Skitur – Side 9

Dag 103: Fra Kautokeino til Láhpoluoppal på friske bein

A35005AD-7C6D-4CE1-A73A-6A77A93EBEB4

Fortsatt like fint vær, sol fra skyfri himmel, og kaldt. Det var 15 kuldegrader da vi stod opp, men sola drev temperaturen opp.

Vi spiste lang og god frokost på hotellet før vi rente ned på Kautokeinoelva. På elva traff vi en reinflokk som hadde tenkt å gå samme vei som oss. Hundene ble gira, og ville gjerne nærmere. Det var ikke lett å komme forbi flokken uten å jage den fremfor oss. Heldigvis gjorde scooterløypa en snarvei over en sandbank. Da klarte vi å snike oss fremfor flokken. Det var en lettelse for spesielt Dakota er krevende å håndtere så lenge det springer dyr foran oss.

Scooterløypa og Kautokeinoelva går parallelt med E45. Vi fulgte elva i ca 3 mil før vi tok av på en løype som gikk mer østover. Den løypa fulgte riksvei 92.

Det høres kanskje kjedelig ut å gå 3 mil etter en elv, men det var det ikke. Været var fint, føret bra og med jevne mellomrom kom vi forbi et hus som vi kunne studere. Hundene gikk lett. Vi koste oss.

Det kom en liten byge med snø i ca 10-15 min ellers var det sol hele veien.

Da vi kom til Láhpoluoppal viste GPSen 42 km. Det kom en hyggelig kar ut da vi kom frem til fjellstua. Han viste oss inn i hytta hvor han både hadde fyrt i ovnen og hentet vann til oss. Det var luksus, og vi følte oss takknemelig og heldige. Den snille mannen het Ole Henrik og var pensjonist. Tidligere hadde han jobbet i Statens naturoppsyn. Han hadde også mange gode tips til oss.

Vi la oss varm og mett, og med en ny ruteplan for morgendagen.

Dag 101: Tunge bein fra Báktájavri til Kautokeino

Det var en strålende morgen, men bitende kalt da vi tittet ut av teltet. Sola hadde akkurat stått opp. Det drysset stadig rim fra teltduken da jeg fortvilet forsøkte å åle meg inn i en stiv overtrekksbukse. Vi hadde ligget mange dager i strekk i teltet uten å få tørket det. Det fører til mye fuktighet som blir til rim når det blir kaldt.

Våte sokker og våte sko var blitt til iskalde tortur redskapeter. Etter å ha tatt på meg skiskoen og spist en havregrøt som ble til havreslush før jeg klarte å få den ned, tok jeg Dakota med meg å dro i forveien. Stakkars Per måtte ta ned teltet aleine, men beina mine var i ferd med å bli til to permanente isblokker så jeg hadde ikke noe valg.

Dakota og jeg gikk nesten 10 km før jeg syntes sola var kommet høyt nok på himmelen og beina var blitt varm nok til at jeg kunne sette meg ned å vente på resten av følge. Da var jeg slapp og tung i kroppen. Jeg kom på at jeg hadde ikke drukket noe den dagen så det var kanskje årsaken. Det tok lang tid før Nuuk og Per dukket opp. Per var blitt dårlig i magen og hadde i tillegg gått feil scooterspor. Han hadde heller ikke fått i seg noe drikke.

Jeg foreslo at vi skulle ta frem primusen, men Per ville bare til nærmeste toalett. Vi gikk på tunge bein og tom mage 20,5 km til Esso bensinstasjon i Kautokeino. Det spiste vi verdens beste «bensinstasjonmat», røkt reinkjøtt, tyttebær og potetmos. Colaen smakte også usedvanlig godt.

På Thon hotell Kautokeino fikk vi rom og bestemte oss for å ta to døgn. Vi trengte litt restitusjon.

