Hytte – Side 9 – Turblogg

Dag 107: Fra Bojobæski til Skoganvarre

Vi var litt i tvil om hvilken rute vi skulle gå. Planen var å gå nordover gjennom Stabbursdalen najonapark og over Sennalandet. Værvarselet var imidlertid elendig. Snø, sludd og sterk motvind var meldt over Sennalandet, og det skulle bygge seg opp til storm i løpet av helga.

Jeg hadde gledet meg gjennom Stabbursdalen nasjonalpark og over Sennalandet. Det er vakre områder som jeg gjerne skulle opplevd, men sannsynligvis ville jeg ikke fått sett noe annet enn innsiden av hetta slik været var meldt så jeg satte det på lista over plasser jeg ville tilbake til.

Vær og værmelding skal man ta på alvor så vi valgte derfor å legge ruta østover. Vi fulgte Stabbursdalen til nordre Stabbursvann. Der vinklet vi 90 grader rett øst og opp og over fjellet, Atnevárri. Det var vanskelig å se konturene i det flate lyset, men vi kom oss over. Jo lenger øst vi kom jo flere vakre fjell dukket opp. Det var tydelig at vi nærmet oss kysten.

De siste 15 km var slakte nedoverkjøringer. Det var lite snø og avblåste rabbber så vi måtte passe på hvor vi kjørte.

Da vi kom ned av fjellet kom vi inn i en vakker furuskog, og etter enda noen km kom vi endelig til Skoganvarre camping, og E6 til Lakselv. Da hadde vi gått 43,5 km, men ikke kommet så veldig mye nærmere Nordkapp. Det var en omvei, men det bekymret oss ikke.

Dag 106: Slapp dag fra Jotka til Bojobæski

Det ble en lang og deilig frokost som det alltid ender med når vi kommer på betjente fjellhytter med frokost servert. Jeg spiste 2 brødskiver egg og bacon, en posjon yoghurt med müsli, appelsinjuice, te og til slutt 2 kopper kaffe. Da syntes jeg ikke det passet seg å spise mer siden vi satt sammen med 4 voksne par fra Oslo. De hadde kommet opp med fly dagen før for å gå på ski den populære ruta fra Alta til Karasjok.

Jotka fjellstue er en av 3 fjellstuer i Finnmark som fortsatt eies av staten. Den ble i sin tid bygget for å trygge ferdselen mellom Alta og Karasjok. Etter frokost ble jeg sittende å prate litt med Lisa som driver Jotka. Hun kunne fortelle at hun vokste opp på Jotka. Hennes foreldre drev fjellstua i 50 år før hun overtok i 2003. På høsten når det var lite folk i fjellet jobbet Lisa som lærer i samisk i Alta. Lisa hadde 3 barn som også hadde vokst opp på Jotka, og 48 hunder som stod bak fjøsen. Hundene var en kjær hobby og de ble brukt til hundeløp og turistkjøring. Jeg var fascinert over livet de levde. Mye arbeid, men helt sikkert et godt liv.

Etter den deilig trege starten på dagen kom vi oss til slutt av sted. Det var blitt overskyet og høyere temperatur. Hundene peste, og virket litt slappe. Vi tok oss derfor god tid. Det var ingen grunn til å stresse siden vi hadde bestemt oss for å gå en kort etappe den dagen for å ta oss litt igjen.

Da vi nærmet oss Bojobæski hytta kom vi inn i noe som lignet på en campingvognleir flere mil fra nærmeste vei. I Finnmark er det ganske vanlig å sette en campingvogn/hytte på ski og dra den ut i terrenget, gjerne i nærheten av en innsjø. Finnmarkingen kaller vogna for en Gompi. Etter runden i Gompileiren fant vi Alta Turistforening sin hytte, Bojobæski. Bojobæski hytta var ikke så stor, akkurat slik vi liker hyttene. Jo mindre jo bedre. Da blir hytta varm på et blunk og det blir mindre å vaske når du skal reise.

Turen fra Jotka til Bojobæski var 14,5 km. Det var en passe etappe for oss skulle restituere oss litt. Vi brukte resten av kvelden til å spise godt og slappe av. Hundene fikk også ekstra mat. De var blitt litt tynne syntes jeg.

