Turblogg

Fra klump i halsen til ryper i sekken

Skansbukta

Skansbukta var helgas mål for den første overnattingsturen med den nye båten. Jeg hadde gledet meg lenge til denne turen. En av grunnene til at jeg kjøpte båt var nettopp muligheten til å utforske nye områder og komme meg ut på flere eventyr. Med egen båt åpner det seg plutselig mange nye muligheter, og Skansbukta ble mitt første mål.

Værmeldingen var lovende, og forventningene var store da vi la fra kai i Longyearbyen. Som fersk båteier var jeg langt fra noen erfaren båtfører, og med en liten klump i halsen manøvrerte jeg meg forsiktig ut av marinaen. Heldigvis gikk det bra. Ingen båter ble skadet, og skuldrene sank et hakk da vi endelig satte kursen ut av Adventfjorden. Puh!

Vel framme i Skansbukta ventet neste utfordring. Hvordan ankrer man egentlig opp en båt? Vi sneglet oss inn mot land mens jeg prøvde å huske alle de gode rådene jeg hadde fått på forhånd fra mer erfarne kolleger. Etter litt fram og tilbake, noen runder med prøving og feiling, fikk vi til slutt både satt ankeret og festet landlina.

På Svalbard lærer man raskt at været ikke alltid følger værmeldingen. Her forbereder man seg alltid på storm, uansett hvor rolig og idyllisk det ser ut når man kommer fram. Vinden kan øke på få minutter, og derfor er det viktig at både anker og landliner er festet skikkelig.

Da alt var på plass, kunne jeg endelig senke skuldrene og nyte følelsen av å være framme på mitt første båteventyr.

Dagen etter våknet jeg tidlig. Jeg var klar for rypejakt, og været var slett ikke ille. Med sekken på ryggen og hagla i handa satte jeg kursen innover Skansdalen og videre inn i Myadalen. Det var stille. Helt stille. Ikke et menneske var å se, bare en flokk gjess som beitet fredelig i dalen.

Det er nettopp slike øyeblikk jeg setter så utrolig stor pris på. Å være alene ute i naturen, omgitt av fjell og vidder, langt unna hverdagens gjøremål.

Det lå allerede snø på toppene, og jeg visste at rypene hadde skiftet til vinterdrakt. Skulle jeg ha håp om fangst, måtte jeg derfor opp i høyden.

Det viste seg lettere sagt enn gjort. Fjellsidene var bratte, slik de så ofte er på Svalbard, og underlaget var løst og krevende å gå i. Flere steder så det umulig ut å komme seg opp, og jeg måtte stadig lete etter nye veivalg. Heldigvis fant jeg til slutt en farbar rute lengst inne i dalen.

Med hver høydemeter ble utsikten bedre. Under meg lå den karrige dalen, mens de snødekte toppene rundt minnet meg opp at vinteren var på tur.

Vel oppe i snøen var det ikke tid til å hvile. Jeg hadde ikke gått mange meter i snø før den første rypa lettet rett foran meg. Skuddet gikk nesten på ren refleks. Det ene øyeblikket så jeg bare snø og stein, og det neste var rypa der plutselig.

Pulsen steg med en gang. Den første rypa var i sekken, og jeg hadde fått blod på tann. Jeg fortsatte utover platået på Skansen, og skjøt tre til.

Deretter tenkte jeg at det kanskje var bra nok, Jeg har et litt abivalent forhold til jakt. Jeg elsker spenningen jakta gir meg og øyeblikkene når alt skjer på et sekund. Samtidig setter jeg stor pris på at det finnes dyr der ute når jeg er på tur. Det er flott å møte liv i landskapet, enten det er ryper, reinsdyr eller gjess. Derfor kjenner jeg sjelden behov for å høste så mye. For meg handler jakta først og fremst om turen og naturopplevelsen og ikke om størrelsen på fangsten.

Med fire ryper i sekken var jeg godt fornøyd. Resten av dagen kunne jeg bruke på å nyte utsikten, stillheten og følelsen av å ha lykkes på den første jaktturen som båteier.

Da jeg kom tilbake til båten, oppdaget jeg at jeg hadde fått besøk. Det hadde kommet båter på begge sider av min, og det syntes jeg bare var hyggelig. Etter mange timer alene på tur var det fint med litt selskap.

