Alaska Malamut – Side 22

Dag 34: Opp fra Otta til Rondvassbu

Da hadde vi lagt bak oss både Ryfylkeheiane, Hardangervidda, Skarvheimen og Jotunheimen. Nå var det Rondane som stod for tur.

Fra Otta går det en bratt vei opp til Mysuseter, men det var svart asfalt på Otta så også denne dagen måtte pulkene transporteres.

Veien opp til Mysuseter slynger seg i sikksakk opp den bratte dalsida. Det tok ikke lang tid før vi hadde flott utsikt over Otta og Gudbrandsdalen.

Da vi kom opp til Mysusæter var vi tilbake i fjell- og hytteverden. Her var det flere hundre hytter, og det gikk skiløyper på kryss og tvers. Vi spiste lunsj på Mysusæter fjellcafe, før vi tok på oss skiene og satte retning mot Rondvassbu.

Det var stor utfart, men hundene var blitt flinke til å passere andre hunder de siste ukene. De gikk bare rolig forbi. Det var nesten så jeg ikke kunne tro at det var våre hunder.

Hundene var gira etter de lette etappene uten pulk så de hadde god driv. Det tok derfor ikke mange timer inn til Rondvassbu. Da viste GPSen 26 km, 14,5 km etter vei og 11,5 km etter skiløype. Rondvassbu ligger nedenfor Rondslottet og er en av Turistforeningens mest populære hytte. Det var ikke så vanskelig å skjønne hvorfor. Rondvassbu var passelig tilgjengelig, den lå blandt storslagne fjell, betjening var hyggelig, og hytta var romslig og koselig.

Utover kvelden kom det flere glade mennesker til Rondvassbu. 60 ungdomskoleelever fra Otta, en klasse fra en folkehøgskole, en DNT grupppe og en tysk familie var kveldens gjester. Ungdommene hadde høyt energinivå og fylte hytta med mye lyd. Det fikk meg til å savne mine egne ungdommer, og jeg var glad det snart var påske. I påsken skulle vi nemlig «ta fri» fra Norge på langs turen, og reise heim til ungene våre.

Dag 32: Søndagstur fra Hindsæter til Lemonsjø

Vi klarte å ordne skyss ned til Otta med en ansatt på Hindsæter. På Otta fikk vi tak i riktig mat til hundene, og magene ble straks bedre. Vi tenkte at det likevel var greit med en lett dag for hundene når vi hadde mulighet for det så pulkene ble sendt med bil.

Uten pulker og med perfekte oppkjørte skispor gikk de 23 km fra Hindsæter til Lemonsjø enkelt unna på noen få timer. Jeg merket godt på hundene at de var blitt mye sterkere siden vi startet, og det til tross for at vi hadde trent begge hundene mye før turen. En annen positiv effekt etter flere uker på tur er at at begge hundene er blitt mer sosialisert. De har møtt nye mennesker og hunder hver dag. Det har gjort dem godt.

Selv om det var søndag hadde vi også denne dagen sporene for oss selv. Da vi kom til Lemonsjø var det imidlertid mer folk. På Lemonsjø fant vi skitrekk, og det var tydeligvis populært. Vi avsluttet søndagsturen vår på Lemonsjø Fjellstue.

Dag 31: Fra Memurubu til Hindsæter med mageproblemer

1F7E9160-A87A-4D42-914D-809C374E3667 — Memurubu turisthytte

Vi våknet til strålende sol og lyden av at noen lager frokost. Alt lå til rette for at det skulle bli enda en perfekt dag. Det var helt til jeg kom ut til hundene. Veterinær venninna mi, Liv, hadde rett. Ny hundemat midt under en en så lang og krevende tur var ikke lurt. Men hva skulle vi gjøre nå? Burde vi vente til magen stabiliserte seg eller skulle vi forsøke å komme oss fortest mulig til Otta til den vante hundematen? Hundene var blide og virket i god form så vi valgte det siste.

FD394B42-59A6-4505-AB67-9EFCEDF3FA70 — Gjendesheim turistforeningshytte

Vi gikk over siste delen av den lange og smale innsjøen, Gjende, og tok lunsj på Gjendesheim. Der bestilte vi rømmegrøt og spekemat til lunsj. Til vanlig hadde dette sikkert vært en for tung lunsj, men vi var konstant sulten av all skigåinga. Alt smakte himmelsk, og rømmegrøten var intet unntak. Vi koste oss med maten.

Vi kjøpte et løypekartet og bestemte oss for at Hindsæter skullle være dagens mål. Det var nylig oppkjørte skispor helt frem til Hindsæter, kunne verten på Gjendesheim fortelle.

