Trappers Trail

Trappers Trail, verdens nordligste hundeløp, gjennomføres i spektakulær natur på Svalbard hvert år i april.

Løpet starter nedenfor byhundegården i Longyearbyen og målgang er ved Huset i Longyearbyen. Løypa er totalt 70 km, og løpet går over to dager med overnatting i telt ved Bikkjebu. Alle må ha med obligatorisk utstyr som sjekkes ved start og målgang.

Rago og jeg var «rookie» på Trappers Trail 2023. Vi hadde aldri gått så langt med tung pulk på bare to dager tidligere. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, men Rago virka gira og det var jeg også. Det var fint vær, god stemning og jeg gledet meg til turen.

Starten gikk bra. Rago var ivrig og underlaget hardt. Det tok ikke mange minuttene før vi hadde lagt bak oss de første 6 km. Vi krysset veien til gruve 7, og tok fatt på Todalen.

Bakkene opp Todalen ble tunge for oss. Sola stekte og Rago var lite villig til å hjelp meg. Han ville heller rulle seg i den deilige snøen.

Da vi nesten var kommet opp ble vi tatt igjen av Gaute og hans 9 grønnlandshunder. Det hjalp litt på engasjementet til Rago, men jeg pustet lettet ut da vi passerte Fritham og de siste høydemeterne var lagt bak oss.

Ned Bødalen gikk det lettere.

Gjennom Colesdalen gikk det også jevnt og trutt. Etter fem timer og 40 km fikk vi en varm mottakelse på Bikkjebu. De fleste var kommet, men vi var heldigvis ikke sist. Jeg var strålende fornøyd med både opplevelsen, været, løpet og ikke minst, Rago.

På kvelden var det samling i hytteveggen med bålpanne og grilling. Været var upåklagelig og stemninga var topp.

Omgivelsene var nydelige og inspirerte til en malings økt i det fine været.

Min kjære trofaste flybårne handler fra fastlandet hadde satt opp teltet for meg. Jeg kom til dekket bord og kunne gå rett i soveposen etter en fantastisk flott dag og sovnet umiddelbart til majestetiske farger.

Etter en god natt i teltet var det frem med skiene igjen. Vi som gikk på ski fikk starte en time før de store spannene. Været var like fint, og vi gikk tilbake gjennom Colesdalen og videre opp i Fardalen.

Alle kom omtrent samtidig til den berykta Fardalsbakken, og absolutt alle passerte meg og Rago opp bakken.

Det var fryktelig tungt, men det meste var glemt da vi kom opp til Longyearpasset og vi kunne sette utfor Longyearbreen.

Det gikk fort ned Longyearbreen, og plutselig var vi ferdig med et utrolig artig løp og årets flotteste skitur.