Da hadde vi lagt bak oss både Ryfylkeheiane, Hardangervidda, Skarvheimen og Jotunheimen. Nå var det Rondane som stod for tur.
Fra Otta går det en bratt vei opp til Mysuseter, men det var svart asfalt på Otta så også denne dagen måtte pulkene transporteres.
Veien opp til Mysuseter slynger seg i sikksakk opp den bratte dalsida. Det tok ikke lang tid før vi hadde flott utsikt over Otta og Gudbrandsdalen.
Da vi kom opp til Mysusæter var vi tilbake i fjell- og hytteverden. Her var det flere hundre hytter, og det gikk skiløyper på kryss og tvers. Vi spiste lunsj på Mysusæter fjellcafe, før vi tok på oss skiene og satte retning mot Rondvassbu.
Det var stor utfart, men hundene var blitt flinke til å passere andre hunder de siste ukene. De gikk bare rolig forbi. Det var nesten så jeg ikke kunne tro at det var våre hunder.
Hundene var gira etter de lette etappene uten pulk så de hadde god driv. Det tok derfor ikke mange timer inn til Rondvassbu. Da viste GPSen 26 km, 14,5 km etter vei og 11,5 km etter skiløype. Rondvassbu ligger nedenfor Rondslottet og er en av Turistforeningens mest populære hytte. Det var ikke så vanskelig å skjønne hvorfor. Rondvassbu var passelig tilgjengelig, den lå blandt storslagne fjell, betjening var hyggelig, og hytta var romslig og koselig.
Utover kvelden kom det flere glade mennesker til Rondvassbu. 60 ungdomskoleelever fra Otta, en klasse fra en folkehøgskole, en DNT grupppe og en tysk familie var kveldens gjester. Ungdommene hadde høyt energinivå og fylte hytta med mye lyd. Det fikk meg til å savne mine egne ungdommer, og jeg var glad det snart var påske. I påsken skulle vi nemlig «ta fri» fra Norge på langs turen, og reise heim til ungene våre.
Turblogg 