Dag 100: Fra Finland og nordover til Báktejávri

Fint vær denne dagen også. Vi tok farvel med det unge flotte paret og gikk 5 km videre sørover før vi tok av fra den offisielle scooterløypa. Vi fulgte sporene til paret vi nettopp hadde forlatt. Det var en nydelig morgen med 1-2 cm med nysnø som hadde kommet om natten.

Vi krysset grensa. Der var det ferske scooterspor. Tydeligvis en reingjeter som var oppe tidligere enn oss. Da vi kom til Goahteluoppal møtte vi morgenfuglen, en trivelig og pratsom reineier på scooter. Han fortalte at det var han som hadde vært opp fire på morgenen for å passe på at flokken ikke begynte å trekke mot kysten for tidlig.

Fra Goahteluoppal var det scooterløype til Kautokeino. Riktignok ikke like godt merket som i Sverige og Finland, men likevel et veldig godt spor. Vi koste oss og så en rev på turen som fikk farta opp på Dakota.

Da det begynte å bli ettermiddag forsøkte vi å finne en teltplass utenfor scootersporet. Det var ikke lett. Nuuk og Dakota forsvant i den løse snøen. Vi endte med en plass rett ved siden av løypa der løypa var bred nok til at scootere kunne passere. Det hadde ikke vært en eneste scooter å se på hele dagen bortsett fra den ene reineieren som vi snakket med. Da vi hadde fått opp teltet kom det likevel noen forbi. Først kom det en med en levende rein på sleden. Reinen så litt forskremt ut, men den var forhåpentligvis på tur tilbake til flokken sin. Etterpå kom det noen med fór på sleden.

GPSen viste 33 km, og vi krøp ned i soveposene etter nok en innholdsrik dag.

Dag 99: Perfekte forhold til Hirvasvuopp

Vi våknet til sol, 7-8 minusgrader og rypekakling. Det kunne ikke vært bedre forhold. Vi kom oss ut av de varme soveposene og fikk pakket og gjort oss klartil klokka 8. Med så fine forhold var det ingen grunn til å ligge lenge.

Vi gikk ca 1 mil sammen med Jan Atle og Roy. Da ville de ta sjansen på å gå ut av scooterløypa og direkte til Masi. Vi hadde nye forsyninger som ventet i Kautokeino, og var dessuten lite lystne på å ta Dakota og Nuuk ut av den harde scooterløypa. For oss var det bedre å gå noen mil ekstra, og heller ha løype.

Vi fortsatte østover gjennom fantastisk omgivelser.

Det var mye rein å se på veien så vi måtte hele tiden følge med slik at vi hadde kontroll på Dakota.

Etterhvert dreide vi mer og mer sørover og fulgte norskegrensa. Det var rart å gå 15 km sørover når vi egentlig skulle nord, men vi valgte altså å gå noen mil ekstra for å ha gode forhold for Nuuk og Dakota.

Da vi nærmet oss Hirvasvuopp fikk vi så vidt se to ulver som krysset foran oss. De hadde også fulgt scootersporet, men var på tur nordover. Da de fikk ferten av oss skar de ut av sporet og la på sprang vestover. For oss var dette en skikkelig vitamininnsprøyting på slutten av en lang, men flott dag. Jeg hadde aldri sett ulv tidligere. Dette var en «One time in live» opplevelse.

Da vi kom til Hirvasvuopp som er en hytte, var vi spent på om det var mulig å få plass. I de åpne hyttene i Finland er det først til mølla som gjelder. Heldigvis var det kun et par som også gikk Norge på langs som var kommet. De kom fra Nordkapp og gikk sørover. GPSen viste 37,5 km, og vi var glad for å kunne rulle ut soveposen inne.

Dag 98: Fra Kilpisjärvi til Unkkajärvi i godt selskap

Det var alltid mye å ordne når vi kom til sivilisasjonen., og det var deilig å nyte «ekte» kaffe og skikkelig brød. Frokosten ble lang og god. Vi kom oss derfor ikke av sted før klokka var nærmere 10.

