Strålende sol fra skyfrihimmel var det som møtte oss da vi våknet på Ny-Sulitjelma på dag 2 på turen rundt Sulisfjellene.
Det var en glad gjeng som kjempa seg opp den bratte lia rett overfor Ny-Sulitjelma fjellstue.
Vi tok av oss skiene for å få bedre tak. Det var tungt, men det gikk.
Da vi kom opp til ca 900 moh ble vi belønnet med herlig utsikten mot Sulitjelmaisen, Vagnatjåhkka og Stortippen mens vi spiste lunsj.
Etter lunsjen fortsatte vi ned til Storelvvatnan som vi kryssa før vi fortsatte videre etter sommerstien (Nordlansruta, Nordkalottleden og E1) mot Sorjoshytta.
Det var helt magiske forhold.
På Sorjoshytta var det god stemning og kos i hytteveggen. Vi var takknemlig for det flotte været og glad for at vi var kommet frem. Værvarselet for den neste dagen var temmelig dårlig så det var deilig å være innlosjert i trygge omgivelser.
Sulisfjellene er majestetiske og jeg har tidligere skildret fantastiske turer dit i denne bloggen. Årets vårskitur 2024 ble derfor planlagt til nettopp Sulisfjellene.
Vi var full av pågangsmot da vi startet fra Kirka i Sulis og fulgte veien opp mot DNT hytta, Ny-Sulitjelma. Været var ikke strålende, men yr hadde lovet oss bedre vær etterhvert.
Det gikk bratt oppover og jeg var spent på hvordan hundene ville reagere på den brutale starten. Pulkene var fylt med mat og utstyr for en uke. Rago hadde 40 kg og gamle Nuuk 32 kg. Per og jeg hadde hver vår sekk på ca. 10 kg.
Det gikk overraskende bra, men vi tok oss god tid, og vi gav dem god hjelp de bratteste kneikene.
Vi tok en pause i vindsekken på tur opp så hundene skulle få tid til å kjøle seg ned.
Det var isete og lite snø da vi kom opp til krysset før Ny-Sulitjelma fjellstue.
Vi fant hytta, Ny-Sulitjelma, som drives av Sulitjelma og Omeng Turistforening.
Etterhvert kom resten av turfølge. Per hjalp dem ned den siste skavelen så de skulle slippe å ramle som meg. Vi avslutta dagen med bacalao og hyttekos og var glad for å være på tur igjen.
Etter en god natt med søvn var det en ny runde med morgenstell. Det første på lista var alltid mat til hundene, og hundene satt som vanlig forventningsfulle utenfor hytta og ventet.
Da matmor, Kristin, endelig viste seg i døra med matbøtter var det slutt på freden. Da hylte alle hundene i kapp og gledet seg til frokost.
De fikk en blanding av vann kjøtt som ble delt på de 28 hundene.
Da både to og firebente hadde fått mat og drikke, hytta var vasket og vedkassen fylt opp, pakket vi sledene og lot hundene starte.
Vi kjørte en liten runde på fjellet. Der ble det noen km i løssnøen før vi var tilbake på det litt enklere scootersporet igjen. Vi hadde retning mot sør og var på vei tilbake til Sörsjöen.
Da GPSen viste 43 km var vi kommet til en gammel tømmerstue, Brottbäckstugan.
I Brottbäcksstugan var det en gruve i midten og to store sengebenker uten madrass på hver side.
Jeg hadde ikke underlag med, men sov overraskende godt på trebenken. Litt stiv da jeg våknet, men det gikk seg til.
Det var blitt varmegrader da vi startet fra Brottbächsstugan. Det førte til glattere spor, men hundene fikk det varmt. De nappet snø og rullet seg i snøen så snart de hadde sjansen.
Vi kjørte parallelt med Fulufjället nasjonalpark. Da vi nærmet oss Sörsjöen gikk tempoet til hundene opp. Etter fem dager var de glad for å komme heim til en velfortjent hvile, og jeg unte dem selvsagt det. De hadde vært veldig flinke. GPSen viste 46 km. Totalt hadde de gått 160 km på fem dager.
