E1 dag 59: Fra Krukki til Bolna

Etter en vellykket helg var det klart for å ta farvel med Krukkistua og starte på etappen mot Bolna.

Sekken var lette, været var godt, humøret på topp og tempoet høyt de første kilometerne.

Vi gikk langs traseen hvor den tidligere telegraflinja gikk, og passerte flere interessante kulturminner fra en svunnen tid.

Til stor glede for hundene møtte vi mye lemmen på veien. Rago utmerket seg som en effektiv jeger. Han hoppet opp som en rev, og jeg hørte lemmen forsvant ned i halsen før jeg rakk å blunke. Hundene ble veldig gira av jakten så de holdt tempoet oppe.

Vi krysset Bjøllåga, og fortsatte opp i Raudfjellelvdalen.

Ved Raudfjelldalskoia ble det lunsj før vi fortsatte ned til Bolna stasjon og turisthytte. GPSen viste 25 km da vi kom frem, og jeg var fornøyd. Flott turterreng, hyggelig turfølge og bra vær. Det kunne ikke vært bedre.

E1 dag 58: Fra Saltfjellstua til Krukki

Vi våknet til et fantastisk vær, og startet dagen med en deilig og lang frokost. Dagens etappe var bare på 5 km, fra Saltfjellstua til Krukki, så vi hadde god tid.

En annen som også koste seg godt, var Rago. Han fant en fristende matkasse som han klarte å få opp. En hel boks prim, brødskiver og en pose med havergryn forsvant ned i magen før jeg oppdaget katastrofen. Fryktelig flaut. Heldigvis var vi mange som hadde med oss mye mer mat enn det vi trengte så det var ingen som sultet.

Den merka stien mellom DNT hyttene, Saltfjellstua og Krukki går gjennom bjørkeskog.

Været og omgivelsene var ufattelig fine. Vi stoppet derfor og tok en kaffe- og nytepause i finværet selv om vi ikke hadde gått så langt.

Det ble tatt mange bilder i løpet av dagen.

Like før vi kom til Krukki var vi innom den spesielle Steinstua. Steinstua er et vakkert kulturminne som ble benyttet som bolig for anleggsarbeiderne under oppføring og drift av teleraflinja som gikk langs Bjellåvassdraget. Den ble oppført i 1867, resturert i 1983-85 og er i dag eid av Statskog.

Da vi kom til Krukki fortsatte kosen med mye god mat og drikke. Perfekt å reise på tur med flinke damer.

E1 dag 57: Fra Lønsdalen gjennom Steindalen til Saltfjellstua

Strekning fra Lønsstua via Saltfjellstua og Krukki til Bolna ble gjennomført som en tur i regi av Polarsirkelen Turlag. Fem spreke og glade damer meldte sin interesse. I tillegg tok jeg med Nuuk og Rago.

Det var ikke det beste været da vi startet fra Lønsdalen togstasjon tidlig en fredagsmorgen, men humøret var det ikke noe å si på.

Praten var livlig og tempoet bra da vi passerte Kjemåvatnet. Der tok vi hadde dagens første pause.

Vi fortsatte videre vestover etter godt merket løype.

Kjemåbekken ble krysset to ganger. Det var ikke stor vannføring i bekken, men skoene var glatte og damene forsiktige. Vi fant frem stavene, og med litt veiledning fikk vi alle over.

Etter ca 10 km startet vi stigningen inn i den beryktede Steindalen. Steindalen ligger mellom Lønstinden (1506 moh) i sør og Steindalstinden ( 1379) i nord. Dalen bar sitt navn med rette for her var det mye stein. Steinene var delvis dekt med snø så vi måtte være nøye med hvor vi satte ned foten. Det gikk likevel overraskende greit, og damen mente at ryktet var verre enn virkeligheten. Selv var jeg overlykkelig over at skydekke lettet litt slik at vi fikk se den flotte dalen.

Etter Steindalen bar det ned mot Bjellåvatnet. Vi måtte også her passere en bekk

Jeg tror det var mange som var glad da vi endelig kom frem til Saltfjellstua etter 9 timer på tur. Steindalen og 23 km kjentes i føttene. Fyr i ovnen og god middag var en god avslutning på en fin dag.

E1 dag 55: Fra Balvasshytta til Graddis gjennom Skaitidalen

Ikke like fint vær som dagen før, men vi gledet oss. Etappen gjennom Skaitidalen hadde vi sett frem til.

Den første delen av Skaitidalen var åpen og flott. Vi tok inn synet av høye fjell og veldig vakre farger mens vi rusla nedover dalen.

Det var rein hele veien ned til Argalahytta. Turen ble veldig preget av det. Jeg holdt igjen, men Rago var ikke lett å temme. Han var overraskende sterk til å være bare 6 måneder.

På Argalahytta ble det pause. En idyllisk plass, og godt å få en pause fra vår nye reinjeger.

Etterhvert som vi kom lenger ned i dalen var vegetasjonen større.

Det var mye moden bær, men vi tok oss ikke tid til å plukke.

Da vi kom til Trygvebu viste GPSen 18 km. Fra Trygvebu til Graddis var det 8 km etter vei.

Været var ikke det beste, og vi ble gjennom våte. Likevel opplevde vi at vi hadde en veldig fin tur gjennom Junkerdalen nasjonalpark.

