Utstyr

E1 dag 3 og 4: Dramatisk tur fra Kobbefjord til Stohpojohka

Vi våknet til lyden av havet som slo mot land, sjøfugler som sang og sola som tittet frem. Det var selvsagt deilig etter nattens regn.

Vi fulgte kysten inn til Austerbotnen

Selv om vi var flere mil fra nærmeste vei var strendene fulle av søppel som bølgene hadde ført opp på land. Mange plasser hadde vinden transportert plastsøppel over 100 m opp på land. Trist å se i så vakker natur.

Heller ikke denne dagen var det sti, men gode merker. Det gikk stort sett greit å følge dem, men noen merker var borte og vi kom på feil spor ved flere anledninger. Det var ikke et stort proble for vi hadde jo GPS, men det tok ekstra tid.

Da vi kom opp til køta, Vardancohkka, var været blitt temelig dårlig igjen. Det regnet og blåste kraftig i kastene. Vi var takknemelig og glad for at vi kunne sette oss tørt for en matbit.

Etter lunsj fortsatt vi videre opp, og jo lenger opp på fjellet vi kom jo mer blåste og regnet det. Da vi kom opp på fjellet, Gahcahatjavri, blåste det etterhvert så kraftig at det var vanskelig å holde seg på beina. Vi gjorde et forsøk på å sette opp teltet, men det var for mye vind for oss. Vi tok oss ned ca 100 høydemeter. Der kom vi i le for vinden som kom fra nord vest. Da viste GPSen 19 km.

Det var et karrig landskap uten vegetasjon, men vi fikk opp teltet på en plass med litt mindre stein. Humøret steg da vi hadde fått mat i magen og tørre klær, men gleden var kort varig. Vi hadde akkurat startet gassbrenneren for å få litt varme i teltet da vinden kom med et brak og teltduken ble bokstavelig slått ned. Vi fikk slokket brenneren fort som f. Jeg var skrekkslagen. Vinden hadde tydeligvis snudd slik at vår lune dal var blitt til en vindtunnel. Det kom ekstreme kast med påfølgende byger. Alt ble vått, men det verste var at teltet ikke holdt. Flere ganger i løpet av natta var vi ute og ordnet plugger og barduner. Vi stablet også stein rundt teltet, men det var lite som hjalp. For å spare vekt hadde vi satset på et lett sommertelt, Helsport Fjellheimen 3 ultralett, uten storm matte. Det angret vi på da. Vi la oss med alle klærne på, men kl. 04.00 var teltet så ødelagt at vi fryktet at det ville kollapse. Vi pakket sammen og begynte å gå videre uten et ord til hverandre.

Regnet ført til at elvene ble store, men skoene våre var så våte at det spilte egentlig ikke noe rolle for oss. Vi gikk som to programmerte roboter til en åpen reindrifthytte, Stohpojohka.

Etter 15 km kom vi endelig til hytta vi hadde som mål. Stohpojohka var en gammel anleggsbrakke med en ovn uten dør, og ingen ved. Det var likevel julekveld for oss. Per reparete ovnen og gikk ut på ved sanking. Han kom tilbake med gamle gjerdestolper og en råtten palle som vi fyrte med. Vi følte oss rike og priveligerte, og sov lykkelig og tørre i 12 timer den natten.

Erfaringer med hund på lange turer

Vi har nesten bare gode erfaringer med å ha hund med på tur. Hundene har vært fantastisk gode turvenner. Når vi opplever motgang er de med på å holde humøret oppe. Det smittet å se hundene logret med halen og utstrålte glede over å være med. Spesielt Dakota viste mye energi og pågangsmot på veien mot Nordkapp. Hun ville fremover selv om det var dårlig føre og ruskete vær. De var alltid lojale og ble stort sett med på det vi bestemte.

Ofte kunne de gi litt ekstra hvis de så en hytte i horisonten på slutten av dagen. De koblet nok hytte sammen med mat og hvile. Når vi kom fram til hytta, og det ikke var riktig hytten kunne du se at de ble litt skuffet over at vi skulle videre. Det gikk heldigvis over på noen sekund, og snart var de i gang igjen. Da de på nytt så en hytte i horisonten gira de enda en gang opp, og slik kunne de holde på til vi kom til rett hytte.

Jeg opplevde at jeg kom mye nærmere hundene da vi gikk «Norge på langs». Vi ble et team, og de var fullverdige medlemmer i teamet som skulle fungere sammen. Vi ble godt kjent underveis, og fikk innsikt i hva de klarer under ulike forhold. Jeg følte stor takknemmelighet for den jobben de gjorde for oss med å dra pulkene store deler av turen.

