Børgefjell – Turblogg

Dag 65: Fra Simskardelva til Susendalen

Jeg følte at meg litt som en Lars Monsen da vi startet dagen med å spise bekkørret til frokost varmet i kaffekjelen, og etterpå kjempet oss gjennom et igjengrodd område langs Vestre Tiplingen. Det var ikke det beste veivalget, men vi pustet lettet ut etter 6 km og 3 timers hard jobbing. Da var vi kommet til broen ved Tiplingen skogstue. Derfra kune fikk vi nyte en god sti.

Vi fulgte stien over Susenfjellenden, og slo leir da vi kom ned til Vefsna i Susendalen. Da vi hadde fått opp teltet hørte vi tordenvære starte, akkurat som yr.no hadde meldt. Vi var glad for at vi hadde kommet oss ned fra fjellet for det var et kraftig tordenvær.

GPSen viste 17,8 km

Dag 64: Flott tur fra Gaukvatnet til Simskardelva

Det regnet om morgenen. Vi tok ned det innerste teltet slik at vi fikk plass til å spiste frokost mens det trommet koselig på teltduken. Dakota fikk ligge inne så hun ikke skulle bli våt. En ny runde med våteksem på Dakota måtte unngås for en hver pris.

Vi gikk mot Tiplingan og passerte store områder med heivegetasjon. Det var ingen andre enn rein å se, men de var derimot i stort antall. Dakota syntes selvsagt det var inspirerende.

Allerede i 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og at det derfor ikke skulle være merkede stier og hytter i Børgfjell. Det var jeg svært glad for selv om det selvfølgelig ble litt tyngre å gå. Det opplevdes eksklusivt og flott å være i et så øde og uberørt område.

Fjellreven er en av de mange artene som har tilholdssted i Børgefjell, og på veien var vi så heldige at vi tilfeldigvis passerte et revehi. Det var var ikke bare vi som fant det svært interessant. Dakota ville gjerne inn å hilse på.

Vi valgte å slå opp teletet ved Simskardelva like før innsjøen, Vestre Tiplingen. Da hadde vi gått 22 km.

Dakota ble kraftig forvent på turen. Hun fikk ligge inne i teltet hver natt. Det likte hun godt. Mens Per og Dakota slappet av, fisket jeg i elva til det ble kveld og tid for meg også å legge seg.

Dag 63: Endelig Børgefjell

Endelig var vi klar til å gå inn i Børgefjell. Dette hadde vi gledet oss til lenge. Vandring i nasjonalparker er noe helt annet enn å ferdes langs vei.

Vi startet dagen med å flotte oss med båtskyss over Namsvatnet, og ble satt og i land ved Viermahytta. Derfra gikk vi opp Virmadalen. Det var en sti de første 1-2 km siden måtte vi finne vår egen vei.

Sola varmet godt så det gikk tregt over de mange myrene og krattene vi måtte gjennom. Passering av små elver var derfor en forfriskende avveksling. Vi tok av oss skoene og gikk over elvene i croks. Det fungerte fint for meg, men Per var uheldig og mistet den ene skoen i den første elva vi krysset. Skoen fløt som en båt i stadig større fart nedover elva. Det var umulig å nå den.

Jeg hadde kjøpt meg fiskekort og tatt med meg div. fiskeutstyr i sekken. Gaukvatnet ble derfor en naturlig teltplass slik at jeg kunne prøve fiskelykken. Det så lenge ut til at jeg ikke hadde fiskelykken med meg denne dagen, men da jeg nesten hadde gitt opp var det til slutt en som lot seg friste. Jeg trodde det var en stor fisk, og sveiva inn mens hjertet hamret. Endelig skulle vi få noe annet enn Real turmat til middag. Slukøret måtte jeg innse at » storfisken» var på størrelse med et par fystikkesker.

Dag 62: Nuuk må sendes heim

Denne dagen ble brukt til å kjøre Nuuk heim til Dalselv, 60 mil tur-retur. Det var trist å reise fra han heime, men jeg viste at han ville få god pleie hos guttene min.

Da jeg kom tilbake til Røyrvik syklet vi tur-retur Røyrvik – Namsvatnet, 15 km en vei. En fin asfaltert vei, uten trafikk og i naturskjønne omgivelser var flott å sykle etter, men dagen ble likevel ikke så bra. Jeg savnet Nuuk, og lurte på om han hadde fått kveldsmaten sin.