E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!

E1 dag 47: Ubeskrivelig vakkert fra Baugebua til Svártiluoppal

Det var like vakkert vær som dagen før, sol og ikke et vindpust. Jeg ville få dagen med meg og startet tidlig.

Jeg lurte meg over elva, Pauketjåkka, på en raklete hengebru. Etterpå konstaterte jeg at på den broa hadde jeg ikke fått med hundene.

Stien gikk rundt Paurofjellet, og opp på 850 moh før det bar ned mot Bovrojávri. Det var et ufattelig vakker landskap med isbreer og høye topper på alle kanter. Narvikfjellene er definitivt noe jeg vil anbefale.

Paurohytta badet i sola da jeg kom. Det var en Saltdalshytte, temmelig lik de andre hyttene jeg har besøkt i Narvik Turistforening sitt område. Fine tradisjonelle hytter, og veldig reine. Jeg var bare inne og tok en kikk, drakk en kopp te og rusla videre selv om jeg hadde forhåndsbooket hytta. Dagen var for fin til å sitte inne.

I Bovrojávri er det smalt sund. Her hadde Narvik Turistforening satt opp en helt ny bro. Det sies at broa kostet 700 000,-. Det var mye penger, men det var den fineste broa så langt. Og brua sparte meg for en tur på 10 km rundt resten av Bovrojávri.

Over elva ved Noaidejárvi hadde det også blitt vanskelig å få med seg hundene. Her var ikke brua ny, men jeg kom meg over.

Bovrojávri og Gåbddåjávrre

Jeg forlot Narvik fjellene, og gikk østover og inn i Sverige. Der gikk jeg parallelt med Gåbddåjávrre

Det var varmt, og jeg stoppet to ganger for å bade. Jeg måtte bare kjøle meg ned så jeg ikke skulle koke helt over.

Innsjøen, Skugejávrre, var lang. Jeg møtte ikke et menneske på hele dagen, men holdt på å tråkke på et rypekull. Rypekyllingen var utrolig små, og godt kamuflert.

Ved enden av Skuogejávrre tok jeg av fra stien og gikk rett sør. Jeg tok ikke den ekstra mila om Røysvatn. Ved innsjøen, Svartiluoppal, satte jeg opp teltet. Det ble en lang, men fin dag. Hele 33 km viste GPSen.

E1 dag 46: Kveldstur fra Sitas til Baugebua

Hundene var sendt heim, og jeg kunne fortsette alene. Jeg ble satt av ved bommen på anleggsveien opp til Forsvatnet, og gikk den samme veien som jeg og hundene hadde gått noen dager tidligere. Det var stusselig uten dem, men det var for varmt, for vanskelig over elvene, og det var dessuten ulovlig med hunder i Padjelanta nasjonalpark på sommeren. Jeg måtte bare venne meg til å gå uten selskap.

Da jeg kom til Sitashyttene møtte jeg et Nederlandsk par som var på vei nordover. De hadde gått på vestsiden av Akkajaure (Rijtsenjávrre), og svingt nordover ovenfor Hellemobotn. Jeg hadde lagt bort det alternativet siden jeg hadde hørt det var vanskelig å komme over elvene, og det kunne de bekrefte. De hadde vadet til midjen, og hatt en «nær døden opplevelse» de ikke unte noen andre.

Jeg hadde egentlig tenkt å stoppe på Sitashyttene, men været var fint, føttene friske og kvelden enda ung. Jeg passerte reinbeitehytta, og fortsatt oppover langs 420 kV ledningen Ofoten-Kobbelv opp mot Baugefjellet.

Jeg passerte mast 71 som ble tatt av skred for 1,5 år siden. Det var fint å se at den var bygd opp igjen med høye skredfundamenter.

Da jeg kom opp på Baugefjellet kunne jeg nyte synet av Baugevatnet før jeg gikk ned og fulgte vannkanten. Det var varmt og vindstille selv om det var seint på kvelden. En virkelig fin kveld.

Ved enden av Baugevatnet kom jeg til Baugebua. Luksusfølelsen og overraskelsen var stor da jeg fant både madrass og kokemuligheter i bua. Perfekt for meg. Kunne ikke fått bedre overnatting. GPSen viste 20 km.

