Da vi våknet på Gaukhei var vi fortsatt kvalme etter gårdagens kraftanstrengelse. I tillegg hadde Dakota fått diaré. Trolig hadde også hun fått en reaksjon på den tøffe starten. Løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu skulle også være kvista. Jeg var var glad vi skulle slippe navigeringen i det krevende terrenget og bare følge et spor denne dagen.
Det var dårlig sikt da vi startet, men vi kunne se den kvista løypa. Det gikk veldig lett og greit å gå etter et scooterspor. Farten ble større, og formen og humøret bedre. Dakota virket ivrig og glad og tok pulken lett som ingen ting. Det virket ikke som det plaget henne at hun ikke hadde perfekt avføring.
Da vi hadde gått ca. 7,5 km var det pause. Sjokket var stort da jeg tok opp GPSen. GPSen viste at vi hadde beveget oss i helt feil retning. Jeg hadde ikke fulgt med, men gikk ut fra at Per hadde kontroll. Han trodde at jeg navigerte. Vi så etter alternativer, men det var ingen annet fornuftig løsning enn å gå slukøret tilbake til Gaukhei. Jeg var flau og irritert på meg selv.
Da vi kom tilbake til Gaukhei så vi scooteren som merka løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu. Det var en fattig trøst. Etter denne hendelsen bestemte vi at begge hadde ansvar for navigeringen. Fast rutine skulle fra nå av være at for hver lille stopp skulle posisjonen sjekkes, og begge skulle være enig i hvor vi var og hvor vi skulle.
Denne dagen gikk vi 15 km til ingen nytte, men det ble tross alt en lett dag. Humøret steg også betraktelig etter middag fra Kristiansand Turistforening sitt velfylte lager på Gaukhei. Middagen bestod av bacalao fra boks og pannekaker til dessert. Matlysten var i det minste tilbake.
Turblogg 