E1 dag 54: Flott tur fra Tjoarvihytta til Balvasshytta

Tåken hadde lettet og regnet stilnet. Det lå til rette for en fin dag. Vi var likevel litt skeptisk. To damer som vi møtte på Tjoarvihytta hadde dagen før gått samme strekning som vi skulle gå. De skremte oss med at det var krevende forhold. Stor vannføring i bekker og elver, myr og gjengrodde stier.

Hundene derimot var ikke bekymret. De logret om kapp da vi dro fra Tjoarvihytta.

Det var helt unødvendig å bekymre seg. Stien var god og bekkene greie, og over de største elvene var det solide bruer.

Terrenget var åpent og lett å gå i, farger fantastiske og været var fint. Vi kunne ikke klage.

Rago var også fornøyd. Han koste seg med bær.

Vi møtte på mye rein på strekningen. Det syntes Rago var skikkelig interessant.

Etter mange timer på reinsdyrjakt med matmor på slep var det godt med en blund på turen.

Etter seks og en halv time kom vi til Balvasshytta. Da viste GPSen 18 km. Enda en fin etappe i Junkerdalen nasjonalpark var tilbakelagt.

E1 dag 53: Våt tur fra Lomihytta til Tjoarvihytta

Vi våknet ikke akkurat til strålende sol, men det var heldigvis mindre vind. Den nye turkammeraten min var ivrig etter å komme i gang. Frokost og hyttevask skjedde i en fei, og allerede klokken halv åtte stod vi utenfor Lomihytta klar for en ny dag i Junkerdalen nasjonalpark.

De første 3 km gikk vi langs Lomivatnet på anleggsvei. Vi så faktisk sola et par ganger. Da måtte kamera fort opp av lommene.

Fra Lomivatnet skrådde vi sørover, og gikk vi opp fra 720 til 860 høydemeter. På 800 høydemeter var bakken dekket av snø. Det syntes Rago var helt topp. Selv var jeg ikke like entusiastisk. Jeg hadde undervurdert hvor rå og kald høsten kan være på fjellet, og hadde tatt for lite klær med meg.

Etterhvert som vi nærmet oss Tjalalveshytta ble været lettere.

Etter å ha gått 13 km kom vi til Tjalalveshytta. Her ble det en etterlengta lunsj før vi fortsatte mot Tjoarvihytta.

Regnet som hadde kommet de siste dagene gav god vannføring i bekker som måtte forseres.

Da vi kom frem til Tjoarvihytta var klokka blitt fem, og GPSen viste 25 km. Det ble en bra tur til tross for det skiftende været.

E1 dag 52: Fra Ny Sulitjelma til Lomihytta

Vi var klar for å fortsette turen fra Ny Sulitjelma. Denne gangen hadde jeg invitert til høsttur i regi av Polarsirkelen Turlag. Turen var fulltegna, men bare en dame møtte opp. De andre ble skremt av dårlig værmelding.

Rengnet tromma på biltaket og tåka hang tung ned langs fjellene da vi kjørte opp til Ny Sulitjelma. På Ny Sulitjelma lå snøen godt ned langs fjellsidene. Fra Ny Sulitjelma til Lomihytta gikk det anleggsvei mot Lomihytta. Den siste km var sti, totalt 5 km.

Rago var med på sin første overnattingstur og var overlykkelig. Han spurta rundt og undersøkte det meste, og han virket ikke det minste bekymret for været.

E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!

E1 dag 47: Ubeskrivelig vakkert fra Baugebua til Svártiluoppal

Det var like vakkert vær som dagen før, sol og ikke et vindpust. Jeg ville få dagen med meg og startet tidlig.

Jeg lurte meg over elva, Pauketjåkka, på en raklete hengebru. Etterpå konstaterte jeg at på den broa hadde jeg ikke fått med hundene.

Stien gikk rundt Paurofjellet, og opp på 850 moh før det bar ned mot Bovrojávri. Det var et ufattelig vakker landskap med isbreer og høye topper på alle kanter. Narvikfjellene er definitivt noe jeg vil anbefale.

Paurohytta badet i sola da jeg kom. Det var en Saltdalshytte, temmelig lik de andre hyttene jeg har besøkt i Narvik Turistforening sitt område. Fine tradisjonelle hytter, og veldig reine. Jeg var bare inne og tok en kikk, drakk en kopp te og rusla videre selv om jeg hadde forhåndsbooket hytta. Dagen var for fin til å sitte inne.

I Bovrojávri er det smalt sund. Her hadde Narvik Turistforening satt opp en helt ny bro. Det sies at broa kostet 700 000,-. Det var mye penger, men det var den fineste broa så langt. Og brua sparte meg for en tur på 10 km rundt resten av Bovrojávri.

Over elva ved Noaidejárvi hadde det også blitt vanskelig å få med seg hundene. Her var ikke brua ny, men jeg kom meg over.

Bovrojávri og Gåbddåjávrre

Jeg forlot Narvik fjellene, og gikk østover og inn i Sverige. Der gikk jeg parallelt med Gåbddåjávrre

Det var varmt, og jeg stoppet to ganger for å bade. Jeg måtte bare kjøle meg ned så jeg ikke skulle koke helt over.

Innsjøen, Skugejávrre, var lang. Jeg møtte ikke et menneske på hele dagen, men holdt på å tråkke på et rypekull. Rypekyllingen var utrolig små, og godt kamuflert.

Ved enden av Skuogejávrre tok jeg av fra stien og gikk rett sør. Jeg tok ikke den ekstra mila om Røysvatn. Ved innsjøen, Svartiluoppal, satte jeg opp teltet. Det ble en lang, men fin dag. Hele 33 km viste GPSen.