E1 dag 40: Våt tur fra Lappjordhytta til Abisko

Muskulaturen var litt stiv, men ellers var formen fin da vi startet fra Lappjordhytta tidlig en juni morgen.

Det var fint at jeg endelig fikk anledning til å overnatte på Lappjordhytta. Troms Turlag kjørte et system med booking og betaling på forhånd på grunn av korona. Det hadde resultert i at jeg totalt hadde betalt 1200,- for den ene natta jeg var innom. Jeg var glad for at det tross alt gikk til en god sak, men også fornøyd med at Troms Turlag ikke skulle ikke få flere penger av meg på en stund.

Det gikk bratt ned, og etter bare et par km passerte vi grensa til Sverige. Vi kom inn i Vadvetjåkka nasjonalpark. Der møtte vi en livlig reinflokk mens vi hadde en fotostopp. Det var artig å observere dem mens de passerte. Det virket ikke som de så oss. Kalvene var blitt store, og full av liv.

Etter enda et par km kom vi til Pålnostugan. En åpen Svensk turistforeningshytte. Ikke den høyeste standarden, men mulighet for å finne ly hvis man skulle trenge det.

Terrenget var krevende. Det gikk opp og ned så det gikk ikke så fort. Nuuk var dessuten stadig klar for pauser. Vi tok det med ro, og hadde lunsj ved en av de mange tjernene vi gikk forbi.

Jeg deiligste med å gå i Sverige var at det alltid dukket opp en praktisk bru over elvene vi skulle passere. Her er brua over elven, Njuoraeatnu.

Vi kom etterhvert ned på E10, veien fra Narvik til Kiruna. Det var ca 15 km igjen til Abisko. Jeg hadde håpet at det skulle være mulig å ta buss eller taxi for det var tungt å gå etter vei spesielt med to hunder, men det fantes hverken buss, taxi eller andre som kunne være interessert i å tjene seg noen kroner. Jeg ringte alle overnattingsplassene i området og spurte, men nei. Det var ikke annet å gjøre enn å gå langs E10.

Da vi hadde gått i ca. 5 km etter E10 hadde Nuuk fått nok. Ikke snakk om at han skulle videre. Jeg forsøkte med både lokking og utestemme selv om jeg viste at når han hadde bestemt seg kunne jeg bare begynne å sette opp teltet. Teltet fristet imidlertid ikke. Regnet øste ned og jeg hadde bestilt overnatting i Abisko. Jeg gledet meg til dusj og tørre klær. Løsningen ble å forsøke å haike. Det var ikke mange som hadde lyst på en våt og skitten dame med to våte hunder inn i bilen sin. Etter et par timer forbarmet heldigvis en spansk fotograf seg over oss. Han var full av tatovering og ringer i fjeset, men jeg hadde ikke råd til å være kresen. Jeg tok sjansen på at han var snill, og lempet alt det våte utstyret og hundene inn i bilen hans.

Da vi kom til Abisko viste GPSen 26 km. Vi var våte og kalde, men takknemlig over å ha kommet frem.

E1 dag 39: Blod slit fra Altevatn til Lappjordhytta

Endelig, vi var tilbake på Altevatn. Det var tredje gang vi skulle forsøke å komme over fjellet og inn i Rohkunborri nasjonalpark. Denne gangen var det bare meg, Nuuk og Dakota. Per var heime med Rago som var for ung for en så lang tur.

Jeg hadde pakket lett, 18 kg på ryggen og 6 kg i hver av kløvene. Mye kjekt utstyr lå igjen heime, men mat for 14 dager til meg og hundene veier en del selv om alt var frysetørret.

Vi var ivrig etter å komme i gang og gikk i raskt tempo opp bakken som vi hadde strevd så hardt i noen måneder tidligere. Det gikk lettere nå.

Etterhvert som vi kom lenger opp i Salvvasvággi (Salvasskardet) var det klart at det ikke var sommer i fjellet, men vår. Det ble flere og flere snøflekker jo lenger opp vi kom.

Jeg var spent på hvordan det skulle gå å krysse elvene. Stavene som var kjekke å ha i elva, var heime for å spare vekt. I den første elva, Salvassjohka, erstattet jeg fjellskoene med Crocs. Jeg gikk tre turer, først med sekken og så med kløven. Til slutt hentet jeg hundene. De måtte være i bånd for jeg skimtet en flokk med rein på sørsiden av elva. Jeg savnet stavene. Elva var stri og fottøyet glatt. Det gikk heldigvis uten ufrivillig bad, men det var bare så vidt. Jeg gjennomførte ikke flere elver iført Crocs den dagen.