Det var en nydelig morgen, ingen vind og det snødde lett. Beina og formen føltes bra. Den lette etappen dagen før, varmen, dusjen, maten og den gode senga hadde gjort resten.

Vi fulgte scooterløypa østover. Vi var glad vi kunne gå i løype for det var vanskelige forhold for hundene utenfor. I løypa gikk det lett selv om det var litt stigning.

Da vi kom opp til innsjøen Dierpmesjávri var det veldig mye rein. Dakota ble i kjent stil gira og det ble litt styr med å holde henne på riktig kurs.

Etter 2 km på innsjøen kom vi forbi en tømmerhytte. Plutselig kom det to kjente ut av døra. Det var Roy og Jan Atle som hadde bestemt seg for å vente på oss. Det var jo en hyggelig overraskelse. Vi spiste lunsj i den varme hytta før vi gikk videre.

I scooterløyper treffet vi ofte hundespann. Det gjorde vi også på denne strekningen, men det er første gang vi treffer to privatpersoner. Ofte er det organiserte turer med en leder og flere hundespann etter med turister som førere.

Ettet 30 km slo vi leir i nærheten av Unkkajärvi. Jan Atle og Roy ville gjerne gå videre. De hadde ikke gått så lang som oss og hadde mer energi. De bestemte seg likevel for å slå opp telt på samme plass som oss. Det var selvsagt hyggelig, og enda bedre ble det da det viste seg at de hadde tatt med mange liter bensin som de skulle bruke for å holde det varmt i teltet. Slik luksus hadde ikke vi unnet oss. Det ble en god kveld.

Dag 97: Grensevandring til Kilpisjärvi

Vi bodde omtrent på grensa til Finland, og hadde bestemt at vi ville følge innsjøene Alanen Kilpisjärvi og Ylinen Kilpisjärvi til Kilpisjärvi. Innsjøene ligger både i Finland og Sverige og danner grensa mellom de to landene.

Nuuk og Dakota syntes de hadde det fint der de var, og hadde ikke så veldig lyst å gå videre.

Verten som vi bodde oss sa at vi kunne spare 1-2 mil om vi gikk sørover før vi vinklet østover mot Kautokeino, men vi hadde gjort avtale med to kjekke menn som vi skulle møte i Kilpisjärvi. 1 eller 2 mil fra eller til spilte ingen rolle for oss.

Vi gikk 22 km eller isen og var ifremme i Kilpisjärvi da klokka var 12. I Kilpisjärvi fant vi Roy og Jan Atle på en kafé. De hadde kommet dagen før og ville starte å gå til Kautokeino. Vi hadde behov for å fylle opp pulken og vaske oss. De mente vi ville ta de igjen, men jeg var ikke så sikker. Beina var fortsatt tunge, men jeg håpet det. Det kunne vært fint å få litt selskap på turen.

Vi avsluttet dagen med en deilig middag på Tundera. Hmm som det smakte

Dag 96: Fra Råstojaure til Keinovuopio på tunge bein

Kroppen føltes stiv og tung da vi våknet, og det var tungt å få i seg havregrøten. Gårdagen hadde tatt på både mentalt og fysisk. Jeg gav opp grøten og spiste et knekkebrød. Ute var det fortsatt vind, men heldigvis atskillig mindre enn dagen før. Det var god sikt så det var bare å komme seg igang.

Vi forlot Rostujávri Vildmarkscamp og den hjelpsomme verten litt senere enn vanlig, men med ganske god fart. Dakota hadde nemlig fått ferten av et par rein. Etter litt styr med den jakt interesserte Dakota kom vi oss til slutt i en god rytme, men magen romlet. Uten grøt i magen tar det ikke mange km før den begynner å rope. Vi tok lunsj, men det ble en kort pause. Iskald vind fra nordvest blåste inn til margbeina så vi fikk snart opp farta for å klare å holde varmen.

