Nok en kald og nydelig morgen. Det var litt tåke da vi stod opp, men da vi kom ut klokka 8 hadde sola tatt over. Tåken og kuldegradene hadde dekket omgivelsene med et lag med skinnende rimkrystaller. Til og med riksvei 92 var vakkert dekorert.
Vi fulgte scooterløypa mot Karasjok og staket i vei på fine løyper. Løypa gikk over innsjøen, Láhpojávri. I et løypekryss midt på Láhpojávri skulle vi svingt til høyre, men dessverre gikk vi rett frem. Egentlig utrolig, for det var godt skilta og merka, men vi var blitt sløve og hjernen hadde koblet ut et øyeblikk.
Da vi oppdaget at vi var på vei til Masi gjorde vi en enda større tabbe. Vi begynte å følge et tilfeldig scooterspor som vi trodde og håpet ville gå tilbake til riktig løype. Sporet gikk ikke østover, men nordover. Vi forsøkte på egenhånd å ta oss østover, men det var nærmeste umulig å ta seg gjennom skogen i løssnøen. Hundene forsvant, og etter kort tid bare la de seg ned. De nektet å gå.
Det endte medvite vi måtte vi snu. Det ble ca 15 km og mange timers slit i feil retning. Stemninga var dyster, men vi klaret heldigvis å holde kjeft. Vi var blitt enig om at navigering var et felles ansvar så det nyttet ikke å klandre hverandre.
Det ble en lang marsj. Da vi endelig kom frem til Ragesluoppal hadde vi gått i 11 timer, og tilbakelagt 48 km. Vi var glad for at også dagens hytte var oppvarmet og at vann var bært frem. Disse Finnarkingen vet hvordan de kan glede slitne skiløpere. Vi avsluttet dagen med flere liter saft, Realturmat og 200 g sjokolade. Deretter rett i seng. Jeg var sliten, varm og mett. Det tok mindre enn 1 sekund før jeg sovna.
Turblogg 