Andre turer – Side 3

Fra Akersvatnet til Røssvatnet

Mange gode opplevelser sitter igjen etter det som må kunne betengnes som den beste påsken dette århundre. Sol fra skyfri himmel og godt skiføre gjennom hele påsken.

Vi har i mange år hatt som tradisjon å gå fra hytta i Akesvatnet til Røssvatnet. I år tok vi denne turen på onsdag, og det skulle vise seg å være et bra valg. Vi startet tidlig med hyttenaboen og 2 av guttene våre i turfølge. Det var ikke helt skyfritt da vi startet, men himmelen åpnet seg etterhver og det ble en fantastisk dag.

Dakota var veldig gira i begynnelsen. Hun pendla hit og dit og dro i tauet alle veier, men da vi hadde gått 1 mil og var kommet ned på Gressvatnet var hun blitt bedre. Da holdt hun en ganske rett linje, og skuldrene kunne senkes, og turen nytes.

Med så fint vær ble det selvsagt lange pauser og kaffebål. Vi brukte likevel ikke mer enn 8 timer og gikk tilsammen 31,5 km. Bra start på påsken.

Finnmarksløpet

Hvis du er hunde- og friluftsintressert er det ikke dumt å ta seg en helg i Alta i midten av mars. Da arrangeres Finnmarksløpet. Europas lengste og kanskje tøffesest hundeløp. Løpet starter i Alta sentrum, krysser Finnmark til Kirkenes i øst før hundespannet snur og springer den lange veien tilbake til Alta, 1070 km tilsammen.

Jeg var i Alta sammen med Per, og vi var heldig og fikk med oss starten i Alta sentrum i 5 minus og sol. Perfekte forhold for en folkefest. Vi var tidlig ute og fikk en runde på parkeringsplassene hvor hundekjørerene hadde stilt opp spannen før start. Det var fantastisk å se de gira og glade hundene hoppe på startstreken for å komme i gang.

Det var bare et hundespann med Alaska Malamut av de vel 130 som startet. Det er forståelig, men jeg synes det er litt synd. Reine raser av polarhunder som f.eks Malamut har måtte vike plass for blandingsrasen Alaska Husky som er lettere og avlet for løp. Det er de som vinner Finmarksløpet.

15 km fra Alta finnes det et fantastisk ishotell, Sorrisniva. Vi syntes hotellprisene på ishotellet var litt for stive for oss, men vi tok en tur innom for å se kunstverket. Det var en flott opplevelse, og vi lot oss imponere av både isskulpturene, størrelsen på hotellet, isbaren og iskapellet som finnes i tilknytning til hotellet. Besøket ble avsluttet i resturanten, og den kan virkelig anbefales.

I9aQ-sclyHcJSyJUNwNengZFCWIS3ll-689mUf-eNCkQ — Gjengitt med tillatelse fra fotograf Knut-Sverre Horn i NRK

Hallingnatten (1314 moh)

Dagens tur startet fra Nesbyen alpinsenter, og målet var Hallingnatten. Etter løypekartet skulle det bli en tur på 15 km opp til toppen. Vi startet på 760 m.o.h ved siden av servicebygget til alpinanlegget, men hvis man ikke vil ha så mye stigning kan man ta heise opp og starte på 1115 m.o.h.

Etter en våt vinter føltes det fantastisk å gå på perfekt føre i nypreparerte løyper. Hallingnatten er en relativt lett topp å gå til med «trikkespor» helt opp. Turen opp tok oss 2,5 time. Da hadde vi et par drikke- og appelsinpauser.

Det var ikke helt klart på toppen denne dagen, men på gode dager kan man se både Hallingskarvet, Hemsedalsfjellene og Gaustatoppen. Vi var ikke så heldig denne gangen, men turen var fin likevel.

Hundene fikk kjørt seg nedover. Dakota som hadde jobbet hardt i oppoverbakkene ble sliten på slutten. Turen avsluttet vi med kaffe og nystekte vaffler på kafen på alpinsenteret. Kan en dag bli bedre?

Fottur på La Palma

Når du blir lei av å gå tur innpakket i flere lag med klær og med hodelykt på hodet kan en tur sørover til sydlige strøk være et bra alternativ. Vi lot i alle fall stormene få rulle innover kysten mens vi satte oss på flyet til La Palma. La Palma er den nordvestligste av de sju store Kanariøyene. Den kalles «La Isla Bonita» – den vakre øya. Øya har ikke like mange strender som Tenerife og Grand Canaria. Det er trolig årsaken til at denne øya ikke har så mange turister. For de som ønsker fotturer er denne øya perfekt.