E1 dag 45: «Kokheit» tur fra Skoaddejávri til Sitashyttene

Klokka fire startet vi. Nuuk hadde ikke lyst å gå. Han satte seg ned i kjent stil, og nekta å bevege seg, og vade skulle han i alle fall ikke. Det var ikke annet å gjøre enn å hente han. Han stritta imot på stive bein mens jeg dro han over isen og ned i vannet. Da gav han endelig etter og begynte å gå selv.

Da jeg kom over vannet forstod jeg hvorfor hundene hadde vært så urolig på natta. Det var masse ferske spor etter rein, og det tok ikke lang tid før vi fikk nærkontakt. En av reinene vi møtte var veldig nysgjerrig. Han hadde en rød klave så det var enkelt å skille han fra de andre. Han fulgte etter oss. Jeg forsøkte å jage han vekk for hundene ble så gira av reinen som ville ha kontakt, men han gav oss ikke opp før vi tok fatt på nedstigninga til innsjøen, Rárkkajávri.

Nede i dalen kryssa vi ledningen 420 kV Ofoten-Ritsen før vi fortsatte etter anleggsveien som gikk helt til Sitashyttene.

Veien til Sitashyttene var lang og varm. Hele 12,5 km gikk etter vei. Det er lett å gå, men det var for varmt for oss. Vi forsøkte å kompensere med hyppige badepauser.

Halen hang slapp ned på Nuuk det siste stykket langs Sitasjarvi, og han peste godt.

Da vi kom til Sitashyttene viste GPSen 21 km, og klokka 11. På Sitashyttene bestemte jeg meg for at nå var det nok for hundene. Det var for varmt. Jeg måtte få de heim før jeg gikk videre. De kunne uansett ikke være med inn i Padjelanta nasjonalpark. Der var det forbud mot hund på sommerne.

Like bortfor Sitashyttene hold noen reindriftsutøvere på å forberede merking. En av dem var snill og lot meg og hundene sitte på ned.

Da vi hadde kjørt et stykke tilbake etter den samme veien som jeg hadde gått traff vi noen kolleger fra Statnett på jobb. De åpnet driftshytta vår ved Tjorva for meg. Der kunne jeg vente på skyss for hundene. Pizza, rødvin og potetgull ordnet de også. Utrolig hva noen Statnett montørene klarer å ordne en varm sommerkveld.

E1 dag 44: Varm tur fra Gautelisvatnet til Skoaddejávrihytta

Allered klokka fem var jeg oppe, og klokka sju var vi i gang. Jeg kjente at dagene ble stadig varmere, derfor stressa jeg litt med å komme meg avgårde tidlig.

Fra teltplassen gikk vi rett ned på dammen på Gautelisvatnet. Derfra kunne vi følge anleggsvei et par km. Vi tok av fra veien like nord for Gautelifjellet, og begynte stigninga fra 850 moh til 1100 moh.

Det var en fantastisk flott dag, men godt og varmt for de pelskledde da vi passerte Øvre Kjørisvatnet.

Det ble hyppige stopp på snøflekkene, men hundene var ikke mer varm enn at de klarte litt lek i snøen når kløven kom av.

Vi tok det med ro oppover bakken, og både hundene og jeg benyttet anledningen til å bade. Det var ikke akkurta 20 grader i vannet, men herlig forfriskende.

Klokka 11 kom vi frem til Narvik Turistforeningshytte, Skoaddejávrihytta. Da viste GPSen 11 km.

Resten av dagen ble benyttet til avslapping. Litt ut på dagen fikk vi besøk av et ungt par på dagstur. Jeg hadde ikke snakket med noen på flere dager så det var kjærkommet. En varm og flott dag i fantastisk alpint landskap.

E1 dag 43: Elve dramatikk på tur fra Cunojavrre til Gautelisvatnet.

Nydelig vær og enda varmere enn dagen før. Virkelig en fantastisk dag med utrolig natur. Storsteinsfjellet på 1872 moh ruver i vest hvor snøen glinset i sola, og i sør kunne vi se Nuorjjovárri med den høyeste toppen på1727 moh.

Etter 30-40 min gange kom den første elva som skulle passeres, Cunojohka. Narvik Turistforening hadde laget en hengebru, men den så og kjentes ikke helt trygg ut. Det var uansett umulig å få hundene på den for det var en loddrett stige på ca 2 m som måtte klatres opp for å komme på brua. Nuuk er 40 kg, og jeg hadde ikke sjans til å løfte ham så høyt.

