DNT turer – Turblogg

Oksskolten

Oksskolten er 1916 m, og er et populært turmål i Hemnes kommune. På sommeren er det lettest å nå Oksskolten om du går fra parkeringsplass ca 1-2 km øst for Kjennsvasshytta. Det var her vi startet turen en solfin lørdagsmorgen i juli sammen med Polarsirkelen Turlag. Det var 10 deltakere, og jeg og Per som turledere.

Jeg har tidligere omtalt denne turen i blogg fra 2018, men turen opp til Oksskolten er en spesielt flott tur og ingen turer er lik.

Alle var glade da vi startet. Vi hadde egentlig ikke trodd at det skulle bli tur på Oksskolten siden været dagene før hadde vært forferdelig, og værmeldingen hadde heller ikke vært veldig lovende. Lørdag morgen snudde yr, og meldte bra vær. Det gode været var en skikkelig boost. Det føltes som en bonustur.

Skiftende vær var også noe vi var forberdt på. Erfaringen er at på Okstindene skifter det fort. Jeg hadde pakket både vinter, høst og sommerklær i sekken. Etter at vi hadde passert det første partiet gjennom fjellskogen kom vi opp til Austisen (en del av Okstindbreen), og fikk et vel fortjent nydelig skue mot dagens utfordring.

Det var litt strekk i laget, men vi brukte ikke mer enn en time opp til breen. Der tok vi på oss breutstyr. Det lå mye snø på breen så vi fikk ikke sett alle de spektakulære bresprekkene, men fordelene var at det var enkelt å krysse.

Vel på andre siden av breen var det bare å ta av breutstyret og begynne på resten av stigningen.

Det var bratt og vi gikk en del i snø det første stykket. Musklene jobbet, og jeg tror det var flere enn meg som kjente svetten renne. Da var det fint at været var fabelaktig, og at stemningen var god til tross for slitet.

Det var også mye vakkert å se på selv om naturen er karrig. Reinroser stod i sin fineste prakt og gjorde verden vakker for oss.

Etter 5,5 timer var alle i gruppa kommet til toppen. Da var stemningen upåklagelig, og gledesropene kunne høres i mils omkrets. Det var nok mange som mottok en skryte selfie fra toppen av Oksskolten denne ettermiddagen.

Etter en god pause på toppen gikk turen trygt og sikkert ned. Vi gikk i samlet tropp over breen og brukte totalt 10 timer på turen. GPSen min viste 16 km, og vi gikk opp 1400 høydemeter.

Vi var heldig med været, og folk smilte og virket fornøyde da vi kom ned. Jeg og Per var i alle fall godt fornøyd både med turen og gruppa vi hadde gått sammen med. Det var forhåpentligvis ikke siste gang på Oksskolten denne gangen heller..

Syv søstre

Fjellrekken, De syv søstre, ligger som perler på en snor i Alstahaug kommune på Helgeland i Nordland. Å gå alle de syv toppene på en og samme tur er populært selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men det gir en god mestringsfølelse å klare det. De flest velger å besøke alle toppene ved å fordele de på flere turer. Det er også flott. Gode opplevelser og fin utsikt kan man få uansett hvordan man velger å gjøre det.

Polarsirkelen turlag har hatt tur til de syv søstre flere år på rad, og hver gang fylles turen opp med ivrige deltakere med varierende forutsetninger, men med et stort ønske om å klare alle på en tur.

2020 turen startet kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910), den sørligste tinden. Været var bra med sol og litt vind. Det var 11 forventningsfulle deltakere og 3 turledere som peste seg opp på Breitinden. Etter Breitinden går det bratt ned til Kvasstinden (1010). Vi hadde forventet mye snø i det partiet, men merkelig nok var det mindre enn noen gang. Det til tross for at andre plasser langs ruta lå det mer snø enn vi tidligere hadde opplevd.

Ved Kvasstinden ble sekkene lagt igjen og deltakeren gikk opp og ned uten sekk. Det kom og gikk litt tåke på Kvasstinden så besøket ble kort. Tilbake ved sekkene var beina allerede blitt ganske stive og magen tom. Etter en god lunsj gikk turen til Tvillingan (945/980).

Da gruppa kom til Tvillingene var klokka blitt 17.00. Da var det flere som syntes de hadde fått nok, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og en turleder å gå ned mens resten av gruppa gikk videre opp til Skjæringen.

