Det var kommet mye snø i løpet av natta, men vinden hadde løyet. Da vi startet var det ikke dårlig sikt, men været ble bedre og bedre etterhvert som vi beveget oss sakte men sikkert ned gjennom Iungsdalen.
Hundene var blitt utrolig sterke i de ukene vi hadde gått. Selv om det var mye løs snø virket det som de koste seg. Vi så det spesielt godt på Dakota. Hun utstrålte glede, viftet med halen og trippet så lett med den tunge pulken.
Etter 14 km kom vi til den erverdige Iungsdalshytta. Både Per og mine lår var sure etter løypebrøytinga. Dessuten var Iungsdalshytta en betjent turisthytte. Vi hadde fått smaken på det gode liv og nå ville vi helst ikke miste en eneste mulighet for god mat og dusj.
Hundene likte seg også godt. Vertskapet hadde et hundespann stående bak utedoen. Det er jo alltid interessant for Nuuk og Dakota med andre hunder, og denne dagen var intet unntak.
Iungsdalshytta hadde hatt 100 års feiring dagen før vi kom. Jeg vet ikke om det var årsaken, eller om de alltid har veldig flott mat, men middagen vi fikk var førsteklasses. I tillegg var vi de eneste gjestene til middag i en jubileumspyntet spisesal. Det opplevdes både eksklusivt og avslappende på samme tid.
Vi angret ikke på at vi stoppet istedenfor å jage flere km. Maten var god, vertskapet hyggelig og hytta fin.
Turblogg 