Turblogg

Da er vi i gang

Da var endelig dagen kommet som vi har planlagt og ventet på i flere år. I morgen starter vi å gå, og i dag kunne vi signere i Norge på langs protokollen i vokterboligen på Lindesnes.

Jeg kunne ikke kommme meg fort nok i gang, men jeg var ikke alene. Etter 3 dager i bil for å komme seg så langt sør som det er mulig i Norge, var hundene ikke til å styre. De var klar for tur og de forstod at noe bra var på gang.

Endelig skal drømmen om en lang tur realiserers. Vi skal slite, sanse, nyte, tenke, ha tid sammen, og oppleve vakker natur. Vi skal glede oss over fritiden, friluftslivet og neste måltid. Norge, nå er vi i gang.

Mat på turen

En snill venninne kom med kaken som er avbildet ovenfor som vi skal ha med på tur. Det er «rengakaka», bakt av kulturmelk, smør og byggmel. En tradisjon fra Rana, og passer veldig godt på tur for de holder seg i ukesvis. I tillegg smaker de veldig godt med smør og brunost.

I tillegg til rengakakene har vi gjort det enkelt for oss selv. Vi har kjøpt 500 poser med frysetørket mat, mange pakker lettkokte havregryn og mye sjokolade.

Mange som går Norge på langs lager sin egen tørrmat. De kutter opp grønnsaker og kjøtt som de tørker i ovnene eller i en tørker. Jeg har forsøkt, men det var mye arbeid. Dessuten smakte det jeg laget ikke så veldig bra, og i tillegg erfarte jeg at det gikk mye bensin til primusen for å koke kjøttet som var tørket spiselig. Vi valgte derfor den dyreste, men enkleste løsningen. Noe tastetrykk på pcen og maten kom med posten på døra.

Sikkerhet er viktig

I planleggingen av turen fra Lindesnes til Nordkapp tenkte vi mye på hva som kunne gå galt, og hva vi burde gjøre for å redusere risikoen for at uhelldige hendelser skulle skje.

For kommunikasjon med omverden valgte vi å ta med en satelitt telefon. Vi hadde ikke GSM dekning, og min arbeidsgiver var generøs nok til å gi meg lov til å ta med arbeidstelefonen.

Vi valgte også å ta med en inReach som vi kan sende SMS og posisjon med. Både satellitt telfonene og inReach har en SOS knapp som kan trykkes på i nødsituasjoner. Da går det en melding til hovedredningssentralen at vi er i nød og hvilken posisjon vi har. Ettersom vi var to syntes vi det var greit å ha hver sin «dings» med nødknapp i sekken.

Som sikkert mange andre må jeg forholde meg til en bekymret mor med god fantasi. Hun kan lage seg de utroligste senarier i hodet sitt, og hun har ikke blitt mindre bekymret med årene. Til henne spesielt laget jeg en link i feltet på venstre side i bloggen. Linken viste hvor vi var, og den ble oppdatert hver dag vi var på tur fra Lindesnes til Nordkapp.

I tillegg til kommunikasjonsutstyr hadde vi varme klær, nye soveposer og nytt telt som tålte en uværsdag. Vi hadde spade, førstehjelpsutstyr, primus, kart og kompass, GPS og masse mat.

Vi hadde alltid hver vår sekk på ryggen med litt mat og klær. Per hadde en vindsekk i sekken sin og jeg hadde en jervenduk. Det gjorde at vi kunne klare oss selv om vi kom bort fra hverandre og hundene.

I tillegg til å ha med mye utstyr hadde vi også samlet erfaring og kunnskap før vi dro både privat og gjennom jobbene våre. Vi hadde vært på mange turer, og vært aktiv i Røde Kors Hjelpekorps og Den Norske Turistforeningen. Både Per og jeg har jobber der vi må ha årlig førstehjelpskurs, og vi hadde fått kurs i navigering og skred. Alt dette gjorde at vi hadde gode forutsetninger før å få en trygg og sikker tur vi startet. Jeg mener ikke at man må ha alt dette før man starter, men vi syntes det var lurt å tenke gjennom hva man bør ha med og hvilken kunnskap man bør skaffe seg før man drar på lang tur.

Telt

Da vi startet planleggingen av denne turen tenkte vi at det ikke ville være nødvendig med investering av nytt utstyr. Vi hadde jo allerede ganske mye.

Det var kanskje egentlig ikke nødvendig, men det endte med at vi kjøpte mye nytt utstyr mens vi forberedte turen. Noe av det siste vi investerte i var enda et telt. Vi hadde tenkt at vi skulle bruke vårt velbrukte, Svalbard 6 camp, men etter at vi hadde prøvepakket pulkene fant vi ut at teltet var litt stort og tungt for 2 personer på en så lang tur. Det endte derfor med en tur til butikken, og vipps så hadde vi handla et nytt Fjellheimen X-trem 3. I tillegg kjøpte vi en pose for å oppbevare teltet med teltstengene i. Posen er avbildet ferdig pakket på pulken på det øverste bildet.