Dag 105: Fra Ragesluobbalat til festmåltid på Jotka

Det hadde kommet noen skyer i løpet av natten, men været var ok og det var meldt bedre utover dagen. Vi hadde sovet godt og var så godt restituert som kan bli etter kun en natt.

Vertinnen kom ut for en prat før vi dro. Jeg syntes det var både imponerende og fascinerende at folk bodde fast på slike fjellgårder i dag, 12-13 km fra nærmeste vei. Elektrisiteten ordnet de med en vindmølle på tunet og aggregat, og varmen fikk de fra vedfyring. Eieren av gården var født på Ragesluobbalat fjellgård og hadde bodd der hele sitt liv. Han hadde drevet med både rein og sau og melkekyr. Nå var han pensjonist fikk vi vite.

Løypa gikk i flatt og fint terreng. Vi var blitt bortskjemt med lettgådde vidder lenge nå, men i horisonten mot nord kunne vi skimte litt mer fjell.

Sola kom mer og mer frem, og til lunsj var det blitt riktig fint. Rypene fløy opp fremfor oss og stemninga var god.

Ved den stor innsjøen, Lesjávri, møtte vi 7 hundespann. Løypa vi fulgte var en del av løypa under Finmarksløpet så det var ikke overraskende at det skulle dukke opp så noen hunder på turen. I Alta et det mange hundekjørere og vi var på tur mot Jotka som er et utfartsområde for folk i Alta.

Da vi kom til Jotka fjellstue hadde vi tilbakelagt 35 km. Vi ble møtt av en blid dame som viste oss til en hyggelig hytte og gav oss beskjed om at middagen ble servert kl. 19.00.

På Jotka fant vi turens siste depot pakke. Den hadde Knut, en god kollega fra Alta, kjørt opp med scooter dagen før. Det var litt rart å tenke på at dette var den siste pakken av tilsammen 11 stk. Vi nærmet oss slutten på et eventyr.

Overraskelsen var stor da viste seg at Knut hadde kjørt opp mer en en pakke. Line, også en god kollega, hadde sendt med rødvin, sjokolade og nøtter til oss. Herlig! Vi avslutta dagen med rødvin fra Line og et himmelsk måltid, reinkjøtt laget på tradisjonelt samisk vis, kokt og med buljong.

Dag 99: Perfekte forhold til Hirvasvuopp

Vi våknet til sol, 7-8 minusgrader og rypekakling. Det kunne ikke vært bedre forhold. Vi kom oss ut av de varme soveposene og fikk pakket og gjort oss klartil klokka 8. Med så fine forhold var det ingen grunn til å ligge lenge.

Vi gikk ca 1 mil sammen med Jan Atle og Roy. Da ville de ta sjansen på å gå ut av scooterløypa og direkte til Masi. Vi hadde nye forsyninger som ventet i Kautokeino, og var dessuten lite lystne på å ta Dakota og Nuuk ut av den harde scooterløypa. For oss var det bedre å gå noen mil ekstra, og heller ha løype.

Vi fortsatte østover gjennom fantastisk omgivelser.

Det var mye rein å se på veien så vi måtte hele tiden følge med slik at vi hadde kontroll på Dakota.

Etterhvert dreide vi mer og mer sørover og fulgte norskegrensa. Det var rart å gå 15 km sørover når vi egentlig skulle nord, men vi valgte altså å gå noen mil ekstra for å ha gode forhold for Nuuk og Dakota.

Da vi nærmet oss Hirvasvuopp fikk vi så vidt se to ulver som krysset foran oss. De hadde også fulgt scootersporet, men var på tur nordover. Da de fikk ferten av oss skar de ut av sporet og la på sprang vestover. For oss var dette en skikkelig vitamininnsprøyting på slutten av en lang, men flott dag. Jeg hadde aldri sett ulv tidligere. Dette var en «One time in live» opplevelse.

Da vi kom til Hirvasvuopp som er en hytte, var vi spent på om det var mulig å få plass. I de åpne hyttene i Finland er det først til mølla som gjelder. Heldigvis var det kun et par som også gikk Norge på langs som var kommet. De kom fra Nordkapp og gikk sørover. GPSen viste 37,5 km, og vi var glad for å kunne rulle ut soveposen inne.