Vi slet i den våte snøen. Noen ganger bar snøen, men plutselig kunne den gi etter og vi tråkka gjennom. Andre plasser vassa vi i slush. Det var full vårløsning i fjellet.

Lårmusklene var sure og føttene konstant våte, men jeg kunne likevel ikke la vær å beundre det storslåtte landskapet. Vi gikk gjennom et skar, Láirevággi med mektige fjell på begge sider. På høyre side hadde vi det majestetiske fjellet, Ruovdoaivvit, og på venstre side, Skadjoaivvit.

Det tok sin tid å passere bekkene. Kløvene måtte av for at hundene skulle komme seg opp de høye snøkantene.

Etter flere timer med blod slit kunne vi endelig gå nedover. Vi så Tornetäsk i det fjerne mens vi henta frem de siste reservene.

Vi traff på en flokk rein på tur ned ellers møtte vi ikke en sjel i løpet av hele dagen.

Da vi endelig kom frem til Lappjordhytta viste GPSen 26,5 km, og klokka 19.00. Vi var slitne, spesielt Nuuk viste tegn på at starten var litt i tøffeste laget.

Mestringsfølelsen var likevel god og vi hadde opplevd fantastisk natur. Det føltes bra at området var vernet. Flere fortjente å oppleve dette.

Ruteplan for sommeren 2021

Ferien nærmer seg og sekken er pakket. I år blir det bare jeg, Nuuk og Dakota som skal gå. Rago, vårt siste tilskudd til flokken, er for liten. Han må være på hytta sammen med Per. Jeg er spent på hvordan det blir å gå alene så langt.

  • Altevatn – Lappjordhytta (DNT), 25 km
  • Lappjordhytta – Pålnosstugan (STF) – Abisko Turiststasjon, 25 km
  • Abisko – Abiskojaurestugan – Rovvidievva, 20 km
  • Rovvidievva – Unna Allakas (SFT) – Cunojavrihytta (DNT), 23 km
  • Cunojavri – Caihnávaggi – Gautelisvatnet, 22 km
  • Gautesli – Skoddejavre (DNT), 9,5 km
  • Skoddejavre – Sitashytta(DNT), 21 km
  • Fra bom til Sitas, 7 km
  • Sitas – Paurohytta(DNT), 22,5 km
  • Paurohytta – Røysvatn (DNT), 29 km
  • Røysvatn – Ritsem, 36 km
  • Ritsem – Vaisaluokta Fjellstuga (SFT) – Kutjaurestugan (SFT), 15 km
  • Kutjaurestugan – Låddejåkkastugan(BLT), 16 km
  • Låddejåkkastugan – Arasluoktastugan (BLT) – Staloluoktatugan (BLT), 24 km
  • Staloluokta – Staddajåhka (BLT) – Sårjesjaurestugan(SFT), 18 km
  • Sårjesjaurestugan – Sorjushytta (DNT), 11,5 km
  • Sorjushytta – Ny Sulitjelma (DNT), 11,5 km
  • Ny Sulitjelma – Lomihytta, 5 km
  • Lomihytta – Calavasshytta, 12 km
  • Calavasshyttta – Coarvihytta, 11,5 km
  • Coarvihytta – Balvasshytta, 20,5 km
  • Balvasshytta – Argaladhytta, 10,5 km
  • Argaladhytta – Trygvebu, 8 km
  • Trygvebu – Graddis fjellstue, 8 km

E1 dag 38: Altevatn

Etter en tur heim for å feire påsken med familien var vi tilbake på parkeringsplassen ved Altevatn. Vi gledet oss til turen og ferien, men været var mildt sagt elendig. Termometeret viste null grader, det var sterk vind, sludd og dårlig sikt.

Beina var utvilte, hundene var glade for å komme ut og stemninga var god til tross for været. Vi gikk over dammen og opp mot Salvasskardet. Snøen var dyp og kram så det var tungt for hundene. Snøen klabba seg fast på både ski og pulker. Det tok derfor ikke mer enn et par km før Nuuk hadde fått nok. Han la seg ned å nekta å gå. Det var ikke annet å gjøre enn å ta pulken selv.

