I år meldte vi oss på Herringen Trail. Det er et lokalt og hyggelig hundeløp som arrangeres av Mosjøen hundekjørerklubb. Vi hadde som mål at vi skulle klare Malamute testen 1 (enspann test). For å klare testen må Dakota og Nuuk gå 8 km/t i 10 km. Det vil si på 1 time og 15 min. I tillegg må Dakota dra med seg 30 kg og Nuuk 35 kg.
Det snødde godt da vi ankom Herringen, men humøret var på topp og hundene glade. Det var 80 hunder som skulle delta deriblant Tine Solbakken og hennes grønnlandshunder som vi kjente fra før.
Siden vi skulle ta enspann testen startet vi sist. Hundene var ivrige, men vi forstod fort at denne dagen var ikke dagen for å klare testen. Det var «trutt» og løst i sporet så det gikk ikke fort. Etterhvert kom også sola opp, og i vinterpels ble det tungt spesielt for Nuuk. Det ble mange snøbad så vi bestemte oss ganske fort for å nyte turen og glede oss over alle de glade hundene som sprang forbi oss på sin runde nummer to.
I mål ble det kos og prat med andre hundeelsker. Mosjøen hundekjørerklubb serverte lapskaus og hjemmelaget kake, og delte ut veldig mange fine premier. Vi var fornøyd selv om vi ikke hadde klart testen, og tar gjerne turen tilbake et annet år.
Hundekjøring og Alta hører sammen. I Alta finner man sannsynligvis flere løpshunder pr. innbygger enn i noen annen by i Norge. Klima og topografien i Finnmark er perfekt for hundekjøring. Det er arktisk klima med tørre og kalde vintre og i Finnmark finner man store områder med vidder. I tillegg har vi Finnmarksløpet som virker som en boost for de som er interessert.
I Alta er det flere som som har gjort om hobbyen sin til levebrød og tilbyr hundkjøring for turister. Hundekjørerene, Trine Lyrek er en av de. Hun drver Trasti og Trine sammen med samboeren. Trine er en kjent skikkelse i hundekjørermiljøet og hun har drevet med hundekjøring i over 20 år. Hun og datteren deltar fortsatt aktivit i løp. Jeg valgte meg derfor Trasti og Trine da jeg en helg i februar skulle ta meg en tur. Siden de fortsatt var aktive i lange hundeløp satset jeg på at hadde gode hunder.
Jeg ble ikke skuffet. Trine hadde sunne og flotte hunder med god pels. Vi var tre spann som allerede klokken ti var i gang. Hundene var glad og gira og kjørte med god fart gjennomg furuskogen med retning Altaelva.
Vi kjørte i 2-3 timer med kun korte stopp. Da var vi kommet ut av furuskogen og opp i åpent landskap. Vi laget bål og koste oss med deilig lunsj før vi tok fatt på tilbakeveien. Vi møtte mange andre som også var på tur med hundespann. Enkelte plasser var løypa veldig smal. Jeg var stadig forundret over hvor greit passeringene gikk. Sledene gikk så tett når vi møttes at vi måtte passe fingrene for ikke å komme i klem, men hundene sprang ivrig videre som om de ikke skulle gjort annet. Og det er vel nettopp det. Dette har hundene gjort mange ganger før. De har gode ledehunder som vet hvordan man passerer andre spann.
Feil
Denne videoen finnes ikke
Det var begynt å bli mørkt da vi kom tilbake. Vi hadde vært ute i 6 timer, og GPSen min viste 47 km. Jeg var lykkelig! Dette var livet! Jeg hadde ikke akkurat fått mindre lyst på flere hunder.
Rørosløpet har jeg lenge hatt lyst til å delta på, og i år passet det. Vi hadde tid og anledning, og det var bare en uke til vi startet videre nordover til Nordkapp. Vi så på deltakelsen som en mulighet for å få en gjennomkjøring av hundene, skiformen og utstyret før turen.
Rørosløpet er et hundeløp som går over to dager. Etappene er 30 km både lørdag og søndag. Løpet er åpent både for slede og nordisk stil. Vi stilte i 1 spann nordisk stil. Det vil si en hund med pulk som inneholder obligatorisk utstyr mens eiere går på ski eller snørekjører bak.
Løpet starter ved Vauldalen fjellhotell som ligger i Femundsmarka 4 mil øst for Røros. Vi kjørte derfor dit på fredag kveld og ble godt mottatt med kaffe og heimebakte småkaker. Det var en opplevelse bare å se så mange hunder samlet på et sted. 55 deltakere var påmeldt, hvor mange hunder hver deltaker hadde vet jeg ikke, men det kunne ikke være få. En av de første vi møtte da vi kom til Vauldalen var Inger. Hun er eieren av Cooper, og Cooper er Dakotas bror. Artig å se hvor stor og flott han var blitt.
Vi har aldri tidligere vært med på hundeløp så jeg var veldig spent. Alle i nordisk startet først før de større spannene fikk slippe til. Det snødde og var litt vind da vi startet, men hundene virket gira og glad, og det gikk i det minste fort ut fra start.
Det tok ikke mer enn 3-5 km før vi ble tatt igjen av flere store spann. Det snødde tett på det tidspunktet, men vi fortsatt i sporet til de som hadde passert oss. Det skulle vi ikke gjort. Plutselig hadde vi tatt igjen 4 spann som stod fast i en snørik li uten mulighet for å komme videre. En hadde gått feil og en hel rekke hadde fulgt i det samme feile sporet inkl. oss. Frustrasjonen var tydelig hos hundekjørerne som bare bestod av juniorer.
Det var ikke annet å gjøre enn å ta opp kart, kompass og GPS. Det ble litt «grynning» i snø, men etterhvert fant alle tilbake til løypa. For oss betydde ikke denne avstikkeren noe, men jeg hadde ondt av juniorene som hadde mistet så mye tid. De var jo bare unger i mitt hode. Forhåpentligvis lærte de noe, og ble litt klokere til neste gang.
Dag to gikk veldig mye bedre enn første dag. Været og føre var bedre, og hundene begynte å få en forståelse for konseptet. Våre hunder er ikke vant med at de skal spring når de har pulk. Ofte går jeg eller Per først så kommer de etter, men her skulle de dra oss samtidig som de hadde pulk. Det var nytt, og noe de ikke var vant med, og slett ikke noe de hadde tenkt å begynne med helt av seg selv. 3 mil uten stopp var heller ikke noe vi hadde gjort før. Nuuk viste tydelig at han syntes det burde være pause flere ganger på dag 1. Han la seg rett og slett ned ved siden av løypa. Dag 2 gikk det bedre.
Vi syntes likevel at vi hadde en fin tur med mange nye opplevelser. Vi fikk møtt og snakket med mange hyggelige og erfarne hundeeiere, gått i fine løyper i vakker natur, spist god heimlaga mat på Vauldalen fjellhotell, og fått erfaring i en ny aktivitet.
Jeg lot meg imponere av flere hundekjører, men det som imponerte mest var de unge kjørerne. Den yngste bare 11 år. Hvordan klarte de å håndtere et helt spann? Det var bare helt utrolig bra. Selv hadde jeg mer enn nok med å få mine to til å gjøre det jeg vil.
Turblogg 