot Tindkråga.

Skogsbilveien var lett å følge og gikk etter hvert over i en tydelig sti. Stien var godt synlig hele veien opp til skoggrensa.

Over skoggrensa delte stien seg i to. Jeg valgte den korteste ruta mot toppen. Den var dårlig merket, men været var klart og fint, så det var enkelt å finne fram. På et par steder måtte jeg bruke hendene for å komme meg opp, men ellers var det en grei og fin tur.

På toppen blåste det frisk, men utsikt kunne jeg ikke klage på. Den var fantastisk.

Nedover fulgte jeg ryggen på tinden, og den lengste stien. Den var godt merket og behagelig å gå, med flott utsyn hele veien.

På vei tilbake ble det derimot vanskelig å gå forbi alle de nettopp modne multene. Jeg er håpløs når det kommer til multer – jeg må bare plukke. Etter en god stund med bærplukking klarte jeg omsider å rive meg løs fra multebærmyra.

Totalt ble turen 9 kilometer – 4 km opp og 5 km ned. Jeg satte meg i bilen med et stort smil og tenkte at jeg var glad jeg endelig hadde stoppet og tatt turen opp den karakteristiske Kråkmotinden.

Snøtinden og trekanten på Hinnøya – en perle i Vesterålen

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var virkelig en flott tur i mektig natur, utfordrende stier og passe avstand mellom hyttene. Rundturen var totalt 25 km lang og 880 høydemeter. Vi valgte å gjennomføre den på to dager. I tillegg var vi oppå Snøtinden.

Turen startet og avsluttet i Fiskefjorden, og vi valgte å gå mot Toralfbu den første dagen, men turen kan like gjerne gås andre veien.

Dag 1: Fra Fiskefjord til Toralfbu

Vi startet turen i grått og tåkete vær, og stien førte oss først gjennom skog i omtrent to kilometer før den begynte å stige bratt oppover – slik vi etter hvert har blitt vant til at terrenget er i Vesterålen.

Etter 300–400 høydemeter kom vi over tåkebeltet, og en fantastisk natur åpenbarte seg. Vi fulgte ryggen over Bollfjellet (546 moh), og underveis passerte vi flere små vann. Både jeg og Rago tok oss tid til å bade, en frisk og deilig opplevelse i varmen.

Etter 8,5 km kom vi til Toralfbu. Det var en kjempe fin hytte, ny, gjennomtenkt og moderne. Nydelig utsikt fra oppholdsrommet ned på Nedste Kvitellvatnet. Denne hytta anbefales på det sterkeste.

Kveldstur til Snøtinden

Rago og jeg var ikke helt ferdig med dagen, og etter at vi hadde installert oss i hytta tok vi turen på Snøtinden (978 moh). Vi gikk rett opp fra Toralfbu.

Det var en fantastisk kveld og utsikten majestetisk. En bra avslutning på en strålende dag.

Dag 2: Fra Toralfbu via Haakonsbu og ned til Fiskejorden

Dagen etter gikk vi videre mot Haakonsbu. Været var like fint og enda varmere enn dagen før. Rogo og jeg fortsatte derfor med bading hver gang anledningen bydde seg. Det tok sin tid, men det var nødvendig for den godt pelsede Malamuten. Han peste og syntes nok det var i overkant varmt, og han tok seg god tid i hvert eneste vann.

Etter 6 km kom vi til Haakonsbu. Den var akkurat like innbydende og praktisk som Toralfbu og utstyrt med magisk utsikt til fjellene i Vesterålen.

Det ble kun et kort stopp på Haakonsbu før vi fortsatte videre østover etter stien mot Fiskefjorden. Det var kupert og utfordrende å gå mange plasser, men heldigvis også flere vann å bade i. Det var fortsatt like varmt så avkjøling var svært velkommen.

Da vi kom ned til Fiskefjorden var vi varme og glade. GPSen viste at vi hadde gått 16 km den dagen.

Trekanten på Hinnøya i Vesterålen var en veldig fin tur på mange måter. Vi var heldig med været. Det gjorde selvsagt sitt til at opplevelsen ble veldig bra. Naturen var majestetisk og hyttene perfekte.

Jeg har gått Norge på langs og krysset Svalbard, men det var likevel noe helt eget å oppleve Vesterålens fjell i sommervarmen. Trekanten på Hinnøya er kanskje ikke den lengste turen, men den rommer stor natur på kort tid. Jeg vil derfor absolutt anbefale denne turen og det er også en tur som passer godt for barn, siden det var relativt kort mellom DNT hyttene. Nyt denne perlen.