Jeg bar først sekken, gikk tilbake og tok en og en kløv. Til slutt var det hundene. Jeg ville helst at de skulle gå selv. Det har jeg best erfaring med, men de så litt mørkt på oppgaven. De jaget opp og ned bredden på andre siden mens jeg forsøkte å lokke dem over med litt tørrfisk. Nuuk kom til slutt over, men Dakota ble stående på en stein midt uti elva og ule. På et tidspunkt så det ut til at hun skulle snu og gå tilbake samme vei som hun kom. Da var det bare å kaste seg ut i vannet og hente. Elva var for stri til at jeg kunne bære henne. Jeg tok derfor en «Lars Monsen», og dro henne ut i vannet. Det jeg ikke hadde forutsett var at hun skulle seile så langt nedover med strømmen. Hun kom seg på land i et roligere parti ca 20 m lenger ned (føltes som 200 m) Gjett om det var en som var glad. Hun spurtet rundt og var helt crazy. Jeg var selvsagt også glad, men hadde nok med å tømme sko og vri opp buksa. Vannet hadde nådd opp til rumpa. Denne dagen startet altså med å bli våt før åtte. Det var bare å begynne å gå og få varmen i beina for det skulle bli mer vann..

Galanjohka var den neste elva. Denne gangen var det Nuuk som måtte hentes etter at jeg hadde bært over utstyret vårt.

For den tredje elva, Cáihnajohka, valgte jeg en omvei på 2-3 km for å få bru over elva. Sikkerheten var viktigst, men i ettertid så jeg at vi strengt tatt ikke hadde trengt å gå omveien. Det fantes brede partier i elva som hadde gått greit å vade. Vi betalte en høy pris for omveien for vi måtte gjennom et området med myr og tett kratt på ca 1,5 km etter brua. Stien kunne umulig være der den var merket på kartet. Krattet og myrområdet holdt på å knekke oss i varmen.

Vi kom våt, varm og svett ut av «kratthelvete», og fortsatt jevnt oppover. Snøflekker ble hyppig besøkt av Nuuk og Dakota på tur opp.

Vi passerte noen rein som hadde trukket opp i snøen ellers så vi ingen andre. Trehakfjellet, 1512 moh, kom derimot stadig nærmere.

Da vi nådde 1000 høyde meter fant vi Caihnavaggehyttene til Narvik Turistforenig, og en liten hare som gav oss en hyggelig velkomst. På grunn av varmen ble det en lang stopp på sju timer på Caihnavagge. Først klokka sju på kvelden gikk vi videre.

Det var bedre temperatur på kvelden, men ikke kaldere enn at sola fortsatt fort tørka opp våte føtter etter vading.

Vi gikk opp til 1200 moh før vi slapp oss ned mellom Trehakfjellet og Dulbbot til Gautelisvatnet. Midnattsola lyste og lufta stod stille. Det var en nydelig kveld, og en magisk opplevelse.

Da vi kom med til Gautelisvatnet slo vi leir. Da viste GPSen 22 km og klokka var rundt tolv. Vi hadde hatt en innholdsrik dag, og sovna med det samme.

E1 dag 42: Soltur fra Rovvidievva til Cunojavrre

Vi var oppe tidlig og begynte å gå allerede klokka sju. Sola var kommet frem og jeg kjente at det hadde blitt en annen temperatur. Det kom til å bli en varm dag. Heldigvis var det litt vind.

Vi gikk gjennom Kovvidievva hvor samebyen Gabna holdt til på sommeren. En sameby i Sverige er nesten det samme som et reinbeitedistrikt eller en siida i Norge.

Alt var stille da vi kom. Ingen var ute så tidlig som oss. Det var bare noen gjeterhunder som tittet nysgjerrig på oss da vi gikk forbi.

Det var en frodig og vakker dal, men hundene søkte oftere og oftere ut i Kamajåkka som gikk parallelt med stien vi fulgte. Temperaturen steg og de syntes nok det var litt varmt.

Øverst i dalen gikk vi gjennom et området hvor bjørka hadde dødd etter gjentatte laumarkangrep. Det så ikke så fint ut, men området åpnes opp, og bjørka kommer igjen.

Da vi hadde gått 18 km kom vi til Unna Allagas, og Unna Allakasstugorna. Her ble det en hvil på flere timer mens vi ventet på at temperaturen skulle synke.

