Alaska Malamut – Side 21

Dag 54: Fra Gjefsjø fjellgård til Tor på Snåsa og videre heim

Vi vaska hytta og dro tidlig som vanlig for å få godt skiføre. Per tok pulken slik at Nuuk skulle få det lettere. Vi syntes Nuuk virket bedre allerede. Han trippet i alle fall lett ved siden av, og hadde ikke noe problem med å følge oss.

Fra Gjefsjøen Fjellgård og ned til vei var det 24 km. Fra parkeringsplassen og ned til Snåsa er det ca. 20 km med grusvei. Da vi hadde 300 m igjen til veien kom Nils og det amrikanske paret forbi. De spurte om vi trengte skyss fra parkeringsplasen og ned til Snåsa. Det var fint for vi hadde selvsagt ingen som ventet på oss.

Det amrikanske paret kjente en mann som het Tor. Tor eide Grana bryggeri. og der hadde han også 2-3 rom som han leide ut. Det er sjelden en dårlig ide å bli med til en som eier et bryggeri, og det var det ikke denne dagen heller. Tor hadde både godt øl, rom og dusj til oss, og på ettermiddagen tryllet han frem middag og mange gode historier.

Vi kom oss heim dagen etter, og Nuuk fikk komme til veterinær. Det var heldigvis ikke noe alvolrig. Han var bare sliten og dehydrer av varmen som hadde vært de siste dagene.

Vi avsluttet denne etappen 2 uker før vi hadde planlagt, men vi er likevel kommet ca halveis til Nordkap. Tilsammen har vi gått 1250 km.

Kanskje tar vi de to siste ferieukene til høsten og går litt lenger. Helt sikkert er det i alle fall at turen fortsetter nordover mars og april 2019.

Dag 53: Fra ubebodde Holden fjellgård til bebodde Gjefsjø fjellgård

7BDE2FA1-3F80-48EB-A574-36D16E135631

Nuuk var ikke blitt bedre i løpet av natten. Vi besluttet derfor at vi ville ta en kort dagsetappe. Dagens mål ble fjellgården Gjefsjø som ligger ca. 14 km nord øst for Holden.

Vi fulgte en gammel telefonlinje som gikk mellom gårdene, og startet tidlig for å få det lett for Nuuk.

A6D6BED8-01A9-4F4A-BF90-D3D4BD766C56

Rypene kaklet og en hare hoppet fremfor oss da vi gikk den letteste dagsetappe på lenge. Vi tok en lang pause ved Gjevsjøen, men var fremme på gården allerede klokka 12.00.

Gjefsjøen Fjellgård har vært omtalt i programmet» Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» . Gården ligger like avsides som Holden, men i motsetning til Holden var denne gården i full drift. Her bodde Nils helt alene sammen med sauene sine.

Nils leide ut hytter, og vi fikk bo sammen med et par fra Amerika som også hadde kommet på ski fra Storlien.

870A916A-D4E3-4E69-AFF3-ADCB01FE759D

Nils hadde mye å gjøre den dagen vi kom på besøk. Han måtte ordne i den nye fjøsen sitt og sette opp nytt hønsehus. Til det hadde han god hjelp av tremenninger sin og kona hans. Mattilsynet skulle komme på inspeksjon denne dagen så han stod på for å bli ferdig.

Mattilsynet kom med to trivelige kvinnelige veterinærer. Den ene hadde drevet smådyrpraksis før hun begynte i Mattilsynet. Snakk om flaks for oss og Nuuk. Hvem skulle trodd at vi kunne få ekspertråd på en slik plass. Det var syv år siden de hadde vært på inspeksjon på Gjefsjøen Fjellgård så det var ikke hver dag at de var så langt til fjells.

DF8F161D-15A2-4522-A879-51D4C5847134

Etter inspeksjonen av den nye fjøset tok de en titt på Nuuk. De syntes Nuuk var litt tynn, han hadde en hevelse i halsen og han var dehydrert. Det kunne muligens sitte fast noe i spiserøret. De anbefalte oss å ta han ned til veterinær for videre undersøkelser. Selvsagt ønsket vi å følge rådet de gav oss, og bestemte oss for at denne etappen endte på Gjefsjø. Vi hadde allerede tenkt tanken så det var ikke en vanskelig beslutning selv om det selvsagt var synd at turen var over for denne gang.