Pulk

Begge hundene hadde pulk. Vi brukte et vanlig drag som vi hadde bygde om til hundedrag. Det er beskrevet i bloggen, «Utstyr» publisert 25. april 2018.

Dakota hadde 15-30 kg, og Nuuk hadde fra 30 til 50 kg. Vi lastet ikke så mye på Dakota den første sesongen vi gikk «Norge på langs» siden det var hennes første sesong, men hun klarte seg utrolig godt. Nuuk tok store lass, men vi måtte hjelpe til i nesten alle oppover bakkene. Når det var mye nedover tok vi ofte over pulkene selv både fordi det gikk fortere, fordi vi ville unngå skader og fordi hundene skulle få springe litt fritt. Det satte de selvsagt stor pris på.

Overnatting

De fleste DNT hyttene vi har vært innom har vært utstyrt med hunderom på en av hyttene, gjerne sikringshytta. Regelen er at når hundene er inne på DNT hyttene skal de ligge i et hundebur som står klart. Nuuk og Dakota var ikke vant til å ligge i hundebur, og ofte var det bare ett hundebur. Vi valgte derfor å la hundene sove ute uansett om vi overnattet i hytte eller telt. Hundene sov i pulken eller på et underlag som vi hadde med. Vår opplevelse er at det fungerte fin.

Det var bare på en plass, Bleskestadmoen, like sør for Haukeliseter fjellstue at vi tok hundene inn. Da vi kom til DNT hytta Bleskestadmoen var det veldig kaldt, 26 minus og 15 m/s. Det var heller ingen fokksnø å gjemme seg i for hundene. Nuuk pistret noe han vanligvis ikke gjør. Vi mistenkte at det kunne være fordi han syntes det var kaldt eller for mye vind. Jeg vet ikke årsaken, men det ble i alle fall stilt da vi tok hundene inn i uthuset.

Hundemat

Da vi gikk «Norge på langs» økte vi hundematen med 50% i forhold til det som var oppgitt på pakken. I tillegg blandet vi inn Delfiafett. Dakota har allergi og hadde slitt med våteksem så hun hadde fått anbefalt et hundefor fra veterinær for hunder med hudproblemer, Derm Defense fra Hills. Dette foret brukte vi bare første sesongen. Hundene mistet mye vekt, og foret veide mye. I tillegg var hundene ofte plaget med dårlig mage. Vi var derfor ikke spesielt fornøyd med det foret.

Den andre sesongen brukte vi Provit frysetørket storfevom. Det var lett i vekt og hadde høy energitetthet. Hundene elsket foret. Vi erfarte at det var viktig at det fikk stå i vannet til foret var helt oppløst. Da slapp hundene å få luft i magen. I tillegg til storfevom gav vi hundene litt lakseolje eller noen terninger med Delfiafett. Laksjeolje er bra for hundene, men litt tungt og sølete å dra på. Delfiafett kunne vi kjøpe underveis og var praktisk å skjære opp ute. Vi begynte også å gi hundene kokt ris sammen med maten. Jeg kokte porsjonspakker med ris og hundene delte en pakke hver dag. De fikk også vannet som risen hadde kokt i. Etter at vi begynte med ris hadde hundene ingen plager med magen mer. Hundene gikk ikke like mye ned i vekt den andre sesongen og fungerte bedre. Vi var derfor mest fornøyd med blandingen av fett, ris og frysetørret vom, og har fortsatt med den kosten.

Bekymringer og ulemper med hund

Det er flest plusser med hund, men også noen ulemper. Vi var mer sårbar for dårlig føre. Hundene har ikke ski så når det var laussnø stoppet det nesten opp. Det var derfor viktigere å finne gode spor og løyper for å få fremdrift. I tillegg var det utfordrende med høye temperaturer. Polarhunder tåler ikke varmen så godt så vi måtte tilpasse aktiviteten etter temperaturen. Spesielt hannhunder er veldig sårbare står det i litteraturen, og det er også vår erfaring. Nuuk var alltid den første som fikk tegn på overoppheting. Grensen går ved 15 grader.

Noen ubehageligheter og arbeid følger med det å ha hund, men hvis noen skulle være i tvil, fordelene med å ha hunder er så mange at etter vårt syn veier det opp for ulempene.

Mange har spurt meg om hva vi hadde hatt med og hvilke erfaringer vi har gjort med utstyret vi har benyttet. Nedenfor finner du litt om våre erfaringer.

