Turblogg

Farmhamna

Farmhamna er både en fangststasjon og en bukt på vestkysten av Spitsbergen. Den ligger omtrent 60 kilometer fra Longyearbyen, og det var dit vi satte kursen en vindfull fredag i juni med den flotte seilbåten Ylva.

Allerede da vi passerte Hotellneset og Titankrana fikk vi dagens første store naturopplevelse. En flokk belugaer svømte tett inntil båten til stor begeistring for alle om bord.

Det blåste godt og sjøen var ganske grov da vi seilte ut Isfjorden. Da vi kom inn i Forlandsundet ble forholdene roligere, og resten av turen gikk behagelig videre mot Farmhamna.

Vel framme i Farmhamna, ankret vi opp utenfor fangststasjonen. Der ble vi godt tatt godt imot av den hyggelige familien som bodde der. Familien bestod av mor, far, en to år gammel jente og to fantastiske hunder. De hadde bakt ferskt brød og laget bidos av selvskutt rein, som de generøst serverte oss. Det var en herlig start på en spennende helg.

Etter en fantastisk natt i den idylliske seilbåten ,Ylva, våknet vi til varm sol, måkeskrik og skyfri himmel. Morgenkaffen ble tatt ute på dekk. Det kunne knapt blitt en bedre start på dagen.

Etter frokost tok vi oss tilbake til land igjen og ble med på å dra opp garn som fangstmannen Jan hadde satt tidligere på morgenen.

Vi fikk også se hvordan dun renses, og prøve oss på å sette opp revefeller.

Etter en deilig lunsj på fangststasjonen tok vi på oss sekkene og begynte å gå langs stranden i retning Trygghamna.

Landskapet var magisk, med et rikt dyre- og fugleliv. Storkobbe og ringsel lå i hopetall på skjærene vi passerte og nøt sola. Og reine kikket nysgjerrig på oss.

Etter tre–fire timers vandring kom vi frem til Steinpyntvika, hvor skipperen på Ylva ventet på oss. Resten av turen til Trygghamna gikk i rolig tempo med båt. Vi nøt utsikten fra dekk, koste oss med badestamp og noe godt i glasset, mens et helt ufattelig vakkert landskap gled forbi.

Dagen etter våknet vi til nok en strålende dag. Vi gikk i land og satte kursen mot fuglefjellet Alkhornet.

Vi hadde kjempeflaks og kom over et revehi med de nydeligste polarrevvalpene. Det var et syn vi sent vil glemme.

Rundt oss var det tusenvis av fugler; alkekonge, lundefugl, polarlomvi og mange flere. Støyen fra fuglefjellet var enorm, men opplevelsen var helt fantastisk.

Resten av dagen seilte vi innom Esmarkbreen før vi satte kursen tilbake mot Longyearbyen.

Dette var en fantastisk tur på mange måter med storslått natur, rikt dyreliv, gode mennesker og uforglemmelige opplevelser.

Anbefales på det varmeste.

Dag 7: Tilbake til sivilisasjonen

Hundesledetur på Svalbard

Dag sju var, om mulig, enda finere enn de foregående dagene. Vi våknet til vindstille og sol fra klar himmel.

Hundene var rolige, kosete og avslappede under frokosten og morgenstellet, nesten som om de også visste at turen nærmet seg slutten. Det gav en fin og rolig start på dagen, med god tid til å nyte både stillheten og omgivelsene én siste gang.

Det var vemodig å forlate den flotte hytta og plassen. Vi hadde hatt fine dager der, og jeg lovet meg selv at det skulle bli flere turer tilbake.

Etter å ha pakket sammen og gjort oss klare, bar det mot Bolterskaret og sivilisasjonen.

Landskapet badet i sol og vi passerte både rein og rype som koste seg i solen. Ned Bolterskaret gikk det fort. Hundene ville heim.

Jeg kjente på en blanding av glede og vemod. Det vanskeligste var å ta farvel med de flotte hundene. Jeg var blitt så glad i dem. Vi hadde hatt fantastiske dager sammen.

I løpet av uken hadde hundene tilbakelagt rundt 30 mil uten spor og med tunge sleder. Det var rett og slett imponerende.

Tilbake i Longyearbyen gledet jeg meg stort over en varm dusj, men jeg savnet allerede hundene, naturen og stillheten. Dette ble nok ikke siste tur.

Dag 6: Magisk dag over Boltedalen med ti ivrige hunder

Hundesledetur på Svalbard

Ubeskrivelig vakker dag. Ikke vind og sol fra skyfri himmel.