Jeg var mektig imponert over både hundene og eierne. Det var fantastisk å både se og oppleve at Malamutene kan være perfekte sledehunder. Nydelig tur og opplevelse!😊 Kan absolutt anbefales.
Det var klart, men det blåste godt da vi våknet. Værvarselet viste at vinden skulle øke. Vi diskuterte litt frem og tilbake, men kom frem til at det var tryggest å kjøre ned fra høyfjellet for å komme mer i ly fra vinden.
Vi hadde fin tur ned fra Rörsjö. Sola skinte, omgivelse var flotte, vinden kom i ryggen og hundene var glade. Sporene var løse så det gikk greit å bremse så både to og firbente kom seg ned alle bakkene uten problemer.
Vi kjørte ut av Fulufjället nasjonalpark og inn i Lillådalens naturreservat, og videre inn i Drivdalen naturreservat. Det ble mørkt før vi kom frem så hodelyktene måtte plukkes frem.
Da vi stoppet ved Drevfjällstugan var klokka blitt nesten 18.00 og GPSen viste 31km. Ved Drevfjällstugan var det lunt og bra for både hunder og mennesker så her ble det overnatting og mat. Middagen ble som vanlig sein, men den smakte himmelsk.😎
Vi våknet til nok en nydelig dag i Fulufjället nasjonalpark. Temperaturen var stadig på vei opp, men det var fortsatt minusgrader. Det var Malamuttene glade for.
Mye måtte ordnes før vi kunne starte, men 11.30 var vi gang. Hundene virket pigge og viftet lykkelig med halene sine.
Vi kjørte nordover etter Kungsleden, og fulgte en gammel scooterløype. Det var blitt forbud mot scootere etter at området ble nasjonalpark, men merkingen stod igjen.
Det var flotte forhold, fint vær og ubeskrivelig vakre omgivelser. Bak sleden fikk jeg god tid til å nyte synsinntrykkene mens vi jevn og trutt jobbet oss nordover.
Etter ca 10 km kom vi til Tangsjöstugan. Der hadde vi et kort stopp før vi kjørte videre.
Da GPSen viste 19 km var vi kommet til Rösjöstugorna. På Rösjö stoppet vi for kvelden.
Rösjöstugan
De tre hyttene; Tangådalsstugan, Tangsjöstugan og Rösjöstugan var eid av Länsstyrelsen i Dalarnas län. Hyttene var enkelt utrustet med vedovn, gass og senger med madrasser. Veden måtte kappes og klyves av gjestene og vann måtte vi hente i bekken. En liten del av hytta stod alltid åpen og en del kunne bookes på forhånd.
Jeg var takknemlig for tilbudet. Det var deilig å kunne legge seg i en varm hytte etter en dag ute i vinterfjellet med hundene.
I Sörsjöen i Dalarna i Sverige bor paret, Christer Afséer og Kristin Esseth og datteren Katarina Esseth Afséer. De driver gård og har i tillegg kennel Noatak og Kennel Artic Quest, med ikke mindre enn 80 hunder. De fleste Alaska Malamute, men også noen Alaska huskyer.
Jeg gledet meg til å følge med på en 5 dagers tur med de flotte Malamutene, men jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå da gradestokken hadde krøp ned til -35 grader natta før vi skulle starte. Heldigvis var temperaturen på tur opp, men det var friskt.
Vi var totalt 5 stykker som skulle reise sammen på tur med Kristin som turleder. Alle hadde 5-6 Alaska Malamute foran sleden, og sledene var fylt med utstyr og masse mat til to og firbente. Hundene var glade og gira, og de syntes temperaturen var perfekt.
Vi fulgte scooterløypa de første kilometerne i fantastiske omgivelser. Snøen hang tungt på trærne og snøkrystallene blinket i kapp i sola. Det var som å være i en «Winter Wonderland» drøm. Bare frost bitten i kinnene avslørte at dette var virkelighet.
