Hytte – Side 10

Dag 92: Hviledag og planlegging i Abisko

Etter 1-2 uker i ødemarka var det behov for en dag for å ordne med utstyr og forsyninger. Det ble derfor et ekstra døgn på Abisko Fjällstation.

Vi var usikker på videre rutevalg. Skulle vi gå inn på norsk side (vestover) og gjennom et fantastisk fint område, Øvre Dividal nasjonalpark og Dividal landskapsvernområde. Der ligger komfortable turisthytter tett i tett. Eller skulle vi gå østover på Torneträsk og følge scooterløypa nordover langs grensen? Etter scooterløypa er det ingen turisthytter, men lettere terreng, og bedre for hundene.

Det ble yr. no som valgte rute for oss. Det var meldt sørvest kuling og regn. Nedbør, vind og stigende temperatur fører til økt skredfare og sannsynligvis tungt føre. Det var nok best å følge scootersporet. Da var vi trygge og fikk litt mindre vind og nedbør, men måtte som sagt bo i telt. Jeg synes telt er greit når det er tørt, men telt i sludd og sterk vind i en uke var ikke noe jeg akkurat så frem til. Det var likevel det beste alternativet denne gangen. Å reise heim var aldri et alternativ.

Dårlig vær er en del av en så lang tur. Det fine med det er jo at det oppleves enda bedre når det blir bra vær igjen.

Dag 91: Endelig Abisko

Klokka 4.30 begynte jeg å fyre både på vårt soverom og i det felles kjøkkenet som var i hytta. Det trengtes for det var minus 15 ute, dårlig isolert og et nokså stort kjøkken.

Det var en klar og frisk morgen med fine farger og ganske akkurat kl. 07.00 gikk vi fra Alesjaurstuene. Da var det fult kaos på kjøkkenet. Jeg var glad vi var ferdig med vårt før majoriteten med alle de ulike nasjonalitetene våknet og skulle ordne seg frokost, vaske opp og smøre matpakke samtidig.

Vi tok retning over innsjøen, Alisjàvri, og gikk 12 km i raskt tempo før vi tok en velfortjent morgenkaffe.

Videre gikk vi gjennom Gàrddenvàggi og staket oss ned til Abiskojaurestuene. Der spiste vi lunsj, og sparte mer bensin ved å varme vann på hytta.

Etterhvert som vi nærmet oss Abisko møtte vi stadig flere turgåere med ulik utrustning og ferdigheter.

Da vi hadde 3-4 km igjen møtte vi en skiløper som vi slo av en prat med. Han hadde bodd i Abisko i 48 år og viste oss korteste vei ned til Abisko fjellstasjon. Det durte i helikopter mens vi stod der og han fortalte at det var opptil 8 helikopter som fraktet skiløpere opp på toppturer. Han mislikte støyen sterkt, men han koste seg likevel flere ganger i uken på ski opp til Abiskojaurestuene selv om han kunne fortelle at han hadde fylt 72 år.

Vi fant Abisko fjellstasjon etter 37 km, og avsluttet dagen med 3 retters middag sammen med Kalle, en kollega fra Statnett. Han hadde kommet opp for å levere 30 kg med nye forsyninger til oss. Kalle er veldig snill og hadde også tenkt på Nuuk og Dakota. De fikk elgkjøtt fra en elg som han selv hadde skutt. Både to og firebente ble mette og trøtte den dagen.

Dag 89: Hviledag mens stormen herjet

Vi våknet opp til full storm. Vinden hadde snudd så vi fikk den rett mot. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og vente på at det verste hadde gitt seg.

Nuuk og Dakota fikk ligge inne. De visste ingen tegn på at de hadde tenkt å stresse.

Vi brukte dagen til å spise enda mer hermetikk og sjokolade, og på kvelden benyttet vi oss av tilbudet med badstu som turistforeninge tilbyr på flere av sine hytter. Anbefales på det sterkeste.

Det var herlig å få vasket seg, og koselig å sitte i den nye og fine badstua på Salkastuen og se på stormen som herjet utenfor.