Vi slet oss videre opp de bratte bakkene i Salvasskaret. Det klabba stadig under skiene våre, og det måtte med jevne mellomrom fjernes. Det var i den prosessen at skiene mine tok kveld. Kanten løsnet, og det så ikke bra ut. Etter en liten tenkepause var vi enig om at det var ikke annet å gjøre enn å snu. Jeg kunne ikke gå på de skiene i 14 dager. Humøret var ikke akkurat på topp da vi tuslet tilbake, men ikke alle turer blir slik jeg planlegger. Denne var en av dem. Ikke annet å gjøre enn å pakke sekken på nytt.

Dagen etter var fjellet stengt pga uvær. Vi ventet til neste dag, men da det endelig var mulig å komme seg i gang igjen var det kommet enorme mengder med snø. Føret var deretter. Varsom.no meldt knall rødt. Det var nærmest umulig for hundene å ta seg frem. Vi gjorde likevel et forsøk, men Nuuk la seg ned etter bare noen km og nektet å gå. Det var også vanskelig å finne en trygg rute på norsk side. Koronarestriksjoner sørga for at vi ikke kunne gå østover, og Narvikfjellene var bratte. Vinterfjellet er slik. Det er ikke alltid man kan gå selv om man så gjerne vil. Det var selvfølgelig utrolig kjipt, men hva skulle vi gjøre med været og føre..

E1 dag 37: Sjarmøretappe over Altevatnet

Gaskahytta

Vi våknet til -15 grader, sol fra skyfri himmel og lyden av rypsteggen som kaklet i lia bak hytta. Det kunne ikke blitt mer idyllisk.

På nabohytta bodde tre karer som gikk Norge på langs. De satte av gårdet før klokka var åtte, men vi hadde kun en kort etappe denne dagen og prioriterte derfor lang frokost og mange kopper kaffe.

De siste rengakakene ble ofret til fordel for havregrøt siden vi hadde bestemt oss for å stoppe på Altevatn hytta ettersom værmeldingene var dårlige. Eva fra Alta syntes rengakaka fra Rana var god med brunost på. Selv har jeg alltid en pose med disse kakene med meg på tur. De holder seg godt, og metter lenge.

Vi gikk ned til isen og fulgte scootersporene til hytta. Det var 11 km fra Gaska til Altevatnhytta og vi kunne nye turen med fjeset mot sola.

Altevatnhytta

Den siste rest av dagen ble brukt til å slikke sol i hytteveggen, og øve på å sette opp telt rett fra pose. En fin avslutning på en fantastisk uke. Vi kunne ikke vært mer heldig med vær, føre og turfølge.

E1 dag 36: Gnistrende forhold fra Vuoma til Gaskahytta

Det hadde blitt klarere og kaldere i løpet av natten. Temperaturen hadde krøpet under 10 da vi kom ut for å pakke pulkene etter en behagelig natt på Vuomahytta.

Vi gikk fra Vuomahytta og fulgte Geibbajohka vest og oppover.

Vi passerte grensa til Øvre Dividal nasjonalpark, men landskapet var fortsatt like majestetisk med flotte fjell på alle kanter.

Vi passerte 900 moh, og gikk til vi kom til Gaskkasjohka (Fiskløyselva) før vi tok lunsj.

Det var bra at alle hadde med seg vindsekker og jervenduker når vi tok pause for vinden og den lave temperaturen førte til rask nedkjøling hver gang vi stoppet.

Etter lunsj var det bare å kruse ned til Gaskahyttene og Álddesjávri (Altevatnet). Da vi kom dit viste GPSen 17 km. En deilig dag.

E1 dag 35: Fra Dividalen til den populære Vuomahytta

Klokka var ikke mer enn 8.00 da vi startet fra Dividalshytta. Det var en nydelig morgen, lettskyet, sol, -6 grader og vindstille. Vi kunne ikke hatt bedre forhold.

Vi fulgte en scooterløype etter sommerstien noen km ned Dividalen. Vi hadde håpet at vi også skulle finne et ski- eller scooterspor etter sommerstien mot Anjavassdalen, men det gjorde vi ikke. Det vi derimot fant mye av var spor etter rype, hare, rev, elg, snømus og jerv. Ingen tvil om at det var et rikt dyrelivet i Øvre Dividal nasjonalpark.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å brøyte seg vei gjennom skogen. Heldigvis var det ikke noe å si på humøret selv om det ble litt «grynning».