Med en mindre gruppe og kald vind gikk tempoet betydelig opp. Det var ikke mange minutter på toppen av Skjøringen før Grytfoten var neste stopp. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt til alle øyer og skjær på Helgelandskysten.

Da vi nådde Botnkrona var klokka 21.30. Vi hadde gått de tre siste toppene i et imponerende tempo. Fra Botnkrona og ned gikk det litt tyngre for de fleste, men vi kom frem rett rundt midnatt og da hadde vi brukt tilsammen 16 timer. Føttene var slitne, men alle var glade og takknemlige for den flotte opplevelsen. Helgelandskysten og de syv søstre må oppleves.

Dugnad på Krukki

Etter mange uker i koronaisolasjon var vi ikke seine om å svare ja til å bli med til Krukkistua i Saltfjellet på dugnad sammen med gode venner i Polarsirkelen Turlag. Krukkistua hadde vært koronastengt, men skulle gjøres klar for åpning.

Det er ca 22 km inn til Krukki fra Sukkertoppen parkeingsplass via Semskdalen. Vi startet torsdag ettermidag. Den første delen av turen gikk greit, men da vi nærmet oss 1000 høydemeter på slutten av ruta var det helt hvit, og ingen spor å se. Vi måtte opp med både kart og GPS, og snirklet oss sakte frem. De siste kilometrene tok sin tid, men vi kom oss heldigvis frem i god behold. På Krukki ble vi møtt av nystekt pizza og kald øl så det var virkelig vert streve.

Dagen etter ble det skiftet på sengene, koronavasking og vedhogst, men også en liten skitur.

Vi gikk ikke langt fra hytta før vi fant det første reinkadaveret. Bente jobber i SNO og hadde mye å lære bort. Hun sjekket om reinen hadde død av seg selv eller om den var tatt av jerv. Sporene viste oss at både, fugler, jerv og rev hadde forsynt seg av kadaveret.

Vi fulgte jervespoerne og fant flere depot hvor jerven hadde gjenmt unna litt reinkjøtt til magrere tider. Vi registrete totalt fire kadaver den helga så det var tydelig at reinen hadde hatt det tøft denne vinteren. Det var mye snø og selv om vi var kommet til slutten av april var det lite som tydet på at våren ville komme i nær fremtid. Det kunne ikke være lett å være rein i år.

Hytta ble fin og veden kom i hus før helga var over, og vi fikk oss en etterlengta tur til Saltfjellet. Nå er det bare å håpe på at det ikke blir så lenge til at hyttene til turistforeningen kan åpne som normalt igjen.

Gråfjellhytta

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.

Rago nasjonalpark

I august la vi turene til Rago nasjonalpark sammen med Polarsirkelen Turlag. Vi var 11 forventningsfulle turgåere og 3 hunder som la i vei i strålende sol fra veis ende i Laksehol i Sørfold kommune.

Vi fulgte den T-merkede stien mot Storskogvatnet. Stien var godt merket og over Storskogelva var det lagt til rette med en fin hengebro.

Vi peste oss lenger inn i dalen mens sola stekte oss i nakken. Det ble mange hyggelige pauser for å sikre at ingen ble overopphetet og dehydrert. Da vi hadde gått 8 km var vi kommet opp til Storskogvatnet. Der slo vi leir for natten. Noen hadde tatt med fiskestang og prøvde fiskelykken i det klare vannet mens andre koste seg med avslapping ved teltet.

Dagen etter fortsatte vi østover i vilt og krevende tereng. Det var store steiner som vi måtte klyve over så tempoet ble deretter. Vi passerte Sørengamma. Den måtte undersøkes før vi endelig kom opp over tregrensen og ble belønnet med fantastisk utsikt og en deilig lunsj.

Etter lunsj gikk vi videre til den sjarmerende Ragohytta. Ragohytta eies av Statskog og står åpen for allmennheten. Den er ikke så stor, men var rein og koselig og hadde 2 sengeplasser. Vi slo opp teltene ved Ragohytta, og mange benyttet sjansen til et bad like ved for det var stadig like varmt. Fra Storskogvannet til Ragohytta var det 9 km.