Det var lett terreng, fine løyper, skinnende sol, blå himmel og det var lørdag. Likevel møtte vi kun tre skiløpere på hele turen. Hvor var alle menneskene på en så vakker dag?

Selv om vi hadde løypekart klarte vi likevel ufrivillig å velge den lengste ruta. Jeg var ikke fornøyd med det for beina verket, men dagen var fin og hundene så ut til å kose seg til tross for hyppige besøk ved siden av løypa for å tømme magen. Vi var glad for skisporet for det var fullstendig bunnløst utenfor.

På slutten av turen ble jeg utrolig stiv i beina. Jeg regnet med at det var fordi jeg ikke var vant til å gå i oppkjørte spor. Det var bra vi var alene i løypa for stilen min var ikke presentabel. Akkurat da jeg var så sliten at jeg tenkte at nå legger jeg meg i skogen for å dø, dukket lykkeligvis Hindsæter opp. Da hadde vi gått 36,5 km.

Dag 29: Fra Tyinkrysset til Fondsbu med litt hjelp fra en veteran

Den første del av dagen ble brukt til å forsøke finne hundemat, men det var ikke lett. Det endte til slutt med hundemat kjøpt på den lokale Jokerbutikken, og her var ikke utvalget akkurat stort.

Det er på ingen måter optimalt å skifte hundemat underveis, men hva skulle vi gjøre? Maten vi kjøpte gikk imidlertid ned med stor appetitt, men om hundene klarte å ta opp nok næring fra den ny maten var jeg mer usikker på. Heldigvis var dette bare for noen dager. På Otta ventet nye forsyninger. Hundene kom vel neppe til å dø.

Da vi var ferdig med å handle var klokka over 12. Dagen var nesten gått. Alle sengene i Tyinkrysset var reservert så det var ikke andre attraktive alternativ for oss enn å begynne å gå til neste hytte.

Vi gikk de første 5 km fra Tyinkrysset etter vei opp til innsjøen, Tyin. Derfra gikk det merket beltebilspor inn til Fondsbu som det var fint å gå på ski i.

Det var begynt å bli sent og snøen lavet ned. Vi var derfor ikke seine om å svare ja da vi ble tilbudt skyss til Fondsbu de siste km med en utrolig kul beltebil. Litt juks kanskje, men en artig opplevelse. Vi syntes vi hadde hatt flaks.

På Fondsbu var det flott. Vi fikk tradisjonell tre retters middag som er vanlig standard på Turistforeningens betjente hytter. I tillegg fikk vi interessant underholdning etter middag. Denne dagen var det nemlig en engelskmann på Fondsbu. Han hadde vært på ekspedisjon på Grønland flere ganger, og der hadde han klatret mange spektakulære topper. Dette holdt han et lite eksklusivt foredrag om samtidig som han viste oss fine bilder. Inspirerende for oss og kansje spesielt interessant for oss siden både Per og jeg tidligere har jobbet på Grønnland.

Dag 28: Enda en lang og fin tur fra Breistølen til Tyinkrysset

EF89592B-DF5E-46AE-909F-13E211F5A2E1 — Breistølbu

Vi våknet til rypsteggen som kaklet utenfor soveromsvinduet vårt. Det var bare å komme seg opp og ut til en ny fin dag.

Løypa gikk bratt oppover bare avbrutt av to like bratte nedover bakker som førte til enda flere motbakker før vi til slutt kom opp til Suleskaret. I Suleskardet fikk vi lønn for strevet i form av en fantastisk utsikt mot Jotunheimen som vi snart skulle inn i, og Hurrungane i vest.

Siden det var så bratt og så hardt føre overtok stort sett Per og jeg pulkene i nedkjøringene. Det virket som Nuuk og Dakota satte stor pris på det. De sprang med stor iver og fart etter oss.

Rett etter Suleskardet ligger Sulebu, DNT hytte. Vi låste oss inn og fyrte i ovnen, men vi var ikke helt sikker på om vi skule overnatte eller bare spise litt før vi jaget videre. På kartet kunne vi se at det ikke var langt ned til Tyinkrysset.

Det begynte å bli lite hundemat og på Tyinkrysset ventet ny forskyninger. Vi bestemte oss derfor for å dra videre. Det så enkelt ut. Det var nemlig et nypreparert skispor forbi hytta, og vi regnet med at de gikk ned til Tyinkrysset. Skisporet gikk forsåvidt ned, men det var etter en sløyfe både hit og dit. Da vi kom ned var klokka blitt seks og GPSen viste 34 km.

Vi fant Filefjellstuene som jeg hadde sendt pakken til. Dama i resepsjonen husket at jeg hadde ringt og avtalt at de skulle ta imot en pakke til meg, men hun kunne opplyse at de ikke hadde fått den enda. Etter litt sporing på posten, fant vi ut at pakken var sendt i retur fordi ingen hentet den innen fristen.