Vi passerte Ole Nergårdbua før vi før vi kom ned til Divielva. Det er en åpen bu som eies og driftes av Statskog.

Da vi kom ned på Divielva fulgte vi den opp igjen et stykke før vi vinkla 90 grader, og brøyta oss løype opp den sørlige dalsida i Anjavassdalen.

Etter noen timer med litt slit i Anjavassdalen kom vi over skoggrensa. Der var det mindre snø og bedre pulkføre.

Vi gikk parallelt med Vuomajohka og gikk over Vuomajarvi før vi fant de tre Vuomahyttene til Troms Turlag. Det ble litt strekk i laget. Ikke alle hadde de samme forutsetningene, men da klokka var fem var alle kommet til hytta og GPSen viste 22,5 km. Det var ikke vanskelig å forstå at hytta var populær. Det var et vakkert område, og hytta lå fint plassert oppå en høyde rett overfor Vuomajárvi (Vuomavatnet). Vuomajárvi er et av de mest kjente fiskevatnene i Øvre Dividalen nasjonalpark.

E1 dag 34: Fra Dærtahytta til fantastiske Dividalen

Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.

Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.

Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.

Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.

Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.

Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.

Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.

Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.

E1 dag 33: Fra Rostahytta til Dærtahytta under perfekte forhold.

Vi forlot Rostahytta i fantastisk morgensol, og gikk sakte opp mot Áslatvárri i retning Dærtahytta.

Nuuk syntes stadig at pulken var for tung i den løse snøen, og la seg ned i kjent stil. Til slutt bestemte Per seg for å overta den for å få litt større fremdrift.

Etter at vi hadde gått over Áslatvárri fikk vi øye på et telt. Da fikk de single damene i gruppa fart på skiene. De stramma rumpa og rettet seg opp, og de ble ikke skuffet for ut av teltet kom to hyggelige karer som fortalte at de hadde koste seg med rypejakt og god mat i flere dager.

Like ovenfor teltleiren ble det lunsj før vi fortsatt over Gassavákkejávri.

Vi passerte 1033 høydemeter, og kom frem til at det sannsynligvis var turens høyeste punkt. Damene fra Alta lot ikke sjansen gå fra seg, og lurte i seg en liten «Jeger» for å feire bragden før de startet på en herlig nedovertur til Dærtahyttene.

Sola var med oss hele veien, og da vi kom frem viste GPSen 17 km.

Stemninga var god da en av damene fra Mo tryllet frem portvin og snaks på altanen som en perfekt avslutning på en fin dag.

E1 dag 32: Rostahytta

Kalenderen viste 13. mars 2021, og vi var i gang med neste etappe fra Nordkapp til Sicilia. Denne gangen var planen å gå en uke sammen med fem trivelige damer. Skiene var preppa og pulkene oppfylt. Vi gledet oss, og kunne ikke kom oss for nok i gang.

Vi startet ved Innset i Rostadalen, og de første 7 km gikk vi etter en ubrøytet vei. Det var heldigvis lett og fint å gå og godt skiføre. En perfekt start.

I enden av veien fant vi gapahuken og der tok vi turens første lunsj. Praten gikk løst og damene bydde på seg selv. Humøret var det ikke noe å si på.&

Etter lunsj krysset vi Rostaelva og fulgte samme rute som sommerstien tar mot Rostahyttene. Her var det vanskeligere forhold. Nuuk og Dakota trådde gjennom snøen, og fikk problemer i skråninger og bakker. Det fikk også et par av damen. Det var glatte ski og tunge pulker, og ikke alle hadde like gode forutsetninger for en slik tur. Alle kom til slutt opp, og humøret var det heldigvis ikke noe å si på. GPSen viste 13,5 km.

Troms Turlag tilbyr som regel tre hytter på sine destinasjoner, to hytter og et hundeaneks. Vi hadde forhåndsbooket hundeanekset, og vi ble ikke skuffet. En super og passe stor hytte for to, og med tilrettelagt plass til de firbente.

På kvelden spiste vi Sovas og flere fant frem rødvin som de hadde betalt med svette og slit oppover dalen. De delte raust, og håpet nok i sitt stille sinn at det skulle gi lettere pulker dagen etter. Det ble i alle fall en trivelig avslutning på dagen.