Dagen etter gikk vi ned til Litleverivatnet, 13 km. Vi brukte god tid for det dukket stadig opp fristende multer som nærmest ropte på å bli plukket.

Det var fortsatt varmt så hundene benyttet enhver anledning til å kjøle seg ned i vann og bekker vi passerte. Den siste leirplassen ble ved Litlverivassforsen. Kvelden ble avsluttet med felles middag og selvplukkede multer til dessert.

Den siste morgene våknet vi til regndråper på teltduken. Etter en rask frokost var vi klare til å gå. Det var glatt og krevende terreng så vi måtte ta det med ro. Vi kom oss velberget ned de 6 siste km og fant bilen der vi hadde satt den. Rago er ikke et område som er «lettgått», men det er absolutt verdt et besøk. Jeg kommer i alle fall gjerne tilbake.

Nepsteinen

Nepstein, blir beskrevet som Hemnes kommune sitt svar på Trolltunga, og er etterhvert blitt et populært turmål. Spesielt for de som ønsker spektakulære bilder til sosiale medier.

For å komme seg til Nepsteinen må man enten skaffe seg privat båtskyss over fjorden fra Hemnesberget eller kjøre bil til Bardal i Leirfjord kommune. Hemnes Turistforening hadde tur til Nepsteinen i juni 2019. Og for oss som deltok på en arrangert fellstur i regi av Turistforeningen var det bare å gå rett ombord i den sjarmerende båten, Remi Kjetil. Den tok oss fra Hemnesberget til det nedlagte fergekaiet i Hestneset.

Derfra gikk turen noen km på grusvei opp til Osmo skole. Osmo skole er nedlagt for mange år siden. I dag eies skolen av en privatperson som har pusset den opp. Den fremstod som aldelses nydelig og sjarmerende, og verdt et besøk i seg selv.

Fra Osmo skole var det slutt på fasiliteter som vei og sti, og vi tok oss gjennom skog og opp til turens høyeste punkt som var på ca. 400 høydemeter over havet, Nepsteinnen.

Ved Nepsteinen var det tid for lunsj med nydelig utsikt. etterlunsj gikk vi ned til Bardal. I Bardal ventet et et fantastisk koltbord på Wangbrygga med alle slags varm og kald retter. Alt produsert lokalt.

Etter å ha spist seg stapp mett på deilig mat kom Remi Kjetil og hentet oss og fraktet oss tilbake til Hemnesberget. På veien tilbake kunne vi se opp på Nepsteinen. Totalt gikk vi 9 km, men med båttransport, koltbord og mye lokalhistorie underveis tok turen totalt 7-8 timer. Er du intressert i fine bilder på sosiale medier av deg på luftige Nepsteinen, lokalhistorie og fantastisk lokalmat er dette turen for deg.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Fra Beiaren til Blakkådalen

Helgas tur gikk fra Trollberget øverst i Beiardalen til Blakkådalen sammen med Polarsirkelen Turlag. Dette er et området som jeg lenge har sett frem til å besøke. Her finner vi noe av Rana og Nordland sin mest uberørte natur og det er en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Vi tok tog til Røkland stasjon i Saltdalen og derfra gikk turen videre til Beiardalen med maksitaxi.

Dakota fikk våteksem under en fuktig multetur for 2 uker siden. Hun stilte derfor i nyinnkjøpt regnjakke ettersom hun ikke skulle utsettes for vann. Det så ikke ut til at det plaget henne neveverdig. Hun var gira som vanlig og dro alt hun klarte i tauet.

P1010339

På toppen åpnet det seg en ny verden med fantastisk utsikt til Bogvatnet, Østisen og Beiardalen. Ved Bogvatnet ble det overnatting i telt. Per hadde kjøpt et nytt telt for anledningen, og selv om vi hadde kuling og regnet som pisket i teltduken stod telte like hel dagen etter. Det hadde bestått den første testen.

På lørdag stakk sola frem og turen gikk videre langs Bogvatnet og videre ned mot Blakkådalen. Dette området er en perle i Rana og kanskje noe av den mest uberørte naturen vi har. På ruta ned til Blakkådalshytta hadde vi utsikt mot Østisen og kunne se Fingerbreen og Lappbreen bukte seg ned mot Blakkådalen.