Vi reiste sammen med et reiseselskap og hadde 4 dager med guide og to turer alene. Det er ikke vanskelig å finne frem selv, men det er behagelig at noen arrangerer alt for deg. Du trenger ikke tenke på annet enn hva du skal ha på deg. Vi var også heldige og fikk en usedvanlig god lokal guide som fortalte om alt fra geologi, historie, biologi, teknikk og kjærlighetshistorier og lokale sagn.

La Caldera de Taburinete

Den første dagen gikk vi i La Caldera de Taburinete. Det er er en nasjonslpark som ligger midt på øya. Den er omgitt av flotte fjeltopper som er 2500 m høye. La Caldera de Taburinete er også et av verdens største vulkankrater. Turen startet på 1400 m høyde. Vi gikk 16 km, ca 850 meter nedstiging og ca. 100 meter stigning. Med andre ord en lett og fin start i frodig natur og godt vær.
Vulkanruten

Den andre flotte turen vi gikk var sørover etter vulkanruten. Jeg syntes det var den beste turen. Turen startet på 1440 meters høyde, fra El Pilar. Vi gikk mot Las Deseadas, som er to gamle kratere. Det siste utbruddet fra vulkanen var i 1949. Toppen ligger på 1949 meter over havet, og derfra kunnne vi se over til Tenerife og La Gomera. Etter 19 km kunne vi avsluttet i en bar i Fuencaliente.

Urskog

La Palmas har en vakker ikke-tropisk regnskoglandskap, Los Tilos. Skogen er vernet på grunn av alle plantene, et biosfærreservat. Vi besøkte reservatet, og opplevde en frodig skog med mange ulike fugler, planter og trær. Da vi kom ut av skogen avsluttet vi med å gå ned til i byen San Bartolo.

La Palmas høyeste fjell – Roque de los Muchachos

Den siste dagen tok vi turen til La Palmas høyeste fjell, Roque de los Muchachos. Vi startet ved fjelltoppen Pico de la Cruz, som ligger på 2350 meters høyde. Etter bratt stigning nådde vi et fint utsiktspunkt hvor vi kunne se ut over La Palmas grønne nordside. Etter ytterligere litt stigning når vi toppen av Roque de los Muchachos, 2426 meter over havet. Til sammenlikning er Galøpiggen på omtrent samme høydemeter, 2469 meter.

75 prosent av alle nettene på La Palma er stjerneklare med lite lysforurensning. Det gjør øya til et av den nordligste halvkules beste steder for observasjon av verdensrommet og stjernene. Jeg telte 14 teleskoper. Et av teleskopene skal være blandt verdens største teleskop, Gran Telescopia Canaria og La Palma observatoriet.

Vi syntes dette var vel verdt pengen, og er klar for nye vinterstormer og mer mørketid..

Høsttur fra Akersvatnet til Dalsgrenda

Hvis man ønsker seg en enkel tur i lett og vakkert turterreng vil jeg anbefale en tur fra Akersvatnet og ned til Øverdalen i Dalsgrenda. Turen er 15,5 km lang og passer veldig godt til barn siden det er få oppoverbakker.

Jeg har hytte ved Akesvatnet og bor i Dalsgrenda derfor tar jeg ofte denne turen både sommer og vinter. En fin helg i oktober 2016 var jeg så heldig å få følge av Heidi. Hun hadde med seg sine to flotte Malamutter, Nuka og Maja. Selv hadde jeg kun med meg Nuuk med siden Dakota hadde løpetid.

14724395_10210758931837731_7377160563253794577_n

Vi kjørte etter anleggsveien langs Akesvatnet til parkeringsplassen ved Nevertjønnlia. Den ligger like før anleggsveien går ned til Statkrafts demning i Akersvatnet. Det kan være litt vanskelig å finne stien med det sammen, men hvis man går opp til 22 kV høyspenlinjen før man dreier mot venstre dukker stien som regel opp.

Vi fant i alle fall stien greit. Da vi kom opp den lille stigningen i begynnelsen fikk vi en fin utsikt ned dalen som vi skulle gå. Utsikten kunne vi nyte mens vi gikk nedover. Det gikk greit å gå. Det var tørt og lite is. Vi så noen ryper, og Nuka og Maja kjente lukta av rein. Heldigvis var hundene godt festa i eieren så det skjedde ikke noe mer dramatisk enn at det tok litt tid å få de rolig så vi kunne fortsette turen.

