Alaska Malamut – Side 23

Dag 28: Enda en lang og fin tur fra Breistølen til Tyinkrysset

EF89592B-DF5E-46AE-909F-13E211F5A2E1 — Breistølbu

Vi våknet til rypsteggen som kaklet utenfor soveromsvinduet vårt. Det var bare å komme seg opp og ut til en ny fin dag.

Løypa gikk bratt oppover bare avbrutt av to like bratte nedover bakker som førte til enda flere motbakker før vi til slutt kom opp til Suleskaret. I Suleskardet fikk vi lønn for strevet i form av en fantastisk utsikt mot Jotunheimen som vi snart skulle inn i, og Hurrungane i vest.

Siden det var så bratt og så hardt føre overtok stort sett Per og jeg pulkene i nedkjøringene. Det virket som Nuuk og Dakota satte stor pris på det. De sprang med stor iver og fart etter oss.

Rett etter Suleskardet ligger Sulebu, DNT hytte. Vi låste oss inn og fyrte i ovnen, men vi var ikke helt sikker på om vi skule overnatte eller bare spise litt før vi jaget videre. På kartet kunne vi se at det ikke var langt ned til Tyinkrysset.

Det begynte å bli lite hundemat og på Tyinkrysset ventet ny forskyninger. Vi bestemte oss derfor for å dra videre. Det så enkelt ut. Det var nemlig et nypreparert skispor forbi hytta, og vi regnet med at de gikk ned til Tyinkrysset. Skisporet gikk forsåvidt ned, men det var etter en sløyfe både hit og dit. Da vi kom ned var klokka blitt seks og GPSen viste 34 km.

Vi fant Filefjellstuene som jeg hadde sendt pakken til. Dama i resepsjonen husket at jeg hadde ringt og avtalt at de skulle ta imot en pakke til meg, men hun kunne opplyse at de ikke hadde fått den enda. Etter litt sporing på posten, fant vi ut at pakken var sendt i retur fordi ingen hentet den innen fristen.

Hva skulle vi gjør nå? Nå stod vi uten både kart, hundemat og forsyninger for neste etappe. Det eva særlig hundemat som var utfordringen. Tyinkrysset var ikke akkurat verdens navle. Det fantes kun en Jokerbutikk og en Shell stasjon på Tyinkrysset som kunne tenkes å ha noe av det vi trengte.

Dag 26: Brøytet løype fra Kongshelleren til Iungsdalshytta

Det var kommet mye snø i løpet av natta, men vinden hadde løyet. Da vi startet var det ikke dårlig sikt, men været ble bedre og bedre etterhvert som vi beveget oss sakte men sikkert ned gjennom Iungsdalen.

Hundene var blitt utrolig sterke i de ukene vi hadde gått. Selv om det var mye løs snø virket det som de koste seg. Vi så det spesielt godt på Dakota. Hun utstrålte glede, viftet med halen og trippet så lett med den tunge pulken.Etter 14 km kom vi til den erverdige Iungsdalshytta. Både Per og mine lår var sure etter løypebrøytinga. Dessuten var Iungsdalshytta en betjent turisthytte. Vi hadde fått smaken på det gode liv og nå ville vi helst ikke miste en eneste mulighet for god mat og dusj.

Hundene likte seg også godt. Vertskapet hadde et hundespann stående bak utedoen. Det er jo alltid interessant for Nuuk og Dakota med andre hunder, og denne dagen var intet unntak.

Iungsdalshytta hadde hatt 100 års feiring dagen før vi kom. Jeg vet ikke om det var årsaken, eller om de alltid har veldig flott mat, men middagen vi fikk var førsteklasses. I tillegg var vi de eneste gjestene til middag i en jubileumspyntet spisesal. Det opplevdes både eksklusivt og avslappende på samme tid.

Vi angret ikke på at vi stoppet istedenfor å jage flere km. Maten var god, vertskapet hyggelig og hytta fin.

Dag 24: Drømmetur fra Finse til Geiteryggshytta

Vi våknet til elektrisk strøm, vannklosett, varmt vann i springen og hvite sengeklær. Helt vanlig for de fleste, men en fantastisk opplevelse når det er lenge siden du har hatt det så lettvint en morgen. I tillegg var det bare å vandre ned til en deilig hotellfrokost.

Været var også perfekt, sol, ikke vind og -13 grader. Det var lørdag og stor utfart fra Finse så Nuuk og Dakota fikk mye oppmerksomhet og ble hyppig fotografert.

3A4E9B69-D99D-4386-9A9B-7AA89070F00C — Klemsbu

Ettersom været var så bra valgte å gå via St Pål på 1558 m.o.h. til Geiterygghytta som var dagens mål. Det er den korteste veien i km til Geiterygghytta, men neppe den letteste ettersom du må opp noen høydemeter. Det spilte ingen rolle for vi hadde god tid. Første stopp på den turen ble på Klemsbu. Der traff vi enda en hyggelig kollega fra Statnett. Morten.