Den ene båten hadde forlatt Bjonahamna tidligere på dagen etter en noe spesiell opplevelse. Da båtføreren våknet om morgenen, lå det en isbjørn på stranda og tygde på et reinsdyr. Han syntes det var god nok grunn til å finne seg en ny ankringsplass.😅

Heldigvis hadde besøkende ikke bare med seg godt humør. De hadde også med både ved, lammekoteletter og rødvin, og dermed lå alt til rette for en hyggelig kveld. Mens høstmørket sakte senket seg over fjellene rundt Skansbukta, ble det delt historier, erfaringer og et glass vin eller to.

Det ble en perfekt avslutning på en fantastisk dag. Først en vellykket jakttur i storslått natur, deretter godt selskap rundt bålet. Akkurat slike dager er grunnen til at jeg drømte om egen båt. Friheten til å oppsøke nye steder, oppleve nye eventyr og møte hyggelige folk underveis gjør at hver tur blir spesiell.

Andrea sin første rein

Reindalen

Da var det klart for nok en jaktdag. Min sønn sin kjæreste, Andrea, hadde ennå ikke fått hentet sin rein i Reindalen, og nå var det hennes tur.

Andrea og venninna hennes gikk i forveien, mens jeg skulle komme etter som bærehjelp. Det passet meg egentlig ganske bra. Da kunne jeg holde mitt eget tempo og nyte turen innover dalen.

Jeg gikk opp Bolterdalen. Det var ikke et menneske å se, men det var kanskje ikke så overraskende. Været var langt fra det beste.

Det var steinete og sleipt å gå, og regn og sludd gjorde ikke forholdene lettere. Likevel prøvde jeg å holde god fart for å ta igjen de to damene som lå foran meg. Oppe i Bolterskaret pisket sluddet i ansiktet, og vinden gjorde sitt beste for å minne meg på at sommeren for lengst var over.

Det var kanskje ikke den idylliske jaktdagen man drømmer om, men det gjorde egentlig ikke så mye. Det er noe eget ved slike dager også. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg tror det handler om kontrastene. Å kjempe seg fram gjennom vær og vind, bli skikkelig kald på fingrene og kjenne naturkreftene på kroppen, gir en følelse av mestring. Og når man vet at det venter en varm dusj hjemme, er det ikke så farlig å fryse litt underveis. Tvert imot. Kontrasten gjør at man setter enda større pris på komforten når man kommer hjem igjen.

Jeg så ikke en eneste rein på veien, og begynte å lure på hvordan det hadde gått med Andrea. Hadde hun i det hele tatt fått sjansen på et dyr i dette været? Reinene hadde vel for lengst trukket ned i lavlandet.

Men svaret fikk jeg ganske raskt. Rett innenfor jaktområdet i Reindalen hadde hun funnet sin rein. Da jeg kom fram, var jobben allerede gjort.

Jeg må innrømme at jeg var utrolig stolt. På en måte var dette enda artigere enn å felle en rein selv. Å få være med når noen lykkes med sitt første dyr, gir en helt egen glede. Andrea hadde gjort en god jobb, og det var fint å se både mestringsgleden og stoltheten hennes.

Nå gjensto bare den delen av jakta som sjelden får like mye oppmerksomhet, arbeidet. Reinen skulle parteres og bæres ut. Det er da man virkelig kjenner vekta av fangsten og forstår at jakta ikke er over når skuddet er avfyrt.

Med sekker som etter hvert ble tyngre enn vi kanskje hadde ønsket oss, satte vi kursen tilbake. Været var fortsatt ruskete, men humøret var på topp. Når reinen er i sekken og turen går hjemover, føles motvinden alltid litt lettere å håndtere.

10 topper på 24 timer

Da var det endelig klart for høstens store utfordring i Longyearbyen: 10 topper på 24 timer. Vi var fem damer som hadde bestemt oss for å ta utfordringen sammen, og stemningen var spent da dagen nærmet seg.

Starten gikk ved Gruvebusen utenfor Lompensenteret, midt i gågata. Vi hadde avtalt å møtes klokken 05.00. Selvsagt måtte jeg velge akkurat denne dagen til å forsove meg! Heldigvis gikk det bra, og jeg kom meg av gårde i full fart for å ta igjen de andre. 😅

Nr. 1 Blomsterdalshøgda

Dagens første topp var Blomsterdalshøgda, 280 moh, som ligger omtrent to kilometer nordøst for Longyearbyen.

