Vi var kommet til 1. mars. Iskald vind fortsatte å blåse fra nordøst, men vi synts vi måtte prøve en gang til. Vi vaska oss ut av hytta og gikk opp mot Sandvatnet for tredje gang. Det var i grunnen ganske fint vær så lenge vi var i skogen.
Da vi nærmet oss stedet vi hadde snudd tidligere var Nuuk enda mer motvillig enn det han hadde vært dagen før. Vi lokka og vi lurte, men vi lyktes i liten grad. Det var ikke lett å være tålmodig og pedagogosk når vi følte at vi kom til å fryse ihjel hvis vi stoppet. Vi ble irritert og Per begynte å dra både hunden og pulken med seg.
Da vi kom til plassen hvor Nuuk hadde hørt et drønn dagen før var det helt stopp. Vinden var også blitt betydelig sterkere. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina. Etter hvert fikk Dakota også nok. Hun krølla seg i en ball sammen med Nuuk og det så ut til at de hadde tenkt å la seg blåse ned. Per og jeg satt på nytt en stund i vindsekken før også vi innså at det ikke nyttet. Vi gikk tilbake til hytta, Bleskestadmoen.
På hytta ble det mat før vi bestemte at nå fikk det være slutt. Vi ville ikke tvinge Nuuk flere ganger opp den samme lia. Turen skal jo også være bra for de firbente. Værutsiktene var heller ikke bedre neste dag. I tillegg var lengselen etter en dusj og ordentlig mat intens.
Vi bestemte oss for å ta de 3-4 milene vi manglet frem til Haukeli ved en senere anledning, og tok retning ned dalen mot Bleskestad og Nesflaten.
Jeg vil ikke anbefale andre å ta den samme turen som oss med tunge pulket. Terrenget var krevende, og det vi i nord ville kalt for et «gaupterreng». Selv vil jeg si at det var hakke verre enn «Gaupterreng». Det var bratt og vi måtte fire pulkene enkelte plasser, men kl. 19.00 kom vi til Energihotellet på Nesflatene. Gjett om vi var glad? GPSen viste 24 km. Vi avslutta dagen med en deilig dusj og ferske, herlige kjøttkaker i brun saus med stor appetitt.
Turblogg 