Vår største bekymring før vi starter

Vi er godt igang med forberedelser til Norge på langs turen, men den største bekymringene vår til nå har vært Dakota og hennes hudproblemer.

I januar 2017 fikk vi en mildværsperiode med masse regn og Dakota utviklet for førset gang våteksem. Hele ryggen måtte barberes og hun måtte behandles med salve og antibiotika. I tillegg måtte hun være inne noe som var en prøvelse i seg selv med den energien hun har.

I august 2017 fikk hun våteksem for andre gang, men da oppdaget vi det så tidlig at vi slapp antibiotika, men også da var barbering nødvendig av et stort parti på ryggen. Vi behandlet henne med rensing og salve. Like før jul i desember oppdaget vi igjen et lite område med eksem på ryggen.

Vi har fått mange råd for forebygging av våteksem, og vi har vel stort sett fulgt de fleste. Det første vi gjorde etter første utbrudd var stengt igjen alle muligheter for å krype under hytta, altan osv siden vi har fått vite at små sår kan være starten på våteksem. Vi har også begynt å gi Dakota multivitaminer og Omega. Hun får Omega både i kosten og i kapsler som settes direkte i huden.

Det er ikke bra med varme og store temperaturforandringer fikk vi beskjed om så vi har sluttet å ta Dakota inn når det er kuldegrader ute. Vi forsøker å holde pelsen tør, og tar henne inn hvis det er mye regn. I tillegg har vi kjøpt en «pelstørker» for hund.

Skrekken er at Dakota skal få eksem når vi er midt på fjellet langt fra hjelp og veterinærer. Vi har derfor i samråd med veterinær fått med oss en førstehjelpspakke som inneholder alt vi trenger for å behandle våteksem av forskjellig grad. I tillegg har vi fått med kuldekrem og dekke som kan beskytte henne mot kulde inntil vi kommer ned fra fjellet.

Nå krysser vi fingrene og håper det går bra. Vi har trent og gledet oss så lenge til den lange turen der vi skal få leve og kose oss sammen med hundene våre 24 timer i døgnet. Bare tanken på å dra uten henne skremmer meg mer enn hva jeg klarer å formidle.

Pulk og dekk trening

24176655_10214573664363660_7079830629046083296_n

For å være best mulig forberedt til turen har vi trent hundene med dekk flere ganger i uka i høst. Det hendte jeg installerte et dekk bak meg selv også. Hensikten har vært å venne kroppen til bevegelsen og belastningen den får på turen. Det har vært god trening, og hundene har vært ivrige.

24775041_10214573682604116_1955333808115873203_n

Da vi skulle prøve pulk bak Dakota for første gang var vi spente på hvordan hun ville ta det, men det gikk fint. Jeg vet jo ikke sikkert, men jeg tror at dekktreningen har vært medvirkende til at pulken ble godtatt med en gang. Det lover bra for turen vår som nærmer seg. Det er bare 2 måneder igjen, og vi gleder oss.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er én av mange topper med det navnet. Ordet «vet» eller «varde» har røtter over 1000 år tilbake i tid, og ble brukt som varslingssystem i ufredstider. Allerede på 900-tallet tente man ildvarder på høye fjelltopper – veter – som kunne sees fra fjell til fjell. På den måten kunne man raskt varsle om fare. Fra Veten i Dalsgrenda kan man for eksempel se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg går ofte tur til «min» Veten – en tur jeg kan starte rett fra huset mitt. Noen gangene går jeg bare til Tindan, den første toppen etter at man har passert skoggrensa. Tindan ligger på 451 moh, mens Veten er 707 moh.

For de som ikke bor på Stien, er det mulig å parkere ved parkeringsplassen nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten. Alternativt kan man gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Allerede etter noen hundre meter møter man en fin benk – laget av en sambygding som syntes vi trengte et sted å hvile. Det går bratt oppover, men når man passerer skoggrensa, blir man belønnet med flott utsikt – i hvert fall når det ikke er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen lå tåka tett, men vi fant postkassen med turboka ved Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan og opp til Veten går man stort sett på berg. Det er fint å gå når det er tørt, men når det regner eller er is, anbefaler jeg ikke denne ruta for de som ikke har vært der før. Berget blir glatt, og det er lite som holder igjen om man skulle skli – særlig det siste stykket før toppen.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Likevel kom jeg og hundene oss helt opp på Veten denne dagen – til tross for regn og vind. Og jammen lettet ikke tåka akkurat nok til at vi fikk et glimt av den vakre bygda nedenfor. 😊

Tortenviktinden (Pollatindan)

En helg i oktober våknet vi til nydelig høstvær, og bestemte oss for at dagen var perfekt for en tur til Tortenviktinden (1027 moh). Toppen er en del av Pollatindan og ligger i Lurøy, på grensen til Rana kommune.

Vi fulgte Kystriksveien (RV17) til Flostrand i Sjona, hvor vi vanligvis parkerer ved grendahuset når vi går denne turen om vinteren. Denne gangen kjørte vi litt lenger og svingte av like før Tortenvika. Her finnes en stor rasteplass og en merket sti opp til Tortenkøta.