Da vi startet turen, lå tåka tykk over landskapet og skapte en litt mystisk stemning. Heldigvis så det ut til at været var i ferd med å bedre seg, og vi håpet på klarere sikt etter hvert som vi kom høyere opp.

Det var en fin start på dagen, og både humøret og forventningene var på topp da vi tok fatt på den første stigningen.

Nr. 2 Varden

Topp nummer to var Varden, 320 moh. Vi holdt høyden fra Blomsterdalshøgda og kunne derfor fortsette i jevnt tempo uten mye stigning. Det tok ikke mer enn rundt 35 minutter fra den første toppen til vi stod på den andre.

Longyearbyen lå fortsatt stille denne tidlige morgenen. Gatene var tomme, og vi så ikke et menneske. Det var noe spesielt med å se ned på Longyearbyen mens vi allerede hadde nådd dagens andre topp. Tåka hang fortsatt igjen enkelte steder, men vi kunne se at været var i ferd med å bedre seg.

Nr. 3 Sverdruphammaren

Fra Varden fortsatte vi opp på platået og fulgte det videre mot Sverdruphammaren. Vi hadde god driv i stegene, praten gikk uanstrengt, og stemningen var på topp. Det var deilig å kjenne at både bein og humør fungerte, og kilometrene bare forsvant.

Klokken 07.28 stod vi på Sverdruphammaren, 430 moh., og kunne signere i turboka på dagens tredje topp. Stemningen var rett og slett magisk. Morgenen var i ferd med å våkne til liv, vinden var fraværende, og små tåkedotter drev sakte gjennom landskapet

Nr. 4 Nordenskjold 1051 moh

På vei opp mot Nordenskjoldfjellet lå tåka tett over toppen, og vi var usikre på om vi kom til å få noen utsikt. Men akkurat da vi nærmet oss toppen, lettet tåka på magisk vis, og landskapet åpnet seg rundt oss.

Klokken 09.15 nådde vi turens høyeste punkt på 1051 moh. Vinden tok godt tak der oppe, men vi lot oss ikke stresse av den. I stedet tok vi oss god tid til å nyte utsikten, ta bilder og lot inntrykkene synke inn. Det er ikke hver dag man får oppleve Svalbard fra et slikt utsiktspunkt.

På vei ned valgte vi en spennende rute. Vi slapp oss rett ned mot Longyearbreen rett nedenfor toppen. Normalt ville jeg gått frem til Tverrdalen og fulgt den ned til Longyearbreen.

Nedstigningen var fryktelig bratt, men underlaget var overraskende godt. Det føltes som å gå i snø, selv om vi beveget oss i løsmasser.

Det gjorde turen både morsom og skånsom, og beina satte pris på avlastningen etter flere timer i det steinete terrenget. For første gang denne dagen kunne vi virkelig la tyngdekraften gjøre jobben for oss.

Nr. 5 Morena ved Longyearbreen

Vel nede ved morena foran Longyearbreen og turbok nummer fem, var det på tide med en velfortjent lunsjpause. Etter flere timer oppe i høyden var det deilig å komme seg ned fra vinden. Nede i dalen var det lunt og behagelig, og vi kunne endelig sette oss ned, spise og samle litt krefter før neste etappe.

Området nedenfor Longyearbreen er kjent som et populært sted for fossiljakt. Det skjønte jeg godt. Overalt rundt oss lå steiner og sedimenter som vitnet om en fjern fortid, og det var slett ikke vanskelig å finne fossiler. Det var fascinerende å tenke på at man kan finne spor etter liv som eksisterte for millioner av år siden, midt i det arktiske landskapet.

Nr. 6 Sakrofagen

Etter lunsjen fulgte vi Longyearbreen videre innover dalen før vi vinklet opp mot Sarkofagen. Oppstigningen ble dagens minst behagelige etappe så langt. Underlaget var løst, bakken bratt, og det var vanskelig å finne et godt tråkk. På slutten måtte vi jobbe for hvert eneste steg oppover.

I ettertid tror jeg vi burde ha fulgt breen enda lenger innover før vi startet stigningen. Da kunne vi sannsynligvis ha funnet en lettere og mer behagelig rute opp. Det får bli lærdommen til neste år.

