Skarvheimen – Turblogg

Dag 28: Enda en lang og fin tur fra Breistølen til Tyinkrysset

EF89592B-DF5E-46AE-909F-13E211F5A2E1 — Breistølbu

Vi våknet til rypsteggen som kaklet utenfor soveromsvinduet vårt. Det var bare å komme seg opp og ut til en ny fin dag.

Løypa gikk bratt oppover bare avbrutt av to like bratte nedover bakker som førte til enda flere motbakker før vi til slutt kom opp til Suleskaret. I Suleskardet fikk vi lønn for strevet i form av en fantastisk utsikt mot Jotunheimen som vi snart skulle inn i, og Hurrungane i vest.

Siden det var så bratt og så hardt føre overtok stort sett Per og jeg pulkene i nedkjøringene. Det virket som Nuuk og Dakota satte stor pris på det. De sprang med stor iver og fart etter oss.

Rett etter Suleskardet ligger Sulebu, DNT hytte. Vi låste oss inn og fyrte i ovnen, men vi var ikke helt sikker på om vi skule overnatte eller bare spise litt før vi jaget videre. På kartet kunne vi se at det ikke var langt ned til Tyinkrysset.

Det begynte å bli lite hundemat og på Tyinkrysset ventet ny forskyninger. Vi bestemte oss derfor for å dra videre. Det så enkelt ut. Det var nemlig et nypreparert skispor forbi hytta, og vi regnet med at de gikk ned til Tyinkrysset. Skisporet gikk forsåvidt ned, men det var etter en sløyfe både hit og dit. Da vi kom ned var klokka blitt seks og GPSen viste 34 km.

Vi fant Filefjellstuene som jeg hadde sendt pakken til. Dama i resepsjonen husket at jeg hadde ringt og avtalt at de skulle ta imot en pakke til meg, men hun kunne opplyse at de ikke hadde fått den enda. Etter litt sporing på posten, fant vi ut at pakken var sendt i retur fordi ingen hentet den innen fristen.

Hva skulle vi gjør nå? Nå stod vi uten både kart, hundemat og forsyninger for neste etappe. Det eva særlig hundemat som var utfordringen. Tyinkrysset var ikke akkurat verdens navle. Det fantes kun en Jokerbutikk og en Shell stasjon på Tyinkrysset som kunne tenkes å ha noe av det vi trengte.

Dag 27: Lang fin tur fra Iungdalshytta til Breistølen

Det var -12 grader og fint da vi våknet, og vi bestemte oss for at i dag skulle vi utnytte den fine dagen og gå helt til Breistølen.

Til frokost var vi alene igjen, men vi klarte likevel å spise det meste som var satt frem. De hadde bakt brød samme morgen, og hele brødet forsvant. Jeg kjente faktisk at jeg skjemtes litt.

Vi skulle opp 500 høydemeter som så mange ganger tidligere. Hyttene ligger gjerne nede i dalene mellom fjellene.

Turen opp ble en flott opplevelse hvor vi hadde skispor å følge. På veien opp møtte vi et par fra England som hadde vært på tur i to uker. De ble svært begeistret for Nuuk og Dakota.

84BCE86C-A66F-4985-A08A-35338E70A20A — Bjordalsbu

Da klokka var 14.00 var vi allerede passer 1600 m.o.h og var kommet til Bjordalsbu. Bjordalsbu lå vakkert til med utsikt helt til Jotunheimen.

Vi spiste matpakken vår før vi startet nedkjøringen til Breistølen. Da vi kom ned viste GPSen 29,6 km. På Breistølen fant vi en fin selvbetjeningshytte, Breistølbu . Breistølbu lå ved riksvei 52, og hytta hadde både innlagt vann og strøm. Kunne det bli bedre?

Dag 26: Brøytet løype fra Kongshelleren til Iungsdalshytta

Det var kommet mye snø i løpet av natta, men vinden hadde løyet. Da vi startet var det ikke dårlig sikt, men været ble bedre og bedre etterhvert som vi beveget oss sakte men sikkert ned gjennom Iungsdalen.

Hundene var blitt utrolig sterke i de ukene vi hadde gått. Selv om det var mye løs snø virket det som de koste seg. Vi så det spesielt godt på Dakota. Hun utstrålte glede, viftet med halen og trippet så lett med den tunge pulken.Etter 14 km kom vi til den erverdige Iungsdalshytta. Både Per og mine lår var sure etter løypebrøytinga. Dessuten var Iungsdalshytta en betjent turisthytte. Vi hadde fått smaken på det gode liv og nå ville vi helst ikke miste en eneste mulighet for god mat og dusj.

Hundene likte seg også godt. Vertskapet hadde et hundespann stående bak utedoen. Det er jo alltid interessant for Nuuk og Dakota med andre hunder, og denne dagen var intet unntak.

Iungsdalshytta hadde hatt 100 års feiring dagen før vi kom. Jeg vet ikke om det var årsaken, eller om de alltid har veldig flott mat, men middagen vi fikk var førsteklasses. I tillegg var vi de eneste gjestene til middag i en jubileumspyntet spisesal. Det opplevdes både eksklusivt og avslappende på samme tid.

Vi angret ikke på at vi stoppet istedenfor å jage flere km. Maten var god, vertskapet hyggelig og hytta fin.

Dag 25: «Skit» vær fra Geiterygghytta til Kongshelleren

Da var det bare å pakke bort solkrem og solbriller og finne frem scooterbrillene og kuldekremen igjen. Sola var borte. Vind (8-9 m/s) og snø hadde overtatt.