Soveposer

Det er selvfølgelig nødvendig med gode soveposer på en vintertur. Vi kjøpte Helsport Tempelfjorden. Det er en sovepose som skal tåle ned til -57 grader, og som veier 4 kg. Den består av to poser hvor innerposen er i dun. Det finnes alternativ i bare dun som veier mindre.

Det jeg ikke likte med denne soveposen var at det ikke var glidelås helt ned. Det gjorde at det var vanskelig med lufting når jeg brukte den inne. Etter flere dager i telt var det ikke til å unngå at soveposen ble fuktig. Da var det kanskje bra at soveposen ikke var dun. Jeg tror likevel jeg hadde valgt en sovepose i dun i dag for å spare vekt.

Telt

Vi hadde med et Fjellheimen X-trem 3. Vi pakket teltet med teltstengene i og innerteltet ferdig festet i ytterteltet i en pose på toppen av pulken. Det gikk derfor fort og greit å få teltet opp og ned. Anbefales!

Tidligere har vi hatt med oss et 6 mannstelt, og jeg savnet den gode plasssen som vi hadde i det store teltet speseilt når det var nedbør og kaldt, og hver gang jeg skulle ut og inn av kalde og stive klær. Det var for å spare vekt at vi valgte et lite 3 mannstelt. Vi lå for det meste i hytter, men dersom vi hadde lagt opp til flere overnattinger i telt burde vi valgt et større telt.

Liggeunderlag

Vi brukte Exped DownMat 9. Det består av kanaler som vi fylte med luft som vi pumpet inn. I tillegg er underlaget fylt med dun. Underlaget veier over 1 kg, og det isolerte godt mot underlaget. Jeg syntes det var behagelig å ligge på, men vi opplevde noen ganger at det ble mindre luft i løpet av natta.

Vi hadde også med et trekk til underlaget som beskytter underlaget og som kan bygge underlaget om til en stol. Vi brukte ikke det ofte siden det var så lavt under taket på teltet vi hadde med, men det er en deilig mulighet hvis man må oppholde seg lenge i teltet.

I tillegg hadde vi med et vanlig underlag for bruk under Exped og for å ha et underlag til bruk på dagtid til hundene, matlaging, lunsj osv.

Pulker

Vi var veldig usikker på hvilke pulker vi skulle velge før vi dro. Vi endt med å velge glassfiberpulker fra Fjellpulken etter at vi gjennomførte en fysisk strekk test av glassfiberpulken og plastikk brett. I den private strekktesten kom glassfiberpulken best ut. Pulkene i glassfiber hadde bedre gli enn brettene

Glassfiberpulkene våre hadde trekk slik at utstyret lå bedre beskyttet enn på et plastikkbrett. Vi har tidligere opplevd at brettene fyltes med snø/vann. Det unngikk vi med glassfiberpulkene.

Ulempen med glassfiberpulkene var mer vekt, og vi ble lite fleksible. Vi kunne ikke gå på veier som ikke var snødekt. Med et brett kan du ta sekken som ligger i brettet på ryggen og feste brettet oppå.

Pulkene ble veldig oppskrapet underveis for det var ikke til å unngå at det ble mange kilometer etter vei som bare var delvis dekt med snø. Hundene gikk over stein og bart fjell osv. Vi smurte pulkene ofte med glider for at de skulle gli bedre.

Vi var svært fornøyd med det heimelaga systemet for å kunne overta pulkene fra hundene. Draget til hundene ble laget av et vanlig drag som er beregnet for mennesker. Vi festet hundebøylene med slangeklemmer til draget. Det fungerte fint. Vi overtok pulkene flere ganger når det var dårlig føre, bratt eller vi ville gi hundene en pause.

Vindsekk

Vi hadde med en dobbel vindsekk som vi benyttet neste daglig. Jeg ville ikke vært den foruten. Det var kjempe deilig å få en pause fra vinden, ta av seg hette og scooterbriller og spise lunsj i relativt komfortable omgivelser. Vi hadde mange navigeringsmøter i sekken når det blåste. Da kunne vi ta frem kartet og brette det ut uten at vinden reiste avgårde med det.

Jervenduk

Vi hadde også med en jervenduk som jeg bruke ofte når vi hadde lunsj, til hundene og i teltet.

Skisko

Det viktigste med skisko er at de er god å ha på føttene. For å unngå gnagsår gikk vi med gnagsårsokk hele veien. Det fungerte fint, og vi hadde lite problemer med føttene.