Hva skulle vi gjør nå? Nå stod vi uten både kart, hundemat og forsyninger for neste etappe. Det eva særlig hundemat som var utfordringen. Tyinkrysset var ikke akkurat verdens navle. Det fantes kun en Jokerbutikk og en Shell stasjon på Tyinkrysset som kunne tenkes å ha noe av det vi trengte.

Dag 26: Brøytet løype fra Kongshelleren til Iungsdalshytta

Det var kommet mye snø i løpet av natta, men vinden hadde løyet. Da vi startet var det ikke dårlig sikt, men været ble bedre og bedre etterhvert som vi beveget oss sakte men sikkert ned gjennom Iungsdalen.

Hundene var blitt utrolig sterke i de ukene vi hadde gått. Selv om det var mye løs snø virket det som de koste seg. Vi så det spesielt godt på Dakota. Hun utstrålte glede, viftet med halen og trippet så lett med den tunge pulken.Etter 14 km kom vi til den erverdige Iungsdalshytta. Både Per og mine lår var sure etter løypebrøytinga. Dessuten var Iungsdalshytta en betjent turisthytte. Vi hadde fått smaken på det gode liv og nå ville vi helst ikke miste en eneste mulighet for god mat og dusj.

Hundene likte seg også godt. Vertskapet hadde et hundespann stående bak utedoen. Det er jo alltid interessant for Nuuk og Dakota med andre hunder, og denne dagen var intet unntak.

Iungsdalshytta hadde hatt 100 års feiring dagen før vi kom. Jeg vet ikke om det var årsaken, eller om de alltid har veldig flott mat, men middagen vi fikk var førsteklasses. I tillegg var vi de eneste gjestene til middag i en jubileumspyntet spisesal. Det opplevdes både eksklusivt og avslappende på samme tid.

Vi angret ikke på at vi stoppet istedenfor å jage flere km. Maten var god, vertskapet hyggelig og hytta fin.

Dag 24: Drømmetur fra Finse til Geiteryggshytta

Vi våknet til elektrisk strøm, vannklosett, varmt vann i springen og hvite sengeklær. Helt vanlig for de fleste, men en fantastisk opplevelse når det er lenge siden du har hatt det så lettvint en morgen. I tillegg var det bare å vandre ned til en deilig hotellfrokost.

Været var også perfekt, sol, ikke vind og -13 grader. Det var lørdag og stor utfart fra Finse så Nuuk og Dakota fikk mye oppmerksomhet og ble hyppig fotografert.

3A4E9B69-D99D-4386-9A9B-7AA89070F00C — Klemsbu

Ettersom været var så bra valgte å gå via St Pål på 1558 m.o.h. til Geiterygghytta som var dagens mål. Det er den korteste veien i km til Geiterygghytta, men neppe den letteste ettersom du må opp noen høydemeter. Det spilte ingen rolle for vi hadde god tid. Første stopp på den turen ble på Klemsbu. Der traff vi enda en hyggelig kollega fra Statnett. Morten.

D7EBCC60-4A6C-4990-BA04-640966B1B94A — Morten

Morten brukte helga til å steike vafler til sultne skiturister. Det syntes vi var flott. Varme vafler går vi ikke forbi, men nyter samtidig som vi tar inn utsikten og inntrykkene.

3AFC67DB-D325-4A4A-881B-6D77A46DF04E — Hardangerjøkulen

Etter den herlige vaffelpausen ble det ikke mange km før vi på nytt måtte ha en stopp. Denne gangen rett under St Pål. Etter det fulgte en bratt nedkjøring. Siden det var så mye løs snø fikk hundene ta pulkene selv. Snøen bremser farta. Per eller jeg kjørte først og hundene fulgte i vårt spor.

Det gikk godt lenge helt til Dakota fant ut at det kunne være interessant å ta en snarvei. Det gikk dårlig. Hun kom over et parti med skare og pulken satte fart. Jeg har aldri sett en hund springe så fort før. Heldigvis kom hun snart over til et parti med løs snø og hun klarte å stoppe pulken på et merkelig vis. Hun så svært forskrekket ut da jeg kom ned til henne, men da jeg fikk snurret henne og pulken på rett vei igjen gikk det bra. Hun fortsatte pent og pyntelig i løypa jeg laget til henne resten av turen.

Da vi kom frem til Geiterygghytta viste GPSen 16,6 km, men den viste også at vi hadde sittet i ro mer enn vi hadde gått. Vi hadde med andre ord kost oss på tur.