Etter 15-20 km kom vi frem til Morbäckssätern. Her tok vi av fra scooterløypa og tok retning opp på fjellet og inn i Fulufjället nasjonalpark. I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre med scooter så her måtte hundene lage sine egne spor. Malamutene til Christer og Kristin var godt trent. Det gikk ikke så fort i den dype snøen, men hundene jobbet hardt og jevnt opp bakkene.
Etter de harde bakken kom vi opp på fjellet og der ble vi belønner med en magisk lysopplevelsen. Himmelen eksploderte i gule, røde og lilla farger.
I femtida kom vi frem til Tangådalsstugan. Da viste GPSen 24 km. Planen var egentlig enda en mil, men siden det var noen ferske hundekjørere i gruppa og ganske dyp snø bestemte Kristin seg for å stoppe der. Det var et klokt valg for det var fortsatt mye arbeid igjen da vi var kommet frem. Hundene måtte settes i line og fores. Vi måtte hugge ved, fyre og hente vann. Det tok sin tid i kulda og i den løse snøen.
Da vi endelig var klar for middag var klokka 22. Vi la oss slitne og glade.
Rett sørvest for Longyetbyen ligger Nordenskiöldfjellet. Fjellet er oppkalt etter en svensk polarforsker og geolog, Adolf Eirik Nordenskiöld.
Det har en høyde på 1051 m.o.h., og er det høyeste fjellet i nærområdet til Longyearbyen. Nordenskiöldfjellet er et populært turmål for både turister og fastboende på Svalbard.
Rago var overlykkelig over å bli tatt med på skitur til Nordenskiöldfjellet. Han hoppet rundt og viste tydelig at han satte pris på initiativet. Rett som det var rullet han seg i den deilige nysnøen, spratt opp igjen, rista seg, gikk litt for så å rulle seg igjen og igjen.
Den mest brukte ruta opp til Nordenskiöldfjellet fra Longyearbyen er opp Tverrdalen, men Rago og jeg valgte å ta veien over Platåberget. Det er en litt lengre vei, men det er en mykere start og færre høydemeter.
Det var perfekte forhold med 6-7 cm nysnø, vindstille og sol fra skyfri himmel. Gradestokken viste 7 kuldegrader da vi startet, men jeg kunne kjenne at sola varmet. Vi gikk rolig over Platåberget. Det var ikke en sjel å se bare en rype og noen rein var ute så tidlig på morgenen.
Rago koste seg, men ville i kjent stil ikke dra i oppoverbakke. Akkurat denne dagen var det ikke så farlig for jeg hadde god tid og trengte trim.
På toppen var slitet glemt for utsikten var helt fantastisk. Den bør oppleves. Til tross for utsikten stod vi ikke så lenge før vi gikk ned for det var kaldt på toppen.
Litt lenger nede fant vi en lun plass hvor vi kunne nye kaffe, naturen og utsikten. Mot nord hadde vi utsikt mot de kule KSAT antennene.
Trappers Trail, verdens nordligste hundeløp, gjennomføres i spektakulær natur på Svalbard hvert år i april.
Løpet starter nedenfor byhundegården i Longyearbyen og målgang er ved Huset i Longyearbyen. Løypa er totalt 70 km, og løpet går over to dager med overnatting i telt ved Bikkjebu. Alle må ha med obligatorisk utstyr som sjekkes ved start og målgang.
Rago og jeg var «rookie» på Trappers Trail 2023. Vi hadde aldri gått så langt med tung pulk på bare to dager tidligere. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, men Rago virka gira og det var jeg også. Det var fint vær, god stemning og jeg gledet meg til turen.
Starten gikk bra. Rago var ivrig og underlaget hardt. Det tok ikke mange minuttene før vi hadde lagt bak oss de første 6 km. Vi krysset veien til gruve 7, og tok fatt på Todalen.
Bakkene opp Todalen ble tunge for oss. Sola stekte og Rago var lite villig til å hjelp meg. Han ville heller rulle seg i den deilige snøen.
