E1 dag 11: Fra Ruhkkojàvri til Bojobæski

Det hadde regnet på natten. Sommeridyllen var borte like fort som den kom. Vi pakket ned det våte teltet og gikk i taushet fra Ruhkkojàvri.

Det åpne landskapet med lav vegetasjon fortsatt til vi på slutten av dagen gikk ned i enden av Stabbursdalen rett etter Stabbursdalsvannet.

Nede i Stabbursdalen var det frodigere, og etter noen km i skogen fant vi Alta Turlags hytte, Bojobæski. Den hadde vi besøkt to ganger tidligere, men gjensynsgleden var stor. Det var deilig å endelig kunne ligge i en seng og spise ved et bord. Sko, klær, sovepose og telt ble hengt til tørk. To glade turgåere kunne avslutte dagen med Realturmat.

GPSen visste 21 km.

E1 dag 10: Fra Bastingammen til Ruhkkojàvri i Stabbursdalen nasjonalpark

Vinden hadde løyet i løpet av natten, men ferdig var den ikke. Temperaturen var imidlertid god, trolig den høyeste vi hadde hatt på turen fra Nordkapp. Vi forlot derfor den lune gamma med herlig varm vind fra sør.

E1 ruta gikk opp på fjellet igjen fra Stabbursdalen. Derfra gikk den parallelt med Stabburselva. På veien opp fikk vi hilse på en tiur. Det var trivelig. Vi passerte også ufattelige mengder med multer.

Jeg hadde gledet meg til etappen gjennom Stabbursdalen nasjonalpark, og jeg ble ikke skuffet. Stabbursdalen var frodig og flott. Den lå som en oase midt i den karrige vidda.

Vi gikk forbi innsjøer, og over myrer og høydedrag. Været var stort sett bra og humøret likeså. Ruta var ikke merket på samme plass som stien på kartet. Det gav oss litt hodebry, men det var ikke vanskelig å orientere i det oversiktelige landskapet.

Da vi kom til innsjøen, Ruhkkojàvri bestemte vi oss for å stoppe. Da hadde vi gått 26 km. Vi fant en idyllisk lite vik hvor vi slo opp teltet. Sola var kommet frem og vinden var borte. Det var bare velstand. Fiskestanga ble tatt frem, men det ble ikke så mange kast før jeg gav opp kampen mot knott og mygg. Soveposen fikk prioritet og vi sovnet allerede ved åttetida.

Vi hadde ikke sovet lenge da vi ble vekt av at Dakota pistret. Hvorfor gjorde hun det? Hun lå jo inne i teltet. Det var heller ikke vind som kunne skremme henne. Hadde hun vondt? Var hun syk? Jeg var bekymret. Vi forsøkte å legge henne utenfor teltet uten at det hjalp nevneverdig. Da Nuuk reiste seg for å riste seg pilte hun inn i teltet og tok hans plass. Da roet hun seg med en gang. De siste dagene hadde Dakota ligget innerst i teltet. Kunne det være at hun sutret over at hun ikke fikk plassen sin? Var hunder så sære? Det var ikke godt å vite. Vi fikk i alle fall ro resten av natten.