Da vi endelig kom opp på Sarkofagen, 480 moh., var slitet raskt glemt. Her ventet en fantastisk belønning i form av panoramautsikt i alle retninger. Vi hadde 360 grader med storslått svalbardnatur rundt oss, med fjell, breer og daler så langt øyet kunne se. Det minnet meg om hvorfor jeg hadde meldt meg på denne turen og hvorfor jeg faktisk hadde valgt bo på Svalbard.

Nr. 7 Lars Hiertafjellet

Etter Sarkofagen fortsatte vi videre opp mot Lars Hiertafjellet. Underlaget bestod av fin, svart sand og grus, noe som var en deilig avveksling fra det steinete terrenget vi hadde hatt tidligere på dagen. Samtidig stekte sola oss i nakken, og det kunne nesten kjennes varmt.

Klokken 13.15 stod vi på toppen av Lars Hiertafjellet, 878 moh. Det føltes utrolig godt. Nå var det meste av stigningene unnagjort, og vi visste at resten av turen ville bli betydelig lettere. Det ga både ny energi og ekstra motivasjon.

Fra Lars Hiertafjellet fulgte vi ryggen videre mot Trollsteinen. Dette var en av de virkelig fine etappene på turen. Vinden var nesten fraværende, sola skinte, og forholdene kunne knapt vært bedre. Vi ruslet av gårde i godt tempo og nøt utsikten over fjellene, breene og dalene rundt oss. Det var rett og slett herlig å være på tur.

Nr. 8 Trollsteinen

Klokka 14.10 sto vi på Trollsteinen, 850 moh. Været var fortsatt strålende, og utsikten rett og slett magisk. Tenk at vi skulle være så heldige!

Nå var det bare å kruse nedover i retning Sukkertoppen, som vi kunne skimte i det fjerne. Vi var glade for at det bare gjensto to topper. Det begynte å kjennes i beina nå.

Nr. 9 Sukkertoppen

Det var en drøy marsj videre fra Trollsteinen, og underveis måtte vi krysse et parti med grov ur. Der klarte jeg å ramle. Jeg hadde blitt hengende litt etter og prøvde å ta igjen de andre ved å småjogge et stykke. Det viste seg å være en dårlig idé. Heldigvis gikk det ikke verre enn at jeg kunne børste støvet av meg, komme meg på beina igjen og fortsette ferden mot neste topp.

Vi kom oss på Sukkertoppen, 380 moh., og nå var klokka blitt 15.30. På dette tidspunktet hadde jeg mest lyst til å gå rett ned. Leiligheten min lå rett nedenfor fjellet, og jeg syntes nesten jeg kunne høre både dusjen og sofaen rope på meg. Etter mange timer på tur begynte lengselen etter litt hvile og komfort å melde seg for alvor.

Jeg gikk ikke ned. Selv om dusjen og sofaen fristet, fortsatte jeg tilbake og opp på platået. Vi krysset platået og tok oss ned i Gruvedalen. Derfra fikk vi endelig øye på Lindholmhøgda, dagens siste topp.

Nr. 10 Lindholmshøgda

Den siste toppen, Lindholmhøgda, 280 moh., nådde vi klokka 16.40. For en lettelse! Etter mange timer på tur og ti topper bak oss kunne vi endelig se en ende på prosjektet.

Nå gjensto bare nedstigningen til byen. I motsetning til tidligere på dagen gikk det ikke fort. Vi tok det rolig nedover. Beina var møre etter en lang tur.

Klokka 17.30 var vi tilbake i byen. Vi gratulerte hverandre og ville feire bragden. Etter en rask dusj møttes vi igjen for en velfortjent pils på et av byens vannhull.

Den første pilsen smakte fortreffelig, men etter den gikk lufta fullstendig ut av meg. Da var jeg rett og slett ferdig. Jeg innså at jeg ikke ville gå den halve kilometeren hjem, så jeg ringte en venninne og ba henne komme og hente meg. Etter ti topper og 12,5 timer på beina føltes det som en helt rimelig løsning.

Fra gruveby til villmark

Jakt og arbeidsdager i Svea

15. august starter reinsjakta på Svalbard. Alle fastboende kan søke Sysselmesteren om fellingstillatelse på svalbardrein, og hvert år trekkes det ut et begrenset antall jegere. Bestanden på Svalbard er anslått til rundt 22 000 dyr, mens det årlig gis tillatelse til å felle om lag 200 til 250 rein.