Jeg valgte å gå med skisko med integrerte gamasjer i begynnelsen da det var kaldt og mye laussnø. Da det ble varmere i været gikk jeg over til løse gamasjer. Det gav meg flere muligheter for lufting, og det ble enklere å tørke skoene.

Ski

Vi har begge gått på Åsnes sine fjellski med mulighet for å sette på feller. Fellen ble i liten grad benyttet, men vi smurte skiene hver dag og noen ganger underveis. Vi syntes det gikk bort mye tid på å pakke opp og ned fellene.

Klær og småutstyr

Vi hadde begge med dobbelt sett med ullstilongs, ulltrøye og truser, 3 sokkepar, 1 dunjakke, 1 tynn Bergans anorakk og fjellbukse, og 1 Norønna Gore-tex anorakk og bukse til våte dager. Videre hadde vi 2 luer, 1 skinnlue, 2 buffer, 2 par votter/hansker, selskinnsko. Alt ble brukt. Jeg hadde med Milo og vi vasket ulltøy underveis.

Solkrem, kuldekrem, såpe, hårbørste, våtservietter, truseinnlegg, toalettpapir, førstehjelpssaker, solbriller og scooterbriller.

Hver sin skje, kopp med lokk og termos. Ostehøvel, kniv, tau, tape, primus og 4 l bensin, batteri til GPSen, skrujern, multiverktøy, GPS, kartmappe, 2 kompass, fyrstikker, skismøring, hver sin sekk og en spade.

Bærbart solcellepanel, 2 hodelykter, satelittelefon, 2 mobiltelefon, fotoapparat og ladere til dette utstyret.

Til hundene hadde vi med potesokker, potesalve, dekke, magebelte, tau, halsbånd, div medisin og utstyr til Dakota hvis hun skulle få våteksem, seler, lys, matskåler, liggeunderlag.

Vi brukte alt som vi hadde med bortsett fra potesokker og førstehjelpsutstyr. Vi kunne sikkert klart oss med mindre, men da hadde det gått utover komforten, og kanskje sikkerheten.

Mat

Vi hadde mange poser med Real Turmat, og Toro sine «Rett i koppen» produkter, men vi ble litt lei. Når vi hadde sjansen spiste vi annen mat så det ble flere poser med Real Turmat til overs. På DNT hyttene i Sør-Norge er det mulighet for å kjøpe hermetikk og tørrmat og det benyttet vi oss flittig av.

Når det gjaldt frokost syntes vi at porsjonspakninger med havregrøt kjøpt på vanlige matbutikker fungerte best. Det gav minst oppvask og var enkelt å lage. Den var dessuten god. Ellers spiste vi mye knekkebrød, rengakaker og kornmokjeks med brunost til frokost og lunsj.

Vi spiste også mye sjokolade, nøtter og tørket frukt. Favoritten var tørket Mango. Mmm… Dessverre smaker den ikke like godt heime.

Til hundene økte vi matmengden med 50%, og sendte hundematen til ulike depot underveis i 10-20 kg pakninger. Det ble litt for lite mat til hundene det første året. Begge hundene gikk ned i vekt. Det andre året endret vi til mer fett holdig kost, og kokte i tillegg en porsjon med ris til hundene hver morgen. De spiste både risen og vannet som risen var kokt i. Før vi begynte med ris var hundene plaget med løs mage. Etter at vi begynte å gi de rus hadde de ikke de problemene.

Dag 5: Blodslit fra Ljosland til Gaukhei

Vi våknet til strålende sol og -10 grader på Ljosland Fjellstove. Det kunne ikke vært bedre. Det var jo nå den «egentlige» turen startet. Vi jukset litt i somme og tok den første etappen etter vei. Det var for å slippeGa logistikken med pulker og ski til Ljosland etter veietappen fra Lindesnes. Det fristet heller ikke å gå 12 mil med skisko.

Planen var å gå på ski i 11-12 dager gjennom Ryfylkeheiene etter DNTs rutenett. Vi kom ikke til å få Wi-Fi, mobildekning, strøm eller dusj før Haukeliseter Fjellstue.

Verten på Ljosland Fjellstove pekte vei til et nypreparert skispor. Dette sporet fulgte vi de første 5-6 km. Etterhvert ble det åpenbart at tråkkemaskinen ikke skulle samme vei som oss. Da begynte det jeg vil kalle for et «laus snø helvete». Dere får unnskylde mitt nordnorske språk, men jeg fant ingen andre ord som kunne beskrive hvordan det opplevdes.