På Unna Allakasstugorna traff vi stugverten, Christina. Hun hadde åpnet Unna Allakasstugorna samme dag som vi kom innom (1. juli), og fortalte at vi var de første gjestene. Jeg måtte selvsagt innom butikken her også, men dessverre tok de ikke kort, kun kontant. Det var jo kipt for jeg hadde gledet meg til kald øl i varmen. Christina syntes nok litt synd på meg for jeg fikk faktisk låne et par hundrelapper av henne så det ble både øl og potetgull. Det var ubeskrivelig godt. Jeg er vanligvis ikke noen øldrikker, men akkurat den økboksen overgikk det meste.

Da vi syntes temperaturen hadde kommet langt nok ned gikk vi videre til den norske DNT hytta, Cunojavrrehytta. Den la nydelig plassert ved innsjøen, Cunojàvri. Her var det ingen andre å se selv om vimpelen vaiet hyggelig i vinden da vi kom. Totalt 23 km gikk vi den dagen. En bra dag.

Ruteplan for sommeren 2021

Ferien nærmer seg og sekken er pakket. I år blir det bare jeg, Nuuk og Dakota som skal gå. Rago, vårt siste tilskudd til flokken, er for liten. Han må være på hytta sammen med Per. Jeg er spent på hvordan det blir å gå alene så langt.

  • Altevatn – Lappjordhytta (DNT), 25 km
  • Lappjordhytta – Pålnosstugan (STF) – Abisko Turiststasjon, 25 km
  • Abisko – Abiskojaurestugan – Rovvidievva, 20 km
  • Rovvidievva – Unna Allakas (SFT) – Cunojavrihytta (DNT), 23 km
  • Cunojavri – Caihnávaggi – Gautelisvatnet, 22 km
  • Gautesli – Skoddejavre (DNT), 9,5 km
  • Skoddejavre – Sitashytta(DNT), 21 km
  • Fra bom til Sitas, 7 km
  • Sitas – Paurohytta(DNT), 22,5 km
  • Paurohytta – Røysvatn (DNT), 29 km
  • Røysvatn – Ritsem, 36 km
  • Ritsem – Vaisaluokta Fjellstuga (SFT) – Kutjaurestugan (SFT), 15 km
  • Kutjaurestugan – Låddejåkkastugan(BLT), 16 km
  • Låddejåkkastugan – Arasluoktastugan (BLT) – Staloluoktatugan (BLT), 24 km
  • Staloluokta – Staddajåhka (BLT) – Sårjesjaurestugan(SFT), 18 km
  • Sårjesjaurestugan – Sorjushytta (DNT), 11,5 km
  • Sorjushytta – Ny Sulitjelma (DNT), 11,5 km
  • Ny Sulitjelma – Lomihytta, 5 km
  • Lomihytta – Calavasshytta, 12 km
  • Calavasshyttta – Coarvihytta, 11,5 km
  • Coarvihytta – Balvasshytta, 20,5 km
  • Balvasshytta – Argaladhytta, 10,5 km
  • Argaladhytta – Trygvebu, 8 km
  • Trygvebu – Graddis fjellstue, 8 km

Smaltinden

Smaltinden 782 moh i Lurøy er et ypperlig turmål i sommerhalvåret.

Jeg ble invitert dit en vakker søndag i juni av en sprek venninne. Vi kjørte til Sila, og parkerte på den første parkeringsplassen etter tunnelen. Der var det god informasjon og kart over hvor vi skulle gå opp. Stien var merket, men likevel klarte vi å gå feil to ganger. Det er helt utrolig, men vi gikk å prata og fulgte ikke med på hvor vi gikk.

Det endte med litt klatring for å slippe å gå tilbake. Jeg vet ikke hva som hadde gått fortest, klatring eller gå tilbake, men vi hadde allerede gått tilbake en gang etter at jeg mista GPS gjennom et hull i sekkelomma. Min gode venninne tok heldigvis utfordringen med et smil.

Etter den strevsomme klatreetappen gikk det greit. Tørt svaberg, nydelig utsikt og fint vær.

På toppen ble vi belønnet med nydelig utsikt over store deler av Helgelandskysten. Fra Smaltinden kan man gå videre til Breitind og Tortenviktinden. Vi var fornøyd med Smaltinden og koste oss med kaffe og den storslåtte utsikten.

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Reinrose

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..