91516C49-1CAD-4C65-9CD9-A81B57533A8C — Kongshelleren

Planen var egentlig å gå til Iungsdalshytta, men vi stoppet etter 14 km ved Oslo Turistforening sin selvbetjeningshytte, Kongshelleren. Det var ikke hyggelig å gå i den sure vinden, og det var meldt at vinden skulle øke utover kvelden.

Livet inne i hytta var imidlertid mer lystbetont. Det var deilig å sitte inne i ei varm hytte når vinden ulte utenfor, og etterhvert fyltes hytta opp av flere som ønsket ly, en fra Tyskland og tre fra England. Kvelden var bra.

Dag 24: Drømmetur fra Finse til Geiteryggshytta

Vi våknet til elektrisk strøm, vannklosett, varmt vann i springen og hvite sengeklær. Helt vanlig for de fleste, men en fantastisk opplevelse når det er lenge siden du har hatt det så lettvint en morgen. I tillegg var det bare å vandre ned til en deilig hotellfrokost.

Været var også perfekt, sol, ikke vind og -13 grader. Det var lørdag og stor utfart fra Finse så Nuuk og Dakota fikk mye oppmerksomhet og ble hyppig fotografert.

3A4E9B69-D99D-4386-9A9B-7AA89070F00C — Klemsbu

Ettersom været var så bra valgte å gå via St Pål på 1558 m.o.h. til Geiterygghytta som var dagens mål. Det er den korteste veien i km til Geiterygghytta, men neppe den letteste ettersom du må opp noen høydemeter. Det spilte ingen rolle for vi hadde god tid. Første stopp på den turen ble på Klemsbu. Der traff vi enda en hyggelig kollega fra Statnett. Morten.

D7EBCC60-4A6C-4990-BA04-640966B1B94A — Morten

Morten brukte helga til å steike vafler til sultne skiturister. Det syntes vi var flott. Varme vafler går vi ikke forbi, men nyter samtidig som vi tar inn utsikten og inntrykkene.

3AFC67DB-D325-4A4A-881B-6D77A46DF04E — Hardangerjøkulen

Etter den herlige vaffelpausen ble det ikke mange km før vi på nytt måtte ha en stopp. Denne gangen rett under St Pål. Etter det fulgte en bratt nedkjøring. Siden det var så mye løs snø fikk hundene ta pulkene selv. Snøen bremser farta. Per eller jeg kjørte først og hundene fulgte i vårt spor.

Det gikk godt lenge helt til Dakota fant ut at det kunne være interessant å ta en snarvei. Det gikk dårlig. Hun kom over et parti med skare og pulken satte fart. Jeg har aldri sett en hund springe så fort før. Heldigvis kom hun snart over til et parti med løs snø og hun klarte å stoppe pulken på et merkelig vis. Hun så svært forskrekket ut da jeg kom ned til henne, men da jeg fikk snurret henne og pulken på rett vei igjen gikk det bra. Hun fortsatte pent og pyntelig i løypa jeg laget til henne resten av turen.

Da vi kom frem til Geiterygghytta viste GPSen 16,6 km, men den viste også at vi hadde sittet i ro mer enn vi hadde gått. Vi hadde med andre ord kost oss på tur.

Geiterygghytta er en betjent turisthytte, eid av Oslo Turistforening. Rett bak hytta går 420 kV Aurland-Hol 1 og 2. Den ledningen har Per vært med å bygge. Han var derfor godt kjent i område, og gledet seg over å se ledningen sin igjen med de vakre gaffelmastene.

På hytta ble vi godt mottatt. Vi fikk deilig mat og dusj. Under middagen fikk vi i tillegg et gledelig gjensyn med Pia, eventyrjenta. Det var godt å se at det fortsatt gikk bra med henne. En drømmedag med en god avslutning.

Dag 23: Bra dag fra Kjeldebu til Finse

Denne dagen startet jeg med å bake brød. Vi ble så lei av havregrøt, og endelig kom vi til en hytte med steikovn. Det var bare å bland 2,5 dl vann med en ferdig Toropose og vipps så hadde vi ferskt brød til frokost. Herlig!

Til tross for brødbaking var vi i gang kl.08.00. Været var blitt bedre enn dagen før, -12 grader, litt vind og sol. Det gikk litt trått pga fokksnøen som hadde kommet dagen før, men sola gjorde at alt virket greit. Endelig fikk vi se litt av den vakre Hardangervidda.

18C845B0-4534-45E8-8E5C-424CDC3ACF78 — Selv om sola er opp, er det godt med en vindsekk når vi skal ha pause.

Etterhvert som vi nærmet oss Finse møtte vi flere og flere glade skigåere. Det er fredag i dag og mange hadde kommet opp til Finse på langhelg. Etter åtte timer med hard jobbing kom vi endelig frem. Da hadde vi gått 28 km.

D14A9A1E-3C2E-4C3C-A804-60C54DB86577 — Finse

Finse er en kjent plass for oss. Her har både jeg og Per vært på jobb, og vi har vært her på sykkeltur og på ski. Det var fint å komme tilbake.

På Finse hytta,turistforeningens hytte var det fult, men vi var innom og henta en pakke med ny forsyning med hundemat, kart og Real Turmat.

På hotell 1222 var det ledig, og gjett om det smakte med en dusj. Det kan ikke beskrives med ord. Jeg har lengtet etter en dusjen i dagevis. Kvelden ble avsluttet med tre retters middag på hotellet. Servitøren vår, Kjell, ordnet det slik at all laksen som ikke ble spist den dagen ble donert til Nuuk og Dakota. Den beste dagen på det jeg kan huske, og det tror jeg hundene også syntes for de fikk en isboks full av laks.