Dag 96: Fra Råstojaure til Keinovuopio på tunge bein

Kroppen føltes stiv og tung da vi våknet, og det var tungt å få i seg havregrøten. Gårdagen hadde tatt på både mentalt og fysisk. Jeg gav opp grøten og spiste et knekkebrød. Ute var det fortsatt vind, men heldigvis atskillig mindre enn dagen før. Det var god sikt så det var bare å komme seg igang.

Vi forlot Rostujávri Vildmarkscamp og den hjelpsomme verten litt senere enn vanlig, men med ganske god fart. Dakota hadde nemlig fått ferten av et par rein. Etter litt styr med den jakt interesserte Dakota kom vi oss til slutt i en god rytme, men magen romlet. Uten grøt i magen tar det ikke mange km før den begynner å rope. Vi tok lunsj, men det ble en kort pause. Iskald vind fra nordvest blåste inn til margbeina så vi fikk snart opp farta for å klare å holde varmen.

Etter 15 km begynte det å gå nedover. Det var godt for både to og firbeinte. Vi gikk på tunge bein. Halen hang slakt ned på hundene. Det er for meg et tegn på at dette synes de ikke er gøy. Om de påvirker oss eller omvendt, eller kanskje en kombinasjon, vet jeg ikke. Vi var i alle fall lei vind og kulde og lengtet etter en lun bjørkeskog.

Da vi kom ned fra fjellet var det som vi hadde håpet, veldig flott. Det var mindre vind og fine forhold. Vi gikk til Keinovuopio. Det er Sveriges nordligste plass hvor det er fastboende. Vi banka på det første huset vi kom til og spurte rett og slett om de viste om noen som leide ut en stue. Flaks for oss så hadde akkurat den første vi banka på oss en fin leilighet til leie. Vi hadde gått 28 km og var glad vi kunne ende dagen i sofaen. Her var det både strøm, dusj og vannklosett. Jeg var overlykkelig over luksusen.

Dag 95: Vi skulle strengt tatt ikke gått til Råstojaure

Vinden herjet hele natten, og fortsatte da vi stod opp. Det hadde også begynt å snø så sikten var dårlig. Vi klarte heldigvis å få inn yr.no på telefonen, men der var det lite fint vær å spore de nærmeste dagene. Vinden skulle bli verre og blåse 15-16 m/s frem til kl. 12.00, deretter skulle det avta litt før det igjen skulle blåse 20 m/s på ettermiddagen. Hva skulle vi gjøre? Det stod et skilt om at det var forbudt å overnatte i nødbua med mindre det var nød. Var dette nød eller var det bare ubehagelig å fortsette over fjellet?

Vi bestemte oss for å prøve, og avtalte at hvis en av oss ombestemte seg underveis skulle vi gå tilbake til nødbua uten diskusjon.

Jeg var spent på hvordan hundene ville reagere. To ganger har vi opplevd at de bare la seg ned når det blåste sterkt. Det skjedde ved Bleskestadmoen og i Sulitjelma. Den gangen fikk vi vinden rett imot. Andre ganger har vi opplevd at de hadde fungert godt under vanskelige forhold med sterk vind. Hva ville de gjøre denne gangen?

Vi pakka oss godt inn, og forlot den lune nødbua, men starten gikk ikke så bra. Etter ca. 20 meter gikk det en liten bakkke ned som jeg ikke så før det var for seint. Dakota var festet i meg så både jeg og Dakota havnet i snøen. Jeg på mage og hun på rygg uten mulighet for å komme seg løs fra pulkdraget. Hun sprellet vilt før jeg klarte å snu pulken.

Etter den trasige starten kom vi oss i gang. Vi fulgte scooterløypa som var merket, men det var til tider vanskelig å se til neste merke på grunn av den dårlige sikten.

Vinden kom fra vest så vi fikk den heldigvis ikke rett imot, men inn fra sida. Ulempen var at vinden fylte snø mellom ryggen min og sekken, og snøen trengte seg også inn et hull jeg hadde i vindbuksa.

