Andre turer – Side 2

Øyfjellet

Øyfjellet er et fjell i Vefsn kommune rett ved Mosjøen i Nordland. Fjellet har flere topper. Den høyeste heter Stortuva og måler 818 meter over havet. På Øyfjellet ble det tilrettelagt med en veldig fin steintrapp og Nord-Norges første via farrata i 2018. Via farrata er italiensk og betyr jernsti. Jernstien på Øyfjellet er en fast montert wire i fjellet.

Jeg syntes dette hørtes spennende ut. En jernsti i mitt nærområde! Det måtte inspisere. Jeg inviterte derfor like godt hele ledergruppa mi i Statnett til en tur opp på Øyfjellet en vakker dag i slutten av august.

For at turen skulle være trygg fikk vi med oss to trivelige guider fra Naturlige Helgeland. Turen startet med at vi fikk utdelt hjelm og klatresele som ble tilpasset til hver enkelt. I tillegg fikk vi en falldemper med to slynger med karabinkroker. Disse skulle vi feste til wiren og flytte en og en forbi ankerfestene i fjellet.

Før vi kunne begynne med klatringen i jernstien måtte vi gå ca 300 høydemeter i den nylagte steintrappa. Trappa var virkelig vakker, og fint tilpasset terrenget. Det gikk imidlertid temmelig bratt opp så vi tok det med ro.

Turen opp jernstien var en opplevelse. Man kunne gjøre klatringen enkel ved å dra seg selv etter wiren eller man kunne bestemme seg for at man kun skulle bruke fjellet. Jeg klatret stort sett i fjellet, men enkelte plasser måtte jeg «jukset» litt og tok wiren til hjelp.

Halvveis opp var det matpause. Vi kunne nyte været og utsikten mens vi med stor appetitt fylte lagrene.

Etter lunsj fortsatte vi vider opp til 660 høydemeter.

På toppen koblet vi oss ut av sikringswiren og tok et stolt gruppebilde. Det skulle bare mangle med så fin bakgrunn. På turen ned tok vi trappa. Det ble mange trinn, men da vi kom ned til ca. 70 høydemeter gikk vi ut av trappa og bort til Mosjøens populære zipline.

Den hadde vi bestemt oss for prøve. Vi fikk nye instrukser og mer sikkerhetsutstyr før vi kunne slippe oss over det 700 m lange spennet over elva , Vevsna.

Vi avsluttet med et luftig svev i 60 km/t som til slutt endte i hagen på Fru Haugans hotell. Det var praktisk for vi var flere som var tørste etter mange timer på tur i varmen.

Både jernstien og ziplineren er absolutt noe jeg vil anbefale til både liten og stor. Her trengs ingen avanserte klatreferdigheter på forhånd, bare turglede og normal god form.

Rørosløpet 2019

Rørosløpet har jeg lenge hatt lyst til å delta på, og i år passet det. Vi hadde tid og anledning, og det var bare en uke til vi startet videre nordover til Nordkapp. Vi så på deltakelsen som en mulighet for å få en gjennomkjøring av hundene, skiformen og utstyret før turen.

Rørosløpet er et hundeløp som går over to dager. Etappene er 30 km både lørdag og søndag. Løpet er åpent både for slede og nordisk stil. Vi stilte i 1 spann nordisk stil. Det vil si en hund med pulk som inneholder obligatorisk utstyr mens eiere går på ski eller snørekjører bak.

Løpet starter ved Vauldalen fjellhotell som ligger i Femundsmarka 4 mil øst for Røros. Vi kjørte derfor dit på fredag kveld og ble godt mottatt med kaffe og heimebakte småkaker. Det var en opplevelse bare å se så mange hunder samlet på et sted. 55 deltakere var påmeldt, hvor mange hunder hver deltaker hadde vet jeg ikke, men det kunne ikke være få. En av de første vi møtte da vi kom til Vauldalen var Inger. Hun er eieren av Cooper, og Cooper er Dakotas bror. Artig å se hvor stor og flott han var blitt.

Vi har aldri tidligere vært med på hundeløp så jeg var veldig spent. Alle i nordisk startet først før de større spannene fikk slippe til. Det snødde og var litt vind da vi startet, men hundene virket gira og glad, og det gikk i det minste fort ut fra start.

