Dag 17: Fra Haukeli til Hellevassbu uten å se en meter

536F8158-92DD-43AB-9610-DE50478C9D4E

Jeg hadde gått i 14 dager å gledet meg til å komme til Haukeliseter Fjellstue, men det ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Vi kom til Haukeliseter Fjellstue  midt i en helg, og hytta var fylt til randen av entusiastiske mennesker bl.a mange som skulle delta på et kitekurs. To av de som deltok på kurset hadde også hund med seg, men hundene var ikke bundet. Den ene hunden, en Alaska Malamut, som er samme rase som Nuuk og Dakota, var svært interessert i Dakota. Det endte med et hundeoppgjør i løpet av natta mellom Nuuk og den nye beileren til irritasjon for flere enn oss. Per løp ut i bar overkropp og bandt den ivrige hann hunden. Det var i tillegg kolonnekjøring over fjellet så brøtebillen dundra forbi soveromsvinduet vårt med jevne mellomrom. Etter 14 dager alene kjentes plutselig livet i sivilisasjonen litt strevsomt.

Det hadde kommet 15-20 cm med snø i løpet av natten og det var tåke, men det var ikke vind og «bare» -15 grader. Det føltes faktisk ganske varmt. Under tvil starta vi ut i tåkeheimen og opp de bratte bakkene nord for Haukeliseter.

Det var svært krevende å navigere da alt var hvit. Vi så ikke om det gikk opp eller ned, og det endte til slutt med at Per for utenfor en skavel. Jeg ble redd og irritert for at vi i det hele tatt hadde startet. Etter fallet overtok jeg styringa. Per syntes det var best å navigere på kompasskurs, mens jeg fulgte med på GPSen. Med GPS ser du selvfølgelig flere detaljer, og det gikk faktisk bedre med meg.

51B437A3-09ED-485D-939D-645DFCA4B0B6

Vi kom fremover og oppover selv om det ikke gikk så fort. Pulkene var akkurat fylt med ny forsyning med hundemat og Real Turmat, og var på sitt tyngste. I tillegg var det føre og den krevende navigeringen som gjorde at det tok tid. Vi regnet med at denne natten måtte vi sove i telt for det virket umulig å nå Hellevassbu med den farten vi hadde. Da møtte vi plutselig et følge på fire som kom fra, Hellevassbu. Snakk om flaks. Vi fikk spor å gå i. Humøret og motivasjonen steg betraktelig. Og med utsikten til å nå en varm hytte gikk den siste milen fort. Vi måtte på med hodelykt, og vi måtte overta pulken til Dakota en periode, men vi kom frem til Hellevassbu kl. 19.00. Da viste GPSen 27,4 km.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s