Jotunheimen – Turblogg

Dag 31: Fra Memurubu til Hindsæter med mageproblemer

1F7E9160-A87A-4D42-914D-809C374E3667 — Memurubu turisthytte

Vi våknet til strålende sol og lyden av at noen lager frokost. Alt lå til rette for at det skulle bli enda en perfekt dag. Det var helt til jeg kom ut til hundene. Veterinær venninna mi, Liv, hadde rett. Ny hundemat midt under en en så lang og krevende tur var ikke lurt. Men hva skulle vi gjøre nå? Burde vi vente til magen stabiliserte seg eller skulle vi forsøke å komme oss fortest mulig til Otta til den vante hundematen? Hundene var blide og virket i god form så vi valgte det siste.

FD394B42-59A6-4505-AB67-9EFCEDF3FA70 — Gjendesheim turistforeningshytte

Vi gikk over siste delen av den lange og smale innsjøen, Gjende, og tok lunsj på Gjendesheim. Der bestilte vi rømmegrøt og spekemat til lunsj. Til vanlig hadde dette sikkert vært en for tung lunsj, men vi var konstant sulten av all skigåinga. Alt smakte himmelsk, og rømmegrøten var intet unntak. Vi koste oss med maten.

Vi kjøpte et løypekartet og bestemte oss for at Hindsæter skullle være dagens mål. Det var nylig oppkjørte skispor helt frem til Hindsæter, kunne verten på Gjendesheim fortelle.

Det var lett terreng, fine løyper, skinnende sol, blå himmel og det var lørdag. Likevel møtte vi kun tre skiløpere på hele turen. Hvor var alle menneskene på en så vakker dag?

Selv om vi hadde løypekart klarte vi likevel ufrivillig å velge den lengste ruta. Jeg var ikke fornøyd med det for beina verket, men dagen var fin og hundene så ut til å kose seg til tross for hyppige besøk ved siden av løypa for å tømme magen. Vi var glad for skisporet for det var fullstendig bunnløst utenfor.

På slutten av turen ble jeg utrolig stiv i beina. Jeg regnet med at det var fordi jeg ikke var vant til å gå i oppkjørte spor. Det var bra vi var alene i løypa for stilen min var ikke presentabel. Akkurat da jeg var så sliten at jeg tenkte at nå legger jeg meg i skogen for å dø, dukket lykkeligvis Hindsæter opp. Da hadde vi gått 36,5 km.

Dag 30: Gnistrende dag fra Fondsbu til Memurubu

Vi våknet til en deilig frokost som bestyreren på Fondsbu, Solbjørg, hadde ordnet. Solbjørg var en personlighet som vi hadde glede av å møte. En bestemt dame, men varm, blid og serviceinnstilt. Hun underholdt oss og de andre gjestene med sang, og hun snakket mange språk. Det var bra for det var mest folk fra andre land på Fondsbu denne morgenen.

Ute var sola i ferd med å stå opp. Himmelen badet i lilla og blått. Jeg kunne se at det var kalt. Gradestokken viste 18 kulde grader.

1F09181E-AC33-41D6-ADF8-40A2A9C22DF9 — Fondsbu til venstre

Det var vind. Mye av snøen som hadde kommet dagen før var derfor blåst vekk, og vi kunne heldigvis gå på ganske hardt underlag. Da vi startet hadde sola kommet opp. Den lyste på snøkrystallene som blinket tilbake.

Denne dagen skulle vi også opp, 300-400 høyde meter. Kroppen virket sterk etter den lette etappen vi hadde hatt dagen før så motbakkene gikk lett.

Da vi kom opp blåste det enda mer, men det tok ikke lang tid over fjellet før vi kunne kjøre ned til Gjende. Nå var vi på kjent mark. Vi kunne se den populære Besseggen som vi gikk for noen år siden.

På Gjendebu turisthytte hadde de åpnet denne dagen. Det var fredag 16. mars og akkurat en uke til palmehelga. De var ikke kommet helt orden enda, men vi fikk kjøpe varm kakao og kunne sitte inne i en varm stue å spise lunsj. Hundene koste seg i sola utenfor.

Etter lunsjen gikk vi 10 km på isen over Gjende til Memurubu. De siste 5 km var seige. Det er akkurat som om de siste km er lenger enn de første, men til slutt kom vi frem. Da viste GPSen 27 km.

Memurubu må være en av de meste besøkte turisthytten i fellesferien. Det er her de fleste starter turen over Besseggen. Denne dagen så det ikke ut til at det var mye liv. Det var helt mørkt, og det var bare røyken ut av pipa som avslørte at det kanskje var noen inne.

