Det hadde regnet på natten. Sommeridyllen var borte like fort som den kom. Vi pakket ned det våte teltet og gikk i taushet fra Ruhkkojàvri.
Det åpne landskapet med lav vegetasjon fortsatt til vi på slutten av dagen gikk ned i enden av Stabbursdalen rett etter Stabbursdalsvannet.
Nede i Stabbursdalen var det frodigere, og etter noen km i skogen fant vi Alta Turlags hytte, Bojobæski. Den hadde vi besøkt to ganger tidligere, men gjensynsgleden var stor. Det var deilig å endelig kunne ligge i en seng og spise ved et bord. Sko, klær, sovepose og telt ble hengt til tørk. To glade turgåere kunne avslutte dagen med Realturmat.
Vinden hadde løyet i løpet av natten, men ferdig var den ikke. Temperaturen var imidlertid god, trolig den høyeste vi hadde hatt på turen fra Nordkapp. Vi forlot derfor den lune gamma med herlig varm vind fra sør.
E1 ruta gikk opp på fjellet igjen fra Stabbursdalen. Derfra gikk den parallelt med Stabburselva. På veien opp fikk vi hilse på en tiur. Det var trivelig. Vi passerte også ufattelige mengder med multer.
Jeg hadde gledet meg til etappen gjennom Stabbursdalen nasjonalpark, og jeg ble ikke skuffet. Stabbursdalen var frodig og flott. Den lå som en oase midt i den karrige vidda.
Vi gikk forbi innsjøer, og over myrer og høydedrag. Været var stort sett bra og humøret likeså. Ruta var ikke merket på samme plass som stien på kartet. Det gav oss litt hodebry, men det var ikke vanskelig å orientere i det oversiktelige landskapet.
Da vi kom til innsjøen, Ruhkkojàvri bestemte vi oss for å stoppe. Da hadde vi gått 26 km. Vi fant en idyllisk lite vik hvor vi slo opp teltet. Sola var kommet frem og vinden var borte. Det var bare velstand. Fiskestanga ble tatt frem, men det ble ikke så mange kast før jeg gav opp kampen mot knott og mygg. Soveposen fikk prioritet og vi sovnet allerede ved åttetida.
Vi hadde ikke sovet lenge da vi ble vekt av at Dakota pistret. Hvorfor gjorde hun det? Hun lå jo inne i teltet. Det var heller ikke vind som kunne skremme henne. Hadde hun vondt? Var hun syk? Jeg var bekymret. Vi forsøkte å legge henne utenfor teltet uten at det hjalp nevneverdig. Da Nuuk reiste seg for å riste seg pilte hun inn i teltet og tok hans plass. Da roet hun seg med en gang. De siste dagene hadde Dakota ligget innerst i teltet. Kunne det være at hun sutret over at hun ikke fikk plassen sin? Var hunder så sære? Det var ikke godt å vite. Vi fikk i alle fall ro resten av natten.
Natta i Bastingammen var slitsom. Tyskeren hadde fyrt i ovnen for å tørke klær og sko. Den lille gammen var som en badstu. Å åpne døra var ikke et alternativ for det var millioner av mygg ute. Noen hadde alt kommet inn og surret selvsagt akkurat rett ved øret mitt.
Per lå på gulvet ved ovnen og hadde det trolig enda varmere enn meg. Kl. 02.00 hadde han fått nok. Teltet kom opp og gubben forlot badstua, men på morgenen kom han fort inn igjen. Det hadde blåst opp, og nå var det teltet han var bekymret for.
Siden det var blitt så kraftig vind og vi hadde sovet så dårlig var det en lett beslutning å bestemme seg for å gi Bastingammen et ekstra døgn.
Vi brukte dagen til å rydde og ordne i gammen, og tørke og reparere utstyr. Jeg var også en liten tur ute og plukket så mye multer som vi klarte å spise.
Bastingammen stod ferdig i 2018, og var erstatning for en eldre gamme som ble revet. Det var et imponerende byggverk, bygd på gamlemåten med lokale bjørkestavrer som reisverk. Never som tettematteralet og torv utenpå. Det kom ikke noen til gamma den dagen så vi fikk den helt for oss selv. Vi sov godt den natten mens vinden herjet utenfor.
Dagen startet godt med morgensol som tørket teltet etter nattens regnbyge, og den obligatoriske havregrøten.
Vi hadde etablert gode rutiner om morgenen. Begge visste hvem som skulle gjøre hva og hvor vi skulle ha ting. Det siste var viktig. Når alle ting hadde faste plasser slapp vi å lete gjennom både kløver og sekker når det et noe vi skal ha tak i.
I løpet av en god time hadde vi pakket og spist. Vi var tidlig ute, klokka var knapt sju da vi startet. Jeg hadde et håp om at vi skulle komme til Bastingammen før vi gav oss, og dit var det over tre mil
E1 ruta var godt merket, og det var bra for det var ikke sti. De første km gikk fint, men da vi kom til innsjøen, Skàiddejàvri var det slutt på idyllen. Kilometer på kilometer med myr og våt områder. Alt regnet hadde åpenbart satt sine spor.
Det var ikke annet å gjøre enn å plaske uti. Hvert steg var krevende. Foten forsvant ned i myra, og det trengtes kalorier for å få den opp igjen. Når den endelig kom opp var skoen våt, brun og ekkel.
Turen ble ikke enklere av at det også i dette området fantes en god del rein. Dakota gikk i kjent stil inn i en slags jakttranse. All oppmerksomhet ble viet reinen at det hang en person bak henne anfektet henne ikke. Jeg forsøkte å snakke til henne, avlede osv. ,men det gikk kun kort tid så var vi tilbake der vi startet. Da jeg til slutt deiset i myra var det slutt på diplomatiet. All lærdom fra hundetrenerkurset var blåst bort. Eder og galle ble ropt utover vidda. Det hjalp ikke på henne, men jeg fikk ut litt frustrasjon. Etter noen timer i myra kom vi heldigvis over i bedre partier.
Det var også mange bekker å passere. Vi hadde tatt med staver og kroks til formålet, og det fungerte fint. Å få vasket varme føtter i kaldt vann var faktisk en av høydepunktene den dagen.
Etter 12 timers slit kom vi frem til Stabbursdalen nasjonalpark. På GPSen stod det 33,5 km. Vi var slitne og glad for at det var plass til oss i Bastingammen. Det var kun en enslig tysk student som hadde søkt ly i gammen da vi kom. Det var to benker og en sengeplass på gulvet mellom benkene. Vi tok de to siste plassene og sovnet temmelig fort.
Turblogg 