Selv om Nils hadde mange gjester og mye å gjøre disket han opp med en deilig elggryte oppe i den nye fjøset. Vi var 10 rundt bordet, fire fra Mattilsynet, fire skibomser, en venn som hadde kommet opp med diesel og Nils selv. Hyggelige folk, god mat, fin natur og flotte lokaler. Det ble en bra avslutning på turen så langt. Jeg var glad for at det var akkurat hit jeg skulle tilbake for å fortsette mitt «Norge på langs» prosjekt.

1AA7EF5B-2585-4F95-93E0-399413C767D8

Dag 52: Varm tur fra Torrøn til Holden Fjellgård

Vi stod opp samtidig med sola og begynte med morgen rutinene. Det er litt jobb før vi kommer oss av sted. Vi må varme vann, mate hunder, pakke ned telt og utstyr og smøre hundepoter osv, men vi var på ski kl. 08.00. Da var det skare og fin temperatur.

Denne dagen gikk vi nesten bare på islagte vann. Først over Torrøn deretter gikk vi 3-4 km gjennom furuskog og myrer før vi kom til en innsjø som heter Holdern på svensk side og Holderen på norsk side. Innsjøen er kjent som et godt fiskevann. Vi gikk over Holderen og kom til Holden fjellgård. Tilsammen gikk vi 30,5 km.

På Holden fjellgård traff vi en gjeng med som hadde vært på ved dugnad hele helgen. De spanderte en øl på Per og meg. Det smakte selvsagt himmelsk etter den varme skituren.

Hundene var helt utslitt, og spesielt Nuuk så ikke helt bra ut. Det skummet fra munnen hans noe vi ikke hadde opplevd tidligere. Vi var bekymret.

Holden fjellgård viste seg å være en flott og interessent plass. Det er den midterste av tre fjellgården som ligger i Snåsa fjellene på grensa til Sverige. Det er ca. 15 km til de to andre gårdene. På Holden har det bodd folk siden 1778 og opp til vår tid. Nå er gården eid av Staten. Både Statskog og Turistforeningen har hus på gården for leie.

Dag 50: I sikk sakk fra Stor-Rensjøn til Kolsåsen

Vi fyrte i gang primusen kl. 06.00. Det tar nesten 1 time å tine nok vann til oss og hundene, men vi kom oss på ski mens det enda var godt føre og fornuftig temperatur for pelskledde.

Vår største utfordring var at vi ikke hadde kart over området. Vi hadde bestemt oss for å gå øst for Skjækerfjella som vi kunne se i horisonten, og orienterte oss etter fjella, en turistbrosjyre for Åre og himmelretningen. Det var ikke en god opplevelse å gå rundt i et nytt område uten å vite hvor langt, hvor bratt osv. vi skulle gå. Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det samme. Per og jeg hadde flere diskusjoner om veivalg enn vi vanligvis har. Vi hadde ingen fasit og valgene ble avgjort på hva vi trodde, og vi trodde sjelden det samme.

Planen var å gå etter scooterspor til en plass som het Anjas Fjellstasjon. Den hadde vi sett reklame for i turistbrosjyren, og håpet å finne utsalg av kart der. Da vi hadde gått noen timer og kom opp på en høyde syntes Per det ble helt feil retning og ville ta en «snarvei». Vi tok av fra scooterløypa og satt ned gjennom en furuskog. Det viste seg å være en særdeles dårlig ide. Vi endte inn i et parti med bratte paller og gikk oss helt fast. Snøen gikk oss til livet når vi tok av oss skien, og pulkene måtte vi dra selv. Vi basket rundt i snøen og firte pulkene ned. Der holdt vi på i et par timer før vi kom ned på innsjøen, Anjan. Da var vi utslitte og våte. Slik På Anjas Fjellstasjon fant vi ingen servering. Per var frustrert. Han hadde fantasert om brus i 3 dager.

Etter den traurige opplevelsen i furuskogen fortsatte vi å følge scootersporet. Når vi kom til et kryss holdt vi til høyre. Like før vi skulle slå opp teltet dukket det plutselig opp en annen fjellstasjon, Kolsåsen. Vi var lykkelige. Da viste GPSen 34 km.