Vi lot noen av hundene som begynte å bli litt slitne få en velfortjent fridag på hytta. Jeg og Sondre endte opp med å dele slede, og plutselig hadde vi ti hunder foran oss. Det er fire mer enn det jeg var vant med og kanskje egentlig følte at jeg hadde full kontroll på.

Sledene var lette, og hundene hadde tydeligvis ikke fått med seg at dette var dag seks. De var gira! Jeg må innrømme at det føltes ganske rått å stå bakerst med et såpass kraftig spann. Litt sånn “dette-naile-jeg”-følelse.

Vi kjørte opp til et platå rett under Foxtoppen . Det var et stopp hvor du egentlig bare blir stående og gape litt. Utsikt over hele Bolterdalen og fjellene rundt. Helt magisk.

Her tok vi lunsj, med verdens beste utsikt.

Etter pausen fortsatte vi videre mot Riperbreen før vi snudde. Nedover gikk det lett. Hundene sprang glade og uanstrengt ned igjen alle høydemeterne vi hadde jobbet oss opp.

En skikkelig bra dag med masse fart, utsikt og akkurat passe kontroll. Jeg ble bare mer og mer glad i dette livet.

Dag 5: Fra slit til solveggen i Tverrdalen

Hundesledetur på Svalbard

Dagens mål var hytta til Artic Husky Travellers, øverst i Tverrdalen. Jeg gledet meg.

Hundene var rolige, men en rypestegg kaklet høylytt mens jeg gjennomførte med den siste runden med å koke vann til to og firbeinte på primusene.

Vi hadde teltet rett ved en pingo. En pingo er en haug av løsmasser med en iskjerne. Den dannes i permafrostområder der grunnvann presses opp nedenfra og fryser til is

Vi pakket sledene og satte retning mot hytta i Tverrdalen.

Hundene kjente veien godt og hadde nok full kontroll på hvor vi skulle. Jeg var ganske sikker på at de gledet seg like mye som meg både til snacken og til den ekstra komforten som ventet når vi kom frem.

Sola kom opp og begynte faktisk å steike overraskende godt. Da hundene endelig var koblet opp på ferdige kjettinger og hadde fått den etterlengtede snacken sin, kunne vi synke ned i solveggen. En kald slurk der og da smakte helt himmelsk. Det gjorde resten av dagen.

Denne dagen ble avsluttet med badstue og grillmat på altanen. Bedre kan man vel knapt ha det.

Dag 4: Tunge sleder over Reindalspasset

Hundesledetur på Svalbard

Vi våknet ikke akkurat til drømmevær denne dagen. Sludd og vind møtte oss utenfor teltet, men med gode klær var ikke det noe stort problem. Det som derimot kunne bli en utfordring, var temperaturen. Vi trengte minusgrader.

Vi fikk beskjed om å ta poser på føttene. Med såpass høye temperaturer var det fare for mye smeltevann i Lundstrømdalen, og vi måtte være forberedt på å gå i elver. I verste fall kunne det hende vi måtte snu.

Sleden ble fylt opp med alt som lå igjen i depotet, og den var tyngre enn noen gang. Stakkars hunder, tenkte jeg. Samtidig jobbet de imponerende godt. Jeg hjalp selvfølgelig til så godt jeg kunne, og sparket fra etter beste evne.

Det gikk over all forventning. Vi tok oss opp Lundstrømdalen og gjennom Reindalspasset helt uten problemer.

Videre nedover Reindalen var det ren fornøyelse. Glade hunder og medvind gjorde den siste etappen til en lek

Vi fant camp nummer fire i Reindalen, rett nedenfor Kokbreen. Jeg var skikkelig stolt av hundene. De holdt koken hele veien selv med tunge sleder.

Dag fire ble langt bedre enn fryktet. Nå var vi trygt fremme i Reindalen, litt slitne, men veldig fornøyde. Hundene fikk rikelig med mat og roet seg for natten. Det gjorde vi også. I morgen ventet en ny, spennende dag.

Dag 3: Fra ismagi i Rindersbukta til vind og snø i Kjellstrømdalen

Hundesledetur på Svalbard

Også denne morgenen var jeg tidlig våken for å ta siste skift med isbjørnvakt og vannkokeing. Det hadde blitt mitt faste bidrag på turen. Jeg likte disse stille stundene alene, med hundene og den ekstreme naturen rundt meg.

Mens vannet varmet seg, hadde jeg god tid til å studere isblokkene fra Paulabreen og Bakaninbreen som møttes innerst i Rindersbukta. Jeg holdt god avstand. Breene var kjent for hyppige breutbrudd (surging) og kunne rykke frem flere kilometer på kort tid. Fascinerende og samtidig utrolig vakkert.