Da vi kom til Blakkådalshytta var stemningen god, og stemninga nådde nye høyder da felles maten ble servert med tilhørende god drikke. Det er ikke mye som kan måle seg med et godt måltid når man har gått i to dager, fått på seg varme og tørre klær og i tillegg deler måltidet med gode turvenner.

Søndag gikk vi ned Blakkådalen med en avstikker til Skogsstua. Skogstua står også åpen, og der finnes det også en heimelaget heis som kan benyttes hvis man har behov for å komme over elva. Per ville gjerne prøve, selv syntes jeg ikke den så nok solid ut til at det var verdt et forsøk. Det står på ut.no ut at det er 12 km fra Blakkådalshytta og ned Blakkådalen til vei. Mange bruker å si at det er de lengste 12 km i Rana. Dette sier de fordi stien går opp og ned, det er ulendt og mange steder bratt og glatt. Det går derfor ikke så fort, men dalen er flott og absolutt verdt et besøk. Tilsammen gikk vi 37 km denne helga. En bra tur i vilt og vakker natur også i skiftende vær.

Telegrafruta over Saltfjellet

Et av feriens høydepunkt i 2017 var Telegrafruta over Saltfjellet sammen med Polarsirkelen Turlag. Telegrafruta er en Historisk vandrerute som ble høytidelig åpnet i 2015 av DNT.

Jeg hadde lenge hatt planer om å gå denne ruta, og det passet bra denne sommeren da Polarsirkelen Turlag arrangerte tur med historiefortellende guider.

Vi startet turen 3. august med en togtur fra Mo over Saltfjellet til Røkland stasjon i Saltdalen. På Røkland tok vi taxi fra stasjon til starten av ruta som er på Russåneset. Der ble vi møtt av en lokal guide. Vi gikk et par km med ganske bratt stigning så var det tid for pause der den lokale guiden gav oss en god innføring i lokalhistorien i Saltdalen samtidig som vi kunne nye utsikten av Saltdalen.

Det var fiskeriene i Lofoten som var drivere på 1800 tallet for å få på plass en kommunikasjon. Det kunne den nyutvikla telegrafteknologien tilfredstille og i 1866 besluttet Stortinget å bevilge penger til bygging av telgrafruta fra Trøndelag til Lofoten. Telegrafruta over Saltfjellet er en del av denne satsningen.

Telegraflinja hadde behov for tilsyn og vedlikehold, og de som hadde tilsyn hadde behov for overnatting og ly for vind og vær. På slutten av 1800-tallet ble der derfor satt opp flere telegrafstuer som gav husly for tilsyns- og vedlikeholdsarbeidere.

På bildet ovenfor er de fem opprinnelige telegrafstuene markert med lilla kvadrater.

Den første tilsynshytta vi kom til var Hessihompstua. Den brant ned, men ble bygget opp igjen. I dag eies den av Saltdal Jeger og fiskeforening. Den neste stua var Bjellåvassstua. Den ligger ved Nordre Bjøllåvatnet og eies av Bodø og Omeng Turistforening. Den brant også ned og ble bygd opp igjen. Vi hadde vår første overnatting her. Felles middag med 14 til bord ble en hyggelig avslutning på en fantastisk dag.

Dag 2 startet med foredrag av vår nye guide for dagen, Tormod Steen, fra Helgeland Museum. Han hadde mye interessant å fortelle om anleggslivet og samenes bruk av området. Tormod kombinerte guidejobben med å kartlegge kulturminner langs telgrafruta.

På veien til Saltfjellstua ved nordre Bjållåvatn passerte vi en av to steinbuer som ligger langs ruta. Den andre steinbua ligger ved Krukki. Disse steinbuene ble bygget for at anleggsarbeiderne skulle ha tak over hodet. Begge steinbuene er resturert og står åpen. Det er et flott steinarbeid og de gir et innblikk i hvordan det en gang var.

Vi passerte også Midtistua som eies av Bodø og omeng Turistforening. Her var det stor aktivitet for 150 år siden. Her hadde de blant annet stolpelager for telegraflinja.

Der det ikke var mulig å få gravd telegrafstolpene ned i løsmasser, ble det murt opp firkantede fundamenter rundt stolpene. Disse fundamentene kunne vi se langs hele traseen.