På Kolsåsen hadde de kart og leskedrikk til Per. I tillegg ordnet de bensin til primusen og vi fikk kjøpe et brød. Igjen var alle bekymringene våre blåst bort, og livet var godt. Vi avsluttet kvelden i stua og se på tre elger som krysset isen. Perfekt.

Dag 49: Fra Lillsjø til Stor-Rensjøn i sakte fart

Jeg vet ikke om det var sola, den økende temperaturen eller det faktum at vi ikke hadde noe kart og dermed heller ikke noe mål for hvor vi skulle gå, som gjorde at alt gikk i sakte denne dagen.

Til og med morgenstellet tok tid. Vi kom oss ikke av gårde før kl. 10.30. Da stod sola allerede høyt på himmelen. Det ble varmere og varmere utover dagen og vårt tempo gikk tilsvarende ned, men løypene var fine og naturen variert. Vi gikk opp og ned og var snart på snau fjell før det bar ned i en vakker furuskog for deretter gjennom en tett granskog osv.

Da vi kom til middag slapp vi Real Turmat, men grillet «korv» på bål fra butikken på Storlien. Da koste vi oss godt selv om to par bedende hundeøyne var retta mot oss mens vi gafler i oss med stor appetitt.

På hele turen så vi kun to personer. Det var to trønderen som hadde kommet på scoooter fra Verdalen for å kjøre i uendelige og øde scooterløyper i Sverige. De lo godt av oss som gikk på ski så langt.

Da klokka ble 18.00 slo vi opp teltet ved Storrensjøn. Storrensjøen ligger i nærheten av Sandvika. Sandvika ligger på grensa ved vei 72 fra Verdalen til Sverige. Da hadde vi gått 28 km.

Dag 48: Fra Storlien til Lillsjøen i strålende sol

ski

Jeg vet ikke om det var to lette dagsetapper, medisin eller rådene fra veterinær om mange små måltid istedenfor to store som hadde gjort hundemagene godt. De var i alle fall helt fine og klar for action da jeg kom med frokosten.

Vi fulgte scooterløypa som gikk fra Storlien til Reinsjøen og videre langs grensa. På Reinsjøen så vi noen isfiskere ellers var det få folk å se til tross for de nærmest perfekte forholdene, faste løyper, sol fra skyfri himmel og ikke vind. Det vi derimot så og hørte mye av var ryper.

Hundene hadde fått mer vekt i pulkene og måtte ha hyppige nedkjølingspauser særlig etter lunsj da sola var på sitt varmeste. Da vi hadde gått 31 km var vi kommet til Lillsjøen. Der slo vi leir.

Det er så morro å se på hundene når de får av seg pulkene. Selv etter mange km har de som regel krefter nok til leke litt før de blir satt fast.

Dakota har inntatt sin favoritt plass for hvile.

Dag 47: Fra folksomt på Blåhammaren til folketomt på Storlien

ski

Fra Blåhammaren gikk det raskt nedover. Det var isete og hardt i løypene så vi måtte hjelpe hundene med å bremse pulkene ved å ploge bak. God trening for legger og ankler.

Vi passerte kraftledningen Nea- Jerpstrømnen på svensk side.

Nede i skogen var det varmt og hundene måtte legge seg i snøen med jevne mellomrom for å kjøle seg ned. Fra Blåhammaren til Storlien var det 19,5 km.

Storlien ligger på grensen til Norge. Jeg var overrasket. Det var en mye mindre plass enn jeg hadde forestilt meg. I motsetning til på Blåhammaren var det ikke et menneskene se. Bare tomme gater og hytter. Vi fant kun en matbutikk.

Skoreimer og bensin til primusen fikk vi ikke tak i. Det verste var at ingen hadde kart. Vi hadde kun tatt med kart for Norge siden det var den opprinnelige planen. Heldig ordnet dette seg delvis ved at vi fikk kjøpe et privat kart av verten på Teveltunet Fjellstue hvor vi hentet 20 kg med ny forsyning med hundemat. Teveltunet fjellstue ligger rett ved Storlien, men på norsk side.

Planen var å gå fra Teveltunet Fjellstue til turisthyttene Angeltjønnhytta, Ferslia osv i Nord Trøndelag, men på grunn av føre ville vi heller gå langs grensen på svensk side hvor vi ville finne scooterspor. Det var meldt stigende temperaturer utover uka. Vi regnet med at det ville bare gjøre føre verre utenfor løypene.