D7EBCC60-4A6C-4990-BA04-640966B1B94A — Morten

Morten brukte helga til å steike vafler til sultne skiturister. Det syntes vi var flott. Varme vafler går vi ikke forbi, men nyter samtidig som vi tar inn utsikten og inntrykkene.

3AFC67DB-D325-4A4A-881B-6D77A46DF04E — Hardangerjøkulen

Etter den herlige vaffelpausen ble det ikke mange km før vi på nytt måtte ha en stopp. Denne gangen rett under St Pål. Etter det fulgte en bratt nedkjøring. Siden det var så mye løs snø fikk hundene ta pulkene selv. Snøen bremser farta. Per eller jeg kjørte først og hundene fulgte i vårt spor.

Det gikk godt lenge helt til Dakota fant ut at det kunne være interessant å ta en snarvei. Det gikk dårlig. Hun kom over et parti med skare og pulken satte fart. Jeg har aldri sett en hund springe så fort før. Heldigvis kom hun snart over til et parti med løs snø og hun klarte å stoppe pulken på et merkelig vis. Hun så svært forskrekket ut da jeg kom ned til henne, men da jeg fikk snurret henne og pulken på rett vei igjen gikk det bra. Hun fortsatte pent og pyntelig i løypa jeg laget til henne resten av turen.

Da vi kom frem til Geiterygghytta viste GPSen 16,6 km, men den viste også at vi hadde sittet i ro mer enn vi hadde gått. Vi hadde med andre ord kost oss på tur.

Geiterygghytta er en betjent turisthytte, eid av Oslo Turistforening. Rett bak hytta går 420 kV Aurland-Hol 1 og 2. Den ledningen har Per vært med å bygge. Han var derfor godt kjent i område, og gledet seg over å se ledningen sin igjen med de vakre gaffelmastene.

På hytta ble vi godt mottatt. Vi fikk deilig mat og dusj. Under middagen fikk vi i tillegg et gledelig gjensyn med Pia, eventyrjenta. Det var godt å se at det fortsatt gikk bra med henne. En drømmedag med en god avslutning.

Dag 22: Kort dagsetappe fra Dyranut til Kjeldebu

Vind og snø var dagens vær, men det var en kort dagsetappe, og turen gikk etter kvista løype, været var derfor ingen hindring. Vi tok oss lett inn til Kjeldebu som lå 8,5 km fra Dyranut. Vi kunne selvsagt gått lenger, men vi var fortsatt ikke fristet til å starte teltlivet, og det var for langt å gå til neste hytte som var på Finse.

Kjeldebu turistforeningshytte viste seg å være en kjekk hytte som fort ble varm. Hundene fant seg som vanlig til rette utenfor hytta.

Dag 18: Fin tur fra Hellevassbu til Litlos

40F7E999-3C11-4D68-9F77-5CEA1B6F9B62 — Hellevassbu

Vi var slitne etter gårdagens harde tur, men vi kom oss av gårde kl. 10.00. Det var kaldt og fint vær, og vi kunne følge et spor opp de bratte bakkene fra Hellevassbu. Vi fikk en fin dag over fjellet til tross for litt vind, og da vi nærmet oss Litlos var det scooterspor og kvistet løype.

Det hadde spesielt mye å si for hundene at det var spor. De slet når det var dyp snø. Mange ganger kunne vi se at pulkene fløt oppå snøen mens hundene forsvant ned i snøen. Det var klart at det var tungt for dem.

Litlos er en stor hytte som er eid av Oslo Turistforening. Hytta var betjent fra 16. mars dette året. Vi kom 4. mars. Heldigvis fantes det en selvbetjent hytte ved siden av den store hytta. Den var åpen for de som kom utenfor sesongen.

GPSen viste 18 km, og vi syntes vi hadde hatt en av de beste dagene på lenge.

Dag 17: Fra Haukeli til Hellevassbu uten å se en meter

Jeg hadde gått i 14 dager å gledet meg til å komme til Haukeliseter Fjellstue, men det ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Vi kom til Haukeliseter Fjellstue midt i en helg, og hytta var fylt til randen av entusiastiske mennesker bl.a mange som skulle delta på et kitekurs. To av de som deltok på kurset hadde også hund med seg, men hundene var ikke bundet. Den ene hunden, en Alaska Malamut, som er samme rase som Nuuk og Dakota, var svært interessert i Dakota. Det endte med et hundeoppgjør i løpet av natta mellom Nuuk og den nye beileren til irritasjon for flere enn oss. Per løp ut i bar overkropp og bandt den ivrige hann hunden. Det var i tillegg kolonnekjøring over fjellet så brøtebillen dundra forbi soveromsvinduet vårt med jevne mellomrom. Etter 14 dager alene kjentes plutselig livet i sivilisasjonen litt strevsomt.