Det tok ikke mer enn 3-5 km før vi ble tatt igjen av flere store spann. Det snødde tett på det tidspunktet, men vi fortsatt i sporet til de som hadde passert oss. Det skulle vi ikke gjort. Plutselig hadde vi tatt igjen 4 spann som stod fast i en snørik li uten mulighet for å komme videre. En hadde gått feil og en hel rekke hadde fulgt i det samme feile sporet inkl. oss. Frustrasjonen var tydelig hos hundekjørerne som bare bestod av juniorer.

Det var ikke annet å gjøre enn å ta opp kart, kompass og GPS. Det ble litt «grynning» i snø, men etterhvert fant alle tilbake til løypa. For oss betydde ikke denne avstikkeren noe, men jeg hadde ondt av juniorene som hadde mistet så mye tid. De var jo bare unger i mitt hode. Forhåpentligvis lærte de noe, og ble litt klokere til neste gang.

Dag to gikk veldig mye bedre enn første dag. Været og føre var bedre, og hundene begynte å få en forståelse for konseptet. Våre hunder er ikke vant med at de skal spring når de har pulk. Ofte går jeg eller Per først så kommer de etter, men her skulle de dra oss samtidig som de hadde pulk. Det var nytt, og noe de ikke var vant med, og slett ikke noe de hadde tenkt å begynne med helt av seg selv. 3 mil uten stopp var heller ikke noe vi hadde gjort før. Nuuk viste tydelig at han syntes det burde være pause flere ganger på dag 1. Han la seg rett og slett ned ved siden av løypa. Dag 2 gikk det bedre.

Vi syntes likevel at vi hadde en fin tur med mange nye opplevelser. Vi fikk møtt og snakket med mange hyggelige og erfarne hundeeiere, gått i fine løyper i vakker natur, spist god heimlaga mat på Vauldalen fjellhotell, og fått erfaring i en ny aktivitet.

Jeg lot meg imponere av flere hundekjører, men det som imponerte mest var de unge kjørerne. Den yngste bare 11 år. Hvordan klarte de å håndtere et helt spann? Det var bare helt utrolig bra. Selv hadde jeg mer enn nok med å få mine to til å gjøre det jeg vil.

Virvatnet

Ved Virvatnet på Indre Helgeland ligger Virvasshytta. Det er en todelt hytte hvor den ene delen eies og driftes av Polarsirkelen Turlag, og den andre delen av Rana Jakt- og fiskeforening.

Jeg tok turen til Virvatnet siste helga i april sammen med Vanja. Vanja er en trivelig, sprek og turglad jente som jeg trivest på tur sammen med. Hun en også en ivrig isfisker.

Vi kjørte E6 nordover gjennom Dunderlandsdalen, og tok av mot Virvassdalen like nord for Krokstrand. Der går det en anleggsvei opp Virvassdalen. Anleggsveien brukes som scooterløype på vinteren som vi hadde tenkt å følge.

Det hadde vært varmt de siste dagene før vi dro så jeg var spente på føre. Det viste seg å være verre enn hva jeg hadde sett for meg. Det var flere partier hvor veien hadde kommet frem og vannet flommet. Humøret var imidlertid på topp, og vi var glad over å være på tur igjen. Skien gled godt på det våte føre, og i følge Vanja hadde vi også feste på skiene selv om hverken hun eller jeg hadde smurt. Jeg var ikke helt enig, men hekta meg på Dakota så jeg kunne få litt hjelp i oppoverbakkene.

På Virvatnet møtte vi kjente. Terje, en kollega fra Statnett og kompisen hans var på tur med hundespann. De hadde slitt med sledene over isen hvor det var mye overflatevann. De hadde heller ikke fått så mye fisk som de hadde håpet, men de virket likevel glad og fornøyd i lyngen der de satt og koste seg med «forskjellig».

Hundene ville ikke gå på isen på Virvatnet på grunn av alt vannet så jeg droppa isfiske, men Vanja fikk to fine ørreter i løpet av helga. Jeg og hundene var fornøyd med at vi fikk en fin tur sammen med Vanja.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er en av mange topper med det navnet. Det kommer av at veter eller varder har 1000 års tradisjon med varsling av krig og ufred. Tradisjonene med varslingsvarder kan føres tilbake til midtene av 900 tallet. Systemet gikk ut på at man laget ildvarder (bål) på høye fjell (veter) som man kunne se fra det ene til det andre. På den måten fikk man varslet om farer. Fra Veten i Dalsgrenda kan man f.eks se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg har ofte tur til «min» Veten. Det er en tur som jeg kan starte direkte fra huset hvor jeg bor. De fleste gangene går jeg bare til Tindan som er den første toppen du kommer til etter at skoggrensa er passert. Tindan ligger på 451 m.o.h. Veten (i Dalsgrenda) ligger på 707 m.o.h.