Etter frokost bar det igjen ut på isen. Vi passerte et titalls seler som lå å solte seg på isen. De fulgte godt med, og når vi kom for nærme slapp de seg ned i pustehullene.

Vi kjørte forbi det nedlagte gruvesamfunnet, Svea, og inn i Kjellstrømdalen.

Plutselig forsvant sola, og vinden tok seg raskt opp. Det ble derfor en rask lunsj før vi fortsatte videre opp dalen.

Da vi kom til Lundstrømdalen stoppet vi. Her hadde Tommy et lite depot, og området ble valgt som leirplass for natta.

Vi slet litt med å få teltene ordentlig festet, men heldigvis hadde vi med spiker som fungerte perfekt som teltplugger i den harde, frosne bakken.

På alle leirplassene bygde vi toalett. Sondre var spesielt stolt av denne, som var laget inne i en slags snøhule. Det passet ekstra godt akkurat denne kvelden, for både vinden og snøen hadde meldt sin ankomst.

Dagen ble avsluttet i fellesteltet med en av Tommys gode gryteretter.

Det føltes varmt og trygt i teltet, mens vinden rusket i teltduken. Jeg satt og lyttet på vinden og praten som gikk, lot dagen synke inn, og kjente på hvor godt det var å være akkurat her.

Dag 2: Over breene og ned til den magiske Rindersbukta.

Hundesledetur på Svalbard

Det hadde kommet litt nysnø i løpet av natta. Akkurat passe mye slik at det ble nok til bedre føre, men minusgradene lot fortsatt vente på seg.

Jeg hadde siste skift med isbjørnvakt og sto opp klokka 05.00. Det var mildt og helt stille der ute. Det eneste som brøt tausheten etterhvert, var den jevne susingen fra de fire primusene jeg hadde tent. De sto trygt plassert i en «Tommy‑konstruert» Zarges kasse og sørget for nok vann til frokost for både to- og firbeinte.

Da klokka nærmet seg 08.00, sto de andre opp, og vi tok oss god tid til frokost. Vi samlet oss i det store teltet, kokte store mengder kaffe, varmet brød, og lot skuldrene senket seg. Dette føltes nesten som et hvilehjem sammenlignet med andre turer jeg har vært på. Denne formen for tur likte jeg godt.

Det var ikke før nærmere klokka 11.00 at vi dro opp ankeret og startet klatringen opp morenene nedenfor Slakbreen.

Vi kjørte opp Slakbreen, og forholdene ble stadig bedre jo høyere opp vi kom.

Videre gikk turen over Sjaktbreen og ned mot Varpbreen. Det er en trasé som tidligere var en vanlig løype til Svea. Jeg hadde kjørt der med scooter før og visste at nedkjøringen var bratt. Med tau under meiene for å bremse farten gikk det heldigvis veldig fint.

Vel nede i Gustavdalen fant vi en lun og fin plass for lunsj, mens sola stadig fikk bedre tak.

Etter lunsj bar det ut på Van Mijenfjorden. Sola skinte fra skyfri himmel, og lufta ble gradvis kaldere.

Vi fortsatte inn i den fantastisk vakre Rindersbukta. For et syn. Breene innerst i fjorden kom stadig nærmere mens vi kjørte innover, glitrende i kapp med snøen på isen. Samtidig passerte vi et titalls seler som lå og solte seg. Vakrere kunne det knapt bli. Jeg har sett breer, is, sol og sel før, men likevel ble jeg målløs. Det var rett og slett ubeskrivelig vakkert.

Helt innerst i Rindersbukta fant vi teltplass, med det som må være verdens vakreste utsikt rett utenfor døråpningen. Hundene fant raskt roen og det samme gjorde jeg. En magisk dag, på så mange måte

Dag 1: Mildt og vårlig gjennom Bolterdalen til Reindalen.

Hundesledetur på Svalbard

Jeg var klar for et nytt Svalbard‑eventyr. Denne gangen ventet en ukelang hundesledetur sammen med sønnen min, Sondre, og Tommy Jorbrudal fra Arctic Husky Travellers.

Sondre og jeg kjørte hver vår slede. Vi stod klare bak seks spreke hunder. Forberedelsene hadde vært grundige. Vi hadde kjørt prøvetur, blitt godt kjent med både hundene og utstyret, og lært rutinene som Arctic Husky Travellers jobbet etter. Da vi sto klare for avreise, følte vi oss trygge, forventningsfulle og klare for det som ventet der ute.

Føre var mildt og vått, men værmeldingen lovet bedre forhold. Vi kjørte opp Bolterdalen, gjennom Bolterskaret og videre ned Tverrdalen.