Dag 90: Fra Sälka til Alesjaurestuene i skiftende vær

Det hadde blitt klart vær og minus 12 grader i løpet av natten. Endelig fikk vi se litt av den vakre Tjäktjavàggi (Tjäktdalen) som Kongsleden passerer gjennom.

Vi fulgte Kongsleden opp dalen mot Tjäktjapasset. Jeg hadde trodd at det skulle gå scooterløype etter Kongsleden, men slik var det altså ikke. Det var likevel en del gamle spor vi kunne følge siden dette området er et av de mest besøkte i Sverige. Spesielt på sommeren er det mange turister som går etter Kongsleden.

Etter å ha klatret opp Tjalkapasset kom vi til det høyeste punktet på Kungsleden. Det ligger litt over 1000 meter over havet. Der fant vi en vel utrustet rastskydd. Svensken er flinke med tilrettelegging og sikkerhet i fjellet.

Etter 13 km kom vi frem til TJälkastuen. Der tok vi lunsj før vi gikk videre. Den svenske turistforeningen tilbyr gratis dagsbesøk på sine hytter for medlemmer. Supert for oss som fikk sitte varmt og samtidig fikk fylt opp begge termosene.

Etter den komfortable lunsjen fortsatte vi mot Alesjaurestuene. Det hadde begynt å snø, og det gjorde selvfølgelig sikten og føre dårligere.

Vi fulgte et scooterspor, men sporet gikk stadig lenger vest for den merkede Kungsleden. Skulle vi håpe at sporet gikk dit vi skulle, eller skulle vi velge den sikre og kanskje tyngste veien? Klok av skade brøt vi ut av scootersporet og fulgte merkene. Det var litt dårlig stemning en stund for vi var ikke enige, men det gikk heldigvis fort over.

Vi kom frem til Alesjaurstuene som de første gjestene den dagen. Da viste GPSen 28 km. Siden vi var så tidlig fikk vi hjelpe stuevertene med å bære vann til badstua, 100 l. Vi måtte også sage og kløve ved for det var tomt alle plasser. Veden og vannet kom godt med for i løpet av ettermiddagen og kvelden var det reine folkevandringen til hyttene. Folk fra hele verden kjempet seg frem. Det virket på meg som de var ufattelig stive og slitne. De fleste hadde gått fra Abiskojaure, 22 km lenger nord. Mange hadde nok fått et hardt møte med det svenske vinterfjellet på ski. For meg var det også et tegn på at vi nærmet oss sivilisasjonen og turistplassen, Abisko. Jeg gledet meg til dusj, vannklosett, fersk mat og hvite laken.

Dag 88: Seilte med vinden fra Hukejaure til Sälkastuene

Det blåste fortsatt sterkt da vi våknet, men vinden hadde riktig retning, sørvest. Værvarselet var ikke så bra. Det meldt storm, men det var ikke før til kvelden.

Hadde værutsiktene vært bedre kunne vi lagt over fjellet i nordøstlig retning, men på grunn av været valgte vi å følge en rute etter den merka stiene rundt Sälkafjellet og inn på den kjente Kungsleden.

Stugverten advarte oss mot å gå, men vi følte oss trygge etter merka sti. Det tyske paret valgte å bli. De skulle til Ritsem og ville fått kraftig motvind så det var forståelig at de ikke ville fortsette.

I perioder var vi i le for vinden og kunne skimte de storslagne omgivelsene.

Da vi kom ut på Kungsleden kunne vi sett Sveriges høyeste fjell, Kebnekaise, hvis det hadde vært sikt. Det var det dessverre ikke. Dette er derfor en av de mange plassene jeg definitivt vil tilbake til.

Etter 22 km kom vi frem til Sälkastuene. Der hadde stugverten en liten butikk, riktignok med svært begrenset utvalg, men likevel en liten fest for oss. Vi kunne fråtse i hermetikk og sjokolade hele kvelden.

Dag 87: Fra Sitasjaure til Hukejaurestuene.