Det hadde kommet 15-20 cm med snø i løpet av natten og det var tåke, men det var ikke vind og «bare» -15 grader. Det føltes faktisk ganske varmt. Under tvil starta vi ut i tåkeheimen og opp de bratte bakkene nord for Haukeliseter.

Det var svært krevende å navigere da alt var hvit. Vi så ikke om det gikk opp eller ned, og det endte til slutt med at Per for utenfor en skavel. Jeg ble redd og irritert for at vi i det hele tatt hadde startet. Etter fallet overtok jeg styringa. Per syntes det var best å navigere på kompasskurs, mens jeg fulgte med på GPSen. Med GPS ser du selvfølgelig flere detaljer, og det gikk faktisk bedre med meg.

Vi kom fremover og oppover selv om det ikke gikk så fort. Pulkene var akkurat fylt med ny forsyning med hundemat og Real Turmat, og var på sitt tyngste. I tillegg var det føre og den krevende navigeringen som gjorde at det tok tid. Vi regnet med at denne natten måtte vi sove i telt for det virket umulig å nå Hellevassbu med den farten vi hadde. Da møtte vi plutselig et følge på fire som kom fra, Hellevassbu. Snakk om flaks. Vi fikk spor å gå i. Humøret og motivasjonen steg betraktelig. Og med utsikten til å nå en varm hytte gikk den siste milen fort. Vi måtte på med hodelykt, og vi måtte overta pulken til Dakota en periode, men vi kom frem til Hellevassbu kl. 19.00. Da viste GPSen 27,4 km.

Dag 16: Endelig kom vi oss til Haukeli

Denne dag ble brukt til å ta seg opp til Haukeli fra Nesflaten. Vt tok rutebussen til Røldal og planla å ta Haukeliekspressen videre. Dessverre viste det seg at Haukeliekspressen ikke tok med seg hunder. Det endte derfor med at jeg reiste opp til Haukeliseter Fjellstue med ski og pulker mens Per forsøkte å haike med to polarhunder. Det gikk dårlig.

Heldigvis hadde vi avtalt med en kollega fra Statnett, Ole Berg, at han skulle komme med forsyninger til oss når vi kom til Haukeliseter Fjellstue. Snille Ole hentet Per og hundene og kjørte de opp.

Denne dagen ble det ikke mange km på ski, men det ble i grunnen en strevsom dag likevel.

Dag 15: Var det en skam å snu for tredje gang?

Vi var kommet til 1. mars. Iskald vind fortsatte å blåse fra nordøst, men vi synts vi måtte prøve en gang til. Vi vaska oss ut av hytta og gikk opp mot Sandvatnet for tredje gang. Det var i grunnen ganske fint vær så lenge vi var i skogen.

Da vi nærmet oss stedet vi hadde snudd tidligere var Nuuk enda mer motvillig enn det han hadde vært dagen før. Vi lokka og vi lurte, men vi lyktes i liten grad. Det var ikke lett å være tålmodig og pedagogosk når vi følte at vi kom til å fryse ihjel hvis vi stoppet. Vi ble irritert og Per begynte å dra både hunden og pulken med seg.

Da vi kom til plassen hvor Nuuk hadde hørt et drønn dagen før var det helt stopp. Vinden var også blitt betydelig sterkere. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina. Etter hvert fikk Dakota også nok. Hun krølla seg i en ball sammen med Nuuk og det så ut til at de hadde tenkt å la seg blåse ned. Per og jeg satt på nytt en stund i vindsekken før også vi innså at det ikke nyttet. Vi gikk tilbake til hytta, Bleskestadmoen.

På hytta ble det mat før vi bestemte at nå fikk det være slutt. Vi ville ikke tvinge Nuuk flere ganger opp den samme lia. Turen skal jo også være bra for de firbente. Værutsiktene var heller ikke bedre neste dag. I tillegg var lengselen etter en dusj og ordentlig mat intens.

Vi bestemte oss for å ta de 3-4 milene vi manglet frem til Haukeli ved en senere anledning, og tok retning ned dalen mot Bleskestad og Nesflaten.

Jeg vil ikke anbefale andre å ta den samme turen som oss med tunge pulket. Terrenget var krevende, og det vi i nord ville kalt for et «gaupterreng». Selv vil jeg si at det var hakke verre enn «Gaupterreng». Det var bratt og vi måtte fire pulkene enkelte plasser, men kl. 19.00 kom vi til Energihotellet på Nesflatene. Gjett om vi var glad? GPSen viste 24 km. Vi avslutta dagen med en deilig dusj og ferske, herlige kjøttkaker i brun saus med stor appetitt.