I Reindalen møtte vi snø og dårlig sikt, men humøret var fortsatt på topp. Vi hadde kommet oss trygt ned i dalen og var godt fornøyde med egen innsats. Dette fikset vi.

Den første campen ble lagt rett nedenfor morenen til Slakbreen. Hundene ble stilt opp rundt teltene som et vern mot isbjørn.

Tommy disket opp med middag i det fri. Det var fortsatt mildt og behagelig, og fint å kunne spise ute etter en lang dag på sledene.

Da både vi og hundene var mette senket roen seg. Jeg kjente på en dyp takknemlighet for å være tilbake på tur igjen. Vi var godt i gang, og reisen var så vidt begynt.

På ski fra Røssvatnet til Umbukta etter Nordlandsruta

I midten av april arrangerte Hemnes Turistforening en tredagers skitur fra Steikvasselva ved Røssvatnet til Umbukta. Vi startet turen i strålende vær og med optimale forhold. Gruppen bestod av sju deltakere og to turledere, Merete og meg. I tillegg hadde jeg med meg mine to firbeinte turkamerater, Rago og Dakota.

Hundene skjønte raskt hva som var i gjære, og gleden var ikke til å ta feil av. De satte av gårde i et entusiastisk tempo, logrende og tydelig klare for eventyr.

Vi holdt et rolig og behagelig tempo, med god tid til å nyte utsikten mot de majestetiske Okstindene som fulgte oss hele veien opp gjennom Spitfjelldalen.

Dagens etappe endte ved Gressvasshytta etter 18 kilometer på ski. Her rundet vi av en flott dag ute med avslapping i solveggen mens vi lot inntrykkene synke inn.

Vi avsluttet med middag og en utrolig vakker solnedgang.

Neste morgen møtte oss med like fint vær, men med litt mer vind. Vi tok oss ned på Gressvatnet og fulgte isen videre.

Det var skikkelig vårstemning, mildt i lufta og perfekt for en lunsjpause på en barflekk i sola.

Etter omtrent 10 kilometer var vi fremme ved Kjensvasshytta. Også her var det gode forhold for å nyte sola i hytteveggen, mens andre benyttet sjansen til å fyre opp badstua og slappe av der.

Den tredje dagen hadde vinden økt ytterligere. Værmeldingen varslet kast opp mot 20 m/s i Storskaret. Etter vask og rydding av hytta valgte vi likevel å fortsette, og satte kursen videre langs Nordlandsruta mot Storskaret.

Oppe i Storskaret blåste det kraftig. Lunsjpausen ble derfor kort, ikke alle hadde en lun vindsekk å krype inn i.

Ved utgangen av Storskaret ble forholdene ekstra krevende. Kastvinder fra Gressfjellet, kombinert med isete underlag, gjorde det utfordrende å holde seg på beina. Dessverre endte det med et fall så hardt at vi måtte tilkalle scooterhjelp for å få en deltaker trygt ut.

Da den uheldige var hentet, kunne resten av gruppa fortsette og cruise inn den siste mila mot Umbukta. Totalt tilbakela vi 25 kilometer denne siste dagen.

En innholdsrik og minnerik tur med både vårstemning, fjellvær og sterke naturopplevelser.

Storgruvpiken – med ny turvenn

Det ligger flere flotte topper rundt Skarvatnet i Trollheimen, og Storgruvpiken er den høyeste. Dit ville vi gå.

Det var meg og min nye turvenn, Stig. Vi startet fra den nordlige delen av Skarvatnet og fulgte først en vei et stykke før den gikk over i en tydelig sti.

Høstfargene i fjellet var fortsatt nydelig til stede, selv om stormen dagen før hadde revet med seg mye lauv.

Vi tok en liten avstikker innom Remtjønnbua, men den var dessverre stengt. Likevel var det verdt turen – Remtjønna lå stille og vakker med is langs strandkanten.

Stig var i god form og gikk med lette steg foran, og jeg gjorde mitt beste for å henge med.

Det var få folk ute til tross for høstferien, men vi møtte både en hare og flokker med spurv – så helt alene var vi ikke.

Etter hvert nådde vi toppen av Storgruvpiken. Utsikten var storslagen – Trollheimen bredte seg ut i vest, og ifølge Stig kunne man se helt til Snøhetta i sør på klare dager. Høsten viste seg fra sin beste side, og vi tok oss god tid til å nyte både utsikten og stillheten.

På vei ned tok vi en pause i høstsola med kaffe i koppen og ro i kroppen. Det var en tur som passer godt for familier – ikke for bratt, ikke for lang, og med stor belønning på toppen.