I år var jeg blant de heldige som fikk napp i trekningen. Tildelingen gjaldt fritt dyr i Reindalen, og dermed var høstens første jaktplaner i boks.

Det er imidlertid ikke bare å ta sekken på ryggen og rusle til Reindalen. Området ligger forholdsvis utilgjengelig til. Enten må man ta båt ut Isfjorden og videre rundt til Van Mijenfjorden, eller så må man legge ut på en lang dagsmarsj gjennom Todalen eller Bolterdalen. Uansett hvordan man velger å komme seg dit, krever turen både planlegging og innsats før jakta i det hele tatt kan begynne.

Jeg var heldig og kunne kombinere jaktturen med en jobbreise. Derfor fikk jeg anledning til å reise inn til den nedlagte gruvebyen Svea med helikopter, en transportform som gjorde adkomsten betydelig enklere enn den ellers ville vært.

Vi bodde på Kapp Amsterdam som ligger 3-4 km fra Svea. Der hadde vi flott utsikt over til Rindersbukta og den berømte Paulabreen.

Vi hadde heldigvis en liten båt til disposisjon. Det var ikke alltid like lett å komme seg ut på sjøen når bølgene slo inn mot land, men min kollega hentet overlevelsesdrakten, fikk båten ut og startet motoren.

Vi hadde fine dager på jobb i Svea gjennom overvåkingsprogrammet etter miljøprosjektet. Vi dokumenterte forholdene og plukket søppel som hadde kommet til syne siden året før. Mens vi gikk rundt i området, var det rart å tenke på at dette en gang hadde vært et levende gruvesamfunn med flere hundre arbeidere. Nå var nesten alle spor etter bosetningen borte. Gruvedriften i Svea ble avsluttet i 2020, det ble ryddet opp, og naturen var i ferd med å ta området tilbake.

De første dagene gikk med til arbeid, men vi tok oss også tid til å sette garn om morgenen, som vi dro opp igjen om ettermiddagen. Det kom flere ishavsrøyer i garnene våre, men kollegene mine lot seg ikke imponere. De hadde erfaring med både større fisk og større fangster. Selv lurte jeg litt på om fiskehistoriene deres hadde vokst seg en smule større med årene.

Det var ikke bare fisk som havnet i garnene våre. Det var mye sjøfugl i området, og en av dem var uheldig og satte seg fast i et av garnene. Heldigvis gikk det bra, og vi fikk den løs uten at den tok skade.

Ishavsrøya vi fanget smakte i alle fall utmerket selv om størrelsen ikke svarte til forventningene.

Søndag 15. august startet jakta, og jeg var klar. Etter min mening brukte vi uvanlig lang tid på å komme oss av gårde den morgenen. Jeg gledet meg stort og var spent på hva dagen ville bringe. Aller helst ville jeg bare komme i gang.

Utenfor hytta tok vi en siste kontroll av våpnene. Vi prøveskjøt og finjusterte kikkertsiktene til vi var sikre på at alt stemte.

Det var helt stille på fjorden da vi satte kursen mot Reindalen. Havet lå blankt rundt oss, og det var noe nesten magisk over landskapet og fjorden.

Det var ikke så lett å komme på skuddhold. Reinene var urolige, og vi måtte flere ganger forsøke å smyge oss innpå før jeg endelig fikk en liten bukk på hold. Adrenalinet pumpet gjennom kroppen da jeg løsnet skuddet, og bukken falt. For en lettelse! Det verste som kan skje er å skadeskyte et dyr, men heldigvis gikk alt bra

Etter de obligatoriske bildene var det bare å begynne arbeidet med dyret og få det fraktet tilbake til båten. Det ble noen tunge tak underveis, men følelsen av å ha lykkes overskygget slitet. For en spennende og innholdsrik dag!

En stor takk til de gode kollegene mine, som hjalp meg hele veien og gjorde alt de kunne for at jeg skulle lykkes. Uten dem hadde opplevelsen ikke vært den samme.

Neste morgen møtte oss med sol fra skyfri himmel. Fjellene, fjorden og det vide landskapet lå badet i lys. Det var rett og slett utrolig vakkert. Eller, som min kollega uttrykte det: Det var bare helt «sjukt» fint.