Etter ca 6 km kom vi til en liten fjell gård, Reinhagalia. Reinhagalia var bebodd frem til slutten av 60 tallet. Det er rart å tenke på i dag at man kunne bo så lang fra vei og folk, og uten strøm og innlagt vann. Og ungeflokkene var store. Oleanna og Kristen f.eks hadde 9 unger. Oleanna og Kristens sin sønn Øyvind overtok gården i 1924, og han og Magnhild var de siste som bodde på Reinhagalia. I dag brukes gården av etterkommerne til Øyvind og Magnhild som fritidsbolig.

Det er to hus på Reinhagalia. Det minste bygget står åpent for turfolk. Det er jo en fantastisk gest av eierne. For oss passet det spesielt godt denne dagen siden det var litt vind. Vi kunne koste oss med matpakke og termos inne. Vi fikk også en hyggelig prat med 2 hyggelige sambygdinger, Bjørg og Bjørn. De hadde også hadde tatt turen innom gården.

Etter lunsj traska vi videre, og nå på en tydelig sti. På slutten av turen passerer vi 3 nedlagte gårdsbruk, Hølbekkmoen, Kjelddalsenget og Bjerklia. Etter Bjerklia gikk vi ned skaret og kom ned til Flåenget som ligger øverst i Øverdalen. Vi hadde ikke noen som kunne hente oss. Vi gikk derfor ned Øverdalen etter veien og rett heim. Både hunder og hundeeiere var fornøyde og syntes de hadde hatt en fin søndagstur.

Fra Gressvatnet til Røssvatnet

Etter 2 dager på vår private hytte med forefallende vedlikehold var både jeg og hundene overmodne for en tur. Været var flott og valget falt på en bit av Nordlandsruta, fra Gressvassdammen til Røssvatnet via Spjetfjelldalen.

For å komme dit må man ta av fra E12 til Sverige like før man kommer til Umbukta Fjellstue. Fra E12 følger man en anleggsvei i 45 km. Veien går rundt Akersvatnet, via Kjensvatnet og ender opp på Gressvasdammen.

Det er satt opp et informativt skilt ved Gressvasdammen med kart og beskrivelse av ruta nordover til Umbukta og sørover til Gressvasshytta.

Hundene var gira så de første km var det mer løping en det som godt var. I den første delen av stien var det mange store steiner, skråt og ulendt. I tillegg var det is i skyggeparti, og sleipt og vått der sola hadde fått tak.

Etter 3-4 km begynte hundene å roe seg så mye at turens første bad kunne gjennomføres. Selv i 0 grader syntes Malamuttene det var deilig å kjøle seg ned i Gressvatnet.

Da vi hadde passert Ridaren kom vi til reingjerdet. Her fikk vi fin utsikt til Nord Norges høyeste fjell, Oksskolten. Vi fikk også se rein noe som førte til en ny runde med gira hunder og en motvillig eier lett joggende på slep.

Over Oksfjellelva gikk vi over denne fine brua. Dakota var skeptisk, men da både jeg og Nuuk gikk kom hun forsiktig etter.

Vi trava videre inn i den vakre Spjetfjelldalen og stoppa ikke før vi kom til Balskøta.

Ved Balskøta ble det endelig pause. Ettersom jeg ikke hadde termos med måtte jeg lage bål for kaffe måtte jeg bare ha. Det passet egentlig fint for jeg var våt til langt opp på leggen. Jeg hengte både sokker og sko til tørk ved bålet, mens de våte føttene fikk tørke i sola.

Jeg hadde heller ikke klart å få med meg en kopp, men løste det ved å drikke av lokket på kaffekjelen. Det er utrolig hvor kreativ man blir når man bare må ha koffein.

Etter pausen bar det videre sørover og opp i dalsida til den vestlige delen av Artfjellet. Helt på slutten gikk vi ned fra Artfjellet til fv. 324 ved Røssvatnet. Derifra gikk vi vestover langs fylkesveien til Steikvasselva og hytta til min mor. Det ble en tur på ca 25 km og anbefales. Vakkert, fint og lett terreng boortsett fra de første km fra dammen som var litt glatte da jeg gikk.