Etter 15 km begynte det å gå nedover. Det var godt for både to og firbeinte. Vi gikk på tunge bein. Halen hang slakt ned på hundene. Det er for meg et tegn på at dette synes de ikke er gøy. Om de påvirker oss eller omvendt, eller kanskje en kombinasjon, vet jeg ikke. Vi var i alle fall lei vind og kulde og lengtet etter en lun bjørkeskog.

Da vi kom ned fra fjellet var det som vi hadde håpet, veldig flott. Det var mindre vind og fine forhold. Vi gikk til Keinovuopio. Det er Sveriges nordligste plass hvor det er fastboende. Vi banka på det første huset vi kom til og spurte rett og slett om de viste om noen som leide ut en stue. Flaks for oss så hadde akkurat den første vi banka på oss en fin leilighet til leie. Vi hadde gått 28 km og var glad vi kunne ende dagen i sofaen. Her var det både strøm, dusj og vannklosett. Jeg var overlykkelig over luksusen.

Dag 95: Vi skulle strengt tatt ikke gått til Råstojaure

Vinden herjet hele natten, og fortsatte da vi stod opp. Det hadde også begynt å snø så sikten var dårlig. Vi klarte heldigvis å få inn yr.no på telefonen, men der var det lite fint vær å spore de nærmeste dagene. Vinden skulle bli verre og blåse 15-16 m/s frem til kl. 12.00, deretter skulle det avta litt før det igjen skulle blåse 20 m/s på ettermiddagen. Hva skulle vi gjøre? Det stod et skilt om at det var forbudt å overnatte i nødbua med mindre det var nød. Var dette nød eller var det bare ubehagelig å fortsette over fjellet?

Vi bestemte oss for å prøve, og avtalte at hvis en av oss ombestemte seg underveis skulle vi gå tilbake til nødbua uten diskusjon.

Jeg var spent på hvordan hundene ville reagere. To ganger har vi opplevd at de bare la seg ned når det blåste sterkt. Det skjedde ved Bleskestadmoen og i Sulitjelma. Den gangen fikk vi vinden rett imot. Andre ganger har vi opplevd at de hadde fungert godt under vanskelige forhold med sterk vind. Hva ville de gjøre denne gangen?

Vi pakka oss godt inn, og forlot den lune nødbua, men starten gikk ikke så bra. Etter ca. 20 meter gikk det en liten bakkke ned som jeg ikke så før det var for seint. Dakota var festet i meg så både jeg og Dakota havnet i snøen. Jeg på mage og hun på rygg uten mulighet for å komme seg løs fra pulkdraget. Hun sprellet vilt før jeg klarte å snu pulken.

Etter den trasige starten kom vi oss i gang. Vi fulgte scooterløypa som var merket, men det var til tider vanskelig å se til neste merke på grunn av den dårlige sikten.

Vinden kom fra vest så vi fikk den heldigvis ikke rett imot, men inn fra sida. Ulempen var at vinden fylte snø mellom ryggen min og sekken, og snøen trengte seg også inn et hull jeg hadde i vindbuksa.

Da vi hadde gått 12 km, og var kommet til innsjøen, Sinotjávri, ble det litt lettere. Det hadde sluttet å snø, og vinden virket mindre sterk. Vi tok lunsj, og mens vi satt inne i en blafrende vindsekken kom det en guidet tur med scootere forbi. De avlyste tydeligvis ikke turene sine selv om det blåste litt. Det var perfekt for oss for da fikk vi tydeligere spor.

Hundene fungerte utrolig bra og var veldig fokuserte. De jobba godt og holdt seg til oppgaven sin. Dakota går ofte i vifteform fremfor meg og jakter. Det gjorde hun heldigvis ikke denne dagen. Det var akkurat dom om hun skjønte at nå var det alvor.

I tretida kom vi til Råstojaure. Råstojaure er en stor innsjø som ligger både i Sverige og Norge. Vi hadde gått 35 km og holdt en snitt fart på 5-6 km. Det syntes vi var bra under så krevende forhold.