Da vi hadde gått 12 km, og var kommet til innsjøen, Sinotjávri, ble det litt lettere. Det hadde sluttet å snø, og vinden virket mindre sterk. Vi tok lunsj, og mens vi satt inne i en blafrende vindsekken kom det en guidet tur med scootere forbi. De avlyste tydeligvis ikke turene sine selv om det blåste litt. Det var perfekt for oss for da fikk vi tydeligere spor.

Hundene fungerte utrolig bra og var veldig fokuserte. De jobba godt og holdt seg til oppgaven sin. Dakota går ofte i vifteform fremfor meg og jakter. Det gjorde hun heldigvis ikke denne dagen. Det var akkurat dom om hun skjønte at nå var det alvor.

I tretida kom vi til Råstojaure. Råstojaure er en stor innsjø som ligger både i Sverige og Norge. Vi hadde gått 35 km og holdt en snitt fart på 5-6 km. Det syntes vi var bra under så krevende forhold.

Vi lettet og glad for å være fremme til dagens mål, Rostujávri Vildmarkscamp. Jeg hadde en god mestringsfølelse. Vi hadde klart det, men vi viste at dette var på grensen av hva vi burde gjøre. Marginene er som kjent små under slike forhold.

På Råstojure ble vi møtt av en sprudlende og service innstilt kar som drev utleie av hytter midt på fjellet. Vi fikk en liten hytte og var overlykkelige over at hytta var varm. Den var gassfyrt. Villmarkscampen var drevet av folk fra en nærliggende sameby, og de viste tydeligvis hva som er viktig for folk i fjellet.

Vi avslutta dagen med elgsteik som jeg hadde fått fra min kollega, Kalle, i Abisko. Verten for villmarkscampen gav oss ekte rømme som vi lagde saus av. Steika gled veldig lett ned, og vi sovna med det samme vi la oss. Vi hørte ikke at vinden fortsatte å ule utenfor.

Dag 92: Hviledag og planlegging i Abisko

Etter 1-2 uker i ødemarka var det behov for en dag for å ordne med utstyr og forsyninger. Det ble derfor et ekstra døgn på Abisko Fjällstation.

Vi var usikker på videre rutevalg. Skulle vi gå inn på norsk side (vestover) og gjennom et fantastisk fint område, Øvre Dividal nasjonalpark og Dividal landskapsvernområde. Der ligger komfortable turisthytter tett i tett. Eller skulle vi gå østover på Torneträsk og følge scooterløypa nordover langs grensen? Etter scooterløypa er det ingen turisthytter, men lettere terreng, og bedre for hundene.

Det ble yr. no som valgte rute for oss. Det var meldt sørvest kuling og regn. Nedbør, vind og stigende temperatur fører til økt skredfare og sannsynligvis tungt føre. Det var nok best å følge scootersporet. Da var vi trygge og fikk litt mindre vind og nedbør, men måtte som sagt bo i telt. Jeg synes telt er greit når det er tørt, men telt i sludd og sterk vind i en uke var ikke noe jeg akkurat så frem til. Det var likevel det beste alternativet denne gangen. Å reise heim var aldri et alternativ.

Dårlig vær er en del av en så lang tur. Det fine med det er jo at det oppleves enda bedre når det blir bra vær igjen.

Dag 91: Endelig Abisko

Klokka 4.30 begynte jeg å fyre både på vårt soverom og i det felles kjøkkenet som var i hytta. Det trengtes for det var minus 15 ute, dårlig isolert og et nokså stort kjøkken.

Det var en klar og frisk morgen med fine farger og ganske akkurat kl. 07.00 gikk vi fra Alesjaurstuene. Da var det fult kaos på kjøkkenet. Jeg var glad vi var ferdig med vårt før majoriteten med alle de ulike nasjonalitetene våknet og skulle ordne seg frokost, vaske opp og smøre matpakke samtidig.

Vi tok retning over innsjøen, Alisjàvri, og gikk 12 km i raskt tempo før vi tok en velfortjent morgenkaffe.

Videre gikk vi gjennom Gàrddenvàggi og staket oss ned til Abiskojaurestuene. Der spiste vi lunsj, og sparte mer bensin ved å varme vann på hytta.

Etterhvert som vi nærmet oss Abisko møtte vi stadig flere turgåere med ulik utrustning og ferdigheter.