Vi fikk haike tilbake til Longyearbyen med forskningsbåten til UNIS. Det ble en flott avslutning på turen og en fantastisk båttur med ubeskrivelig flott natur som badet i sol.😎

Salsfjellet 1281 moh

Jeg våknet til enda en nydelig dag i den svenske fjellheimen. Jeg bestemte meg for å gå opp på Salsfjellet, en passelig dagstur mens jeg ventet på skyss tilbake til Norge.

Rago var i strålende humør denne dagen. Kløven lå igjen, og han virret hit og dit med snuten i bakken. Det var mange spennende lukter å utforske. Vi gikk på en godt trafikkert sti og møtte en god del folk som også var ute for nye naturen. Vi fulgte stien som hadde retning mot mot Norge og Sylen.

Jeg ble overrasket over hvor brei stien var. Her var det tydeligvis mye trafikk og mange turfolk.

Da vi tok av fra hovedstien, og satte kursen direkte mot dagens mål, Salsfjellet, endret turen karakter. Stien forsvant, og vi fikk naturen mer for oss selv. Her var det bare stein, rein og vidstrakte fjellområder. På toppen ventet belønningen med flott utsikt over landskapet rundt oss.

var det På vei ned var det vanskelig å få Rago til å gå rolig bak. Det dukket opp rein både her og der, og det var nok langt mer spennende enn å følge med på mine bevegelser.

Da vi kom ned viste GPSen 12 km og 550 høydemeter. En fin dagstur.

På fjellstasjonen avsluttet vi turen med is og varme vafler. En perfekt avslutning på en herlig dag i fjellet.

Dagetappe 101: Flott dag fra Svukuriset til Grövelsjön

E1 Nordkapp-Sicilia

Nydelig morgen og fine forhold for tur, lettskyet, pent og akkurat passe temperatur. Og med deilig frokost i magen var det en god start på dagen.

Geitene så interessert på oss da vi dro. De var blitt satt i innhegning siden de var så nysgjerrige på Rago, og jeg tok ikke sjansen på å se hvordan det kunne ende. Nå som vi skulle forlate den idylliske plassen kunne de slippes ut igjen, og de sto der og fulgte oss med det samme nysgjerrige blikket som dagen før. Artige dyr.

Vi gikk i rask tempo opp på fjellet. Rago var i slaget. Det var rein over alt.

Vi gikk rundt 10 kilometer før vi tok pause, og da var vi kommet ned til Rønsjøen. Det var et fint sted å stoppe, et stille vann og modne søte molter. Her kunne vi både bade og kose oss, men også her fikk vi besøk av rein. De kom rolig sigende langs vannkanten, nysgjerrige og flotte.

Etter pausen gikk vi ned til Sylen. Der fikk vi skyss videre med båt over Grøvelsjøen, og vi gikk i land på svensk side av innsjøen

Rago var glad for båttransporten, tror jeg. Han var sliten etter reinsjakta.

Det var 16,5 km til Sylen og 25 km totalt inkl. båttransporten.

Vi fikk både overnatting og middag på Grövelsjön Fjellstation, og det smakte himmelsk. Jeg kan ikke huske sist jeg har spist så god mat, disse svenskene kan virkelig dette. Etter en lang dag på tur var det akkurat den typen måltid som gjør at man synker litt ekstra ned i stolen og kjenner hvor godt det er å være menneske.

Dagsetappe 100: Regntung dag fra Røvollen til Svukuriset

E1 Nordkapp-Sicilia

Værmeldingene var fryktelige, og regnet trommet hardt mot taket mens tordenen buldret i bakgrunnen. Jeg syntes det var for dårlig vær til å gå over fjellet mot Svukuriset. Løsningen ble å legge ruta ned til Femunden og ta båten et stykke, en nødvendig tilpasning til fjellets humør.

Etter 4 km på såpeglatte steiner kom vi ned til Røa og ventebua, Røosbua.

Fæmund II var en flott båt, og turen var definitivt verdt det. Det har gått rutebåt på Femunden siden 1886, og frem til 1958 ble båtene drevet på damp. Da gikk det hele 300 favner på en sesong, et imponerende tall.

På båten møtte jeg en svært hyggelig mannskap som serverte kaffe og vaffel. Rago fant også raskt tonen med dem. Mens Fæmund II beveget seg mellom stoppestedene, grå skyer og små glimt av lyn, kjente jeg at denne omveien ble helt riktig. Noen ganger er det fint å ta en omveg. Det gjør godt både for opplevelsen og humøret.