Geiterygghytta er en betjent turisthytte, eid av Oslo Turistforening. Rett bak hytta går 420 kV Aurland-Hol 1 og 2. Den ledningen har Per vært med å bygge. Han var derfor godt kjent i område, og gledet seg over å se ledningen sin igjen med de vakre gaffelmastene.

På hytta ble vi godt mottatt. Vi fikk deilig mat og dusj. Under middagen fikk vi i tillegg et gledelig gjensyn med Pia, eventyrjenta. Det var godt å se at det fortsatt gikk bra med henne. En drømmedag med en god avslutning.

Dag 22: Kort dagsetappe fra Dyranut til Kjeldebu

Vind og snø var dagens vær, men det var en kort dagsetappe, og turen gikk etter kvista løype, været var derfor ingen hindring. Vi tok oss lett inn til Kjeldebu som lå 8,5 km fra Dyranut. Vi kunne selvsagt gått lenger, men vi var fortsatt ikke fristet til å starte teltlivet, og det var for langt å gå til neste hytte som var på Finse.

Kjeldebu turistforeningshytte viste seg å være en kjekk hytte som fort ble varm. Hundene fant seg som vanlig til rette utenfor hytta.

Dag 18: Fin tur fra Hellevassbu til Litlos

40F7E999-3C11-4D68-9F77-5CEA1B6F9B62 — Hellevassbu

Vi var slitne etter gårdagens harde tur, men vi kom oss av gårde kl. 10.00. Det var kaldt og fint vær, og vi kunne følge et spor opp de bratte bakkene fra Hellevassbu. Vi fikk en fin dag over fjellet til tross for litt vind, og da vi nærmet oss Litlos var det scooterspor og kvistet løype.

Det hadde spesielt mye å si for hundene at det var spor. De slet når det var dyp snø. Mange ganger kunne vi se at pulkene fløt oppå snøen mens hundene forsvant ned i snøen. Det var klart at det var tungt for dem.

Litlos er en stor hytte som er eid av Oslo Turistforening. Hytta var betjent fra 16. mars dette året. Vi kom 4. mars. Heldigvis fantes det en selvbetjent hytte ved siden av den store hytta. Den var åpen for de som kom utenfor sesongen.

GPSen viste 18 km, og vi syntes vi hadde hatt en av de beste dagene på lenge.

Dag 17: Fra Haukeli til Hellevassbu uten å se en meter

Jeg hadde gått i 14 dager å gledet meg til å komme til Haukeliseter Fjellstue, men det ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Vi kom til Haukeliseter Fjellstue midt i en helg, og hytta var fylt til randen av entusiastiske mennesker bl.a mange som skulle delta på et kitekurs. To av de som deltok på kurset hadde også hund med seg, men hundene var ikke bundet. Den ene hunden, en Alaska Malamut, som er samme rase som Nuuk og Dakota, var svært interessert i Dakota. Det endte med et hundeoppgjør i løpet av natta mellom Nuuk og den nye beileren til irritasjon for flere enn oss. Per løp ut i bar overkropp og bandt den ivrige hann hunden. Det var i tillegg kolonnekjøring over fjellet så brøtebillen dundra forbi soveromsvinduet vårt med jevne mellomrom. Etter 14 dager alene kjentes plutselig livet i sivilisasjonen litt strevsomt.

Det hadde kommet 15-20 cm med snø i løpet av natten og det var tåke, men det var ikke vind og «bare» -15 grader. Det føltes faktisk ganske varmt. Under tvil starta vi ut i tåkeheimen og opp de bratte bakkene nord for Haukeliseter.

Det var svært krevende å navigere da alt var hvit. Vi så ikke om det gikk opp eller ned, og det endte til slutt med at Per for utenfor en skavel. Jeg ble redd og irritert for at vi i det hele tatt hadde startet. Etter fallet overtok jeg styringa. Per syntes det var best å navigere på kompasskurs, mens jeg fulgte med på GPSen. Med GPS ser du selvfølgelig flere detaljer, og det gikk faktisk bedre med meg.

Vi kom fremover og oppover selv om det ikke gikk så fort. Pulkene var akkurat fylt med ny forsyning med hundemat og Real Turmat, og var på sitt tyngste. I tillegg var det føre og den krevende navigeringen som gjorde at det tok tid. Vi regnet med at denne natten måtte vi sove i telt for det virket umulig å nå Hellevassbu med den farten vi hadde. Da møtte vi plutselig et følge på fire som kom fra, Hellevassbu. Snakk om flaks. Vi fikk spor å gå i. Humøret og motivasjonen steg betraktelig. Og med utsikten til å nå en varm hytte gikk den siste milen fort. Vi måtte på med hodelykt, og vi måtte overta pulken til Dakota en periode, men vi kom frem til Hellevassbu kl. 19.00. Da viste GPSen 27,4 km.