Da vi hadde 3-4 km igjen møtte vi en skiløper som vi slo av en prat med. Han hadde bodd i Abisko i 48 år og viste oss korteste vei ned til Abisko fjellstasjon. Det durte i helikopter mens vi stod der og han fortalte at det var opptil 8 helikopter som fraktet skiløpere opp på toppturer. Han mislikte støyen sterkt, men han koste seg likevel flere ganger i uken på ski opp til Abiskojaurestuene selv om han kunne fortelle at han hadde fylt 72 år.

Vi fant Abisko fjellstasjon etter 37 km, og avsluttet dagen med 3 retters middag sammen med Kalle, en kollega fra Statnett. Han hadde kommet opp for å levere 30 kg med nye forsyninger til oss. Kalle er veldig snill og hadde også tenkt på Nuuk og Dakota. De fikk elgkjøtt fra en elg som han selv hadde skutt. Både to og firebente ble mette og trøtte den dagen.

Dag 89: Hviledag mens stormen herjet

Vi våknet opp til full storm. Vinden hadde snudd så vi fikk den rett mot. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og vente på at det verste hadde gitt seg.

Nuuk og Dakota fikk ligge inne. De visste ingen tegn på at de hadde tenkt å stresse.

Vi brukte dagen til å spise enda mer hermetikk og sjokolade, og på kvelden benyttet vi oss av tilbudet med badstu som turistforeninge tilbyr på flere av sine hytter. Anbefales på det sterkeste.

Det var herlig å få vasket seg, og koselig å sitte i den nye og fine badstua på Salkastuen og se på stormen som herjet utenfor.

Dag 90: Fra Sälka til Alesjaurestuene i skiftende vær

Det hadde blitt klart vær og minus 12 grader i løpet av natten. Endelig fikk vi se litt av den vakre Tjäktjavàggi (Tjäktdalen) som Kongsleden passerer gjennom.

Vi fulgte Kongsleden opp dalen mot Tjäktjapasset. Jeg hadde trodd at det skulle gå scooterløype etter Kongsleden, men slik var det altså ikke. Det var likevel en del gamle spor vi kunne følge siden dette området er et av de mest besøkte i Sverige. Spesielt på sommeren er det mange turister som går etter Kongsleden.

Etter å ha klatret opp Tjalkapasset kom vi til det høyeste punktet på Kungsleden. Det ligger litt over 1000 meter over havet. Der fant vi en vel utrustet rastskydd. Svensken er flinke med tilrettelegging og sikkerhet i fjellet.

Etter 13 km kom vi frem til TJälkastuen. Der tok vi lunsj før vi gikk videre. Den svenske turistforeningen tilbyr gratis dagsbesøk på sine hytter for medlemmer. Supert for oss som fikk sitte varmt og samtidig fikk fylt opp begge termosene.

Etter den komfortable lunsjen fortsatte vi mot Alesjaurestuene. Det hadde begynt å snø, og det gjorde selvfølgelig sikten og føre dårligere.

Vi fulgte et scooterspor, men sporet gikk stadig lenger vest for den merkede Kungsleden. Skulle vi håpe at sporet gikk dit vi skulle, eller skulle vi velge den sikre og kanskje tyngste veien? Klok av skade brøt vi ut av scootersporet og fulgte merkene. Det var litt dårlig stemning en stund for vi var ikke enige, men det gikk heldigvis fort over.

Vi kom frem til Alesjaurstuene som de første gjestene den dagen. Da viste GPSen 28 km. Siden vi var så tidlig fikk vi hjelpe stuevertene med å bære vann til badstua, 100 l. Vi måtte også sage og kløve ved for det var tomt alle plasser. Veden og vannet kom godt med for i løpet av ettermiddagen og kvelden var det reine folkevandringen til hyttene. Folk fra hele verden kjempet seg frem. Det virket på meg som de var ufattelig stive og slitne. De fleste hadde gått fra Abiskojaure, 22 km lenger nord. Mange hadde nok fått et hardt møte med det svenske vinterfjellet på ski. For meg var det også et tegn på at vi nærmet oss sivilisasjonen og turistplassen, Abisko. Jeg gledet meg til dusj, vannklosett, fersk mat og hvite laken.