Tortenkøta er et populært og lett tilgjengelig dagsturmål, godt egnet for barnefamilier. Den er også en del av Ranatrasken, og fikk derfor æren av et besøk av oss. Turen opp til køta er bare 1–2 km, og ble litt i korteste laget for to voksne – så vi fortsatte videre oppover mot Tortenviktinden.

Jo høyere vi kom, jo mer snø og is møtte oss. Været var nydelig, og det var nesten ikke et vindpust. Dakota koste seg med å knuse is på vanndammene vi passerte – ellers var det helt stille.

Ved 800 moh begynte det å bli isete og glatt, og da vi hadde besteget ytterligere 100 meter, bestemte vi oss for å snu. I tråd med fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu. Været var flott, men vi er nok blitt litt mer forsiktige med å gå på is – det er lett å skli, og vi ville ikke ta noen sjanser.

Vi tok en kaffe og nøt panoramautsikten over Helgelandskysten før vi startet turen ned igjen.

Stien er bratt, men fjellet er heldigvis ganske ru og gir godt feste – så lenge man unngår de våte partiene. Vi kom oss trygt ned og syntes vi hadde hatt en strålende tur, selv om vi ikke nådde helt til toppen.

Sauvatnet

Fot

Søndagsturen denne helga ble lagt til Sauvasshytta. Sauvashytta eies av Polarsirkelen Turlag og ligger 12 km fra Umbukta Fjellstue. Stien er godt merka og starter bak Campingvognleiren i Umbukta.

Det var stek vind da jeg og hundene begynte turen i Umbukta, men fine høstfarger. Etterhvert som vi kom opp i høyden møtte vi også regnet og enda mer vind. En positiv hendelse underveis var at vi møtte et hyggelig par som kom var på vei til Lindesnes fra Nordkapp. De hadde gått i over 2 måneder og hadde lagt bak seg ca. 120 mil. Om ca 2 uker håpet de å være kommet halvveis. For meg var det intressent og inspirende, men både jeg og de måtte videre.

Etter 2,5 timers vandring kom jeg opp til Sauvasshytta Inne var det varmt og godt og veldig rent og ryddig. I hytteboka kunne jeg se at det hadde vært en gjeng med damer på overnattingsbesøk før meg. De hadde nok ordna opp.

Jeg spiste matpakken min inne og starta på turen ned.

Siden jeg akkurat hedde gått denne veien og viste at det ikke var rein fikk hundene springe litt løs. Det satte de stor pris på. Nå hadde jeg vinden i ryggen og hunder som trakk så jeg fikk god fart. Det endte selvfølgelig med et fall, men heldigvis uten større bruddskader. Jeg tok det litt mer med ro, men tok likevel igjen 9 trivelige damer på tur ned.

Blandt damene var det også noen kjente så det endte med at turen ble avsluttet på Umbukta fjellstue med kaffe og vaffler og en hyggelig prat.

Kvitsteindalstunet

Lørdag 2. september feiret Polarsirkelen Turlag 90 årsjubeleum og innvielse av ny hytte på Kvitsteindalstunet. Hytta ligger ved Kallvatnet i Rana kommune og er en del av Nordlandsruta. Kvitsteindalstunet er en av de hyttene det er naturlig å overnatte på hvis en f.eks skal gå Norge på langs.

Helga begynte perfekt for meg og Dakota. Vi startet med hyttetur til Kallvatnet sammen med gode venner. Der fikk vi servert smalahoved og kålstappe og god drikke.

Per og Nuuk tok seg frem til Kvitsteindalstunet med å gå fra Umbukta til Sauvasshytta. Der overnatta de før de gikk videre til Kvitsteindalstunet.

Lørdag fikk vi båtskyss frem til Kvitsteindalstunet. Dakota fikk sin første båttur i åpen båt. Det gikk fint, men hun ble litt lei etter en stund. Båtturen tok sin tid siden vi måtte kjøre veldig forsiktig for ikke å slå påhengsmotoren i en av de mange steinen som stakk opp.

Da vi kom til Kvitsteindalstunet møtte vi Per og Nuuk. Det var enda en stund til festen startet så vi tok med bøtta og dro på multetur. Multemyrene var fulle så det gikk fort å fylle bøtta.

På ettermiddagen begynte feiringa med taler, gaver, musikk og deilig middag. Den var Souvas fra Artic Rein og Vilt. (ARV) som stod på menyen, og det var Mo i Rana sin beste kokk, Svein Jæger Hansen som tilberedte maten.

Souvas fra Artic Rein og Vilt ble i 2017 kåret til årets produkt av Landbruk og matdepartementet. Det ble også servert Villmarksakevitt for de som hadde lyst og mulighet for å smake på enda et lokalt produkt.

Da maten og kaffen var fortært tok vi sekkene på oss, og gikk tilbake. Vi gikk 12 km etter en fin og T-merket sti, men vi fikk ikke sett så mye. Det ble tåke og etterhvert måtte også hodelyktene frem. Vi kom oss uansett greit til bilen og var fornøyd med festen og helga.