Været var ganske bra da vi våknet, litt vind, men god sikt. Vi tok farvel med enda en hyggelig stugvert. Vi var de eneste gjestene så det var nesten litt leit å forlate henne alene på hytta, men hun regnet med at det kanskje kom noe nye gjester etterhvert.

Løypa fortsatte å gå parallelt med den samme kraftledningen som vi hadde fulgt dagen før de første kilometerne. Kraftledningen fortsatte etterhvert over grensen til Norge mens vi fortsatte langs grensen og opp i høyden.

Vi hadde ikke scooterspor. Det var blåst bort av vinden i løpet av natten, men vi hadde merket løype så det var enkelt å finne frem.

Omgivelsene var fine med slake bakker og vakre fjell. Vi passerte en samevitsta på 850 meter over havet. Barske forhold for de samene som holder til på slike plasser.

På ca 900 meter over havet, og etter 20 km fant vi dagens mål, Hukejaurestuene. Der ble vi som alltid på hyttene hos den svenske turistforeningen, ønsket hjertelig velkommen. Stugverten sa hun var glad vi kom. Mer dårlig vær var på vei. Hun fikk rett. Det blåste ganske kraftig opp på ettermiddagen. Vinden var ikke så kraftig som dagen før, men nok til at det skremte to tyskere som kom til hytta i løpet av ettermiddagenå. En slitsom og skremmende tur, fortalte de. Godt vi hadde fyr i ovnen.

Dag 86: Kappløp med været fra Ritsem til Sitasjaurestuene

Det var meldt veldig dårlig vær utover dagen så vi stod opp halv seks. Vi ville starte tidlig for å unngå å komme midt i det verste været. Det gikk ikke helt som vi ønsket for dessverre forsov stugverten seg akkurat den dagen. Vi hadde ikke betalt så vi måtte vente. Minuttene sneglet seg av sted.

På vandreheimet i Ritsem bodde det tre svenske samer i tillegg til oss. De svenske samene var også tidlig oppe og dro avgårde på scooterne sine før klokka var sju. De skulle komme seg over fjellet før det begynte å blåse, sa de. Vi lurte på om vi ville klare det samme.

Da vi endelig kom oss i gang var vi utålmodige og ville gjerne gå litt fort. Hundene var ikke like gira for det var blitt varmegrader. Nuuk la seg ned flere ganger opp bakkene til scooterløypa.

I Ritsem er det en stor kraftststasjon, og fra Ritsem går det en viktig ledning til Norge, 300 kV Ritsem-Ofoten. Vi fulgte denne ledningen hele vei til Sitasjaurestuene. Scooterløypa går etter en anleggsvei som trolig er bygd i forbindelse med kraftutbyggingen.

Hundene fikk heldigvis etterhvert opp tempoet betraktelig. Det skyldes nok en kombinasjon av at vinden begynte å øke, temperaturen sank og i tillegg var det lett å gå. Vi gikk de 21 km til Sitasjaure på vel 3 timer og kom frem i grevens tid. Vinden var blitt sterk og fortsatte å øke utover kvelden til 17-18 m/s. Nuuk og Dakota er ikke spesielt glad i vind så vi fikk et hunderom slik at de kunne komme inn. Det likte de svært godt, og i grunnen vi også. For en lettelse det var å sitte inne å høre vinden jobbe ute. Vi klarte det og var lykkelige.

Dag 84: Samisk kulturvandring til Kutjaure

Det var fortsatt sol da vi våknet, men temperaturen var på tur opp. Gradstokken viste bare 12 kuldegrader, og det var skyer i vest. Et annet vær enn det kalde, klare været var på vei. Vi tok farvel med det trivelig paret fra Danmark som startet allerede kl. 07.00. De trengte dagen fortalte de, for å nå neste hytte. Jeg har alltid trodd at vi startet tidlig, men det fantes altså noen som var mer ekstrem.

Nuuk og Dakota overnatter alltid i hver sin pulk. De rikker seg normalt ikke før jeg kommer ut med mat. Denne dagen var intet unntak.

Vi forlot Låddejåkkå og satte retning mot den store innsjøen, Vastenjaure.