Da vi kom inn ble vi møtt av eierne med hver sin hodelykt på hode. De bekreftet at de hadde annonsert at de skulle åpne denne dagen, men de hadde ikke lyktes med å få koblet til hverken vann eller strøm. Per og jeg var blitt vant til å klare oss uten både vann og strøm så vi takket gladelig ja til et kaldt rom. Det var tross alt 22 grader ute.

Dag 29: Fra Tyinkrysset til Fondsbu med litt hjelp fra en veteran

Den første del av dagen ble brukt til å forsøke finne hundemat, men det var ikke lett. Det endte til slutt med hundemat kjøpt på den lokale Jokerbutikken, og her var ikke utvalget akkurat stort.

Det er på ingen måter optimalt å skifte hundemat underveis, men hva skulle vi gjøre? Maten vi kjøpte gikk imidlertid ned med stor appetitt, men om hundene klarte å ta opp nok næring fra den ny maten var jeg mer usikker på. Heldigvis var dette bare for noen dager. På Otta ventet nye forsyninger. Hundene kom vel neppe til å dø.

Da vi var ferdig med å handle var klokka over 12. Dagen var nesten gått. Alle sengene i Tyinkrysset var reservert så det var ikke andre attraktive alternativ for oss enn å begynne å gå til neste hytte.

Vi gikk de første 5 km fra Tyinkrysset etter vei opp til innsjøen, Tyin. Derfra gikk det merket beltebilspor inn til Fondsbu som det var fint å gå på ski i.

Det var begynt å bli sent og snøen lavet ned. Vi var derfor ikke seine om å svare ja da vi ble tilbudt skyss til Fondsbu de siste km med en utrolig kul beltebil. Litt juks kanskje, men en artig opplevelse. Vi syntes vi hadde hatt flaks.

På Fondsbu var det flott. Vi fikk tradisjonell tre retters middag som er vanlig standard på Turistforeningens betjente hytter. I tillegg fikk vi interessant underholdning etter middag. Denne dagen var det nemlig en engelskmann på Fondsbu. Han hadde vært på ekspedisjon på Grønland flere ganger, og der hadde han klatret mange spektakulære topper. Dette holdt han et lite eksklusivt foredrag om samtidig som han viste oss fine bilder. Inspirerende for oss og kansje spesielt interessant for oss siden både Per og jeg tidligere har jobbet på Grønnland.

Dag 28: Enda en lang og fin tur fra Breistølen til Tyinkrysset

EF89592B-DF5E-46AE-909F-13E211F5A2E1 — Breistølbu

Vi våknet til rypsteggen som kaklet utenfor soveromsvinduet vårt. Det var bare å komme seg opp og ut til en ny fin dag.

Løypa gikk bratt oppover bare avbrutt av to like bratte nedover bakker som førte til enda flere motbakker før vi til slutt kom opp til Suleskaret. I Suleskardet fikk vi lønn for strevet i form av en fantastisk utsikt mot Jotunheimen som vi snart skulle inn i, og Hurrungane i vest.

Siden det var så bratt og så hardt føre overtok stort sett Per og jeg pulkene i nedkjøringene. Det virket som Nuuk og Dakota satte stor pris på det. De sprang med stor iver og fart etter oss.

Rett etter Suleskardet ligger Sulebu, DNT hytte. Vi låste oss inn og fyrte i ovnen, men vi var ikke helt sikker på om vi skule overnatte eller bare spise litt før vi jaget videre. På kartet kunne vi se at det ikke var langt ned til Tyinkrysset.

Det begynte å bli lite hundemat og på Tyinkrysset ventet ny forskyninger. Vi bestemte oss derfor for å dra videre. Det så enkelt ut. Det var nemlig et nypreparert skispor forbi hytta, og vi regnet med at de gikk ned til Tyinkrysset. Skisporet gikk forsåvidt ned, men det var etter en sløyfe både hit og dit. Da vi kom ned var klokka blitt seks og GPSen viste 34 km.

Vi fant Filefjellstuene som jeg hadde sendt pakken til. Dama i resepsjonen husket at jeg hadde ringt og avtalt at de skulle ta imot en pakke til meg, men hun kunne opplyse at de ikke hadde fått den enda. Etter litt sporing på posten, fant vi ut at pakken var sendt i retur fordi ingen hentet den innen fristen.

Hva skulle vi gjør nå? Nå stod vi uten både kart, hundemat og forsyninger for neste etappe. Det eva særlig hundemat som var utfordringen. Tyinkrysset var ikke akkurat verdens navle. Det fantes kun en Jokerbutikk og en Shell stasjon på Tyinkrysset som kunne tenkes å ha noe av det vi trengte.