Vi lettet og glad for å være fremme til dagens mål, Rostujávri Vildmarkscamp. Jeg hadde en god mestringsfølelse. Vi hadde klart det, men vi viste at dette var på grensen av hva vi burde gjøre. Marginene er som kjent små under slike forhold.

På Råstojure ble vi møtt av en sprudlende og service innstilt kar som drev utleie av hytter midt på fjellet. Vi fikk en liten hytte og var overlykkelige over at hytta var varm. Den var gassfyrt. Villmarkscampen var drevet av folk fra en nærliggende sameby, og de viste tydeligvis hva som er viktig for folk i fjellet.

Vi avslutta dagen med elgsteik som jeg hadde fått fra min kollega, Kalle, i Abisko. Verten for villmarkscampen gav oss ekte rømme som vi lagde saus av. Steika gled veldig lett ned, og vi sovna med det samme vi la oss. Vi hørte ikke at vinden fortsatte å ule utenfor.

Dag 94: Tungt og varmt opp til Kamasjaure

Vi våkna til 5-10 cm nysnø, ca 0 grader. Det var helt stille, og vi kunne skimte sola så vidt bak skyene. Vi ålte oss ut av teltet, varmet vann og pakka sammen.

Vi gikk først opp til en innsjø som heter Vuosjjojávri. Den grenser til Norge, og rett innenfor grensen på norsk side kunne vi se Leinanavatnet og Altervann.

Det var tungt føre, kald og varm snø førte til klabber både under pulken og skiene. Vi håpte at det snart skulle komne noen scootere.

Det var ekstra tungt for Nuuk. Han var tydelig ukomfortabel i varmen og det tunge føret. Stadig vekk la han seg ned i snøen, peste, spiste snø og bada seg i snø for å kjøle seg ned. Det endte med at Per måtte overta pulken. Etter lunsj kom det heldigvis flere scootere og det ble lettere for oss.

Vi kom i prat med en av scooterkjørerne. Han sa at det var meldt et forferdelig vær i løpet av ettermiddagen, og han anbefalte oss å ikke gå lenger enn til ei nødbu på fjellet ved Kamasjaure ca 1 km fra grensa til Norge. Vi fulgte rådet, og det var bra. Da vi kom inn i nødbua kom vinden med stor styrke. Nødbua rista godt i vinden, men vi var trygge og hadde det perfekt. GPSen viste 24,5 km, og klokka var blitt 15.00 så det var uansett på tide å ta kveld.

Dag 93: Regn og sludd fra Abisko til Láimoluokta

Det ble akkurat det været som det var meldt, vind, sludd og regn. Vi så på regnet som slo mot ruta mens vi spiste en deilig frokost på fjellstasjonen. Jeg grudde meg stadig like mye til å ligge ute i dårlig vær, men jeg hadde jo valgt det selv.

Heldigvis er det ofte slik at jeg opplever været som verre før jeg kommer ut. Slik var det også denne dagen. Jeg hadde det helt greit bak scooterbrillene inne i hetta mi.

Vi gikk ned på innsjøen, Torneträsk, og begynte den lange masjen over isen. Regnet hadde ført til at snøen var blitt glattere. Pulkene gled lett over isen så vi hadde god fart. Per skøyta på fjellski og tung sekk langt foran meg. Selv syntes jeg klassisk og lange drag i diagonalgang fikk holde. Jeg var tross alt på ferie.

Torneträsk er en veldig stor innsjø. Vi gikk 4 mil østover før vi nådde bukten, Láimoluokta. Ved Kattuvuoma fant vi scooterløypa, og vi gikk ytterligere noen km inn i skogen til innsjøen, Coagesjavri, før vi slo opp teltet. Da var vi nesten i Norge for der går grensen en liten sving østover før den trekker seg vestover igjen.

Regnet hadde heldigvis gått over til snø. Vi kunne derfor krype inn i varme soveposer mens snøen dalte stille ned på teltduken. Utenfor kaklet rypene. Et tegn på at våren nærmet seg. Dagen ble likevel ikke så ille som jeg hadde fryktet, faktisk tvert imot.