Dag 14: Det er ingen skam å snu

Det var fortsatt svært kaldt. Gradestokken viste -26 grader på natta og -22 grader på dagen. Vi viste ikke hvor mye vind det var da vi gikk. I ettertid fikk vi vite at det var målt 15-16 m/s på Holmavatnhytta som var dagens mål. Med så sterk vind i -22 kuldegrader kjennes det ut som -60 grader.

Vi gikk ikke mange km før Per hadde to hvite flekker i ansiktet. Per har tidligere hatt frostskader i ansiktet så det var ikke annet å gjøre enn å returnere til den varme hytta.

Vi hadde som sagt ikke tilgang til Wi-Fi eller radio så vi viste ikke om det skulle bli verre eller bedre. Jeg følte at kulden var på grensen av hva jeg tålte. Det var derfor vanskelig å beslutte om vi skulle gå over fjellet. Kunne det bli verre? I tillegg viste jeg at det var stor forskjell på 700 og 1100 m.o.h.

Vi benyttet oss av satellittelefon og ringte en venn. Han kunne fortelle at på yr stod det at det ikke skulle bli verre. kl. 12.00 gikk vi derfor ut for andre gang og spente på oss skiene.

Det var ikke mye løs snø lenger. Vinden hadde formet om landskapet til harde snøbølger som pulkene tippet på når vi passerte. Vi måtte derfor stadig tilbake for å rette opp pulkene som hadde tippet. Det gikk tregt. Nuuk begynte også tydelig å vise at han ikke hadde lyst til å gå videre.

Da vi gikk opplevde vi også et par ganger at det drønnet i snøen. Det var tydeligvis et lag under som hadde dårlig hold. Vi gikk ikke i skedfarlig terreng, men Nuuk ble tydelig redd av drønnene og nektet å gå.

Vi satte i vindsekken en stund, men klokka var blitt 14.00. Vi hadde en hund som ikke ville gå og vi hadde ikke kommet lenger enn 3-4 km. Per ville videre, men jeg var ikke i tvil. Jeg ville overnatte i en varm hytte. Det fristet ikke å ende opp blåfrosen i en vindsekk. Vi snudde for andre gang. Det er faktisk ingen skam å snu. Etter disse to turene viste GPSen 11 tunge og kalde km.

På kvelden opplevde vi at Nuuk pistret og ville inn. Det har vi aldri tidligere opplevd. Vi viste ikke hvorfor det skjedde, men vi hadde en teorien om at han hadde dårligere pels enn Dakota. Det var ikke snø han kunne fyke ned i, og dermed ble det ekstra kaldt. Vi lot begge hundene ligge i uthuset i ly for vinden den natten. Da ble det stille med en gang.

Dag 7: Nydelig tur fra Gaukhei til Øyuvsbu

Vi var ferdig pakket og klar kl. 08.00. Nå var formen god og vi «skulle reise kjerringa.» Det var også denne morgenen dårlig sikt, men scootersporene var fortsatt synlig selv om det hadde kommet enda mer snø. Etter et par timer kom solen opp og vi fikk en nydelig dag over fjellet.

Stesdalsheiene er frodige og dyrerike, og på turen over fjellet så vi både ryper og storfugl. Selv om det var kommet snø samme natt var det spor på kryss og tvers. Vi så spesielt mye spor av lemmen og rev.

Dakota koste seg med alle sporene. Nuuk gikk stort sett i samme tampo, traust og rett frem mens Dakota hadde en mer intervall preget stil. Hun stoppet for å snuse på spor eller annet hun fint interessant for deretter å springe for å ta oss igjen.

Vi var på Øyuvsbu allerede litt over 12.00. Da viste GPSen 16 km. Jeg ville gjerne gå videre ettersom det var så fint vær, men Per mente at nå skulle vi holde oss til planen om å ta det med ro i starten. Slik ble det.

Alle hyttene til Turistforeningen har en hovedhytte og en sikringshytte i tilfelle brann. Vi pleide som regel å velge den minste hytta(sikringshytte) når vi bare var to. Da gikk det ikke så lang tid å få hytta varm. På Øyuvsbu var det ikke tillatt å bruke sikringshytta uten av det var krise. Vi hadde der for ikke annet valg enn å fyre opp den store hytta. På natta viste gradestokken godt under – 20 grader. Vi fikk aldri over 10 grader inne i hytta mens vi var der.

På kvelden fikk vi besøk av en rev. Den jaktet i skråningen bak hytta der snølaget ikke var så tykt. Den drev på i flere timer, og vi hadde god underholdning med å observere hvordan den hoppet opp når den skulle ha tak i noe under snøen. Artig opplevelse og fin avslutning på en flott dag i fjellet.