Da vi nesten var kommet opp ble vi tatt igjen av Gaute og hans 9 grønnlandshunder. Det hjalp litt på engasjementet til Rago, men jeg pustet lettet ut da vi passerte Fritham og de siste høydemeterne var lagt bak oss.
Ned Bødalen gikk det lettere.
Gjennom Colesdalen gikk det også jevnt og trutt. Etter fem timer og 40 km fikk vi en varm mottakelse på Bikkjebu. De fleste var kommet, men vi var heldigvis ikke sist. Jeg var strålende fornøyd med både opplevelsen, været, løpet og ikke minst, Rago.
På kvelden var det samling i hytteveggen med bålpanne og grilling. Været var upåklagelig og stemninga var topp.
Omgivelsene var nydelige og inspirerte til en malings økt i det fine været.
Min kjære trofaste flybårne handler fra fastlandet hadde satt opp teltet for meg. Jeg kom til dekket bord og kunne gå rett i soveposen etter en fantastisk flott dag og sovnet umiddelbart til majestetiske farger.
Etter en god natt i teltet var det frem med skiene igjen. Vi som gikk på ski fikk starte en time før de store spannene. Været var like fint, og vi gikk tilbake gjennom Colesdalen og videre opp i Fardalen.
Alle kom omtrent samtidig til den berykta Fardalsbakken, og absolutt alle passerte meg og Rago opp bakken.
Det var fryktelig tungt, men det meste var glemt da vi kom opp til Longyearpasset og vi kunne sette utfor Longyearbreen.
Det gikk fort ned Longyearbreen, og plutselig var vi ferdig med et utrolig artig løp og årets flotteste skitur.
Det var strålende vær på turens siste dag. Vi pakket ned teltet, og forlot leiren med så lite spor etter oss som mulig. Jeg gledet meg til båtturen som skulle gå gjennom Forlandet nasjonalpark.
Vi hadde god tid mens vi ventet på båten, og ruslet rundt i Ny-Ålesund. Det ble et siste besøkte i suvenirbutikken og en ny runde på museumet.
12.30 kom endelig båten. Vi var ivrige med å pakke i båten og komme oss av sted.
Båtturen ble fantastisk slik vi hadde håpet. Ubeskrivelig vakkert. Isen i havet, fjellene, snøen og sola, alt var perfekt. Forlandsundet var et høydepunkt. Fjell og hav på alle kanter og et yrende fugleliv. Vertskapet på båten serverte Cava, og dagen kunne ikke vært bedre.
På Prins Karl Forland øya på Dawespynten traff vi på hvalrossen igjen. De velta seg dovent rundt og solt seg i vannkanten.
Etter 5 timer var vi fremme i Longyearbyen og eventyret var over for denne gangen, men det hadde definitivt gitt mersmak. Vi ville tilbake.
Dagen startet fint. Nydelig vær selv om vinden ikke hadde gitt seg.
Det ble en ny runde i Servicebygget, og alle fikk ordnet det mest nødvendige. Det føltes bra. Nå var det bare å vente på båten.
Vi var innom Ny-Ålesunds eneste butikk som solgte suvenirer, sprit og sjokolade. På ettermiddagen gikk vi tilbake til teltleiren, men stemninga var mye bedre enn dagen før.
På veien tilbake passerte vi luftskipmasta. Den ble bygget i 1926 da Roald Amundsen skulle til Nordpolen med luftskipet, Norge. Masta ble brukt til å fortøye luftskipet i.
Det er ikke så lett å se på bilde, men på Prins Henrichøya lå det en liten koloni med sel og koste seg i sola.
Vi passerte også mange kulturminner fra tiden da Ny-Ålesund var et gruvesamfunn.
Det var god stemning på turens siste kveldsmøte. Kaka var byttet ut med en flaske Svalbard Konjakk, og det gjorde ikke akkurat stemninga dårligere.
Mens vi koste oss med Konjakk og banansjokolade kom fjellreven tilbake. Den virket uredd og kom utrolig nær oss. Fin opplevelse.
