Det var en strålende morgen, men bitende kalt da vi tittet ut av teltet. Sola hadde akkurat stått opp. Det drysset stadig rim fra teltduken da jeg fortvilet forsøkte å åle meg inn i en stiv overtrekksbukse. Vi hadde ligget mange dager i strekk i teltet uten å få tørket det. Det fører til mye fuktighet som blir til rim når det blir kaldt.
Våte sokker og våte sko var blitt til iskalde tortur redskapeter. Etter å ha tatt på meg skiskoen og spist en havregrøt som ble til havreslush før jeg klarte å få den ned, tok jeg Dakota med meg å dro i forveien. Stakkars Per måtte ta ned teltet aleine, men beina mine var i ferd med å bli til to permanente isblokker så jeg hadde ikke noe valg.
Dakota og jeg gikk nesten 10 km før jeg syntes sola var kommet høyt nok på himmelen og beina var blitt varm nok til at jeg kunne sette meg ned å vente på resten av følge. Da var jeg slapp og tung i kroppen. Jeg kom på at jeg hadde ikke drukket noe den dagen så det var kanskje årsaken. Det tok lang tid før Nuuk og Per dukket opp. Per var blitt dårlig i magen og hadde i tillegg gått feil scooterspor. Han hadde heller ikke fått i seg noe drikke.
Jeg foreslo at vi skulle ta frem primusen, men Per ville bare til nærmeste toalett. Vi gikk på tunge bein og tom mage 20,5 km til Esso bensinstasjon i Kautokeino. Det spiste vi verdens beste «bensinstasjonmat», røkt reinkjøtt, tyttebær og potetmos. Colaen smakte også usedvanlig godt.
På Thon hotell Kautokeino fikk vi rom og bestemte oss for å ta to døgn. Vi trengte litt restitusjon.
Turblogg 