I Padjelanta nasjonalpark og særlig ved de store innsjøene ligger det mange sameviste eller samebyer som en svenske vi møtte kalte de. En sameviste er en bo- og arbeidsplass for en eller flere samefamilier som de bruker deler av året. Vi passerte flere samevister på vår tur og de bestod av en klynge med små hytter og kåter.

Vi hadde egentlig tenkt å gå til Akkastuen, men på grunn av føre som stadig var like krevende for hundene ble vi enige om at Kutjaure var dagens mål. Vi krysset den stor og åpne elven Vuojafadno på en vakker hengebro. Svensken er flinke til å tilrettelegge med solide broer på vandringsledene sine.

Da vi kom til Kutjaurestuen traff vi en kjempe hyggelig «stugvert». Hun møtte oss med varm jordgubbsaft, og vi følte oss svært velkommen. Kutjarstuen eies og drivest av den Svenske turistforeningen, og har stugvert fra 1. mars.

GPSen viste 21,5 km, og vi kunne ta kveld i gjestfrie og vakre omgivelser.

Dag 85: På sporet til Ritsem

Fra Kutjaurestuen er det scooterløype til Ritsem. Det passet Nuuk og Dakota godt. De veivet med halen og var ivrige, og hadde god fart over innsjøen, Kutjaure.

Videre fulgte vi scooterløypa ned dalen mellom Boalnotjåhkka og Ahkka. Dalen ligger i både Padjelanta og Stora Sjøfallets nasjonalpark.

Det var vekslende vær og til tider ganske varmt når sola gledet oss med sitt nærvær.

Da vi kom til Akkastuen ble vi igjen møtt av en kjempe trivelig «stugvert» og « jordgubbsaft». Vi spiste matpakken vår og fortsatte over Ritsemjavrre. Vi var motivert av tanken på en varm dusj og dekning på mobiltelefonen etter nesten en uke uten.

Da vi kom frem til Ritsem viste GPSen 30,5 km, og vi fikk både dusj og rom på den Svensk Turistforeningen sitt vandrerhjem.

Dag 83: Mange naturopplevelser på vei til Låddejåkkå

Sol, kaldt og flott, men det hersket stor uengighet over veivalget for dagens etappe under frokosten. Jeg ville legge løypa nordover over de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure. Det ville gitt Nuuk og Dakota fine forhold. Per syntes at 4-5 mil på endeløse innsjøer ville bli for kjedelig. Det ville dessuten bli en lang omvei. Han hadde sett en scooterløype som gikk i retning av Sarek nasjonalpark og lokket med fine naturopplevelser.

Per fikk vilja si og vi starta å gå etter et bra scooterløype. Vi hadde nesten ikke fått gått oss varme før vi bokstavelig talt kjørte rett inn i en gigantisk rypeflokk. Stadig like flott å oppleve at det fortsatt finnes store flokker med ryper.

Etter 2-3 km ble det åpenbart at løypa vår ikke gikk dit vi skulle. Den gikk sørover og vi skulle jo nordover.

Det var bare å labbe ut av sporet, og følge sine egne spor i jomfruelige og fantastiske omgivelser. Vi kunne se Sarek nasjonalpark i sør, men ingen spor av mennesker. Derimot var det mange dyr. En elgku med kalv krysset foran oss før vi tok fatt på stigningen over Pårka.

På veien opp fikk vi et interessent møte med to rever. Den ene kom springende mot oss. 50-100 m før oss stoppet den og kikket på oss lenge. Deretter fulgte den oss oppover på passe avstand. Veldig pussig adferd, men artig for oss.

På andre siden av lia beitet en reinflokk. Hundene ble minst like gira som oss av alle dyrene og nesten uten å ha lagt merke til at vi hadde gått var vi oppe på det høyeste punktet.

Derfra var det fin nedover kjøring til Låddejåhkå stuen. Der fant vi et hyggelig dansk par som vi fikk dele hytten med. GPSen viste 28 km. Vi var glade og følte oss rike på naturopplevelser etter en innholdsrik og vakker dag.