Fagernesfjellet i Narvik

Gjennom jobben min i Statnett er jeg ofte på reise. Da forsøker jeg alltid å få lurt inn en liten tur på ettermiddagen. Det er alltid spennende å gå på tur i nye omgivelser. Når jeg besøker Narvik er turen opp til toppen av Fagernesfjellet, Linken, en klassiker. Linken ligger 1003 m over havet, og er det høyeste punktet på Narvikfjellet skisenter.

Jeg snørte på meg mine nye fjellsko og la i vei fra hotellet og opp mot fjellheisen. På vineren og i sommer månedene kan man ta gondol opp til 656 meter over havet hvis man ikke er så gira på trim. Jeg er gira på trim, og dessuten er vi kommet til september. I september er heisen stengt så det var ikke et alternativ for meg uansett.

Jeg fortsatte fra fjellheisen på apostlenes hester etter en grus vei som slynger seg oppover alpinbakkene. Grusveien ligger veldig sentralt til og mange av Narviks innbyggere bruker denne veien til trim. De går, jogger og sykler, og det som er så hyggelig er at samtlige hilser på deg med både smil og nikk. Og det selv om de nærmest kommer på en endeløs rekke når det er godt vær. Denne dagen var det fantastisk høstvær og jeg hilsa meg oppover.

Midt oppi bakken passerte jeg Johnsbu. Her kan du leie lokaler hvis du har et arrangement. Mot betaling fyrer de også opp i lavoen hvis du ønsker det.

Veien ender når du kommer opp til Fjellheisresturanten 656 meter over havet. Når resturanten er åpen kan du nyte utsikten til et glass med noe i. Resturanten var desverre ikke åpen i dag så jeg hasta videre oppover.

Etter at jeg hadde passert resturanten ble det mindre folk og jeg kunne gå hvor jeg ville. Jeg fulgte en sti som gikk på sørsiden av fjellet. Da jeg kom opp til Linken fikk jeg om mulig enda flottere utsik. På klare dager ser du Lofoten. Etter en liten pust og litt fotografering bar turen ned igjen. Jeg jogga ikke og brukte 3 timer opp og ned. Denne turen anbefaler jeg for alle som er innom Narvik. Kjempe fin kveldstur.

Rabothytta

Jeg hadde lenge gledet meg lenge til å vise hele den oprative ledelsen til Statnett i Nord- og Midt Norge den flotte Rabothytta i Hemnes kommune. Rabothytta ligger på 1200 meter over havet rett ved Okstindbreen og de fantastiske Okstindene. Hytta har panoramautsikt mot både Okstindene og utover Helgeland.

Skuffelsen var derfor stor da jeg fikk se værvarslet noen dager før de skulle komme, liten storm og store mengder nedbør. Heldigvis ble det ikke fult så ille, men med en vindstyrke på 12-14 m/s, sludd og tett tåke var ikke akkurat værgudene på vår side.

For å komme oss til hytta tok vi av fra E6 i Korgen og kjørte opp Leirskadalen og etterhvert på en anleggsvei opp Leirbotn. Anleggsveien går opp til ca 700 m over havet. Der parkerte vi bilene og fortsatte til fots etter en godt merket sti.

Regnet pisket oss i ryggen hele veien opp. Det var derfor en fantastisk opplevelse å komme inn til en varm hytte og få av seg våte klær. Det var ikke alle som var like godt trent, men vi brukte mindre enn 2 timer opp.

Stemninga i hytta var god mens vinden fortsatte å piske regnet vannrett mot de store vinduene. Maten måtte vi lage selv, og det var heller ingen andre som ryddet etter oss. Alt måtte vi ordne. For mange var det også en ny opplevelse å sove i lakenpose og dele rom med en kollega. Det gikk forbausende fint, og tilbakemeldingene var gode.

Jeg tror absolutt dette er en fin plass å ha en ledersamling på. Det blir uformelt og vi må gjøre ting sammen, lage mat, vaske og hente ved. Alle må bidra, vi utvikler samarbeidet og blir bedre kjent med hverandre. Det er en billig og god måte å bygge effektive team på.

Mitt inntrykk var at de som deltok på denne samlingen var veldig godt fornøyd til tross for det grusome været. De fremhevet også den fysiske utskeielsen som noe positivt.

Bildet ovenfor viser oss mens vi ventet på de siste. Vi stod tett som Keiserpingviner for å holde varmen.

Nuuk hjalp til med bæring av mat og utstyr.

Halveis opp står Steinbua. Ikke akkurat luksus, men et kjært landemerke for de som tar turen forbi.

Slik ser Rabothytta ut i fin vær.