Da vi endelig kom til Saltfjellstua ble det igjen laget til felles middag med 14 slitne, men glade turgåere. Været var strålende og rødvinen som vi hadde hatt på ryggen i to dager smakte himmelsk. Det ble en god kveld ved bålet til tross for iherdige mygg.

Dagen etter var planen til turfølget fra Polarsirkelen Turlag å gå til Krukki. Selv syntes jeg det var litt kort. Det er bare 5 km. Jeg tenkte dessuten på huset som stod heime i Dalselv og ropte etter å bli ferdig beiset. Per og jeg bestemte oss derfor for å ta farvel med gjengen fra Rana Turistforening og gå helt ned.

Vi passerte ganske fort den andre Steinbua og Krukki. På Krukki var det ingen tegn til liv så vi gikk lenger ned før vi tok en velfrtjent stopp ved elva som renner gjennom Bjøllådalen.

Det var varmt og vi så ikke en eneste sjel. Vi tok derfor sjansen på et nakenbad i elva før vi gikk videre. Det var nok lurt for stigninga over fjellet til Tespdalen ble hard. Sola stekte og vi måtte ha mange avkjølingspauser før vi kom oss opp til kaldere luft. Da vi kom opp begynte det dessuten å regne og turen ned Tespdalen gikk derfor uten mange pauser. Ved Storvold stod bilen parkert. Dakota logra med halen da hun oppdaget bilen. Hun var nok litt sliten etter 6,5 mil, varmen og mange nye inntrykk og mennesker. Det var i grunnen vi også selv om vi også syntes denne turen hadde vært topp.

Tespdalen

Syv søstre

Første juli var det klart for årets «ekstremtur», turen over de Syv Søstre. De Syv søstre ligger som perler på en snor i Alstadhaug rett sør for flyplassen i Sandnessjøen. Det er en populær tur selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter.

De tre siste årene har jeg og Per vært med som turledere på denne turen for Polarsirkelen Turlag. Det har vært en fornøyelse og årets tur var intet unntak. Nytt for oss i år var at Dakota skulle være med.

Vi startet kl. 09.00 i strålende sol og fin temperatur. Det var 17 deltakere og 5 turledere. Vi har alltid mange turledere med fordi hvert år er det noen som undervurderer sin egen evne til lange turer på hardt underlag. Det er særlig nedstiginen som pleier å bli et problem hvis man ikke har trent på å gått opp og ned tilstrekkelig mange ganger i fjell før man starter.

Opp til den første toppen, Breitinden, gikk det greit. Vi brukte 2 timer. Ned fra Breitinden har vi pleid å benytte tau for å sikre oss. Det var det ikke behov for i år siden det viste seg å være mindre snø enn det vi har opplevd tidligere.

Mellom Breitinden og Kvasstinden la vi igjen sekkene ettersom vi går ned og opp fra Kvasstinden samme vei. Kvasstinden er den bratteste.

Det tok noen timer før vi var tilbake og da var det tid for en fortjent matpause. Etter Kvasstinden er det en ganske lang marsj før du kommer til Tvillingene. Da vi kom dit var klokka blitt 18.00, og vi var da kommet ca. halvveis.

Etter at vi hadde vært på Tvillingene gikk Per og Dakota ned sammen med den første av deltakerne som hadde fått nok. På Skjæringen begynte det å regne lett, og flere begynte å kjenne at lår musklene ville streike. Under Grytfoten ble det bestemt at det var for våt til å fortsette. En gruppe begynte nedlastingen, mens noen gikk opp på den sjette toppen, Grytfoten. Da var klokka ca. 22.00. Vi var likevel ikke nede før klokka var passert midnatt. Hadde vi fortsatt hadde det minst tatt 4 timer mer. Vi bruker å regne 3 timer fra toppen av Breitinden til vi er nede. Dt går ikke så fort på slutten for da er det mange som er slitne.

Å gå alle de Syv Søstre på en dag kan anbefales, men det er viktig at man er trent for det, ellers blir det et slit både for deg og de som er med deg. Beregn 15-18 timer hvis dere er flere en 2 personer. Turen anbefales i juni/juli når det er midnattsol og fint vær. Da får du oppleve en fantastisk utsikt over de vakre øyene på Helgeland, og flott midnattssol. Det kan ikke beskrives hvor flott dette er i fint vær vel å merke. Det må bare oppleves!