For de som ikke bor på Stien kan man parkere på parkeringsplass nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten, alternativt kan man kan gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Etter bare noen hundre meter møter man denne fine benken som er laget av en sambygding som syntes vi trengte en plass for hvile. Det går bratt oppover, men når skoggrensa er passert blir man belønnet med fin utsikt med mindre det er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen var det tåke, men postkassen med bok for å skrive navnet sitt fant vi da vi passerte Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan går man på berg så og si hele veien opp til Veten. Det er fint å gå, men når det regner eller er is anbefaler jeg ikke folk å gå opp denne veien hvis de ikke har vært der tidligere. Berget blir glatt når det regner, og det er lite som holder igjen om du faller. Det er særlig det siste stykket før du kommer opp på toppen som er vanskelig når det regner.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Jeg og hundene kom oss opp på Veten denne dagen til tross for regn og vind, og jammen lettet ikke tåka så mye at vi fikk sett litt av den vakre bygda som ligger nedenfor. 🙂

Tortenviktinden (Pollatindan)

I helga våknet vi til nydelig høstvær. Vi bestemte oss derfor for at dagen var perfekte for en tur til Tortenviktinden (1027 moh). Tortenviktinden er en del av Pollatindan og ligger i Lurøy på grensen til Rana kommune.

Vi kjørte Kystriksveien (RV17) til Flostrand i Sjona. Her pleier vi å parkere ved grendahuset når vi går denne turen på vinterene. Denne gangen paserte vi Flostrand og svingte av Kystriksveien like før vi kom til Tortenvika. Her er det en stor rasteplass og en merket sti opp til Tortenkøta.

Tortenkøta er et populært og lett tilgjengelig dagsturmål, og egner seg godt for barnefamilier. Den er også en del av Ranatrasken og fikk derfor æren av et besøk av oss. Turen opp til køta er ikke mer enn 1-2 km så det ble litt i korteste laget for to voksne så vi fortsatt videre oppover mot Tortenviktinden.

Jo lenger opp vi kom jo mer is og snø møtte oss, men været var fint og det var nesten ikke et vindpust. Dakota hadde gleden av å knuse isen på vanndammer som vi passerte ellers var det helt stille.

Da vi kom opp på 800 moh var det begynt å bli isete og glatt, og da vi hadde besteget ytterligere 100 meter bestemte vi oss for rett og slett å snu. Det er som kjent ingen skam å snu i følge fjellvettreglene. Været var flott, men vi er vel blitt for «gamle» og redde for å ramle på isen. Vi tok en kaffe mens vi koste oss med panoramautsikt utover Helgelandskysten før vi startet turen ned igjen.

Det er bratt, men heldigvis er fjellet ganske ru. Det sitter godt under fotsålen når man passer på å ikke gå der det er vått. Vi kom oss i alle fall trygt ned og syntes vi hadde hatt en strålende tur selv om vi ikke kom helt på toppen.

Sauvatnet

Fot

Søndagsturen denne helga ble lagt til Sauvasshytta. Sauvashytta eies av Polarsirkelen Turlag og ligger 12 km fra Umbukta Fjellstue. Stien er godt merka og starter bak Campingvognleiren i Umbukta.

Det var stek vind da jeg og hundene begynte turen i Umbukta, men fine høstfarger. Etterhvert som vi kom opp i høyden møtte vi også regnet og enda mer vind. En positiv hendelse underveis var at vi møtte et hyggelig par som kom var på vei til Lindesnes fra Nordkapp. De hadde gått i over 2 måneder og hadde lagt bak seg ca. 120 mil. Om ca 2 uker håpet de å være kommet halvveis. For meg var det intressent og inspirende, men både jeg og de måtte videre.

Etter 2,5 timers vandring kom jeg opp til Sauvasshytta Inne var det varmt og godt og veldig rent og ryddig. I hytteboka kunne jeg se at det hadde vært en gjeng med damer på overnattingsbesøk før meg. De hadde nok ordna opp.

Jeg spiste matpakken min inne og starta på turen ned.