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

Dakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

Dag 43: Fra vått telt i Killingdalen til varm hytte ved Riasten

Våt snø lavet ned og vinden pisket i teltduken hele natta. Ettersom det var så dårlig vær fikk hunden sove inne i forteltet. Det likte de godt. Dakota forsøkte å vise sin takknemlighet ved å sleike meg gjennom teltduken.

Den våte snøen tinte på teltduken så hver gang vinden fikk tak i teltet fikk vi en regndusj i fjeset. Jeg synes ikke det er spesielt artig å sove i telt når været er så dårlig, men vi hadde ingen fare. Det var tørt og varmt i soveposen. Vi drøyde med å stå opp siden vi viste det skulle bli bedre vær utover dagen. Det var lurt for i 12 tida fikk vi uventet besøk av Torbjørn igjen.

Torbjørn kom på scooter fra Reitan hvor han bor. Han hadde sett på bloggen hvor vi var og ville vise oss hvordan vi kom derifra. Snakk om service. Vi var sjeleglad da vi gikk etter scootersporet frem til den etterlengta veien til Killingdals gruve. Den fulgte vi ned til Reitan stasjon. Deretter vinkla vi østover og fulgte en ny seterveg som går parallelt med Gaula. Veien var ikke brøyta, men det var kjørt med scooter så det var fint å gå.

Sola kom opp og jeg koste meg opp de slakke bakken oppover dalen. Da klokka passerte 18.00 ville Per at vi skulle slå opp teltet, men det ville ikke jeg. Torbjørn hadde sagt at vi kunne sove inne på en liten hytte ved en seter han eide lenger opp. Jeg kjente at jeg fikk superkrefter når jeg øynet en mulighet for å slippe å sove i et vått telt. I tillegg viste jeg at været skulle bli dårlig igjen dagen etter.

Vi fant hytta. Da viste GPSen 29,7 km. Hytta inneholdt alt vi trengte akkurat da, en ovn og en sofa. Etter en våt natt i telt ble opplevelsen i en varm hytte fantastisk. I hytta fikk vi tørka klær og utstyr. Vi la oss tør og varm på liggeunderlag på gulvet, og følte oss som verdens heldigste.

Dag 42: Fra Røros til teltleir i Killingdalen

Vi forlot Røros hotell på ski. Det gikk fine trikkespor rett fra hotellet. Skisporet tok oss via Storvarts- og Olavsgruva til Vika ved innsjøen Aursunden. Været var ikke ille, men det var meldt mer vind og snø utover dagen.

DF1C9B2D-3965-4DF0-9278-7EFBA6591057 — Storvarts gruve

52DF36C4-9162-47AF-BCF0-9757784B84F1 — Olavsgruva

Det er mye spennende gruvehistorie ved Røros for de som tar seg tid.

Vår plan var å krysse innsjøen Aursunden, men vi fant ingen scooter- eller skispor, og ved inntaket til kraftstasjonen var det en stor råk så vi tok runden rundt innsjøen langs veien etter brøytekanten.

Da vi kom på andre siden av innsjøen gikk vi etter en seter-/hyttevei opp Killingdalen. Veien var i utgangspunktet brøytet, men Vinden og snøen hadde laget store fokskavler over veien på flere plasser. Da vi kom til enden av veien hadde vi ca. 2 km til neste vei. Det burde ikke være en stor jobb, men det ble det.

Hundene badet i våt løs snø, og pulkene sugde seg fast til den våte snøen. Vi gikk 4-5 km pr. time så lenge vi hadde spor eller vei, men på denne strekningen ble farta 1 km pr. time. Det snødde tett og klokka passerte 18.00. Jeg mente vi burde sette opp teltet, men Per ville gjerne finne veien. Til slutt hadde vi gått oss helt fast. Veien var bare noen hundre meter unna, men det var så mange bratte skrenter og åpne bekker fremfor oss at vi kom oss ikke videre.

Vi tok frem teltet, og da satte været inn for fullt som meldt på yr. Det blåste godt og våt snø pisket oss i fjeset mens vi holdt på. Det var godt å komme inn i teltet. Da kunne vi se på GPSen at vi hadde gått 33,5 km.