Vi gikk i land på Revlingen. Der passerte vi et venterom med historisk sus. Der hadde det stått mange å ventet på båten.

Vi gikk den hyggelige strekningen fra Revlingen til Svukuriset, og passerte et større reingjerdeanlegg for merking, skilling og slakting til Svahken sijte. Det var stille der denne dagen, men anlegget bar spor av hva arbeidet som foregår der når reinflokken samles. Det minner meg på hvor tett natur og tradisjon henger sammen.

På Svukuriset fant vi igjen hyggelig betjening og en tørr plass å sove. Løse geiter vandret rundt på tunet til stor glede for både Rago og oss andre. Det var en rolig stemning akkurat det man trenger etter en dag med regn, båttur omveger og fjellstier.

Dagsetappe 99: Herlig tur fra Ljøsnåvollen til Røvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter nok et herlig måltid på den idylliske setra var det tid for å komme seg videre, mette, fornøyde og klare for etappe 99 på E1.

Vi var inne i Femund nasjonalpark og fulgte T‑merket sti mot Røvollen. Været var akkurat slik man håper på i fjellet, lettskyet, behagelig og uten den tunge varmen som kan gjøre turen krevende.

Stiene var utrolig fine, og vi fikk til og med litt underholdning underveis, en havørn var på tokt over oss. Det føles nesten merkelig at havørna holder til så langt inne i landet, men jeg sjekket det, og det stemte. Det finnes faktisk havørn i Femund nasjonalpark.

Det ble varmere etter hvert, så det ble flere badestopp for både to‑ og firbente. En nødvendighet, spesielt for min og pelskledde Rago, som nøt hvert eneste avkjølende øyeblikk

Det var virkelig en idyllisk dag, med perfekte forhold og natur som viste seg fra sin vakreste side.

I Femund nasjonalpark er det ikke lov å sage ned gamle trær. De skal få stå og eldes i fred, og etter hvert bli bolig for et mangfold av insekter og fugler. Gamle trær er viktige økosystemer, og her får de lov til å gjøre jobben sin.

Like før vi kom til Røvollen møtte vi igjen en rein. Den kom nesten helt bort til nesen på Rago, som stod musestille et øyeblikk før han eksploderte i et rykk som fikk meg til å flakse flere meter før jeg fikk kontroll igjen. En majestetisk og ganske uventet opplevelse.

Da vi kom ned til Røvollen viste GPSen. 23 km. Fin tur i et fantastisk landskap.

Dagetappe 98: På historiske Malmvegen fra Marenvollen til Ljøsnåvollen

E1 Nordkapp-Sicilia

Etter en deilig natt på Marenvollen gjorde vi oss klare til start. Sekken og kløven ble pakket, skoene snørt, og matpakken smurt. Planen for dagen var å følge den historiske Malmvegen hele veien til Ljøsnåvollen.

Litt regn fulgte oss da vi startet, men vi var så gira begge to at vi knapt la merke til dråpene som falt. Det er jo lurt å ta det rolig i begynnelsen, til kroppen blir varm, og dette var dessuten første dagen med sekk på en stund. Likevel kunne vi ikke brydd oss mindre. Jeg småsprang etter Rago, som allerede hadde los på tur og suste avgårde i full fart.

Over Tamneshøgda brøt sola endelig gjennom skyene, og vi kjente hvordan varmen begynte å tørke oss litt opp, men ikke på føttene. Jeg angret bittert på skovalget. Jeg hadde tatt med et av de gode gamle paret som jeg en var så glad i, men som for lengst hadde gjort sitt. De var som svamper i myrene vi måtte krysse, og hvert steg sugde inn mer vann enn det slapp ut. Til slutt var jeg søkk våt på beina. Det var bare å innse at de ikke kom til å bli tørre igjen før vi nådde Sverige.

Stiene var fin og lett å følge, og landskapet var åpnet og flott. Det var lett å gå og god utsikt i alle retninger.

Langs Malmvegen var det satt opp informasjonsskilt som fortalte om kulturminner, tidligere bruk av området og det rike dyre- og fuglelivet. Det gjorde turen både lærerik og ekstra interessant, og ga en god forståelse av historiene som lå i landskapet.

Fjelburøsta var en nedlagt seter som hadde fått nytt liv som DNT-hytte. Sjelen fra den gamle driften satt fortsatt i veggene. Et hyggelig stoppested midt i fjellet. Vi tok en kort pause før vi hastet videre.