I utgangspunktet hadde vi lest at det skulle være kvistet løype frem til Kristiansand Turistforening sin hytte, Gaukhei. Det var dagens mål. Vi fant ikke denne løypa. Den gikk ikke etter sommerstien i alle fall for der gikk vi helt til vi kom til et åpent vann. Da begynte vi å gå etter GPSen.

Ryfylkeheiene var på ingen måte flat. Det gikk opp og det gikk ned, og snøen var dyp. Planen var at hundene skulle dra pulkene, men selv om de gjerne ville kom de ikke av flekken hver gang det gikk opp.

Per hadde laget et smart system med draget slik at vi enkelt kunne overta pulkene. Se bilde ovenfor. Per tok den store pulken på ca. 50 kg, og jeg og hundene den minste på ca. 15 kg. I tillegg hadde vi hver vår sekk.

Sola gikk ned og det begynte både å blåse og snø Det gjorde ikke jobben lettere. Da vi endelig kom til Gaukhei var det blitt mørkt. Heldigvis var det lys i hytta, og vi møtte en hyggelig familie på 3 som hadde fyra og smelta vann. Jeg var letta, men utslitt. For en manndomsprøve. Jeg lagde mat, men vi var for slitne til å spise.

GPSen viste at vi hadde gått 22,5 km. Vi hadde definitivt ikke funnet den korteste ruta.

Sikkerhet er viktig

I planleggingen av turen fra Lindesnes til Nordkapp tenkte vi mye på hva som kunne gå galt, og hva vi burde gjøre for å redusere risikoen for at uhelldige hendelser skulle skje.

For kommunikasjon med omverden valgte vi å ta med en satelitt telefon. Vi hadde ikke GSM dekning, og min arbeidsgiver var generøs nok til å gi meg lov til å ta med arbeidstelefonen.

Vi valgte også å ta med en inReach som vi kan sende SMS og posisjon med. Både satellitt telfonene og inReach har en SOS knapp som kan trykkes på i nødsituasjoner. Da går det en melding til hovedredningssentralen at vi er i nød og hvilken posisjon vi har. Ettersom vi var to syntes vi det var greit å ha hver sin «dings» med nødknapp i sekken.

Som sikkert mange andre må jeg forholde meg til en bekymret mor med god fantasi. Hun kan lage seg de utroligste senarier i hodet sitt, og hun har ikke blitt mindre bekymret med årene. Til henne spesielt laget jeg en link i feltet på venstre side i bloggen. Linken viste hvor vi var, og den ble oppdatert hver dag vi var på tur fra Lindesnes til Nordkapp.

I tillegg til kommunikasjonsutstyr hadde vi varme klær, nye soveposer og nytt telt som tålte en uværsdag. Vi hadde spade, førstehjelpsutstyr, primus, kart og kompass, GPS og masse mat.

Vi hadde alltid hver vår sekk på ryggen med litt mat og klær. Per hadde en vindsekk i sekken sin og jeg hadde en jervenduk. Det gjorde at vi kunne klare oss selv om vi kom bort fra hverandre og hundene.

I tillegg til å ha med mye utstyr hadde vi også samlet erfaring og kunnskap før vi dro både privat og gjennom jobbene våre. Vi hadde vært på mange turer, og vært aktiv i Røde Kors Hjelpekorps og Den Norske Turistforeningen. Både Per og jeg har jobber der vi må ha årlig førstehjelpskurs, og vi hadde fått kurs i navigering og skred. Alt dette gjorde at vi hadde gode forutsetninger før å få en trygg og sikker tur vi startet. Jeg mener ikke at man må ha alt dette før man starter, men vi syntes det var lurt å tenke gjennom hva man bør ha med og hvilken kunnskap man bør skaffe seg før man drar på lang tur.

Telt

Da vi startet planleggingen av denne turen tenkte vi at det ikke ville være nødvendig med investering av nytt utstyr. Vi hadde jo allerede ganske mye.

Det var kanskje egentlig ikke nødvendig, men det endte med at vi kjøpte mye nytt utstyr mens vi forberedte turen. Noe av det siste vi investerte i var enda et telt. Vi hadde tenkt at vi skulle bruke vårt velbrukte, Svalbard 6 camp, men etter at vi hadde prøvepakket pulkene fant vi ut at teltet var litt stort og tungt for 2 personer på en så lang tur. Det endte derfor med en tur til butikken, og vipps så hadde vi handla et nytt Fjellheimen X-trem 3. I tillegg kjøpte vi en pose for å oppbevare teltet med teltstengene i. Posen er avbildet ferdig pakket på pulken på det øverste bildet.