Siden jeg akkurat hedde gått denne veien og viste at det ikke var rein fikk hundene springe litt løs. Det satte de stor pris på. Nå hadde jeg vinden i ryggen og hunder som trakk så jeg fikk god fart. Det endte selvfølgelig med et fall, men heldigvis uten større bruddskader. Jeg tok det litt mer med ro, men tok likevel igjen 9 trivelige damer på tur ned.

Blandt damene var det også noen kjente så det endte med at turen ble avsluttet på Umbukta fjellstue med kaffe og vaffler og en hyggelig prat.

Kvitsteindalstunet

Lørdag 2. september feiret Polarsirkelen Turlag 90 årsjubeleum og innvielse av ny hytte på Kvitsteindalstunet. Hytta ligger ved Kallvatnet i Rana kommune og er en del av Nordlandsruta. Kvitsteindalstunet er en av de hyttene det er naturlig å overnatte på hvis en f.eks skal gå Norge på langs.

Helga begynte perfekt for meg og Dakota. Vi startet med hyttetur til Kallvatnet sammen med gode venner. Der fikk vi servert smalahoved og kålstappe og god drikke.

Per og Nuuk tok seg frem til Kvitsteindalstunet med å gå fra Umbukta til Sauvasshytta. Der overnatta de før de gikk videre til Kvitsteindalstunet.

Lørdag fikk vi båtskyss frem til Kvitsteindalstunet. Dakota fikk sin første båttur i åpen båt. Det gikk fint, men hun ble litt lei etter en stund. Båtturen tok sin tid siden vi måtte kjøre veldig forsiktig for ikke å slå påhengsmotoren i en av de mange steinen som stakk opp.

Da vi kom til Kvitsteindalstunet møtte vi Per og Nuuk. Det var enda en stund til festen startet så vi tok med bøtta og dro på multetur. Multemyrene var fulle så det gikk fort å fylle bøtta.

På ettermiddagen begynte feiringa med taler, gaver, musikk og deilig middag. Den var Souvas fra Artic Rein og Vilt. (ARV) som stod på menyen, og det var Mo i Rana sin beste kokk, Svein Jæger Hansen som tilberedte maten.

Souvas fra Artic Rein og Vilt ble i 2017 kåret til årets produkt av Landbruk og matdepartementet. Det ble også servert Villmarksakevitt for de som hadde lyst og mulighet for å smake på enda et lokalt produkt.

Da maten og kaffen var fortært tok vi sekkene på oss, og gikk tilbake. Vi gikk 12 km etter en fin og T-merket sti, men vi fikk ikke sett så mye. Det ble tåke og etterhvert måtte også hodelyktene frem. Vi kom oss uansett greit til bilen og var fornøyd med festen og helga.

Okstindene

Feil

Denne videoen finnes ikke

Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området kanskje på sitt flotteste særlig hvis man tar turen i strålende sol.

Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.

Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.

Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.

Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på langrennski. Ulempen er selvsagt at jeg ikke får det like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er selvsagt best for hundene.

Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.

Det ble topptur til Okstinden denne gangen, men da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurven med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.

Fra Akersvatnet til Øverdalen i Dalsgrenda

Påsken ble avsluttet med en fint tur heim fra hytta. Det gikk litt trått i begynnelsen for det var mange lukter i hytteområdet som skulle undersøkes, men da vi kom ned på Akersvatnet fikk Nuuk og Dakota fart på seg. Det var fint føre, hardt og glatt.

Etter 10 km kom vi til Nevertjønnlia. Der ligger noen hytter, og fra Nevertjønnlia er det derfor merket scooterløype ned til Øverdalen. På vinteren går løypa etter fjellet, mens på sommeren er det vanlig å følge dalen. Det går ganske bratt opp fra Nevertjønnlia, men når vi er kommet opp følger vi fjellryggen og blir belønnet med en fantastisk utsikt mens du følger fjellryggen mot Dalsgrenda.

Det er ganske bratt nedkjøring på slutten, men siden jeg observerte mye spor etter rein var det uaktuelt å slippe hundene løs. Det gikk likevel forbausende bra. Nuuk har lenge vært flink til å springe rett bak meg når det går nedover, men denne dagen så det ut til at Dakota også hadde forstått at det var lurt.

Det er 25 km til brua i Øverdalen fra hytta vår. Vi bruke 3,5 time. Det er nok rekord. Hundene var i god form etter mange gode turer i påsken.