Etter rasten gikk vi 1,5 kilometer på vei før vi vinklet inn på den fineste stien jeg har gått, myk skogbunn som var både tørr og innbydende. Vi fulgte Feragshåen videre, og snart kom den karakteristiske brune reinen fra området til syne mellom trærne til Rago store glede.

I Svartvika ble det endelig matpause. Da hadde vi «sprunget» over 20 kilometer, og Rago så ut til å begynne å roe seg litt. Her fant vi rikelig med kulturminner fra tidligere tiders tømmerfløting, og en åpen koie som vitnet om et liv og arbeid som en gang preget området.

Da vi kom til Ljøsnåvollen viste gpsen 28 km.

Ljøsnåvollen var en idyllisk seter fra 1600 tallet, og det var fortsatt seterdrift etter gammelmåten Her gikk kyrne løse, og hersjene stod rake og fulle av høy.

Kvelden ble avsluttet med skikkelig seterkost, heimelaga rømmegrøt og spekemat. Det kunne ikke blitt en bedre avslutning på en fin tur.

Stetind 1393 moh

«De ti forbistrede fingertakene»

Stetinden, Norges nasjonalfjell, var dagens turmål. Sist jeg sto på toppen var for 14 år siden, og da hadde jeg med meg barna mine. Det var nok ikke det klokeste valget jeg har tatt, og unger på en slik tur anbefales ikke. Denne gangen var det bare meg og fjellklatreren Fredrik. Forventningene var store. Jeg gledet meg. 😊

Turen startet ved parkeringsplassen rett nedenfor Stetinden. Selve fjellet var skjult i tåke, men vi satset på at den skulle lette etter hvert. Vi fulgte en tydelig sti gjennom skogen.

Det gikk i godt tempo, og jeg kjente det brente i lårene. Jeg hadde en ganske tung sekk, og høydemeterne kom raskt.

Oppe på 1319 moh tok vi på oss klatreutstyret og satte noen sikringer over traversen. Tåken kom og gikk, men vi kunne stort sett se ryggen opp mot toppen. Det var magisk.

Fredrik gikk sikkert og stødig først og satte sikringer. Jeg tok dem med meg videre da jeg kom etter. Det fungerte fint, og jeg synes det var lett å samarbeide med Fredrik. Det var et taulag foran oss så det ble litt venting, men vi fikk heldigvis passere etter traversen. Det tar alltid litt tid når det er flere i et tau.

Da vi kom til «de ti forbitrede fingertakene», var jeg spent. Jeg husket at jeg hadde strevd på dette partiet sist, og at vi hadde brukt en slynge for å komme nærmere takene.

Denne gangen hadde Fredrik ikke lagt ut noen slynge til meg. Jeg kasta meg ut i det, entra meg etter kanten og kom, på mirakuløst vis, greit opp på egen hånd, til tross for litt stive hofter og rustne klatreferdigheter. Det ga et skikkelig kick og en herlig mestringsfølelse.

Nå var det vanskelige partiet unnagjort. Med ny selvtillit og lette føtter fortsatte vi opp ryggen til vi sto på toppen.

Vi satt en stund på toppen og ventet på at tåken skulle lette. Dessverre uteble de helt store endringene, men innimellom åpnet skyene seg nok til at vi fikk noen glimt av landskapet rundt oss. Selv om utsikten ikke viste seg fra sin beste side, var følelsen av å stå på toppen av Stetind sterk. Turen opp hadde vært en fantastisk opplevelse i seg selv. Og så er det noe helt eget med Stetinden, et kult og særdeles spesielt fjell.

Nedover gikk det greit. Vi rappellerte forbi de forbistrede fingertakene og tok det rolig og kontrollert ned. Vi brukte ikke mer enn ni timer på turen. Det var effektivt å være bare to.

Vel nede gikk turen som så mange ganger før innom en multemyr. Jeg avsluttet dagen med å plukke litt multebær, eller «litt» er kanskje å underdrive. Det ble faktisk 1,5 kilo.

Ja, jeg er håpløs når det gjelder multer. Får jeg først øye på de oransje bærene, er det umulig å gå forbi uten å stoppe. Etter en fantastisk dag på Norges nasjonalfjell var det en perfekt avslutning på turen.